Artig innlegg! Interessant å sjå andre bokelskarar sine oppsummeringar.
Her er mi sjølvmelding for 2017:
- 104 bøker til saman
- 59 krim/spenning, 19 andre romanar, 22 sakprosa, 3 novellesamlingar og 1 diktsamling
- 40 lydbøker, 34 papirbøker og 30 ebøker
- 64 bøker skrivne av norske forfattarar, elles fordelt på 9 land, alle vestlege. Her er forbetringspotensiale.
- 37 "nye" forfattarar
- 5 terningkast 6, 31 5'arar, 47 4'arar, 16 3'arar, 4 2'arar og 1 bok fekk terningkast 1
- 69 av bøkene eg las var lånebøker, dvs. lånt på biblioteket, lånt privat og eBokBib. Det er eit tal eg er veldig nøgd med!
- 74 mannlege forfattarar, 31 kvinnelege. Dei tala er eg mindre nøgd med, for å sei det slik..
I en bokanmeldelse her på NRK skriver anmelder:
«I sin siste bok ser Frank Aarebrot på reformasjonen med statsvitenskapelige briller og deler ut biroller til blant andre Marx og Milosevic. Det tar litt mer enn 500 minutter, men er verdt strevet.#
En bok på 381 eksklusive bilder spekket med fakta krever sin leser. Så ja, strevsomt har det til tider vært. Særlig begynnelsen. Det som beskrives skjedde langt tilbake i tid er mindre interessant enn når vi nærmer oss vår tid. Samtidig må dette stoffet inntas fordi det hjelper å forstå vår kaotiske nære fortid og nåtid.
Innholdet er fordelt på 7 kapitler med underkapitler, og kapittel 1 starter slik:
«Den 31. oktober 1517 publiserte Martin Luther (1483-1546) sine 95 teser. Formålet med disse tesene var å sette i gang en debatt blant Luthers studenter og kollegaer. Ambisjonen var å forandre deler av den katolske kirkes praksis. Det er derfor vi kaller dette for en reformasjon, og ikke en revolusjon. Luthers hensikt var ikke å forkaste kirkens enhet, men å forbedre forholdet mellom kirkens liv og lære. Ifølge Luthers venn, støttespiller og biograf, Philipp Melanchthon (1497-1560), ble disse tesene spikret opp på døren til hovedkirken ved universitetet i Wittenberg, hvor de begge virket som professorer.
Denne handlingen regnes som starten på reformasjonen. I de aller første årene etter 1517 var det imidlertid lite som tydet på at Luthers handling ville være starten på noe som ville føre til monumentale samfunnsendringer. Det er andre begivenheter i årene som fulgte, som kanskje i større grad peker frem mot at noe fundamentalt var i endring...»
I tillegg til kapittelinndeling med beskrivende overskrifter, er det bakerst i boken en litteraturliste og et register. Derfor er dette en fin oppslagsbok.
Det siste kapitlet er en form for oppsummering, og underkapitlet «Protestantismens rolle for de siste 500 års samfunnsutvikling» starter slik:
«Det er allment akseptert at reformasjonen var med på å forme dagens Europa, og at den også kom til å få stor påvirkning utenfor Europas grenser. Når man derimot kommer til å se hvordan og hvorfor dette skjedde, så er ikke enigheten like stor. Det finnes dermed mange versjoner av historien om reformasjonen.
For noen handler reformasjonen om frihet fra en undertrykkende katolsk kirke. Dermed blir Luther symbolet på en individualist som protesterer mot et autoritært system. Den videre historien blir en fortelling om hvordan økt leseferdighet og bibelkunnskap starter en utdannelsesrevolusjon som selvstendiggjør individet. Når Luther først tar mot til seg og stiller spørsmål ved den katolske kirkes tradisjonelle autoritet, inspirerer han også menneskene til å stille spørsmål ved andre etablerte tradisjoner. Reformasjonen blir da forløperen til det moderne kritiske mennesket, vitenskapsrevolusjonen og til liberale ideer som demokrati, likestilling og den sekulære verden. En slik gjennomgående positiv analyse kan i dagens debatt kan lede til den konklusjon at «problemet med islam er at de ikke har hatt en reformasjon».
Det er mye fakta å ta innover seg. Noe kjenner jeg igjen fra andre bøker jeg har lest. Uansett, jeg er helt klart blitt mer opplyst om tema boken belyser ved å lese den.
Å være en privatetterforsker er ikke bare, bare ...
