Bokelskere.no

Lettlest og nydelig skrevet - anbefales!

Interessant, men også vondt å lese om livet til Julius som kjendissjimpanse. Lærte mye om sjimpanser generelt, som nå er rødlista. Verdt å lese.

Cthulhu er en guddom skapt av forfatteren H.P. Lovecraft. Den opptrer første gang i novellen «Kallet fra Cthulhu». Men dukker senere opp som en referanse i andre bøker. Cthulhu en en av De gamle. De som var her først. Den har et blekksprutlignende hode på en menneskelignende kropp, med dragevinger og klør. Den skal også være svært stor. Jeg kom over den i noen tegneserier og senere i en novellesamling og fikk lyst til å lese den opprinnelige historien. Så derfor har jeg lånt en samling noveller av Lovecraft fra biblioteket. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

De förklädda flickorna i Kabul er en sterk skildring av kvinners liv, i Afghanistan, men historien kan også sammenlignes med andre Deland hvor kvinner har få rettigheter. Jenny Nordberg tar oss med inn i en verden som er ukjent or de fleste av oss. Hun holder opp et speil for oss hvor vi får se forskjellen på det vi kaller kvinneundertrykking i de nordiske landene og kvinneundertrykking i den mest ekstreme forståelse av ordet. Jeg mener ikke at vi ikke skal sloss for kvinners rettigheter i Norden, eller at vi noen gang skal godta at nordiske kvinner eller de kvinnene som har kommet hit som flyktninger, asylsøkere eller migranter blir behandlet nedverdigende eller urettferdig. Men noen ganger må vi løfte blikket og se hva andre kvinner må leve med. Å lære om dem kan gjøre oss mer bevisst på hvordan samfunnet fungerer (eller rettere sagt feiler i å fungere) i land som Afghanistan. Det kan lære oss om medfølelse, gi oss et spark bak til å hjelpe til hvor vi kan, og gi oss en gnist som gjør at vi aldri, noensinne, vil godta at kvinner blir behandlet som annenrangs mennesker.

Jenny Nordberg er en svensk journalist som også har studert juss. Hun jobbet tidligere ved Sveriges Televisjon, men i 2002 flyttet hun til New York. Der arbeider hun i første rekke for Svenske Dagbladet og New York Times.

De förklädda flickorna i Kabul starter med å ta for seg fenomenet bacha posh. som betyr «kledd som en gutt» på dari. På pashto er uttrykket alakaana. Det det i praksis betyr er at en av jentene i familien blir valgt ut til å være gutt og deretter kler seg og oppfører seg som en gutt i alle deler av hverdagen. Det er i hovedsak to grunner til at dette skjer. For det første fordi det ikke er en gutt i familien. Hvis en kvinne bare får døtre (og dette er utelukkende kvinnens feil) får mannen lavere status. Da kan løsningen være å kle en av døtrene som gutt for å høyne statusen igjen. Den andre grunnen er hvis en familie mister den eller de mannlige medlemmene i familien, om det er til krig, på grunn av selvmordsbomber eller sykdom har ingen betydning. Fordi, for kvinnene som er igjen i familien er dette en alvorlig situasjon. Når du bor i et land hvor kvinner ikke kan gå på gaten uten mannlig følge, hvor kvinner helst ikke skal ha lønnet arbeid (der er kvinner som arbeider i Afghanistan, men det gjøres ikke enkelt for dem) og hvor alle bestemmelser blir gjort av en mann, blir du handikappet uten et mannlig medlem i familien. Da kan løsningen være å gjøre gutt av datteren sin. Det rareste oppi dette er at selv om for eksempel naboene og familien vet at gutten egentlig er en jente så blir dette barnet konsekvent behandlet som en gutt, med alle de rettigheter det medfører.

