Bokelskere.no

"Men mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså på kva haken kunne vere.
Ja da, snart kjem hausten mørk og våt og ufyseleg, men det vil jo ikkje kome som noka overrasking. Me har ikkje bil og er temmeleg fastlåste dersom me vil nokon stad. Men det vil me jo ikkje. Og det er kanskje få barn på same alder som guten vår i strøket. Men det hastar ikkje. Enn så lenge er han fornøgd med å bite på øyra til Nasse Nøff-dokka si. Derimot kan eg godt vedgå at eg ber på ein snev av frykt for å bli «gløymd». Det har alltid skine gjennom at om ein skal kunne overleve slik halvegs som kunstnar, iallfall når talentet berre er slik passeleg, så er ein heilt nøydd til å vere ein del av miljøet. Gå på festane, knyte kontaktar, innsmigre seg hos journalistar som vil løfte ein fram, heile tida sørge for å halde namnet sitt varmt. No som eg har flytta, er eg død. Og dei som var så heldige å treffe meg mens eg levde, og som likte meg, vil for lengst ha funne seg ei ny: eit nytt friskt pust frå Vestlandet, med enda skråare blikk enn mitt, yngre, med finare klede og meir naturleg sminke. Det er ingen frøkensport å tilhøyre kultureliten.»

På slutten av boken som sitatet over er hentet fra: Verda er ein skandale – Ei lita bok om livet på landet av Agnes Ravatn, står det at innholdet i boken er lett omarbeidde tekster som tidligere har vært trykt i avisen Dag og Tid. Boken er på 95 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg er fan av Agnes Ravatn og vil lese bøker og tekster hun skriver uansett hvor hun bor. Og jeg synes selvsagt at boken var herlig å lese.

De som vil se Agnes Ravatn i levende live der Einar Økland sier at han ser likheten mellom Agnes Ravatn og Sigrid Undset, kan klikke seg inn på innslaget i Norge Rundt 20. oktober 2017: "Forfattervenner"– anbefales!

Kjempefin fortsettelse av serien

Mørk og morsom i en god mix - anbefales!

«Hva kan vi, når det kommer til stykket, få ut av alltid å se tilbake og klandre oss selv hvis livet ikke er blitt slik vi kunne ønske?...Hvilken hensikt har det å spekulere for meget på hva man kunne eller ikke kunne ha gjort for å styre den kurs livet slo inn på?»

Forfatteren Kazuo Ishiguro var totalt ukjent for meg inntil han fikk Nobelprisen i litteratur i 2017. Det var også ukjent for meg at en av mine favorittfilmer «all time», The Remains of the Day (1993), har sitt grunnlag i en bok han har skrevet. Jeg har filmen flere ganger og nå er den kjøpt.

Boken ble utgitt i 1988 står det i utgaven jeg har lest. En pocketutgave lånt av biblioteket med knøttliten skrift; det var det eneste negative ved å lese den. I det store og hele er boken slik jeg husker filmen. Hele tiden så jeg for meg Anthony Hopkins og Emma Thompson. Jeg gleder meg til å se filmen etter å ha lest boken.

Kazuo Ishiguros bok Never Let Me Go er også filmatisert. Filmen så jeg på Netflix for en uke siden. Selv om filmen isolert sett ikke var dårlig, kommer jeg ikke til å lese boken. Handlingen er ikke en sjanger som jeg liker.

«Det annet jeg minnes var et selskap Svarstads holdt på Sinsen på nyåret 1919. Collett Vogt og Johan Ellefsen var der blandt andre — den store spisestuen og lille dagligstuen var festlige med lamper og mange lys, sammen med julematen og vinen skapte de stemning og samtalen gikk fra første stund i friske bølger. Som alltid blev fru Charlotte Undset midtpunktet og mennene moret sig kongelig over de treffsikre, vittige replikkene hennes — nydelig var hun også å se på med det sølvgrå håret høit på det lille hodet og med de lysende øinene; likevel gjorde Sigrid Undsets stille nærvær det blivende inn trykk på oss alle — hennes rolige, ofte sarkastiske innlegg i diskusjonen, hennes kjærlige omsorg som vertinne for oss, det dype, blanke blikket som stadig hvilte på moren med en pussig blanding av underfundig glede og ømhet.
Da vi gikk nedover mot trikken om natten, husker jeg at Johan Ellefsen stanset og rettet op den spede skikkelsen sin som for en innskytelse — han pekte op mot himmelen og sa: «En av disse stjernene er Sigrid Undsets, slik vil hennes genius komme til å stå en gang, lysende over Norden.» — Han fikk rett.»

