Bokelskere.no

Et blogginnlegg som ble til en liten bok.

Fredrik Backman skrev denne boka opprinnelig som en bloggpost, men ble overtalt til å gjøre om blogginnlegget til en bok, noe de gjorde rett i. Hadde denne teksten forblitt et blogginnlegg, hadde jeg gått glipp av noe.

Teksten er om Noah og farfaren hans som har et veldig sterkt og spesielt bånd. De forstår hverandre og hverandres metaforer. Farfaren til Noah forteller ham på sitt vis hvordan sykdommen hans forandrer ham. Noah er svært ung, og farfaren hans bruker sine egne metoder og deler fortellinger som bare de to forstår, til å få Noah til å skjønne hva sykdommen til farfaren gjør med ham.

Fin formidling av en usynlig og sårbar sykdom
Dette er en bok som setter fokus på når en av våre nærmeste blir rammet av Alzheimers sykdom, og man får et innsikt i hvordan personen med Alzheimers opplever det. Dette er selvfølgelig ikke noen fasitsvar, men en god pekepinn på hva folk med Alzheimers kanskje tenker og man får en større foreståelse for hva de gjennomgår. Man skjønner jo sånn sirka hva sykdommen går ut på, men har likevel lite forståelse for den som lever med det. Selv om jeg ikke kjenner noen med denne sykdommen personlig, er det en kjekk bok å få med seg og få en større innsikt i sykdommen, i tilfelle den rammer en av mine nærmeste eller meg selv, for man vet jo aldri. Det må være en forferdelig trist sykdom å forholde seg til. Å se noen man er glad i glemme bare mer og mer, og selv bli helt rådvill av å være vitne til det, må være helt jævlig.

Jeg har lest en bok tidligere om dette temaet og det er Alltid Alice av Lisa Genova. Det er også en god og realistisk bok å få med seg, og film. Men synes at Fredrik Backman skriver med litt større innsikt både for den som blir rammet av sykdommen og hvordan de nærmeste kan oppleve det. Man føler på tristheten, hjelpesløsheten og kanskje ensomheten fra alle kanter opp i det hele. Man blir bare oppgitt og tom mens man leser, noe som er meningen også. Man klarer ikke å la være annet enn å føle det persongalleriet føler.

En søt bok, både innvendig og utenpå
Det er egentlig ikke mer som kan sies om boka fordi den er såpass kort. Det er den søteste boka jeg har både sett og lest i 2017. Jeg liker måten hvordan farfaren prøver å forklare barnebarnet sitt om hvordan sykdommen forandrer ham, og gjør det på en filosofisk og annerledes måte. Det gjør til at de knytter et sterkere bånd seg imellom. Fikk også sansen for overlappingen av når han ikke er helt sikker på om det er barnebarnet eller sønnen sin han snakker til. Det gjør innholdet enda mer realistisk og sårt. En fin bok om hvordan denne forferdelige sykdommen påvirker både den som må leve med den og pårørende. Dette er en liten flis man ikke glemmer så lett.

Det eneste jeg vil trekke litt ned på nå i forbifarten er at de gangene farfaren snakker med barnebarnet sitt, er kanskje barnebarnet noen hakk litt for veslevoksen? Vanskelig å si. Les boka og så er det bare å grue seg til man blir gammel av mange grunner ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Sterk fortsettelse (og avslutning?) på familiekrøniken

Mira Bartoks språk og formidling er en oase av farger, følelser, sanseinntrykk og oppfinnsomhet. Hennes illustrasjoner, alt i sort-hvite blyanttegninger, gir i tillegg et svært estetisk pent inntrykk. Eventyret er klassisk, men samtidig originalt, persongalleriet er både sjarmerende og nyansert.