I praksis skjer det også ofte på to måter. Noen barn blir valgt til å være gutt ved fødselen og blir behandlet som gutt hele oppveksten. Andre må «skifte kjønn» når de er litt eldre. Nordberg fikk etter lange samtaler med kvinner, leger og ikke minst tolkene sine etterhvert tilgang til flere familier hvor dette ble praktisert. Den første familien var den til et kvinnelig parlamentsmedlem, Azita. Hun var mannens andre kone, noe som ga henne litt lavere status, og hun hadde fire jenter, noe som ga mannen lavere status. Den yngste av jentene ble derfor gutt da hun var omtrent tre år. Selv om jobben til Azita absolutt ga henne høyere status, ble dette gjort for at mannen hennes skulle ha det bedre. Og skjult inni der er det nok også noe om at hun da fikk høyere status enn den først konen som «bare» hadde en datter. Ser du hvor ofte ordet status blir repetert her? Den ene delen av fenomenet handler om det. Den andre delen handler om ren overlevelse.

En forskningsrapport om kvinner Norberg refererer til sier at Afghanistan er det farligste landet på jorden å være kvinne i. Les den setningen en gang til. Jeg er sikker på at du kan regne opp en del land hvor kvinner ikke har rettigheter. I Afghanistan har kvinner heller ingen verdi, unntatt hvis hun kan føde sønner. Nå skal jeg ta med at i alle land, og selvfølgelig også Afghanistan finnes det velutdannede, fattige, unge og gamle, vennlige og gode menn som absolutt gir sin kone og døtre verdi. Men som samfunn gjør de ikke det. Det kommer mye av Talibans styre, av deres tolkning av Koranen og av de lover de skaper ut fra det.

Men Taliban styrer ikke Afghanistan nå, sier du kanskje. Nei, akkurat nå er amerikanerne der. Men de holder på å dra seg ut. Først kom russerne og ga kvinner lov til å få utdannelse, arbeid og rettigheter. Så kom Taliban og tok alt fra dem. Så kom amerikanerne og prøvde å gi kvinnene tilbake det de hadde tapt. Men her må jeg si, uten å lykkes. Så hva kommer etter amerikanerne? Spør du en afghaner sier han borgerkrig, Taliban og mujahediner (krigsherrer). Det sier seg vel selv hvor kvinnene blir stående i dette kaoset. Og ikke bare det. I krig dør menn, av og til alle menn i en familie. Og da sitter det kvinner tilbake som må lage en gutt av jenta si.

Taliban slår hardt ned på bacha posh. Jeg så nettopp en film fra Afghanistan om nettopp det. Den heter Osama, og jeg skal legge link i slutten av innlegget. Der bor en kvinne, hennes datter og en bestemor sammen. Kvinnen jobber på sykehuset til det blir stengt av Taliban. Da sitter de tre inne i et hus, uten mat og uten penger. Løsningen blir å gjøre datteren om til en gutt. Men etterhvert blir hun oppdaget av Taliban og dømt til døden. «Redningen» hennes er at en gammel mulla (religiøst overhode) med tre unge koner fra før gifter seg med henne (mot hennes vilje). Hun kan kanskje være rundt 12 år gammel. Jeg var så sint etter jeg hadde sett den filmen at jeg nesten ikke var snakkende til.

Men så, kommer det en dag da alle jenter blir kvinner. Og hva skal da skje med denne jenta som har vært gutt? Først må en forstå forskjellen på gutter og jenter. Gutter kan være ute og leke, jenter må være inne i huset. Gutter kan gå på skole, ikke alle jenter kan det. Gutter har en stemme i familien og faren hører på ham, jenter har ingen stemme unntatt i hjem hvor fedrene ser kvinners verdi. Skiftet skjer som oftest rundt 12 års alder, men kan utsettes til jenta får menstruasjon. Men fra den dagen må hun kle seg i kjole, bruke slør og være inne i huset. Det følger status av å ha ærbare, blyge og ydmyke døtre som ikke ser opp fra gulvet og som ikke under noen omstendighet befinner seg i et rom med andre menn enn hennes egne familiemedlemmer. Ikke alle barn klarer denne overgangen. Nordberg har snakket med flere av dem. Noen blir tvunget til å både skifte og å gifte seg med den mannen faren velger for henne. Andre får litt mer frihet og flere år før de gifter seg. Nordberg møtte til og med en kvinne som hadde forblitt mann. Men felles for dem alle er at de får forstyrret kjønnsidentitet. Nordberg argumenterer at kjønnsidentitet ikke er noe man er født med, men at den blir skapt i barndommen. Da kan en bare begynne å gjette på hvor vanskelig det må være for bacha posh barna å vokse opp og oppføre seg som kvinner.

