Bokelskere.no

Skal prøve å få lest den i mars, så takk for påminnelsen. :-)

Å leve med agorafobi må være fryktelig kjedelig, eller?

Anna og Ed er for tiden separert og datteren deres, Olivia bor i mellomtiden sammen med ham. For seg selv, har Anna det store huset i New York. Et tomt og stort hus som består av flere etasjer, men hun har en fyr boende hos seg i kjelleren. Han heter David og er leietakeren hennes. Han bor hos henne og gjør hverdagen lettere for henne ved å gjøre småarbeid i huset. Anna har nemlig agorafobi, og derfor holder hun seg hele tiden innendørs. Derfor er det kjekt å ha ham boende hos seg som kan ta seg av praktiske oppgaver for henne som hun ikke kan mye om selv.

Hun gjør ikke mye i løpet av en dag. Hun chatter med andre online som har samme fobi som henne (tidligere var hun barnepsykolog), og hun følger med på hva naboene hennes gjør, spesielt familien Russell som er nye i strøket. Hun drikker også en god del alkohol og tar reseptbelagte piller som hjelper henne gjennom tunge perioder. Hva gjør en kvinne som er i slutten av trettiårene inne i huset hele dagen og som unngår til enhver pris å gå ut? Er det på grunn av at fobien er såpass sterk at det hindrer henne fra å leve, eller ligger det noe mer bak? Kan man leve så isolert uten å bli sprø, og er det mulig å bli bedre med tiden når man har en slik fobi? Ting forandrer seg da hun en dag hører et skrik fra nabohuset hos den nye familien, og hun ser et glimt av noe forferdelig skjer. Men da hun kontakter familien og mannen sin om det, føler hun seg lite trodd. Er det medisinenene som spiller henne et puss, eller vet hun nøyaktig hva hun så og hørte? Hvordan skal hun få noen til å tro en kvinne som henne?

Endelig en psykologisk thriller av en mannlig forfatter
Hadde hørt mye om denne boka i det siste og nysgjerrigheten ble selvfølgelig skrudd opp. Jeg får lite lyst til å lese bøker som kuin får ros, men denne har fått mange delte meninger og da fikk jeg i hvert fall lyst til å lese den, pluss at den er skrevet av en mann. Krim og psykologiske thrillere har i det siste blitt skrevet av kvinner, og jeg foretrekker mannlige forfattere. Jeg leser mange bøker både av menn og kvinnner, men liker best å lese bøker av menn fordi språket deres er gjerne mer hardbarket og de går mer rett på sak. I det siste er det kvinner som har skrevet psykologiske thrillere, så det var godt å lese en psykologisk thriller av en mann til en forandring.

Spennende og rart persongalleri
Er det en ting jeg er en smule lei av i psykologisk thriller sjangeren generelt er titler med girl eller woman i. Det begynner å bli vel oppbrukt. Det har blitt en gjenganger som jeg håper det snart blir slutt på og håper ikke at det er en trend som har kommet for å bli. Til tross for tittelen fikk jeg lyst til å lese boka for det var noe med konseptet som gjorde at jeg måtte ha boka. Sånn er det noen ganger. Dette er en bok med stor underholdningsverdi, som er spennende og underholdende å lese der og da, men dessverre er ikke denne boka annet enn det. Sammenhengene så jeg komme lenge før det ble avslørt så det ble ikke noe overraskende for min del, og er det noe jeg savner, er det å bli overrasket. Dessverre er magefølelsen med på å bidra til og ødelegge akkurat den biten for meg, samme om jeg leser en bok eller ser film. Det tar ikke lang tid før jeg skjønner hva som egentlig skjer lenge før ting blir avslørt. Så det er en nedtur. Persongalleriet er spennende, men følte ikke at jeg ble godt nok kjent med alle, og kunne godt ha tenkt meg et større innblikk i enkelte. Både Ed og David var morsomme og spennende å lese om, til tross for at de var to helt forsjellige personligheter, men det var de som fascinerte meg mest. Hovedrollen Anna fengslet meg ikke like mye. Hun var vanskeligere å få tak på og man blir ikke helt "klok" på henne, men samtidig føler man på en måte smerten hennes; dagene hvor hun bruker nesten hele tiden alene og at hun ikke har mange å kommunisere med i den vanskelige tiden hun går gjennom. Det interessante med psykologiske thrillere i det siste er at nesten alle hovedrollene bruker dagen på å drikke litt for mye vin. Det har blitt en gjenganger det også. Anna drikker også vel mye til tross for at hun bruker tunge medisiner, noe som ikke er særlig smart. Å skrive om kvinner som drikker hele dagen har visst blitt en greie, virker det som.

Slutten er nok partiet som skuffet meg mest. For det første var det ikke overraskende for min del og for det andre virket det som om forfatteren hadde hastverk og bare ville bli ferdig med boka. Mye skjer på en gang, plottet mister litt av troverdigheten, og det blir litt vanvittig. Det er en type slutt jeg ikke har helt sansen for om jeg skal være ærlig. En lettlest og underholdende psykologisk thriller der og da, men ikke noe minneverdig. Likte også suspensen så lenge det varte, men som ble avbrutt så altfor tidlig for boka hadde en fin atmosfære. Småspennende, lettlest og underholdende lesing, men ikke forvent noe avansert. The Woman in the Window var gøy så lenge det varte.

PS: I følge bokomslaget skal boka bli filmatisert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har ikke det ennå, men har den i samlingen. Den skal leses for liker å gi forfattere flere sjanser. :-)

Ikke forvent det store. Syntes den manglet både atmosfære og spenning, men mulig du vil like den bedre? Man vet aldri. Er spent på din mening til slutt. :-)

Jeg er etterhvert blitt mer skeptisk til å lese gamle bøker – det har vært for mange «stang ut» leseopplevelser. Å lese den danske forfatteren Tove Ditlevsen (f. 1917 – d. 1976) sine erindringsbøker Barndom (1967), Ungdom (1967) og Gift (1971) derimot var en svært positiv opplevelse.

Selv om livet til forfatteren ikke beskrives som en dans på roser, er det som Vigdis Hjorth siteres på bokomslaget; å lese bøkene var «vondt, vakkert og vittig!»

Tove Ditlevsen var ingen ukjent forfatter for meg før jeg leste bøkene som er utgitt samlet i en pocketutgave i 2018. Jeg kjøpte boken her gjennom Bokklubben.

I bokhylla står romanen De gjorde et barn fortred, Den onde lykke og andre noveller og Dikt i utvalg. De gjorde et barn fortred (1941) var Tove Ditlevsens gjennombruddsroman. Bøkene skal jeg lese om igjen.

Det som fikk jeg til å kjøpe og lese erindringsbøkene, var NRK programmet Brenners bokhylle der Kari Bremnes var gjest. Kari Bremnes forteller om sin leseopplevelse da hun som 13-åring leste Tove Ditlevsens Barndommens gate, og hvilken betydning Tove Ditlevsen har hatt for henne som artist. Kari Bremnes debutalbum Mitt ville hjerte er tonsatte tekster av Tove Ditlevsen. I tillegg fikk jeg ekstra «spirit» av en artikkel i Aftenposten om Tove Ditlevsen med overskriften:

«Hun skrev om sin fiasko som familiemenneske og ble gift og skilt fire ganger. Tove Ditlevsen så på seg selv som en antiintellektuell forfatter. I dag ville hun vært 100 år og hylles som en av Danmarks største.»
«Hun fikk tidlig spørsmål om det var sannheten hun skrev i sine erindringer, og da svarte hun ofte:
«Et menneske har mange fasetter, som det vender og dreier mot sine omgivelser. To mennesker oppfatter aldri et tredje menneske helt likt.»
Hun gjorde jevnlig oppmerksom på at det ikke var direkte og bokstavelig overensstemmelse mellom personen Tove Ditlevsen og ordet jeg i hennes bøker.
Men samtidig sier hun:
«Å skrive er å utlevere seg. Ellers er det ikke kunst. Man kan kamuflere, men det er alltid seg selv man skriver om.»

Romanen Barndom starter slik:

«Om morgenen var håpet der. Det satt som et flyktig lysskjær i mors svarte, glatte hår som jeg aldri våget å ta på. Jeg hadde smaken av det på tungen sammen med sukkeret på den lunkne havregrøten som jeg spiste langsomt mens jeg så på mors spinkle, foldete hender som lå helt stille på avisen med meldinger om spanskesyken og Versaillestraktaten. Far var gått på arbeid, og broren min var på skolen. Dermed var mor alene, selv om jeg var der. Hvis jeg satt helt stille og ikke sa noe, kunne den fjerne roen i hennes underlige hjerte vare helt til formiddagen var blitt gammel og hun måtte ut i Istedgade og gjøre innkjøp som andre koner.»

I en kjærlighetsløs tilværelse, der det vanket slag fra en sint og irritert mor, vokser Tove Ditlevsen opp:

«Når håpet på denne måten var knust, kledte mor på seg med voldsomme og irriterte bevegelser som om hvert klesplagg var en fornærmelse mot henne. Jeg skulle også kle på meg, og verden var kald og farlig og uhyggelig, for mors mørke sinne munnet alltid ut i at hun slo meg i ansiktet eller dyttet meg bort i kroken ved kakkelovnen. Hun var fremmed og gåtefull, og jeg innbilte meg at jeg var blitt forbyttet som spedbarn og at hun slett ikke var moren min. Når hun hadde kledt på seg, gikk hun inn foran speilet i soveværelset, spyttet på lyserødt silkepapir og gned seg hardt i kinnene med det. Jeg bar koppene ut på kjøkkenet, og inne i meg begynte lange, underlige ord å krype over min bevissthet som en beskyttende hinne. En sang, et dikt, noe dulmende og rytmisk og uendelig melankolsk, men aldri sørgelig og trist slik jeg visste at resten av dagen ville bli det. Når disse lyse bølgene av ord gjennomstrømmet meg, visste jeg at mor ikke kunne gjøre meg noe, for nå sluttet hun å bety noe for meg. Mor visste det også, og øynene hennes fyltes av kald fiendtlighet. Hun slo meg aldri når min sjel var beveget på denne måten, men hun snakket heller ikke til meg. Fra nå av og til neste morgen var det bare kroppene våre som var tett ved hverandre. «

Faren slår ikke, men Tove har liten kontakt med han. De er fattige og enda mer fattigslig blir det når faren er uten arbeid. Men det er de ikke alene om. Det er stor fattigdom rundt dem. Når faren, sosialisten, leser bøker sier moren at folk blir rare av lese. Planene for broren Edvin er lagt; han skal bli håndverker. Håndverkere er ikke arbeidsløse og de er ikke sosialister. Edvin er pen og Tove er erklært stygg. Når Tove spør faren hvorfor han leste Social-Demokraten, rynker faren pannen og kremter. Moren og Edvin ler fordi Tove er så ukristelig dum.

«Mor slo ofte og hardt, men det var som regel vilkårlig og urettferdig, og mens avstraffelsen stod på, følte jeg en slags hemmelig skam og en tung sorg som drev tårene frem i øynene mine og økte den smertelige avstanden mellom oss. Far slo meg aldri. Han var tvert imot snill mot meg. Alle mine barndoms bøker var hans, og på min fem års fødselsdag gav han meg en vidunderlig utgave av Grimms eventyr. Uten den hadde min barndom vært grå og trist og fattigslig. Likevel hadde jeg ingen sterke følelser for ham, noe jeg ofte bebreidet meg selv når han satt på sofaen og så på meg med de rolige, forskende øynene sine som om han ville si eller gjøre noe i retning av meg, noe som imidlertid aldri kom til uttrykk. Jeg var mors pike, og Edvin var fars gutt. Den naturloven var ikke til å forandre på. En gang sa jeg til ham: - Kummer, hva betyr det, far? Jeg hadde funnet uttrykket hos Gorkij og elsket det. Han tenkte seg om lenge mens han strøk de oppoverbøyde spissene på barten sin. - Det er et russisk begrep, sa han til slutt. - Det betyr smerte, elendighet, sorg. Gorkij var en stor dikter. Glad sa jeg: - Jeg vil også bli dikter! Da rynket han øyeblikkelig pannen og sa truende: - Ikke innbill deg noe! En pike kan ikke bli dikter. Jeg trakk meg krenket og bedrøvet inn i meg selv igjen mens mor og Edvin lo av dette skrullete innfallet. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle røpe drømmene mine for noen, og dette løftet holdt jeg hele barndommen igjennom.»

En tøff tilværelse. Samtidig langt fra så tøff som andre hadde det der det f eks der det var alkohol med i bildet. Men for en jente var det et mål for foreldre som ikke hadde økonomi til at hun tok videreutdannelse: at hun ble godt gift og at den kommende ektefellen kunne forsørge henne. Han burde helst være håndverker.

Det er en stigning i romanene, den siste Gift, synes jeg var desidert best. Samtidig tror jeg ikke at leseopplevelsen hadde vært den samme uten at jeg hadde lest Barndom og Ungdom først. Tilsammen er romanene fordelt på 339 sider. Og igjen, selv om det jeg siterer fra Barndom er dystert, og at Tove Ditlevsen fikk et tøft liv i andre ekteskap der hun ved hjelp av legeektemannen fikk rusproblemer, er det som helhet ingen dyster historie. Den gir også et tidsbilde av hvordan det var å vokse opp i et dansk fattigkvarter med en dominerende mor og liten forventning til hva jenter kunne utrette i livet. Ved et skrivetalent og giftemål forbedret livet seg for henne. Og forholdet til moren var ikke dystert livet ut.

Omtale kopier fra dette blogginnlegget - link

Nervepirrende igjen fra denne forfatteren - anbefales!

Bøkene er så sterke at det er som jeg ikke klarer å ta dem innover meg. Historien i Barsakh minte meg på boken Little Bee; om en jente som flykter fra Nigeria. Samtidig som vi har et mottak der jeg bor og jeg omgås flyktningene derfra både på jobb i biblioteket og i kirken. Det var på en måte en kjent historie. Jeg visste om båtflyktningene og at de ofte blir sendt tilbake.

Historien til Samuel er så sterk at den er kvalmende. Den er umulig å ta inn over seg og en klarer ikke bære at mennesker har det sånn. Samtidig ser vi skjebner som ligner hans eller som har det helt forferdelig grusomt på andre måter, på TV og i avisene hver dag. Det er nok til å rive sjelen ut av en. Jeg støtter hjelpearbeid i Russland og stiftelsen vi deltar i har mottoet Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Vi har flere fjernadoptivbarn og vi prøver å leve uten et stort forbruk. På den måten prøver vi å hjelpe noen. Men Stranger klarer likevel å få meg til å ønske jeg kunne gjort mer.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Spesiell og god krim fra Grønland, men ganske groteske skildringer til tider. Interessante karakter, og gode miljø- og naturskildringer. Mer i min omtale her

Herlig roman med lun god underfundig humor. Min omtale her