Jeg håper norske forlag fatter interesse og at boken utgis på norsk. The Wonderling passer utmerket som høytlesning for de litt mindre barna og gi utfordrende, men spennende lesing for de litt eldre. Voksne vil kunne glede seg over en underholdende og morsom bok med et mylder av referanser, assosiasjoner og lek med ord. Og mest av alt: En tvers igjennom hjertevarm fortelling med nydelig moral, fortalt med både humor og spenning.

Les min omtale i dette blogginnlegget.

«Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å skrive om dette, eller om pappa i det hele tatt. Fingrene mine har lekt frem melodi etter melodi, mens jeg har stirret meg nesten snøblind på sidene i notatbøkene mine. Samme hvor bra melodiene har vært, fortsetter arkene å ligge der uberørte som en dalside selv om den djerveste løssnøkjører ikke våger å sette utfor.»

«Da er livet tilstede - Og det stirrer på deg» - en strofe som De Lillos synger, og som jeg fikk i tankene da jeg leste Her hos de levende av Levi Henriksen. En roman som ble utgitt i 2017, 303 sider, og utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket.

Jeg har likt tidligere bøker jeg har lest skrevet av Levi Henriksen, men Her hos de levende fikk meg til å tenke på min favorittforfatter Per Petterson. Det er det flere som har tenkt. Når jeg nå går inn her på siden boken er omtalt hos Gyldendal, siteres en anmelder i Vårt land som skriver:

«Her hos de levende har en språkføring som glitrer. Henriksen skriver enkelt, men ­melodisk, det minner om Per Petterson.»

Her hos de levende gjorde inntrykk å lese. Tidvis veldig vondt. Som Gyldendal skriver, det er farens historie som er bakgrunnen for romanen:

«Huset som Hermann Henriksen bygde med sine egne hender, er solgt og skal rives. Hermann som i alle år arbeidet i skogen, han som hoppet lengst av alle på ski. Og som da han var unggutt la planer om å drepe stefaren sin. Hvem var han egentlig?»

Det som gjør det vondt å lese er beskrivelsen av stefarens brutalitet. Samtidig oppveies dette av språket – et eksempel:

«Den evige rastløsheten hans ble av omgivelsene ofte forvekslet med trass eller manglende evne til å tilpasse seg. Men det var bare noe i vinden som hvisket navnet hans, og hver gang han følte at han nesten var nær nok til å forstå hva som ble sagt, skiftet vinden retning.
Pappa var aldri fjern når han var sammen med meg, mamma eller søsknene mine, men noen ganger, når han trodde ingen så ham, var det som han stengte seg inne i et rom for seg selv enda han sto midt ute på gårdsplassen. Iblant virket han helt forgapt i stillheten, som om det var noe i den som bare han kunne høre. Selv om jeg vokste opp i en tid og på et sted der det ikke var vanlig at foreldrene dro, var det likevel noe i meg som var redd for en dag å oppdage at faren min hadde stukket av. Tanken virker helt absurd i dag, men som barn gjorde det meg urolig at pappa hadde denne evnen til å bli borte selv om han aldri forsvant ut av syne. Jeg kan også huske at han pleide å snakke med seg selv. Ikke ofte, men ofte nok til at jeg fant det underlig.
Selv har jeg flere ganger i det siste tatt meg i det samme. Men jeg er alene, jeg har ingen å snakke med. Det hadde pappa.»

Spørsmålet jeg stiller meg er hvor mye av forfatterens egen historie er det som fortelles – hvor mye er fiksjon - forlaget skriver i sin omtale:

«Hermanns sønn har kommet til et vippepunkt i livet. Han har brutt kontakten med sine nærmeste, og har tatt seg inn i det gamle og forlatte huset som faren bygde. Om farens oppvekst og dunkle fortid vet han lite. Med to gamle landskapsmalerier og en etterlatt 7de sans forsøker han å lime sammen brokkene av farens liv. Og redde stumpene av sitt eget.»

