Bokelskere.no

Kjempebra roman fra vakre Helsinki!

Om naturvern og medmenneskelige forhold

Etter å ha lest juleheftet i desember 2016 sier jeg meg helt enig i forlagets beskrivelse av innholdet. I tillegg er historiene illustrert med flotte naturbilder og bilder av steder og mennesker historiene omhandler. Fra en omtale av juleheftet på bloggen min her

En av historiene som rørte meg mest var historien Borna som vart morlause julekvelden og den starter slik:

«Kilen er ei lita, fraflytt grend inst inne i Dalsdalen i Luster, ei mils veg frå fjorden. Fram til 1950-åra hadde mellom 30 og 40 menneske heimen sin der inne, dei hadde endatil eigen skule. Det skuldast ikkje berre dei lange avstandane, men også den rasfarlege vegen. Tre større skredfar gjorde jamt vegen utrygg vintersdag, det eine kunne jamvel vere eit par hundre meter breitt. Det var slett ikkje uvanleg at grenda var isolert frå omverda, med mindre folk gjekk over fjellet til Vigdal og vidare ned i Jostedal.
I det eine huset levde ein familie på åtte, Anna og Anders Kilen og seks gutar. Krigen var over, jula i 1946 stod for døra, og borna gledde seg. Men mora var ikkje i form. Ho hadde kjent seg så sliten i det siste. Men det var vel ikkje så rart. Ungane hadde komme tett, den eldste var tolv og den yngste to, og buskapen talde 5-6 mjølkekyr, nokre ungdyr og eit hundretal geiter. Elektrisiteten var ikkje kommen til grenda, kyrne og geitene måtte mjølkast for hand, husmora skulle kinne og yste, ho skulle stelle huset, og i dette riket av vatn og stein var hjelpemidla få. Men jula kom med glede, lutefisken hadde smaka, Anna hadde lese juleevangeliet, og gutane hadde vorte glade for gavene dei fekk. Men no når borna hadde lagt seg, måtte foreldra i fjøset, det hadde ikkje vorte tid til det tidlegare.»

Det er ikke alltid jeg klarer å skape meg bilder hvordan jeg tenker personene i en bok ser ut. Men denne gangen tok det ikke lang tid før jeg skapte meg et bilde av hovedpersonen og fortellerstemmen i romanen. Det er bartenderen Boldt (Per Pallesen), som på Jernbanerestauranten serverer øl og dagens rett til stamgjestene i den danske TV- serien Matador. I TV-serien fant jeg mye å le av – det gjorde jeg også ved å lese The Hills av Matias Faldbakken. En roman som skiller seg ut på en positiv måte fra andre bøker jeg har lest. Den har fått gode anmeldelser, nominert til Brageprisen og er solgt til mange land.

Jeg er så glad i Agaha Christie og Maria Langs krimbøker, og Sally Goldenbaum føyer seg inn i den rekken. (På fremsiden av en av bøkene står det; Agatha Cristie i strikket versjon). Stille og rolige krimbøker hvor det overhodet ikke er beskrevet noe som kan kalles grusomt. Men som har fokus på samtalen, vennene og deres tankearbeid frem til løsningen. Denne serien anbefales, enten du vil lese den på norsk eller engelsk. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg er så glad i Agaha Christie og Maria Langs krimbøker, og Sally Goldenbaum føyer seg inn i den rekken. (På fremsiden av en av bøkene står det; Agatha Cristie i strikket versjon). Stille og rolige krimbøker hvor det overhodet ikke er beskrevet noe som kan kalles grusomt. Men som har fokus på samtalen, vennene og deres tankearbeid frem til løsningen. Denne serien anbefales, enten du vil lese den på norsk eller engelsk. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg er så glad i Agaha Christie og Maria Langs krimbøker, og Sally Goldenbaum føyer seg inn i den rekken. (På fremsiden av en av bøkene står det; Agatha Cristie i strikket versjon). Stille og rolige krimbøker hvor det overhodet ikke er beskrevet noe som kan kalles grusomt. Men som har fokus på samtalen, vennene og deres tankearbeid frem til løsningen. Denne serien anbefales, enten du vil lese den på norsk eller engelsk. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Aina Basso er historiker og det merker man på de tidsriktige detaljene i denne debutromanen. Basso skrev en historisk masteroppgave om blodskam på 1700-tallet. Da var straffen for å få barn med nære slektninger halshugging. Hun fant stoffet til denne romanen i rettsdokumenter og tingbøker fra 1700-tallet, på Statsarkivet i Trondheim og på Riksarkivet i Oslo og København. Det har ført til en nydelig roman om Ingeborg og Mikkel og om et vondt og vanskelig tema. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Nå er jeg selvfølgelig veldig partisk, fordi dette er en bok jeg setter veldig høyt, og hvor humoren passer meg utmerket. Men den hadde ikke blitt en kult-bok hvis ikke det var for tusenvis av ande like store fans. Jeg anbefaler deg å lese denne boken og teste humoren på deg selv. Jeg håper du får en like stor opplevelse som meg! Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

For meg ble vennskapene i denne romanen, sammen med miljø- og personskildringene en stor opplevelse. John Irving er en fantastisk forfatter i utgangspunktet. Og i denne romanen ser vi det tydelig. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Ting vil forandre seg til det bedre, eller?

