Det er ikke lett å være Richard ...
Dette er den første boka jeg leste ut i år. Neverwhere ble opprinnelig utgitt i 1996, og i fjor kom den ut på ny med illustrasjoner. Jeg har lest noen bøker av Gaiman før og de har både underholdt og irritert meg. Det er enten eller med bøkene hans, har jeg merket. Bøkene jeg har lest av ham så langt er; Good Omens, The Ocean at the End of the Lane, Kirkegårdsboken og The Graveyard Book (måtte lese den på norsk og engelsk siden jeg likte den så godt), Coraline (leste den før jeg hadde blogg, så har ikke skrevet om den), M is for Magic og nå, Neverwhere. Min favoritt av ham så lang er The Graveyard Book. Den har fått mange delte meninger, men jeg likte den godt på grunn av stemningen, illustrasjonene og bød på en annerledes historie. Neverwhere er også en bok jeg likte veldig godt.
Er det mulig å være så uheldig?
Ulykkesfuglen Richard har ikke livet helt på sin side. I det ene øyeblikket har han alt, og i det neste står han igjen med ingenting. Han er forlovet, har egen leilighet, men da han og forloveden støter på en skadet, ukjent jente på gaten på vei til et middagsmøte, kommer Richard over et vanskelig valg. Han vil hjelpe denne stakkars jenta, mens forloveden vil at han skal ignorere henne, hvis ikke er det slutt. Han overser forlovedens ultimatum. For første gang etter å ha vært dørmatta i forholdet, velger han endelig å gå sin egen vei, og tar med seg den skadde, stakkarslige jenta med seg hjem. Det er starten på en ukjent og uvirkelig reise i underverdenen av London som hittil har vært ukjent for Richard.
Fantasy er ingen favorittsjanger, men leser noe av det av og til. Hver gang jeg leser fantasy håper jeg bare at det ikke blir for avansert og rotete. Det er derfor jeg er skeptisk til fantasy noen ganger. Trodde hele tiden at kanskje The Dark Tower av Stephen King, en serie på hele åtte bøker ble for tung og avansert for meg, men det var den heldigvis ikke. Trodde på forhånd at Neverwhere kanskje også ville være småtung, men det var den ikke. Så begynner heldigvis å bli mer vant til fantasy. Det er ikke så "skremmende" å lese lenger.
Neil Gaiman har ingen grenser når det gjelder fantasi, det er i hvert fall sikkert. I intervjuer er han svært oppfinnsom og vittig når han svarer for seg eller beskriver noe. Det er også innholdet i bøkene hans. Det er tre forfattere som fascinerer meg veldig og det er Stephen King, Neil Gaiman og R.L. Stine. Grunnen er at jeg alltid lurer på hvor de henter inspirasjon fra fordi de har sånn fantasi som er vanskelig å beskrive, og det virker som de aldri får skrivesperre.
En bok å forsvinne i
Boka mangler muligens dybde, og de som er ute etter troverdighet bør holde seg unna denne, men av og til trenger man en slik bok. Bare glemme omverdenen en liten stund og la seg bli revet med i en verden som er annerledes og spennende. Det er ikke noe galt i det. De "enkle" illustrasjonene av Chris Riddell er stemningsfulle, og jeg liker hvordan de dekorerer sidene. Noen ganger er det hele sider med illustrasjoner, og andre sider er det nedover ved siden av teksten. Man blir nesten inspirert til å tegne igjen.
Neverwhere er en sårbar, tragikomisk og spennende bok som tar en med på ville veier. Boka setter Richard virkelig på prøve, både gjennom tålmodighet, overlevelse og prøve å holde ut uansett hvordan ting utarter seg.
The Graveyard Book er fremdeles min favoritt av Gaiman, men Neverwhere er like hakk i hæl.
Fra min blogg: I Bokhylla
Bokklubben kategoriserer Graeme Macrae Burnets roman Med blodig forsett Dokumenter vedrørende tilfellet RODERICK MACRAE som historisk krim.
Romanen ble utgitt i 2015 med tittelen His bloody project : documents relating to the case of Roderick Macrae, og på norsk i 2018 på Forlaget Press.
Da boken dukket opp på eBokBib, var jeg rask til å låne den. Av erfaring vet jeg at det blir lange ventelister på bøker med handling som innbefatter et eller flere mord. På grunn av formen forfatteren har valgt, var min første tanke om boken er skrevet ut ifra en virkelig hendelse. Det er det flere lesere som har lurt på.
Her på bloggen OP-5 står det:
«Å begynne på boken uten å vite noe om innholdet var som å se første episode av The Office uten kontekst. Er dette ekte? Eller lett fiksjonsvariant av noe som faktisk har skjedd? Er alt påfunn, eller har faktisk forfatteren Graeme Mcrae Burnet slektskap til drapsmannen Roddy Mcrae? Stemmer det, som han skriver i introen, at Roddy Mcrae skrev ned historien sin da han satt i fengsel? Forvirringen ga ekstra krydder til leseopplevelsen, men det skader heller ikke å vite hvordan det henger sammen. Med blodig forsett er uansett en riktig så stor leseopplevelse.»
De er flere anmeldere som fremsnakker boken – senest i Aftenposten i går. Jeg har lest romanen i helgen. Selv om jeg ikke leser mye krim, likte jeg den. Fordi den skiller seg ut på en positiv måte. Romanen ble kortlistet til Bookerprisen 2015. Mer om forfatteren kan du lese her.
Allerede i romanens innledning får vi vite at romanens hovedperson Roderick Macrae er siktet for å ha drept tre personer. Han sitter i fengsel i påvente av rettsaken. Blir han funnet skyldig, vil han bli hengt. Året er 1869 og Roderick er sytten år. Etter å ha lest flere forklaringer til personer som kjente Roderick og som har ulike oppfatninger av drapsmannen og hans familie, kan vi lese Rodericks egen skriftlige redegjørelse om opptakten til drapene. En redegjørelse hans forsvarer har bedt Roderick om å skrive.
Vi kan lese om et liv som sønn av en fattig leilending på landsbygda i Skottland. Når moren, som har vært et lyspunkt i familien, dør i barselseng, forandrer livet seg til det verre for den allerede lutfattige familien. Den tungsindige og religiøse faren driver familien med hard hånd. Søsteren Jetta må nå utføre morens oppgaver. Når en av naboene, Lachlan Mackenzie som er en av de drepte, får oppgaven å være konstabel i landsbyen, bruker han sin myndighet til å gjøre livet vanskelig for familien. Roderick skriver i innledningen til sin beretning:
«Jeg begynner med å si at jeg utførte disse handlingene ene og alene i den hensikt å frelse min far fra de gjenvordigheter han har lidd under i det siste. Årsaken til disse gjenvordighetene var vår nabo Lachlan Mackenzie, og det var for å bedre min families skjebne at jeg fjernet ham fra det jordiske liv. Videre burde jeg opplyse at jeg ikke har vært annet enn en skuffelse for min far helt siden jeg kom til verden, og det at jeg forlater hans hus, kan bare være en velsignelse for ham.»
Jeg skal ikke røpe mer av handlingen i romanen. Det jeg kan si, er at jeg undrer på hvorfor ikke søsteren Jettas skjebne fikk større plass i romanen. Samtidig var det slik det var, kvinner og barn hadde liten status i samfunnet. Uansett; jeg tror boken til Graeme Macrae Burnets kan fenge mange lesere.
Dette var veldig gode noveller og noveller som engasjerte meg. På en aller annen måte rømte de alle fra noe, enten du så det fra den som rømte sitt perspektiv eller fra den som satt igjen. Spesielt rørte meg historien om moren som sitter igjen etter at datteren rømmer fra livet sitt. Veldig bra!
ritaoline siterer Et hav av minner av Alyson Richman (side 87)
15:39, 23. januar 2018 Ingen har det som favoritt.
Han erkjente at man aldri blir vant til å høre historier om tortur. Men menneskets overlevelseskraft sluttet aldri å forbause ham.
Kvothe begynner å fortelle. Han forteller om da han var barn og reiste rundt i en trupp med artister med sine foreldre. Om da han levde som gatebarn blant kriminelle. Han forteller om da han var en ung mann og klarte å komme seg inn på en legendarisk magiskole. Han forteller om årene på skolen. Han forteller om Denna som han ble forelsket i.
På 875 sider er vi kommet frem til han er en ung mann. Historien er utrolig detaljrik og språket beskrivende og levende. Det er som du er der, ved siden av Kvothe i de utrolige og talløse eventyrene hans. Han har en egen evne til både å rote seg opp i ting og til å oppsøke dem. Samtidig så mestrer han også alt han støter på. Kanskje ikke med en gang, men alltid til slutt.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Alt ligger så til rette for en kjærlighetshistorie full av vanskeligheter, utfordringer og konflikter. I tilfelle du ikke har lest boken skal jeg ikke fortelle hva som skjer. Men jeg vil si at jeg synes historien var vakker, og slutten klisjeaktig, søtsuppe-romantisk og nydelig. Den er søt, stilferdig, romantisk og pen. Og den er grusom og historisk. Den gir et glimt av depresjonstiden i USA hvor mennesker gikk til grunne fordi de ikke hadde en jobb, og hvor det å få seg jobb var ganske umulig. Den viser oss grusomhetene til en sadistisk dyretrener og den viser hvor ekstra vanskelig livet var for et menneske med en form for funksjonshemming.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt av Jamie Ford:
23:37, 22. januar 2018
Dette er en av de bøkene jeg falt pladask for og som fortjener å stå på min favorittliste. Jeg synes boken er nydelig og samtidig er en bok jeg lærte mye historie av. Den er debutromanen til amerikaneren Jamie Ford og er i ferd med å bli en internasjonal bestselger.
Rammefortellingen er lagt til 1980-tallet, da Henry, den kinesisk-amerikanske hovedpersonen, er vitne til at et avstengt hotell åpnes i Seattle. Opp av kjelleren hentes eiendelene til japanske familier som måtte flytte fra området under krigen.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Fred Vargas er psevdonym for Frédérique Audouin-Rouzeau, en fransk historiker, arkeolog og forfatter. Hun har skrevet 6 bøker i serien om Adamsberg. Bøkene er avsluttede historier men har en rammefortelling om de samme politietterforskerne. Vargas har også fått flere internasjonale priser for bøkene sine, bl.a: Prix Mystère de la critique, Deutscher Krimi Preis International og The CWA International Dagger.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Marvel 1602 TPB (Quill Award Edition) av Neil Gaiman:
11:23, 22. januar 2018*
Tegneserien er vakkert tegnet av Andy Kubert og er fargelagt på en måte som fremhever de ulike karakterene på en stilfull måte. Historien er ganske så innviklet men etter å ha lest den to ganger føler jeg at jeg har oversikten. Det har blitt skrevet flere fortsettelser til historien av ulike forfattere, men jeg valgte denne fordi den er skrevet av Neil Gaiman.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Dette er en nydelig bok om et vanskelig liv, hovedpersonen Mary må gjennom mange utfordringer og vanskeligheter. Men samtidig; samfunnet var slik i Tudortidens England og jentene gjør ikke annet enn de mannlige slektninger bestemmer de skal og det beste de får til innenfor rammene av disse bestemmelsene. En får umiddelbart sympati med Mary, og kanskje litt antipati med Anne. Men Anne får jammen gjennomgå for de valgene hun tar.
Boken gir en fin beskrivelse av hoffliv i 1500-tallets England. Samtidig som den er en kjærlighetsroman. Jeg anbefaler denne, den ga meg en fin lesestund!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Senor Vivo and the Coca Lord av Louis de Bernières:
10:37, 22. januar 2018
Vi må tro at i denne verden av vold og ødeleggelse og umenneskelighet, er mirakler mulig og at de gode menneskene vil vinne til slutt. Her er virkeligheten ikke er nok, så forfatteren gir oss noe bedre. Han gir oss en verden hvor det gode kan vinne over det onde, og selv om reisen er fryktelig og smertefull og folk dør og ingen vil noen sinne bli det samme etterpå, kan gode mennesker fortsatt vinne.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg levde meg helt inn i denne romanen. Den er morsom, stemningsfull, trist og spennende. Jeg følte så med Perry i enkelte deler av boken at jeg måtte lese kjempefort for å se om han klarte seg bra. Dette er en fantastisk bra bok som fikk terningkast 6 fra meg og som anbefales til alle. En ekte feel-good-roman!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg har lest både positive og negative anmeldelser av denne boken, noen liker den og noen liker den ikke. Jeg likte Little Bee veldig godt og synes det var en sterk historie. Jeg er nok påvirket av at vi har et asyl-mottak her vi bor og at jeg møter mange av asyl-søkerne i kirken. Vi har i tillegg hatt en jente i kirkeasyl i mange, mange år.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
En liten misforståelse kan fort bli stor.
Denne anmeldelsen har jeg lenge grudd meg til å skrive fordi jeg har så dårlig forhold til boka. Noen bøker går man rett og slett ikke overens med. Det rare var at jeg likte boka i begynnelsen, men så ble det etter hvert bare et strev.
Å mistolke ting kan få alvorlige konsekvenser
Atonement er en bok som består av flere deler som varer utover i flere år. Av og til føles det ut som om det skjer noe hele tiden og andre ganger bare drøyer det. Det er ingen mellomting. Det er noen år før 2. verdenskrig starter. Familien Tallis har en liten sammenkomst. Briony er en trettenåring som har livlig fantasi og liker å være kreativ med å skrive sine egne historier. Denne sommeren blir hun vitne til noe forferdelig, og beskylder storesøsterens venn, Robbie å være gjerningsmannen. Men har Briony sett rett eller er det bare noe hun hevder? Hun har tross alt lett for å mistolke ting.
Det er en god historie forøvrig, men her var det skrivestilen som jeg virkelig slet med. Det ble bare tørrere og tørrere, og det hele ble bare svært tungtrødd. Ofte måtte jeg lese noen avsnitt eller sider om igjen fordi jeg mistet konsentrasjonen. Det er svært sjeldent det skjer når jeg leser i en bok, så her mistet jeg ofte tråden og det tok tid før jeg kom inn i det igjen. Jeg fikk ikke flyten jeg vanligvis får når jeg leser. Det ble veldig stakkato, noe som er synd. Noen bøker trenger mer tid enn andre, og det gjør ikke noe for noen bøker krever ekstra tid og oppmerksomhet. Det er noe man bare må regne med, men her virkelig slet jeg med å komme i gang igjen hvis jeg tok meg noen dager fri fra boka. Istedet for å glede meg til å komme i gang med den igjen, fant jeg ofte på andre unnskyldninger før jeg endelig satte meg ned med den (som å vaske kopper og alt mye annet). "Å grue" seg til å fortsette med å lese videre i en bok er både en komisk og trist opplevelse, men av og til skjer det, og det var her som var det store problemet for meg.
Ikke min favoritt av McEwan
Jeg har lest to bøker tidligere av Ian McEwan og det er Barneloven og Saturday, og må si at det er Barneloven jeg liker best av ham fremdeles. Den var mye lettere å lese enn Atonement eller Saturday. At jeg leste den på norsk, er ikke grunnen til at det var lettere å lese boka, men den hadde større flyt og hadde en mer interessant handling. Jeg er vant til å lese på engelsk og foretrekker å lese på engelsk, spesielt horror og thrillere. Så hvorfor McEwans språk i Atonement opplevdes som ekstremt tørt, er vanskelig å si. Det føltes bare ut som de fleste partiene var i slow motion og man måtte bare plage seg videre siden jeg aldri gir opp en bok. Jeg krever heller ikke at det skal skje noe hele tiden heller. Men som nevnt ... Jeg fant bare ikke flyten i boka samme hvor mye jeg anstrengte meg, så lesingen ble veldig stykkevis og delt.
Boka ble først utgitt i 2001, og i 2007 ble den filmatisert med blant annet Kiera Knightly og James McAvoy i hovedrollene. Selv har jeg dessverre ikke sett filmen, og det frister heller ikke å se den med det første. Det er virkelig ikke meningen å virke så negativ, men etter å ha lest boka som jeg har strevd lenge med å komme meg gjennom, er jeg bare lettet over å være ferdig.
Beklager for denne diffuse anmeldelsen, men kan egentlig ikke si så mye om boka da historien er for stor til å forklares i en anmeldelse og samtidig blir det for forutsigbart til å gå i dybden. Anbefaler heller ikke noen å se filmtraileren før de har sett filmen, da filmtraileren avslører omtrent hele filmatiseringen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hva får en ung jente til å hate livet så innmari mye?
Mett av dage
Aysel er fremdeles en ungjente, men føler seg allerede livstrøtt. Alt hun ønsker er å dø for hun er lei av den hun er og ønsker ikke å leve lenger av mange grunner. Hun har alltid vært et utskudd. Det er mange som ser bare rart på henne uten noen spesiell grunn. Hun ble ikke mer "populær" etter at faren hennes gjorde en kriminell handling for noen få år siden som forandret lokalsamfunnet. På grunn av det vet alle hvem hun er og har en større grunn til å styre unna henne. Hun er så lei av seg selv, jobben, skolen og livet at hun søker etter en selvmordspartner på Internett. Det tar ikke lang tid før en ukjent person tar kontakt med henne og de blir enige om å møtes i virkeligheten for å bli bedre kjent. De avgjør en dato når de skal fullføre det, og innen den tid tilbringer de tid sammen. De blir kjent med hverandre på godt og vondt. Og når datoen nærmer seg, stoler de nok på hverandre til å fullføre det de har planlagt?
En bok for de som tåler mørk humor
Dette er kanskje ikke en bok for hvem som helst da boka består av et sensitivt tema og ikke alle har sansen for/ eller tåler mørk humor, så de bør nok styre unna denne. For oss som tåler mørke og dystre bøker, går det fint. Selv om boka tar opp et alvorlig og sensitivt tema, har boka også mye varme i seg, mørk humor og spenning. Dette er en av de få ungdomsbøkene jeg har lest som både har dybde og som gjør inntrykk. Det er sjeldent. Jeg har lest noen ungdomsbøker oppgjennom årene og ofte føles de svært like. Denne boka har også noen av de samme faktorene som ofte går igjen, men likevel har den flere undertoner, består av et realistisk persongalleri og klarer å skille seg ut. Ofte liker jeg ikke karaktererne i ungdomsbøker, men her føles de realistiske og man blir godt kjent med dem.
Forfriskende og tankevekkende til tross for dysterheten
Det rare er at jeg har hørt om de fleste ungdomsbøker selv om jeg ikke leser så mange, men noen av dem leser jeg for å holde meg oppdatert for å se hva slags bøker som er populært for dagens ungdom, men denne hadde jeg ikke hørt om tidligere da jeg skulle ta meg en liten kjøperunde. Jeg søkte etter dystre bøker da jeg kom tilfeldigvis over denne. Det er godt å lese ukjente bøker av og til også, ikke bare det nyeste av det nyeste hele tiden og lese de samme bøkene som alle andre leser heller. Ikke noe i galt i det heller, men jeg liker både å lese det nyeste og eldre bøker; både gammelt og nytt, utforske litt. Jeg er en nysgjerrig leser, så da blir det sånn. Dette er en bok som jeg har sett i ettertid har fått mange delte meninger, derfor er jeg ekstra overrasket over at jeg likte den så godt, for som regel er jeg den negative når det gjelder ærlige meninger. Men noe må jo overraske meg også en gang i blant, og det gjorde det denne gang.
Denne boka tar opp viktige temaer, klarer samtidig å være festlig og underholdende, og noe provoserende. Opp i alt dette klarer den også å gi varme. My Heart & Other Black Holes er en avhengighetsskapende bok hvor man blir sterkt knyttet til hovedpersonene og man blir hjemsøkt av boka lenge etterpå, enten om man vil det eller ikke. Sterk lesing med masse humor. Boka handler også om hvor vanskelig det er å bli sett på som annerledes av andre, og man legger merke til ting i livet som man ikke tar seg tid til å legge merke til ellers.
Baksideteksten mener at de som liker John Green og Stephen Chbosky, kommer til å like fortellerstemmen til Jasmine Warga. Personlig synes jeg at Jasmine Warga har en bedre fortellerstemme/skriver bedre enn både John Green og Stephen Chbosky til sammen. Jeg vet det er en risikabel ting å si da det er mange John Green fans der ute.
Fra min blogg: I Bokhylla
En natt
Det er natt
det er
stummende mørkt
bortsett fra
frontlysene
våre egne
og lysene
fra alle
som nærmer seg
ut fra det tomme intet
vi sitter
i det grønne
og spartanske lyset
fra instrumentpanelene
mens de svarte skogene
i ytterkanten av synsfeltet
forsvinner
som ubestemmelige
minner
Diktet En natt er fra Rune Tuveruds tiende diktsamling Foran Orion utgitt i 2015 hos forlaget Cappelen Damm. Mitt prosjekt med å lese diktsamlinger av for meg ukjente forfattere, holdt på å strande allerede ved denne diktsamlingen. Etter å ha lest dette diktet fra samlingen ble jeg helt satt ut:
En morgen
Min datter ligger midt på gulvet, i løpet av natten har hun tatt madrassen fra sengen sin og slept den ut i stuen. Rommet er opplyst, den ene underarmen hennes ligger midt på gulvteppet. Jeg ser alle kuttene, de som er grodd, og det åpne såret. Jeg ser på dyna som er flekket av rustrødt blod. Hun sover djupt, eller hun er i koma. Men det er bare ord. Ting er som de er, og ord forandrer ingenting. Det som skjer, det skjer. Hun vil våkne. Hun vil snakke til oss, som det skulle være en hvilken som helst morgen. Og uansett hva vi sier, vil hun svare rolig og veloverveid. Hun vil være blid og besluttsom. Og spør vi om hun vil ha frokost, så vil hun si at hun har dårlig tid. Hun vil kle på seg, sminke seg. Lete litt for å finne noe hun må ha med seg i den svarte skinnveska med gullfarget lenke. Hun går ned den smale trappa. Ut i den kjølige luften, som ennå ikke har blitt varmet opp, og som kanskje ikke blir det, tatt i betraktning av at vi bor langt mot nord. Og der ute vil noen vente på henne, de hun kaller vennene sine. Og jeg tenker, jeg mister henne, nå mister jeg henne.
Det var vondt å lese det. Selv om det han skriver om var ikke direkte gjenkjennende, er det som forelder et lite mareritt. Jeg kjente følelsen av utilstrekkelighet og angst. Måtte legge bort samlingen. Det var som om diktene i samlingen etter det ikke betydde noen ting.
I et intervju med Aftenposten svarer Hanne Ørstavik følgende på spørsmålet
«Frykter du ikke at bøkene dine blir vel intime?»:
«– Nei. Jeg tenker at det er mulig å skrive om absolutt alt. Og at det som avgjør, er om det er mulig å dele det som står. At det ikke er kryptisk eller internt, men felles, åpnet. Romanen er et sted jeg undersøker spørsmål som for meg er livsavgjørende. Hvis jeg ikke kan gå til romanen med det innerste, hvor skal jeg gå da? Og hva skal vi da med romanen? Så er det opp til leseren å velge hvilke bøker som er livsavgjørende for henne eller ham å lese.»
Livsavgjørende – jo- av og til treffer en på en bok – en tekst – et dikt - som beskriver livet slik det er.
Flere dager etter å ha lest i samlingen tok jeg den frem igjen. Tidlig en morgen, før trening og jobb med januarmørket liggende som en klam hånd rundt livet mitt, fant jeg flere dikt som jeg likte. Blant annet diktet En natt. En vintermorgen i januar som bare hadde forsvunnet uten særlige minner. Nå vil jeg huske den – 18. desember 2018 - morgenen da jeg leste dikt skrevet av Rune Tuverud.
Diktet om Fretex er mer optimistisk. Et dikt med dobbelt budskap til meg – minnet meg blant om hvor viktig det er å møte andre mennesker med et smil. Herrejemini – så lett det er å glemme:
Fretex
Vi er inne på Fretex, og du har kjøpt det du skal ha. Og jeg går til kassen med en bunke diktsamlinger, legger dem på disken og sier; det er visst fem kroner stykket. Og ekspeditrisen svarer, ja, det er vel det. Og etter en ørliten kunstpause legger hun til; vi er så lettlurte her. Og ekspeditrisen ved siden av henne smiler. Og jeg smiler. Og selv om det er de samme smilene vi har smilt tusen ganger før, så er det likevel nytt, for alt som betyr noe kan gjenbrukes, få en verdi for noen andre.
Så ja, diktsamlingen til Rune Tuverud som jeg leste på eBokBib ble en god leseopplevelse selv om jeg ikke alle diktene falt i smak.
Sist sett