Jeg kjenner lite til forfatteren – ut fra boken holder han avstand fra deltakelse i f eks kjendisprogram – her er et eksempel på hvordan han beskriver seg selv:

«Hele livet har jeg følt på denne annerledesheten.
Noen ganger tilskriver jeg den pinsevennoppveksten. Andre ganger at mine finske forfedre har gjort meg godt over gjennomsnittet disponert for mismot. Samtidig har jeg alltid innbilt meg at dette mørket, denne evige rastløsheten kommer fra pappas side, fra den stedbundne delen av familien. Dobbeltsidig mismot, det er hva jeg lider av.»

Det var noen smakebiter. Boken til Levi Henriksen er helt klart en av de beste norske romanene utgitt i 2017 som jeg har lest.

Link til blogginnlegget som omtalen er kopiert fra

En ung jente som bare prøver å gå egne veier.

Under en flukt må Sigrid skilles fra moren sin. Dragvoll har nettopp blitt angrepet, og det er ingen tid å miste. Moren gjør alt for å redde datteren sin, om så de må skilles. Ungjenta på 15 blir så etterlatt for seg selv på sin ukjente ferd. Tilfeldigvis møter hun på noen følgesvenner som hun bruker en tid på å finne ut av om de er til å stole på eller ikke. På ferden møter de sammen på mange farer og utfordringer. De møter blant annet på jotner, rasende ulv og mye annet uventet. De må alltid være på vakt for man vet aldri hva eller når det kan dukke opp noe. De er aldri helt trygge ...

Kan man bare forlate sine nærmeste?
Senere får Sigrid vite hvorfor ting skjer og hvorfor hun er nødt til å flykte. Mens hun flykter fra alt det kaotiske som skjer sammen med noen andre hun ikke en gang kjenner, er alt hun tenker på å vende tilbake for å redde moren sin. Hun har ikke samvittighet til å bare dra fra henne sånn uten videre. En ung jente som Sigrid trenger jo moren sin. Skal hun lytte til sine ukjente følgesvenner, eller skal hun snike seg tilbake, og redde det som betyr mest for henne?

Dette er en bok på bare 197 sider med korte og effektive kapitler, og stor font. Forræderen fra Åsgard passer fint som høytlesning for andre, og for ungdom som begynner å interessere seg for norrøn mytologi, og muligens fantasysjangeren generelt. Boklesere i tidlig ungomdsårene kan også synes denne boka byr på et spennende tema, og vil kanskje bidra til å gi dem lyst til å lære mer om denne tiden. Innholdet har mye innlevelse, troverdige karakterer, og det er gode beskrivelser på hvem som er gode og onde.

Den rette målgruppa vil nok sette større pris på boka
For oss voksne derimot, som liker å lese barne og ungdomsbøker for å se hva som utgis i dag av ren nysgjerrighet, blir nok dette vel forutsigbart. Man vet ganske fort hvorfor Sigrid blir utsatt for det hun blir utsatt for. Man vet godt hvem hun kan stole på og ikke. Man får også en følelse av hvordan det hele kommer til å slutte. Derimot ingen overraskelser. Det blir veldig lettvint lesing sådan. For ungdom som er målgruppen for boka, vil nok finne mye glede i boka da det er noen spennende partier. Kanskje vil de synes at noen av partiene er på kanten til å være skumle også ...

Dette er en fin bok som vil introdusere norrøn mytologi for unge lesere og enda bedre, vil forhåpentligvis gjøre dem enda mer nysgjerrig rundt dette temaet. Man vet aldri. For min del, som er litt eldre enn målgruppen boka er beregnet for, var dette en helt grei leseopplevelse. Den hadde sine høydepunkt, men det er ikke en type bok som man går rundt og tenker på lenge etter at den er ferdiglest.

Forræderen fra Åsgard er første bok i en planlagt serie; Sagaen om Ragnarok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fantastisk bra om arv og ensomhet - anbefales!