Søskenkjærlighet og sjalusi
Etter en vond skilsmisse tar Barbra med seg sine to døtre (tvillingdøtre) til et nytt sted hvor hun starter i en ny jobb. De flytter til Canaan, og håper på en ny og positiv start. Men begynnelsen blir alt annet enn lett. Barbra har fått en lederstilling i en mannsdominert arbeidsplass, noe som ikke faller i god jord. Det får hun føle på og blir satt på prøve helt fra starten. Likevel lar hun seg ikke stopp av det. Den ene datteren, Gretchen har det heller ikke så lett. I motsetning til Maria, sliter hun med å passe inn og de andre stempler henne som "rar", mens Maria sklir inn i miljøet og får venner med en gang. Maria derimot er småsjalu på Gretchen siden faren deres liker Gretchen bedre enn henne, og det ser man gjennom gaver man får av ham. En dag får de gaver tilsendt av faren deres, og da er det ingen tvil om hvem som får den beste gaven. Gretchen får en nydelig dukke hun blir svært knyttet til. Barbra og Maria, liker ikke at Gretchen forandrer seg enda mer etter å ha fått dukken. Hun blir enda mer innadvendt og vrangstilt. Har det noe med dukken å gjøre eller er det fordi Gretchen har det vanskelig å tilpasse seg på et nytt sted?

Dukken ble først utgitt i 1986, og er nå utgitt på ny gjennom Hjemsøkt serien. Hjemsøkt serien er en gjenskapning av Casino Grøsser som ble utgitt på 80/90-tallet. En frittstående serie bestående av grøsserbøker av forskjellige forfattere. Jeg har lest tolv-tretten av dem tidligere som jeg fremdeles har i hylla, og det er hyggelig at bøkene blir utgitt på nytt, og håper at hele serien blir publisert igjen. Det hadde vært noe for Casino Grøsser serien var en av seriene som økte leselysten min da jeg var ung.

Småslapp grøsser
Dette er nok ikke en av de beste bøkene i serien. Syntes den var litt slapp, både når det gjaldt persongalleri og handling. Dukker i seg selv er skumle. Synes selv at dukker er eklere enn klovner, spesielt porselensdukker, og blikkene deres. Grøss og gru ... Likevel syntes jeg ikke at boka var noe creepy i det hele tatt. De fleste karakterene var irriterende på sitt vis, så da er det lett å gi blaffen i dem, og man blir mindre engasjert. Historien i seg selv var heller ikke spesielt spennende, og man har lest og sett slike historier mange ganger før, og derfor blir det veldig forutsigbart. Interessen dør ut underveis mens man leser, dessverre. Det er ingen overraskelsesmomenter eller noen form for uventet vri. Det er en strak linje hele veien og da blir det litt tamt å lese.

Det er ikke så veldig mye mer å si om boka. Det eneste jeg stusser litt på er at i originalutgaven heter søstrene Gretchen og Mary, men i den norske utgaven heter de Gretchen og Maria. Skjønner ikke helt vitsen med hvorfor de skiftet det ene navnet? Ellers var det enkel og grei lesning, men boka ga meg dessverre ingen grøssninger. Konseptet ble for typisk og bød ikke på noe nytt, og gjorde heller ikke noen intrykk på sitt eget vis.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne scorer høyt for skrivemåte, men tematikken er også bra - anbefales!

Utrolig flott språk, og en roman som fester seg

Lærerik og viktig bok om palestinernes vanskelige kår i Israel

"Men mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså på kva haken kunne vere.
Ja da, snart kjem hausten mørk og våt og ufyseleg, men det vil jo ikkje kome som noka overrasking. Me har ikkje bil og er temmeleg fastlåste dersom me vil nokon stad. Men det vil me jo ikkje. Og det er kanskje få barn på same alder som guten vår i strøket. Men det hastar ikkje. Enn så lenge er han fornøgd med å bite på øyra til Nasse Nøff-dokka si. Derimot kan eg godt vedgå at eg ber på ein snev av frykt for å bli «gløymd». Det har alltid skine gjennom at om ein skal kunne overleve slik halvegs som kunstnar, iallfall når talentet berre er slik passeleg, så er ein heilt nøydd til å vere ein del av miljøet. Gå på festane, knyte kontaktar, innsmigre seg hos journalistar som vil løfte ein fram, heile tida sørge for å halde namnet sitt varmt. No som eg har flytta, er eg død. Og dei som var så heldige å treffe meg mens eg levde, og som likte meg, vil for lengst ha funne seg ei ny: eit nytt friskt pust frå Vestlandet, med enda skråare blikk enn mitt, yngre, med finare klede og meir naturleg sminke. Det er ingen frøkensport å tilhøyre kultureliten.»

På slutten av boken som sitatet over er hentet fra: Verda er ein skandale – Ei lita bok om livet på landet av Agnes Ravatn, står det at innholdet i boken er lett omarbeidde tekster som tidligere har vært trykt i avisen Dag og Tid. Boken er på 95 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg er fan av Agnes Ravatn og vil lese bøker og tekster hun skriver uansett hvor hun bor. Og jeg synes selvsagt at boken var herlig å lese.

De som vil se Agnes Ravatn i levende live der Einar Økland sier at han ser likheten mellom Agnes Ravatn og Sigrid Undset, kan klikke seg inn på innslaget i Norge Rundt 20. oktober 2017: "Forfattervenner"– anbefales!