Sitatet over er fra boken Min venn Sigrid Undset av Nini Roll Anker utgitt i 1946. Nini Roll Anker skriver at forbindelsen mellom dem startet ved at Sigrid Undset skrev et brev til henne fra «Rom» i 1910 etter at hun hadde lest boken til Roll Anker: Benedicte Stendal. Fra 1911 begynte de å brevveksle og treffe hverandre.

«Sigrid Undsets skikkelse og vesen gjorde fra første øieblikk et sterkt inntrykk på mig — inntrykk av et menneske så helt utenfor det almindelige; alt hos henne satte fantasien i bevegelse: de store øinene med det merkelige blikket, som syntes å se like meget innover som utover, men som likevel fanget hver småting i omgivelsene med det skarpsynet bøkene hennes røper; de nydelige, smale hendene, som en sjelden gang rørte sig fulle av uttrykk når samtalen tok henne; den dovne, enstonige røsten med et aldri så lite dansk tonefall på enkelte ord. Hun var også på fallende vakker, slank som en gutt, noe klassisk over hodet, som hun nesten ikke beveget, noe litt søvngjengeraktig over den forsiktige, trippende gangen. Men hele hennes fysikk lot også ane den legemlige kraft og utholdenhet hun siden i livet fikk så god bruk for.»

Da de ble kjent, bodde Sigrid Undset fortsatt sammen med sin mor og to søstre. Hun forteller at mottakelsen av romanen Jenny i 1911skulle det «rygg til å bære». Det ble rast over den i avisene. Under et møte i en kvinneklubb Undset og hun var blitt invitert til haglet angrepene mot Undset.

«Den eneste som bevarte sin ro urokket hele kvelden var Sigrid Undset. Hun satt stille med et lite smil, og da klubbens formann, fru Pylle Horst, spurte henne om hun var forarget og skuffet, svarte hun med sitt uutgrunneligste blikk: «Nei, tvertimot, jeg hadde ikke ventet mig noe annet.»

«Jenny» fikk en ilddåp. Men motstandere som beundrere visste efter denne bokens fremkomst at Norge hadde fått en kvinnelig forfatter vi herefter vilde komme til å regne med blandt de store.»

I 1912 giftet Sigrid Undset seg med maleren Anders Svarstad. De reiste fra Norge og oppholdt seg blant annet i London. Brevene forteller om en sorgløs tid. Ferden gikk videre reiste paret til Roma og i 1913 reiste hun tilbake til Norge med sønnen Anders – noe som mest sannsynlig reddet sønnens liv. Vi følger Sigrid Undset videre i livet, oppturer og nedturer, fortalt av Ninni Roll Anker med sitater fra brev og møter. Selv om jeg har lest mye om Sigrid Undset tidligere, var det mye som var ukjent for meg. Litt morsomt at når den arbeidsomme Sigrid Undset skulle «hvile» da hun bodde på Bjerkebæk, leste hun detektivromaner. Men hvile gjorde hun nok sjelden – her fra da Sigrid Undset ennå bodde i Oslo:

«Jeg husker en aprildag, jeg var oppe hos dem; Svarstad var da bortreist og Sigrid Undset satt med hushjelp og barn ved spisebordet, i et stort, lyst forklæ; på fanget hadde hun vesle Mosse, pyntet med røde perler; klar av tretthet, men stille og verdig som alltid svarte hun på barnespørsmålene, sørget for alle, hadde sigaretter og vin til mig. På skrivebordet hennes lå mange ark dekket med den fine, sirlige skriften — kladden hennes så alltid ut som det ferdigste manuskript. Og på bordet ved vinduet et halvferdig heklearbeide, på stolen ved siden av mange strømper til stopping.»