«Han satt og så rullebanen på Tempelhof synke bakover og forsvinne dypt under seg.
Leamas var hverken særlig spekulativt eller filosofisk anlagt. Han visste at han var ferdig - det var et faktum han fra nå av ville bli nødt til å avfinne seg med, som andre måtte leve videre med en kreftsvulst eller i en fengselscelle. Han visste at det ikke var noe å gjøre ved, ingen ting kunne slå bro over kløften mellom før og nå. Han møtte sitt nederlag på samme måte som han en dag sannsynligvis ville møte døden, med en viss kynisk ergrelse og den ensommes mot. Han hadde greid seg lenger enn de fleste; nå var han slått. Det sies at en hund lever så lenge den har tennene i behold; Leamas hadde figurlig talt fått trukket ut alle tennene; og det var Mundt som hadde trukket dem ut.»

Det er ikke siste dagers medieoppslag om nordmannen som er fengslet og anklaget for spionasje i Moskva, som fikk meg til å låne og lese romanen Spionen som kom inn fra kulden av John le Carré, som sitatet over er fra.

Årsaken er at jeg på sist lørdag helt tilfeldig lånte med meg hans erindringsbok Duenes tunnel Historier fra mitt liv (2016), som ble utgitt på norsk i 2017, og hans siste roman utgitt på norsk i 2017: Spionenes arv (2016).

I og med at jeg ikke har lest hans tidligere bøker, heller ikke Nattportieren som står ulest i bokhylla, måtte jeg også låne og lese hans gjennombruddsroman. Spionen som kom inn fra kulden. Romanen er filmatisert med Richard Burton i hovedrollen. På Wikipedia leser jeg at i 2006 erklærte Publishers Weekly romanen utgitt i 1963 for å være «den beste spionroman i alle tider». Etter å ha lest den er det å si at jeg mener at den fortsatt er leseverdig og aktuell.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Veldig bra, om kommunikasjon med barn

Hjertegripende roman, gleder meg til fortsettelsen

Helt grei leseopplevelse, men litt rotete og "innholdsløs"

Utrolig bra debutroman - anbefales begeistret videre!

Boken til Schau På vegne av venner leste jeg en omtale av i æsculap nr 4/2017 – et magasin for medisinstudenter, og utgaven handler om død. Tuva Stranger skriver innledningsvis i anmeldelsen:

"Budskapet mitt er enkelt: les eller hør denne boka. Det er en del år siden den kom, men den blir nok (dessverre) aldri utdatert. I avisa kan man lese dødsannonser der det står «På vegne av venner», etterfulgt av tid og sted for begravelsen. Her står det ofte en liste over pårørende til avdøde, men i noen tilfeller finnes ikke denne listen. Få eller ingen dukker opp til seremonien, og kommunene ordner det praktiske. Kristoffer Schau bestemte seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, og skrev mens han gjorde det. «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.»

Etter å ha lest boken er jeg enig; boken til er ikke utdatert - den er fortsatt lesverdig og tankevekkende. I boken utgitt i 2009 skriver han at han var arbeidsledig da han bestemte seg for prosjektet, og skriver:

«Så så jeg bildet. Det var en artikkel i Aften Aften der det sto om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.
Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet. Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose.
Det var altså ingen som kom? Ingen. Som i null. Ingen venner. Ingen familie. Ingen. Var det sånn der ute? Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en torn, funksjonell prosess.
Så jeg forsøkte å sette ord på det.»

Omtalen er utdrag fra dette blogginnlegget - link

Utrolig bra plott, og kjempespennende!

Er du sikker på hvem du deler hus med?

Hvis forfatternavnet virker kjent, er det hun som har skrevet Naboparet. En bok som har vært svært synlig på forskjellige boksider. Har selv ikke lest boka ... ennå, men den står ulest i en av bokhyllene mine. Jeg har bare ikke somlet meg til å lese den. Hamstrer som regel mer bøker enn det jeg rekker å lese. Tror det bor et ekorn i meg. De er flinke til å hamstre de også. Uansett, da A Stranger in the House ble utgitt, fikk jeg mer lyst til å lese den enn Naboparet, så Naboparet får venta enda litt til ...