Harde utfordringer
En bilulykke snur livet opp ned for Ørn Klo (!). Han mister sin kjære og kommer aldri helt over det. Ett år senere står han ved hennes grav og han er like ødelagt. Savnet etter henne er fremdeles like sterk som da han mistet henne. Til tross for savnet og at han sliter med indre demoner som mange andre, har han en jobb, men ikke hvilken som helst jobb. Han er nemlig en privatetterforsker. Han jobber som regel med "småsaker", og en dag får han plutselig en ordentlig sak å ta seg av. En fortvilet far dukker opp på kontoret hans og som forteller om datteren sin. Hun skal ha tatt selvmord ved å hoppe ut av vinduet. Det er i hvert fall det politiet vil tro, men faren til offeret mener at det er noe annet bak, for han mener at dattren hans ikke var noen selvmordskandidat. Hun var lykkelig gift og gravid. Hvorfor skulle hun ha noen grunn til å ta livet av seg? Derfor vil han at Ørn Klo settes på saken for å gjøre litt grundigere research enn det politiet gjorde, og se om det er faren som har det vanskelig for å akseptere hendelsen, eller om han har rett i at det er kanskje noe kriminelt i saken? Underveis i saken, vikler Ørn seg i forskjellige mennesketyper, støter på mange utfordringer og samtidig har han ofte hodesmerter, og andre plager å holde i sjakk. Det er ikke lett å vær en vanlig mann i en tøff sak ...
Å lese om politimenn og etterforskere med indre demoner og andre mørke personlige kamper, er ikke noe nytt. Det er blitt brukt svært ofte i krimsjangeren og har blitt en standardgreie. Likevel var Ørn Klo spennende å lese om selv om han er en "typisk" figur i en slik sjanger. Men han har humor, lar ikke indre uro og smerter stoppe ham, og er en som tenker på alt når han først skal utføre noe. Han lærer seg også at ikke alt går helt etter planen bestandig.
Sprudlende tone
Temaet og handlingen er kanskje mørk og dyster, men boka har masse humor, både i replikkene og spesielt i beskrivelsene. Her trenger man ikke å være redd for knusktørt språk. Språket er lett og ledig. Kanskje ikke alle vil falle for humoren da det meste av det er mørk humor, på grensen til sarkasme. Jeg liker sarkasme og det er den eneste formen for humor jeg liker. Synes at miljøbeksrivelsene er mer levende enn karakterbeskrivelsene for å være helt ærlig. Man får med seg hva slags personlighet de fleste karakterene har, men sliter litt med det visuelle av dem. De kan bli noe diffuse underveis, føler jeg. Så synes at miljø og stemningsbeksrivelsene er bedre sådan. Det er mer levende, stemningsfullt, og av og til humoristisk.
Selvmordet er ingen nyskapende eller noen tankevekkende krimbok som hjemsøker deg lenge etterpå, men den er underholdende, har sine humoristiske øyeblikk og består av et underlig persongalleri. Den gir deg lyst til å lese videre og har et godt driv. En fin lesestund så lenge det varer, men ikke forvent noe mer enn det.
Fra min blogg: I Bokhylla
Min målsetnining er:
Lese en bok fra 1600, en fra 1700 og en fra 1800 tallet.
Lese minst 6 norske bøker.
Lese bøker av minst 2 nobelprisvinnere.
Lese minst en bok fra hver verdensdel.
Interessant å gjøre en oppsummering av året. Det fikk meg til å gjøre det samme :)
Har lest en del forskjellig, spesielt siden jeg ble med på leseutfordingen 2017, og måtte finne bøker til forskjellige punkter.
Lest 101 bøker i fjor. Har mest femmere og seksere, deretter treere og firere (jeg tror jeg er litt for grei med terningskastene mine). Bare to av bøkene er ikke rent skjønnlitterær
Det vises tydelig at det jeg liker er sci-fy og fantasy. Ikke lest så mye klassisk i fjor, noe jeg vil lese mer av. Har som de fleste andre lest bøker av mannlige forfattere, men to av de fire nye favorittene mine dette året har vært skrevet av kvinnelige forfattere.
Framover blir det nok derfor mest sci-fi og fantasy og forhåpentligvis innslag av gode klassikere eller mer dramabøker. Ikke lest krim jeg har likt på en stund, så tror jeg setter det på pause.
«Årets siste brev fra Prøysen begynner med et sitat fra den greske filosofen som morfar i Stavanger kalte «Aristototlass»:
Da Aristoteles engang ble spurt om hva vennskap var, svarte han: Det er en sjel som har tatt bolig i to legemer.»
Året er 1969, året før Alf Prøysen dør. Da har Alf Cranner hatt kontakt med Alf Prøysen fra det første møtet i 1964. De møttes, snakket i telefon. Men ikke minst brevvekslet de.