Jeg vil tilbake til hvordan kvinner skal oppføre seg. Fordi det handler lite om kjønn og mye om sex. Flere av kvinnene Nordberg snakket med spurte om det var sant at vestlige kvinner hadde sex med tusen menn. For deres verdi ligger i at de er ærbare. Hvis det blir sladret om noe annet i krokene kan det føre til både at en kvinne ikke blir gift og at mannen forlater henne. Så den måten kvinnene må kle seg på. Med hijab, chador, niqab og burka – etter tidsperiode og litt etter hvor de bor, er på grunn av at menn ikke skal bli opphisset ved å se på dem. At menn ikke skal bli opphisset av å se på dem! Jeg synes det nedverdiger menn å tenke slik i tillegg til den undertrykkelsen det er av kvinner. Men det er derfor. Så en kvinne må også oppføre seg i alle sammenhenger på en slik måte at ingen mann kan tenkes å bli opphisset av å se på henne. Derfor kan ikke jenter leke ute som gutter, derfor må jenter tilbringe dagene innomhus. Hvis foreldrene skal gjøre et godt gifte for henne så må hun være ærbar i alt sitt vesen. Hvor befriende må det ikke da være for de jentene som blir bacha posh. Og tenk så grusomt det må være å gi slipp på all den friheten.

Bacha posh hadde vært et «ikke-ord» hvis kvinner hadde samme verdi som menn og hvis kvinner hadde de samme rettighetene. Nordberg skriver litt om det feilslåtte bistandsarbeidet som er blitt drevet i Afghanistan de siste tiårene. Det er feilslått fordi landet er så gjennomsyret korrupt. Bistands-produkter selges på marknadene istedenfor å gå til de fattige, og selv om bistandsgiverne fokuserer på kvinner og vil gjøre det bedre for dem er landet så gjennomført patriarkalsk og hele samfunnsstrukturen så «råtten» at det de gjør ikke kommer kvinnene til gode. Det blir bedre for kvinnene i de aller rikeste familiene, men ikke for en eneste kvinne på landsbygda, i de ulike delene av byene eller for jentebarna.

Så hva er løsningen? Jeg tror ikke løsningen er å «okkupere» Afghanistan slik det har blitt gjort i nyere historie. Løsningen ligger i å la Afghanistan selv bygge seg opp. Med hjelp, det er helt klart. Våre rettigheter som kvinner i den vestlige verden fikk vi for ikke så lenge siden. Først på 1800-tallet begynte den «sterke» kampen for kvinners rettigheter, stemmerett og rett til å ha egenverdi. Vestlige kvinner har kjempet hardt for de rettigheter vi har i dag og vi har «forkjempere» som hver dag går ut i «krigen» for å sloss for oss. Den samme kampen har kvinner vært igjennom i mange land og ikke alle har kommet så langt som kvinner i Norden. De er likevel våre søstre, våre medmennesker og vår samvittighet. Istedenfor å tenke at vi har det bra, burde vi tenke at vi ikke har det bra før alle andre kvinner har de samme rettigheter som oss. Jeg skal sitere Jenny Nordberg:

Parallellena till bacha posh i länder där kvinnor saknar rättigheter är hverken västliga eller östliga, och hverken islamistiska eller icke-islamistiska. Det är et fenomen som rör männeskliga rättigheter och det exsisterar gjennom hela vår historia, på helt olika platser, med olika religioner och med olika språk. Att förestella någon annan, eller något annat, är berättelsen om många kvinnor och män som har utsatts för förtryck og försökt frigöra sig från det.
Det er berättelsen om den homosexuelle mannen i den amerikanska marinkåren som var tvungen att låtsas vara hetero. Det är berättelsen om en judisk familj i Nazityskland som låtsades vara protestanter. Det är berättelsen om en svart sydafrikan som försökte göra sin hud ljusare under arpartheid. Att förklä sig till någon som tilhör en erkänd och gynnad grupp är på samma gång en omstörtande infiltrasjonshandling och en eftergift inför ett omöjligt rasistisk, sexistiskt eller på något annat sätt segregerande system.
Den här typen av motstånd som diskret utövas av flickor och kvinnor och föräldrar där genussegregation finns, ofta i isolering och ibland grupper, är inte bara global – den går tillbaka till det patriakala systems själva utsprung. När kvinnors underordning befästes i lag och religion, när det enda sättet för en kvinna att höja sin status var genom giftermål, och när behovet av söner blev absolutt i varje familj, så började förmodligen också bacha posh infiltrera det manliga territoriet.

En poetisk og dystopisk roman for de kresne

«For et par år siden ble jeg under et opphold i London bedt om å holde et foredrag i Anglo-Norse Society om «Sigrid Undset – slik jeg kjente henne.» Jeg sa ja til det. Mens jeg holdt på med tilretteleggelsen av manuskriptet, ble jeg klar over at mine to søstre Sigrid Braatøy, Signe Ollendorff og jeg sitter inne med stoff som belyser en side av Sigrid Undset, som bare de færreste kjenner: hennes utfoldelse i familiekretsen. Der var hun like åpen og spontan som hun i sitt utadvendte liv var tilknappet, utilnærmelig.
Ut fra dette kom jeg til at det kunne være riktig også å la familiens røst bli hørt ved 100-årsjubileet for hennes fødsel.
Det jeg søker å tegne i denne lille erindringsboken er altså et billede av Sigrid Undset som familie-menneske. Hun var familiekjær og slektsrotet i en uvanlig grad. Derfor øste hun våkent og interessert, men så forsiktig at vi først i voksen alder fullt ut forsto det, over oss av sitt svimlende rike intellekt, sitt enorme kunnskapsforråd og sitt brennende varme hjerte.
Hva vi suget inn under disse dagliglivets samvær med henne - det vil vi aldri kunne måle. Og vi fikk aldri takket henne for det, ---«

Sigrid Undset var tante til Charlotte Blindheim, forfatteren av boken Moster Sigrid – et familieportrett av Sigrid Undset. Charlotte Blindheim var datteren til Sigrid Undsets søster Signe. I boken står det at på spørsmål fra Charlotte Blindheim om hvordan Kristin Lavransdatter så ut, svarte Undset: «Som din mor da hun var ung, tenker jeg.»

Boken ble utgitt i 1982. Jeg fikk den av en kollega for noen år siden. Hun hadde kjøpt den i et antikvariat eller loppemarked. Den er på ca 100 sider og inneholder mange bilder. Det som har inspirert meg til å lese den nå, er boken jeg skrev om i innlegget:

Bokomtale: Jeg har har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. av Kristin Brandtsegg Johansen

Mye av det som fortelles i boken til Charlotte Blindheim, har jeg lest i biografier om Sigrid Undset. Men boken til Blindheim har naturlig nok en annen vinkling. Ikke fordi boken til Blindheim er en skjønnmaling av Sigrid Undset. Sigrid Undset var raus mot familien. Men hun var også krevende. Jeg tenker at den hun krevde mest av, var seg selv.

Om den sterkt handicappede datteren Maren Charlotte (Mosse) som døde i 1939:

«Bare til mor åpnet hun seg for denne tragedien. Bare mor kom opp da Mosse sovnet inn i januar 1939. Hun lå så vakker, hvitkledd i peisestuen den siste natten. Og de to søstre satt sammen hos henne. At hun var gått bort da krigen kom til oss i 1940, så vi alle som en styrelse.»Nå har hun banet vei for meg til Amerika, sa moster Sigrid selv. I et brev umiddelbart etter Mosses begravelse, sier hun: ---Jeg savner henne svært, men på en måte er jeg glad også fordi jeg vet nu kommer hun aldrig til å bli overlatt til fremmede.» Og så legger hun til»--det var for dette pikebarnets skyld jeg aldrig var vel til mode når jeg var hjemmefra og alltid lei meg når en reise trakk ut for lenge.»

Det jeg ikke husket å ha lest om tidligere, er at Sigrid Undset ga størsteparten av pengene hun fikk av Nobelprisen til de handicappedes sak.

Om Bjerkebæk, som i dag er åpent for publikum, skriver Charlotte Blindheim bl a dette:

«Derfor er Bjerkebæk uten Sigrid Undset bare et tomt skall, som aldri kan fylles. Men som rammen om en stor dikters og et stort menneskes liv har det kanskje sin interesse å bevare det, fordi det i så uvanlig sterk grad var preget av henne som levet der fra 1919 til sin død i 1949. Men hun har aldri selv ønsket at det skulle bevares. «Efter meg skal det aldri komme glanere»; sa hun.

Lurer på hva Sigrid Undseth hadde tenkt om «glaningen» vi kan bedrive ved å lese biografier mv om hennes liv. Charlotte Blindheim skriver:

«Det at vi oppfatter hennes bøker som så realistiske, så skrevet ut fra noe selvopplevet eller selviakttatt, gjør at vi som har kjent henne, leser bøkene hennes på en egen måte, vi leter hele tiden etter henne bak personene. Det som forbauser oss er at de fleste Undset-forskere fortrinnsvis er opptatt av hennes romaner og fortellinger, men det essayistiske forfatterskap så ofte blir oversett. «

Interessant er det å lese morens (søsteren til Sigrid Undset) reaksjoner på hvordan deres mor ble beskrevet i boken Elleve år, Sigrid Undsets barndomserindringer fra oppveksten i Kristiania. Uten sammenligning for øvrig; søstrene Sigrid og Signe hadde et godt og nært forhold; reaksjonen som beskrives her, fikk meg til å tenke virkelighetslitteratur-debatten som har rast pga boken til Vigdis Hjorth, og ulike oppfatninger i en familie om hva som er sannhet:

«På det ytre plan var mors reaksjon (mormor levet ennå da boken kom ut): «Gud bevare alle litteraturhistoriens mødre.»
Hennes egentlige reaksjon, som svarer til vår egen, kommer frem i et brev lenge etter mormors død:
«Den fortegning av barndomshjemmet, nærmere bestemt vår 'myndige og rådelystne' mors rolle, som er gått over i historien, er jo helt og holdent regisert av Sigrid selv. Jeg kan vanskelig tenke meg noen annen mor som i samme grad hadde evnet å forholde seg passivt iakttagende og forsiktig overfor et så eiendommelig og vanskelig barn. Ikke vanskelig i betydning slem - men i betydning 'anderledes', og totalt uimottagelig for motforestillinger. Følge opp når hun ville snakke - svært meget av hva jeg kan og vet har jeg lært av å høre på de to's diskusjoner om historie og litteratur og annet - og så respektere hennes timelange taushet når hun sa at det var slik hun trengte det nå. Tie stille og skjule sin angst når dette rare halvvoksne barnet gikk ut om morgenen uten å si hvorhen, og kom hjem mot kveld med den grønne botaniserkassen full av alt mulig rart. Særlig husker jeg en diger huggorm hun hadde slått, og henrykt kastet bort på sengen til mama som lå i influenza, og forlangte at vi andre skulle beundre dens vidunderlige og fullkomne kroppsbygning og tannset. Og så mamas og vår alles angst og kvide da hun fikk de første manuskriptene refusert, og vi spurte oss selv: kan hun bære det, hvis dette ikke går? Så gikk det jo, hun fikk success og fikk luft under vingerne, og alt så lyst og godt ut - og så kom hun hjem og fortalte at hun ville gifte seg med en mann som var gått fra kone og tre barn, men enda ikke var lovlig skilt, og som var meget eldre, og hadde en lunge. Og mama knydde ikke, sa ikke engang til oss andre hva hun følte, enda hun vel som mor var fortvilet. Bare tok smilende og elskverdig imot svigersønnen. Hun ble forresten meget snart personlig gla i ham, og han elsket og beundret henne, akkurat som hennes andre svigersønner. Vennskapet mellom henne og Svarstad, og mellom meg og Svarstad ble jo livsvarig, enda vi så at som ektemann var han umulig fordi han intet forsto av sin kone, og at hun ville gå til grunne om det skulle fortsatt. Det høres vel rart og selvmotsigende ut, men slik var det nå. Og for barna betydde det meget at det var et nøytralt felt hvor de kunne møte sin far. Det var vi klar over. Og Sigrid vel også.»

Det var noen smakebiter fra boken. Etter NRK-programmet i går, Brenners bokhylle, der Gro Nylander snakker om sitt forhold til bøkene Kristin Lavransdatter, tenker jeg at det er flere enn meg som ønsker å lese trilogien om igjen.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Det er en sammenhengende tekst om hennes synspunkter om Norge, delt inn i kapitler. Både morsom og spenstig så vel verdt å lese synes jeg.

Utrolig fin roman, anbefales!

En klassereunion arrangeres og det tar en drastisk utvikling.

Mange har sikkert vært på klassereunion, og har kanskje kjent til samme spenningen, nysgjerrigheten og forventningene som de i Velkommen hjem gjør. Se hvordan noen har endret seg og noen alltid forblir den samme. Velkommen hjem er om et klassereunion som samles i en hytte i skogen, og denne klassen består av mange mennesketyper. Noen har store forventninger til festen, andre er der for å bevise noe, vise hva de har oppnådd i livet, mens andre tar det som det kommer. Gamle følelser blusser opp, både på godt og vondt, og denne kvelden tar mange spesielle vendinger. Savner man noen gang tiden da man var ung eller er livet enklere som voksen? Det store temaet for festen er spøkelsesvandring i skogen, og stemningen forandres helt da en av dem blir funnet død ... Ting blir heller ikke lettere da en annen person fra klassen blir funnet død en annen dag på et annet sted. Er det noen som bærer på gammel nag, eller er hva er det som egentlig foregår, og er de andre i fare også?

Noe oppbrukt, men det funker
Ninni Schulman er en forfatter jeg ikke har lest noe av tidligere, men jeg fikk veldig lyst til å lese Velkommen hjem da det virket som en litt annerledes krim. Dette er en krimroman med en grøssende effekt. Man lurer på om det er noen andre eller noe annet i skogen med dem, eller om en av dem har møtt opp med dårlig hensikt. At en slik setting er plassert i en hytte i skogen, er kanskje litt klisjéaktig, men når det gjelder en slik handling, er det nesten unngåelig. Selv om det er noe klisjéaktig, så bidrar det likevel til god, gammeldags mystikk. Man tenker jo alltid det verste når man er langt ute i skogen eller i ødemarken. For da er man sårbare på mange måter, og alt kan skje. Man har da mindre kontroll på stort sett alt.