Har sett A Stranger in the House dukke ofte opp på Goodreads feeden min i det siste. Det er ikke alle populære bøker som frister, men denne fristet. Bare tittelen i seg selv lokket. Vet ikke hva det er med meg og dystre, grøssende titler, men noe er det. Det fenger meg med en gang. Dermed gikk det ikke lang tid før jeg bestilte den.

Interessant, men ingen annerledes plot
I A Stranger in the House havner Karen i en alvorlig bilulykke. Hun kjører i et utrygt område av byen, kjører i høy fart som om hun flykter fra noe, kjører på rødt lys og mister kontrollen. Bilen kjører rett inn i en stolpe og hun havner på sykehus. Hun husker ikke noe fra den kvelden. Karen og Tom har ikke vært gift så lenge, og de blir satt på prøve da de får vite at det er skjedd et drap i et område i nærheten av hvor bilulykken skjedde. Har Karen noen tilknytning til drapet? Hvorfor er etterforskerne så interessert i hva som skjedde den kvelden? Mens etterforskningen foregår, dras Karen og Tom fra hverandre, og blir nærmest som fremmede i samme hus. Kommer Karen til å få tilbake hukommelsen fra den kvelden, og vil de noen gang stole på hverandre igjen?

Spennende konsept og utgangspunkt i grunn. Jeg hadde ikke for høye forventninger heller for det har jeg sluttet med både når det gjelder bøker, filmer og musikk fordi da blir man fort skuffet. Det var ikke det som ødela for meg. Synes bare at dette konseptet er litt likt mange andre thrillere for tiden. De begynner å bli litt for like. Noen forfattere har også en tendens til å konsentrere seg så mye om overraskelsesmomentet at de glemmer resten. Det er slik det føles når man leser thrillere av og til.

For gjentagende
Dette er en typisk elsk eller "hat" bok som har fått svært forskjellige meninger. Slike bøker gjør meg alltid nysgjerrig. A Stranger in the House hadde noen spennende øyeblikk, men kunne ha tenkt meg mer atmosfære, bli enda mer kjent med persongalleriet og det hadde ikke skadet å legge til mer uhygge heller, fordi det blir fort platt og gjentagende, både når det gjelder dialog og handling. Lett underholdning, men ikke en bok som bidrar til å tenke på den lenge etterpå.

Fra min blogg: I Bokhylla

«For å seie det som det er - eg er eit julemenneske. Kall meg gjerne ein romantikar, ein nostalgikar, på grensa til det sentimentale, ein drøymar om barndommens lukkelege år, deriblant alle julegledene.
I vaksen alder kjenner eg det på same vis. Julestova er pynta, treet er pynta, vi gler oss. Borna kjem, barneborna kjem, alle er glade og forventningsfulle. Vi står på trappa og tek imot, med tende lys i lyktene, med tende lys i sinnet. Vi blir sjølve som born igjen. Frydefulle juletid.
Men altfor vel veit eg at ikkje alle kjenner det på same vis. Mange kvir seg for dagane som er i vente - for uvenskapen, uhyggja, krangelen, redsla. Derfor skriv eg desse orda med blanda kjensler...»

Sitatet over er fra forordet til juleheftet for jula 2017: Jul Der ingen skulle tru av nokon kunne bu av Oddgeir Bruaset. Akkurat som juleheftet som ble utgitt for jula 2016, inneholder heftet gode historier og er illustrert med nydelige bilder. Juleheftet er utgitt på forlaget Vigmostad og Bjørke.