Boken Fra Alf til Alf starter slik:
«Tidsskillene, øyeblikkene da noe avgjørende nytt hendte meg i livet, husker jeg for det som kom etterpå. Forandringene. Jeg husker naturligvis ikke alle, men de viktigste skillene ser jeg omtrent som klesklyper på ei tørkesnor. Det er mellom dem det skjer. Fra den ene til den neste strekker historien min seg ut som store og små plagg; noen falmet, andre med tydelige mønstre og farger.
To store flak overlapper hverandre: visesangerlivet mitt etter LP-debuten våren 1964, og vennskapet med Alf Prøysen som oppsto samtidig. Mønsteret i det ene skinner igjennom og kan ses i det andre.
Til tross for at Prøysen var tjueto år eldre enn meg og hadde en fortid i mellomkrigstidens husmannsmiljø på Hedmarken, mens jeg var en inngrodd bygutt fra Oslos vestkant, viste det seg etter hvert at vi var likere enn man skulle tro. Prøysen langt mer urban og jeg mindre vestkantgutt. Vi kom til å påvirke hverandre. Jeg ble viktig for ham både i arbeidet og hverdagen hans, og han endret synet mitt på visekunsten, meg selv og på menneskenes liv i denne verden. Takket være Prøysen skulle jeg med årene velge andre typer sanger og få en annen utsiktsplass enn den jeg hadde første gang jeg møtte ham.»
Boken ble utgitt i 2016 og er en bok jeg har kjøpt. Det var gjennom klubben Visens venner at Alf Cranner og Alf Prøysen ble kjent. Det var Erik Bye som fikk Alf Cranner inn i klubben. Det var nok av de i den såkalte kultureliten som så ned på Prøysen og nedsnakket han. Men Erik Bye var en av de som hadde stor respekt for Prøysen. En gang Prøysen opptrådte stod Cranner ved siden av Erik Bye:
«Hva er det han gjør? hvisket jeg. – Han er verken gitarist eller sanger, men han tar jo innersvingen på publikum...
-Jo det skal jeg si deg, hvisket Bye tilbake. –Han står der oppe og er bare Alf Prøysen. Bare seg selv.
Han nølte litt:
-Men dét er det bare mennesker med et stort innhold som kan tillate seg.
Da jeg senere fortalte om «Lomnæsvisa», nikket han:
-Du skal være klar over at om femti år kommer noen til å ta doktorgraden på Prøysen.»
Og Prøysen visste å sette pris på Erik Bye:
«Alf Prøysen ga ham en presang til 40-årsdagen: «Visa om Jørgen Hattemaker og Kong Salomo». Et utkast jeg fikk tilsendt, var enda et eksempel på hvordan han jobbet med detaljer. Verset som begynner med «Når dronningen av Saba gjør Salomo visitt ...» blir i utkastet fulgt av «så ser jeg skjøgens datter på stien stevner hit». I den ferdige visa har Prøysen forandret det til «je ser a Lea Lettvint, og hu har tenkt seg hit...». En liten vri ga stor forskjell.
Med presangen sin ville Prøysen takke Erik Bye for at han bøyde seg like dypt for hattemakeren som for kongen.
- Du skjønner, sa han. - Erik er den største av oss. Han er som et univers som har plass til alle.
Og Erik Bye sa en gang dette om Prøysen: «Han er en Jesus på jorda.»
Mest handler boken om forbindelsen mellom Cranner og Prøysen og livene deres de årene de kjente hverandre. I et av brevene skriver Prøysen:
«Dette har jeg aldri sagt til noen, jeg trur nesten ikke at jeg har tenkt det før, men du har en egen evne til å få meg til å se ting klart, jeg blir ofte forbauset over mine egne uttalelser når jeg sitter sammen med deg, og når du kommer med det klassiske «Så klok du er....» er jeg fullstendig enig og like overveldet som du.»
Fra Alf til Alf av Alf Cranner er en varm bok det var verdt å lese og en bok som er verdt å eie.
Jeg er kanskje for gammel for spøkelseshistorier, men noen ting blir man aldri for gammel til å like ...
Barnslig fryd
Spøkelseshistorier og skrekkhistorier er noe som alltid har fascinert meg fra jeg var liten. Det er bare uskyldig moro. Er det noe jeg savner er det følelsen av å være skremt for det er ikke mye som skremmer i voksen alder. Det var litt av moroa som liten å bli litt småskremt av både skrekkhistorier og skrekkfilmer. Men dessverre får man ikke det samme kicket i voksen alder, selv om man fremdeles liker sjangeren veldig godt. Sjangeren har fremdeles sin sjarm.
Som tittelen sier består denne samlingen av førti noveller. De fleste av dem er svært korte på bare få sider, og det var bare en jeg visste og hadde hørt om tidligere (The Human Hand). Boka inneholder også illustrasjoner av Paul G. Hoffman, som gir et stemningsfullt uttrykk til historiene. Det løfter historiene betraktelig opp fordi tonen forfatteren bruker til å fortelle disse historiene virker noe monoton i lengden og gjentagende, derfor er det et pluss med disse illustrasjonene.