Boken skrevet av Ninni Roll Anker er på 77 sider og jeg har lest den på Nasjonalbiblioteket.no. En siste smakebit fra boken:

«Vi som har oplevd hennes ubegrensede gjestfrihet, har ofte delt forlagets bekymring: hvordan tid og helse skulde strekke til for henne? Og vi har ikke hatt vanskelig for å protesterte når vi har møtt den vel kjente beskyldningen, bl. a. fra journalisthold, at Sigrid Undset er det uelskverdigste, hovmodigste og utilnærmeligste menneske en kan komme ut for. Hun kan være det også; men vi som vet hvor hun har vært overrent og plaget av intervjuere, bestirret og genert av turister, og til og med har måttet se en privat samtale offentliggjort av en smart journalist — vi forstår at det ikke bare er hjemmet på Bjerkebækk hun er nødt til å verne med sinte bikkjer og piggtråd.
Til å begynne med åpnet hun både døren og sig selv elskverdig for farende folk. Men de misvisende «intervjuene» som fulgte, skremte henne for bestandig — hun er sikkert idag en av de forfattere som er vanskeligst å få i tale av avisfolk — liksom hun fremdeles er den mest fortryllende vertinne for slekt og venner.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Det er lett å tro at livet går på skinner og at man har det godt, kanskje for godt. Man sklir da inn i hverdagslige rutiner og ting går som regel av seg selv. Men hva skjer når noe får deg til å tvile på det gode livet du har, og du mister all tillit til den du lever livet med?

Når tilværelsen blir fiklet med
Dette skjer nemlig med Sophie. Hun deler livet med en mann hun elsker, sammen har de tre barn og bor i Norfolk. Mannen hennes, Leo, reiser mye på grunn av jobben, og Sophie sitter mye med ansvaret hjemme. Men hun har sine medhjelpere som vaskehjelper, og andre roller som stepper inn for å gjøre ting lettere for henne. Sammen med mannen har hun et fint hus som er nydelig dekorert og vakker eiendom, og selvfølgelig har de også en hund. Jula er nettopp over og de er tilbaket til den grå hverdag. Men tilværelsen for Sophie blir alt annet enn hyggelig da hun oppdager julebrev som hun har sendt ut året før, bli sendt tilbake til henne i en ny konvolutt, og over julebrevet hennes står det korte, stygge meninger om henne fra en anonym sender. Dette er det andre eller tredje året på rad det skjer. Den hun får tilbake denne gang, ryster henne mer enn de andre hun har fått tilbake av denne anonyme senderen. Over det siste julebrevet hun får tilbake, står det en beskjed om at Sophies mann er utro og at han kommer til å forlate henne. Er det sant eller er det bare noen som er fryktelig sjalu på henne, og vil bare skremme henne litt? Eller kjenner hun ikke sin egen mann så godt som hun tror?

Dette er en thriller med svært god suspense, spesielt i begynnelsen, men synd at man får vite ting litt for tidlig. Så den fine mystikken den hadde i begynnelsen blir avbrutt så altfor tidlig. Det beste boka hadde å by på var god underholdning. Kaptilene er veldig korte, og etter en hendelse blir man fort revet med for å se hvordan situasjonen håndteres der og da, og etterpå. Det er ikke en eneste kjedelig side. Man lurer på hvor lenge dette kan holdes gående. Men underholdning er ikke nødvendigvis alt. Jeg savnet mer dybde, både i handling og persongalleri, for ting skjer så altfor fort etter de første 50-70 sidene. Selv om man skjønner og vet godt hva som skjer videre, føles det som om man ikke får et grep på noe, fordi ting skjer så fort at man får ikke tid til å filosofere over det som skjer. Det blir mye på en gang, for tidlig.

Fascinerende personlighet
Selv om jeg ønsket meg mer bakgrunnshistorie av karakterene, var Sophie svært spennende å lese om. Man får et elsk-hat forhold til henne. Hun er i overkant snobbete, og bryr seg veldig om fasade, og samtidig er hun veldig glad i hennes nærmeste. Man blir svært interessert i hvordan hun håndterer diverse situasjoner i og med at hun er en person som vil at alt skal så og si være perfekt. Vil hun klare å late som om alt er perfekt i enhver situasjon? Hva skal til for å få en kvinne som Sophie til å miste kontrollen, hun som har stålkontroll på alt?

The Other Woman er en thriller blandet med krim, og konseptet hadde et svært godt utgangspunkt, men som dessverre blir rushet frem før man rekker å kose seg med den gode atmosfæren den hadde i begynnelsen. Det blir for travelt og opphakkende. God underholdning, og engasjerende innhold, men savnet mer jevnhet og tyngdekraft.

Fra min blogg: I Bokhylla

Glimrende skrevet om relasjoner, på en spesielt spennende måte - anbefales!