Den første historien Bygda der jula begynte ein time for tidleg, handler om Torger Torgersen Flekken født i 1844. Han var en fattig husmann på Flekken i Nord-Fron. I tillegg var han kirketjener i Kvikne kirke. Etter at han var hadde ringt julen inn, et tungt arbeid, var det en lang og strevsom vei hjem til husmannsplassen. Å lese om hvordan mange hadde det dengang, er viktig tenker jeg, vi som bor i et samfunn der de fleste har det som grever sammenlignet med Torger og familien hans.

En annen historie er fra Kjeåsen i Eidfjord, en gård som var den mest utilgjengelige i landet. Der bodde blant annet Margrete Aasen. Dit flyttet en niese for å bo sammen med tanten slik at hun kunne få bo på gården resten av livet.

Historien som for meg ble som "rosinen i pølsa, er om Trygve Hoff som blant annet var visesanger, komponist og tekstforfatter. Har en drøm er den mest kjente han skrev, men for meg er det så mange, mange andre fine tekster han skrev. Historien om Trygve Hoff var for meg ukjent før jeg leste juleheftet. Helt ukjent var også fire adventsprogram på NRK fra 1985 Lyset i mørketida, der Trygve Hoff synger og forteller. Koselig...med flotte illustrasjoner av Karl Erik Harr.

Kan man skjule følelsene sine for den man elsker?

Stella er bare ungdom, men har allerede mye å hanskes med. Hun har plutselig sterke følelser for hennes bestevenninne, Sigrid. Hvordan i all verden skal hun klare å skjule det når de møtes på skolen nesten hver dag? Sigrid skal på sydenferie med familien i to uker, og Stella får tilbud om å være med. Klarer hun å være med uten å vise følelser og konfrontere bestevenninnen sin om hva hun egentlig føler for henne? Eller blir følelsene for sterke at hun må innrømme alt for henne, i så fall, hvordan kommer Sigrid til å reagere?

Vanskelige følelser
Det er ikke alltid lett skru av følelsene sine når man først liker noen og deretter late som ingenting. Det er noe som skjer med de aller fleste. For noen er det lett å skru av følelsene, mens for andre trengs det mer krefter å klare det. Det er vel også en utfordring å late som ingenting når den personen man liker best er i nærheten av deg så og si hver dag, fordi man går på samme skole. Stella er en kjepphøy og selvgod jente. Hun vet at hun ser godt ut og er en av skolens mest populære jente, men under overflaten virker hun mer menneskelig, og avslører en usikkerhet både i seg selv og angående andre. Hun er ikke redd for den kjærligheten hun føler for Sigrid, men hun er redd for hva Sigrid vil mene om det og reaksjonene til de andre hvis Stella avslører hvor godt hun liker Sigrid. Hun liker henne bedre enn en venn. Samtidig er det ikke sunt å bære på alt alene, heller.

Å finne troen på seg selv i en usikker tid
Dette er på mange måter en vond, ærlig og realistisk bok om følelser, det å finne seg selv og prøve å gjøre det riktige i ung alder. Finne balansen mellom å være tro mot seg selv, og samtidig skåne seg selv og andre. Hva er det riktige å gjøre? Hvordan går man frem når man får følelser som man ikke har kjent på tidligere? Det handler om å vokse opp, prøve å være lykkelig og finne troen på seg selv i det man gjør og valgene man tar. Å være trygg på seg selv er tross alt ikke like lett, spesielt ikke når man er så ung som Stella.

Nå skjer det er ikke bare en roman for jenter, men kan godt leses av gutter også, for her er det mange situasjoner som oppstår, som både jenter og gutter kanskje vil kjenne seg i. Boka er både humoristisk, spesielt Stellas sarkasme, den er fin, og det skjer noe hele tiden. For oss voksne blir nok boka til tider vel forutsigbart og ikke så veldig overraskende, men den er underholdende og godvond å lese. Grunnen til at jeg mener at boka passer godt til skolepensum er fordi fleste ungdom sliter med å passe inn, være trygg på seg selv og samtidig styre følelsene for den man er forelsket i.

Fra min blogg: I Bokhylla