Det som skiller denne boka i fra andre skrekksamlinger jeg har lest tidligere er at etter hver eneste fortelling, skriver forfatteren opp punkter partiene historiene deles opp i. Hva som er vitsen med det, skjønner jeg egentlig ikke. Kanskje en fordel for de som har tenkt å lese denne boka høyt for ungt publikum, og kanskje føle at de trenger å forklare historien etterpå? Ellers ser jeg ikke helt poenget med det da historiene er såpass korte og veldig lett å forstå.
Illustrasjonene er bedre enn historiene
Historiene er blant annet om noen som opplever merkelige ting, uforklarlige hendelser, en spøk som går litt for langt og mye annet. Noen av historiene er svært interessante, men føler at de fleste historiene er såpass korte at man knapt merker noen form for atmosfære eller uhygge. De fleste historiene er bare på noen få sider og da rekker man omtrent ikke å føle noe av det man leser, noe som er synd. Fordi slike historier, i alle fall poenget med de er at de skal få leseren til å føle noe, enten det er uhygge, atmosfære, eller i det minste fange opp en slags ekkel følelse. Kanskje føle at man ikke er alene likevel mens man leser eller noe i den dur. Det er selve illustrasjonene som bygger litt på det av atmosfære, men ikke selve fortellerstemmen. Synes ikke de veier opp for hverandre helt. Synes de fleste av illustrasjonene, som er laget av Hoffman var noen hakk bedre enn selve historiene.
Classic Campfire Stories er en bok med fin utgangspunkt. Hvem liker vel ikke campfire historier, samme om de er skumle eller ikke? Det er en barnslig fryd over det som man på en måte aldri vokser fra. Likevel synes jeg at denne boka var tamt gjennomført. Som nevnt var det noen gode og interessante historier som var verdt å få med seg, men problemet her var fortatterens skrivestil. Den er veldig ensformig, både når det gjelder tone og stemning. Det er ingen brytninger. Dermed ble den stemningsfulle delen stort sett fraværende, noe som er synd i en slik samling, da slike historier krever alt av stemning, atmosfære og uhygge. Føle at man er utrygg på et eller annet vis. Det klarer dessverre ikke denne samlingen å gjøre.
Fra min blogg: I Bokhylla
Herlig burgerbok med mye attåt. Denne har jeg brukt mye.
Romanen er absolutt verdt å lese, selv om den ikke grep meg like mye der og da som romanen om Lydia, men denne vokser nok mer dess mer jeg tenker på den. Det kan absolutt hende dette er en roman jeg vil lese om igjen, da det umiddelbart ikke er en roman så veldig lett å forstå uten at man jobber litt med å trenge gjennom lagene. Les mer her
Alt i alt en viktig og god roman med godt språk, er godt skrudd sammen og som gir innsikt . Mo og Jamal er ungdommer som sakte kryper inn under huden og blir der. En roman om utenforskap, om å kjempe for en plass i verden/Norge, om integrering, om ungdom og familier på godt og vondt.
Les gjerne mer her
Fantastisk interessant, lettlest, spennende. Skrevet an en tøff og dyktig forfatter. Eneste minuset er at noen av de historiske sekvensene kan bli litt langdryge. Les gjerne mer i bloggen her
Tobakkshandleren en meget rolig og forsiktig bok. Vi følger Franz tanker og følelser, og hans desperate og ulykkelige kjærlighet. Men også hans utvikling fra gutt til mann. Gjennom hele boken skriver han kort og etterhvert brev til moren, og både i hans brev og i morens svar ser vi to familiemedlemmer som er sterkt knyttet til hverandre.
Boken ga meg en nydelige leseopplevelse. Den er kort, liten, utrolig levende og engasjerende. Den etterlater deg med følelser for hovedpersonen. Glede og sorg for livet hans og en positiv følelse fra å ha følgt den stille og vakre stemmen til Seethaler.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Romanen følger Andreas indre liv og vi får følge utviklingen fra han er ung, (i tilbakeblikk) til han blir en gammel mann. Han er ingen utadvent mann, heller stille og forsiktig. Samtidig har han en nydelig stemme som gir oss innblikk i hvor tøft og brutalt livet var i de østerrikske fjellene, og hva Andreas både finner seg i når andre bestemmer og hvordan kjærligheten og så sorgen, forandrer ham.
Et helt liv er en fantastisk nydelig bok. Stille og rolig, forsiktig og levende. Den anbefales virkelig.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Berit R som svar til annelingua :
08:59, 3. januar 2018 Diskusjon: LESESIRKELEN av 2014. Forslag til Nn7
Sist sett