Spennende persongalleri
Men det var ikke bare handlingen som var selve drivet og som bidro til nysgjerrigheten, men det var også persongalleriet som besto av forskjellige mennesketyper. Vi får et lite innblikk i alle, og de var svært interessante å lese om, på hver deres måte. Man får kjenne på noens popularitet og andres misnøye. Forfatteren gjør gode karakterbeskrivelser. Det er i hvert fall sikkert. Kapitlene er korte og effektive, så det er lett å bli revet med. Det som trekker litt ned er når man har lest mye krim og ikke minst grøss fra før, føler man ikke at forfatteren bidrar til noe nytt. Det er ikke noe som sjokkerer, eller overrasker og man sitter heller ikke igjen med et spesielt inntrykk.

Velkommen hjem er femte bok av Ninni Schulman om journalisten Magdalena Hansson, og selv om det ikke ble noen favoritt, hadde den sine spennende øyeblikk, og den er verdt å sjekke ut. Hadde sansen for at hun skriver veldig realistisk og det gir mersmak på de tidligere bøkene hennes Fikk også sansen for Magdalena Hansson. Så godt å vite at jeg allerede har et leseprosjekt for neste år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det ble litt platt og klisjèfylt for min smak, men grei underholdning

Sterk andrebok i Lewistrilogien. Fantastiske miljøskildringer, et gripende plott og nydelig skrevet. les mer i bloggen

«Hele denne sommeren har jeg sittet på Bjerkebæk og lest og skrevet, men mest lest, mens jeg har grunnet over den enorme kraften i det omfangsrike forfatteskapet hun etterlot seg...Dette skulle jo ikke bli en lang og omfattende bok, og det var vanskelig å skrive kort om det store forfatterskapet. Men det var det som var mandatet, å skrive kort om noe som er så omfangsrikt. Så mye stoff måtte jeg la ligge, mens jeg strengt prioriterte enkelte innganger og dypere dykk. Både for leser som ikke kjenner forfatterskapet så godt og for lesere som kjenner det godt fra før.»

Sitatet over er fra etterordet i boken Jeg har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. Boken er skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen og handler om Sigrid Undsets forfatterskap.

Jeg har lest boken på eBokBib. Papirutgaven er på 190 sider og boken ble utgitt i 2017 på Kagge Forlag. Bokklubben har kategorisert boken under Litteraturvitenskap. Jeg likte boken, veldig, veldig godt.

Boken til Kristin Brandtsegg Johansen er for meg en «teaser» - jeg får lyst til forkaste alle planer om bøker jeg skal lese, og kaste meg over biografiene om Sigrid Undset som står i bokhylla – både leste og uleste. Lese bøkene Sigrid Undset har skrevet. I første omgang romanene som står i bokhylla, Jenny og Våren, som jeg har lest flere ganger. Jeg har lånt og lest trilogien om Kristina Lavransdatter og Fru Marta Oulie år tilbake, og før jeg startet med bokbloggen. Den eneste boken som jeg har lest og skrevet om på bloggen, en bok som indirekte handler om Undset, er boken om mannen hun var gift med og skilte seg fra:
Sigrun Slapgard: Maleren - en roman om Anders C. Svarstad

Jeg likte boken til Slapgard, og ble kjempebegeistret over boken til Kristin Brandtsegg Johansen. Ser ikke bort i fra at jeg kjøper den. Jeg velger å avslutte omtalen med et sitat fra boken til Brandtsegg knyttet til romanen Jenny;

«Etter at Jenny kommer ut, blir hun invitert til å delta i en spalte om hva forfattere mener om sine egne bøker. Sigrid Undset takker ja, men tar forbehold om at hun ikke vil svare på anmodningen om å komme med en anvisning for hvordan boken bør leses. Hun tilføyer ganske skarpt at hvis en forfatter ikke har lyktes med å skrive inn de tankene hun som kunstner ønsker å dele med leseren, så er boken mislykket, og da hjelper det ikke å komme med tillegg og fortolkninger. Hvis en bok blir misforstått, ikke fordi den er uklar, men fordi leseren er fremmed for bokens forestillingsverden, nytter det ikke at forfatteren løper etter og forklarer, utenfor boken ramme, for å komme til forståelse med leseren. Bokens forestillingsverden er forfatterens, og han eller hun kan bare tale ut fra den.
Likevel vil hun si noe om den følelsen boken er skrevet ut fra, og det var en følelse av «at det er en deilig og farlig tid vi lever i. De bånd som tidligere tiders sosiale vedtekter, nedarvede religiøse forestillinger og offisielle moral la på det enkelte individ, er redusert til et minimum.» Så gjentar hun den samme devisen: »Man kan i alle fall vanskelig skyte skylden for sine ulykker på dem, og hvert menneske bærer i vår tid selv ansvaret for sitt liv, dets ære og dets skam, i så høy grad som ikke har været tilfelle i mange generasjoner.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Flott bok, med fine tekster (uten pekefinger) og nydelige bilder

Jeg tenker av og til på hvordan den mørke årstiden hadde vært uten at vi feiret jul her oppe i nord. Det jeg hadde savnet aller mest, er alle lysene på trær og inne i husene. For når januar kommer og lysene forsvinner, synes jeg det blir stusselig. Det syntes jeg også da jeg var barn – derfor forhandlet jeg meg frem til at juletreet ikke skulle tas ned før i midten av januar. Selv om jeg fortsatt synes at juletreet er en flott tradisjon, hadde det enda større betydning der jeg vokste opp – et sted det ikke fantes trær og der det var mørketid.

Oddgeir Bruaset, kjent fra NRK-programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, har skrevet en bok som jeg tror mange vil ha glede av å lese: Du Grøne, glitrande – ei hyllest til juletreet.

Fra bokens forord:

«Juletreet er ikkje gammalt. Likevel er det blitt vart mest samlande julesymbol. Tradisjonen oppstod i grenselandet mellom Tyskland og Frankrike tidleg på 1500-talet, og til oss kom det først for knapt 200 år tilbake. No lyser det i alle stover, i alle hagar og alle tun. Frå tidleg i november fyller det handlegatene og kjøpesentera. Det ville ikkje ha blitt ei retteleg jul utan juletreet.
Men korleis begynte det? Kvar vart den første grana reist, og kvifor skjedde det? Korleis vart treet teke imot da det kryssa grensa til Noreg? Og korleis har det fått den posisjonen det har i dag? Det er slike spørsmål denne boka prøver å gje svar på. Og lat det vere sagt, historia om juletreet er spennande og full av overraskingar.»

Jeg er helt enig – en jul uten juletre hadde vært stusselige greier. Og denne boken gir oss historien om juletreet. I tillegg får vi mange gode historier i kjent Bruaset-stil. En av historiene er om da Shetlands-gjengen var hjemme i Norge og hentet juletre til Kong Haakon da han oppholdt seg i London under 2. verdenskrig:

«Historia om juletreet, kongegåva frå vest, har noko å seie oss. Ho fortel om eit folk som heldt kongen sin høgt, og om ein konge som elska folket og landet sitt. Men ho fortel også noko anna. Ho fortel at alt under krigen var juletreet blitt vårt kjæraste, mest håpefulle og samlande julesymbol. Et halvt hundre år tidligare visste ikkje alle nordmenn kva eit juletre rettelig var. «

Boken er illustrert med masse flotte bilder. Den kan være en fin julepresang. For meg har det å lese denne boken fått meg til å sette enda mer pris på juletre-tradisjonen.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Livet med CP i diktform

Fantastisk godt skrevet krim fra Ytre Hebridene.

Koselitteratur med i sjangeren herskap og tjenere

Rystende og smertefull roman om en sytten år gammel ungdom som er sviktet av alle. Vakkert skrevet med stor innsikt, men også brutal. Les mer i bloggen her