I boken Nortons filosofiske memoarer gir Håkon Nesser fortellerstemmen til hunden han hadde i årene 2004 – 2014. En Rhodesian Ridgeback. Jeg liker hunder, er hundeeier og synes det var en fornøyelig bok. Den er annerledes sammenlignet med tidligere bøker jeg har lest av Håkan Nesser.

Lesere som har lest Håkan Nessers bøker kan gjenkjenne stedene de bodde sammen i bøker han har utgitt: Uppsala, New York, London, Exmoor, Gotland og Stockholm. I den siste boken jeg har lest av Nesser før boken om Norton, og som jeg skrev om i innlegget:

Krim: Levende og døde i Winsford av Håkan Nesser- spennende roman med noen "skjønnhetsfeil"

har hovedpersonen en Rhodesian Ridgeback, Castor, en rolle i handlingen.

Nortons filosofiske memoarer er på 96 sider inklusive illustrasjoner av Karin Hagen. Å finne boken på biblioteket minnet meg på at det er mange bøker av Nesser jeg ikke har lest.

Likte boka godt jeg. kan være enig i at den kunne vært strammet inn noe, særlig på slutten, men alt i alt synes jeg den var fornøyelig. Les gjerne mer i bloggen min her den som vil

Man kan ikke bare drømme bort livet?

Et trygt liv eller la seg rive med av drømmene sine?
John har kanskje ikke valgt det letteste livet. Han er i slutten av tjueårene, og har ennå ikke noe fast i livet. Ingen fast bosted, ingen fast jobb og ikke noen kjæreste. Han har kun en drøm og det er å gi ut en roman. Men veien dit er alt annet enn lett, spesielt siden han ikke har mange rundt seg som har troen på ham, ikke en gang hans egen mor. Mens han drømmer om en dag å utgi en roman, søker han etter en jobb og kommer tilfeldigvis over en annonse om en renoveringsjobb. Han velger å ta den sjansen. Handlingen foregår samme periode som da Margaret Thatcher var Storbritannias statsminister, og Samantha Fox var en populær hjerteknuser, nemlig på midten av 80-tallet.

Dette er kanskje ikke min type sjanger, men jeg som leser mye horror og thrillere, som leser mye mørkt og dystert generelt, må ha litt lett underholdning innimellom. Det fikk jeg her. Dette er en bok om en mann som prøver å finne seg selv og som følger drømmene sine fremfor å ta fornuftige valg. Boka inneholder også hemmeligheter, intriger, og masse følelser. De to siste er ikke helt for meg, men noe må man jo finne seg i når det gjelder slike bøker. Det blir som å se en såpeserie, som jeg også følger med på, blant annet Home & Away og I gode og onde dager. Denne boka kan minne litt om det, men bare fra en annen tid.

Å finne seg selv
Det mest intressante med hele boka er hovedpersonen John. Han er det lett å relatere seg til med tanke på at det ikke alltid er like lett å finne ut hva man skal med livet. Finne det som er rett for seg selv, spesielt når det gjelder ting som utdanning og jobbvalg. Noen er mer selvbevisste på akkurat det enn andre. Det er så forskjellig fra person til person. Det som er rett for andre trenger ikke å være det rette for deg. Så det å finne sin plass i livet er ikke det letteste, noe John er et godt eksempel på. Likte også godt hans eventyrlystne side, og at han samtidig har guts til å satse på det han virkelig har lidenskap for. Han går egne veier.

Selv om jeg også likte noen av de andre karakterene godt, er det ikke alltid nok. Det var selve handlingen jeg fikk problemer med. Det blir altfor forutsigbart og man skjønner fort hvor det bærer hen kort tid etter man har begynt å lese. Det blir hverken spennende og overraskelsesmomentene er og blir fraværende. Så det blir veldig monoton lesing undervei, noe som er litt trauring. Jeg krever ikke spenningsbøker med den ene spenningskurven etter den andre. Av og til er det godt med rolige og avslappende bøker også, men ikke at det står helt bomstille. Det hadde vært fint med en mellomting. Men det som var den store nedturen er som nevnt tidligere, ingen overraskelser. Det går bare en vei. Det er ingen utvikling eller noe. Jöns Hellsing har skrevet en fin og lett underholdende roman, men opplevelsen av den blir for passiv og lite medrivende, dessverre. Godt utvalg av miljø som er svært idyllisk, og interessante karakterer, men det er ikke bestandig det holder. Det var som sagt selve historien som ble problemet her. Den fenget ikke noe særlig.

Hendig mann søkes er første bok i Hope Island trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla