Bokelskere.no

Jeg vil på det sterkeste anbefale London Walks. Det arrangeres forskjellige gåruter med kunnskapsrike guider hver dag. Informasjon finnes på nettet. Jeg har blant annet vært på Jack the Ripper- og Shakespearian London-walk. Kjempegøy! Det finnes mange flere ruter, både med og uten litterær link. I tillegg vil jeg anbefale en tur til the Globe. Omviserne der er kjempeflinke og du vil få en masse ny kunnskap om Shakespeare og hans samtid. Det skader ikke at teateret ligger "vegg-i-vegg" med Tate Modern, heller. Samtidsutstillingen der (gratis) er absolutt verdt et besøk, selv om den ikke akkurat omhandler bøker ;)

Jeg innrømmer glatt at jeg alltid har vært svak for badboys i litteraturen, også Heathcliff. Det er noe tragisk og desperat over han og derfor synes jeg også han er romantisk. Ja til ulykkelig kjærlighet;)

Peter Wimsey har jeg allerede merket meg etter anbefalinger. Gleder meg til sommerens krimdypdykk! Wolfe er en kjempe i en hver betydning av ordet, jeg tenker på han hver gang jeg ser en orkidé. Father Brown er det lenge siden jeg har lest, har boka i bokhylla og planlegger å lese den igjen (er det flere enn en?). Da jeg studerte engelsk mellomfag valgte jeg som ett av emnene ”The Detective Novel ”– der var blant annet Hammett og Chandler pensum. Det er helt klart noe spesielt med den amerikanske hard-boiled-tradisjonen, selv om jeg foretrekker små, søte arsenikkmord ute på den engelske landsbygda. Det er lenge siden jeg har lest noe av Carr, så disse bøkene kan jeg ikke uttale meg om. Ellers; takk for nye impulser, skal definitivt sjekke ut ”Verdens største detektiver”.

Jeg har også lest noen av Simeons bøker om Maigret. Synes de er ganske fiffige (hører dette ordet egentlig til i norske ordbøker?), men jeg følte aldri at jeg kom under huden på detektiven. Dette er vel nok en bokserie jeg bør revisitere... Jeg gleder meg til sommer, sol og tid til dypdykk i bøker

Er veldig glad i Johan Borgen. "Elsk meg bort fra min bristende barndom" er en av hans fantastiske noveller. Sødmefylt og melankolsk - akkurat slik en god novelle skal være.

What about Bulgakov? ”Mesteren og Margarita” bør, selvsagt, nevnes sammen med resten av de store russiske mesterverkene. Ellers må jeg si at jeg virkelig liker Dostojevski. Jeg har lest ”Idioten” og ”Brødrene Karamasov” og jeg likte begge bøkene svært godt. Brødrene i ”Brødrene Karamasov”, samt faren og de kvinnelige bipersonene, speiler ulike mennesketyper på en formidabel måte. Gjennom å lese Dostojevski har jeg, til min forundring, funnet ut at de mest irriterende karakterene er de gode (”Idioten” og Misja). Dypdykk i den menneskelige psyke? – Ja, takk!

Seminarene høres herlig ut! Skal sjekke ut biblioteket + antikvariater i Trondheim neste gang jeg er der. Tror nok jeg kommer til å få sansen for dette nye (og veldig gamle) krimbekjentskapet.

Jeg gleder meg allerede til å sjekke denne krimhelten ut! Finnes bøkene i bokhandelen, eller bør jeg satse på biblioteket?

Jeg har til tider hatt litt problemer med Lynley - han er jo så distingvert og fjern, men Havers liker jeg. Har alltid hatt sansen for praktiske kvinner. Når det er sagt har jeg tid om senn fått et bedre forhold til Lynley - særlig etter at han, i fiksjonens verden, har opplevd noen store private tilbakeslag.

Åh, Dalgliesh.. Hadde helt glemt hvor godt jeg liker han! Han er absolutt oppe blant favorittene. Kanskje på grunn av at han har noe av den samme sårheten som Morse, eller rett og slett på grunn av at jeg elsker britisk krim. Wimsey kjenner jeg ikke, men det ser ut til at jeg må sjekke ut han nå.

Jeg har akkurat lest ferdig den siste Wexford-boka til Rendell og ble sittende og fundere over de mange krimheltene jeg har løst gåter sammen med. Noen har jeg likt svært godt, mens andre har vært mer til irritasjon enn glede. Blant mine favoritter er Indridasons Erlendur, Rankins Rebus, Christies Miss Marple, Nesbøs Hole, Deavers Lincoln Rhyme, McDermids Tony Hill og Georges Barbara Havers. Høyest setter jeg Dexters Morse. Det er noe sårt over denne karakteren, samtidlig som han er veldig arrogant og kunnskapsrik. What’s not to like? Hva mener dere andre krimlesende bokelskere; har dere noen favoritter eller kanskje noen dere virkelig ikke liker blant detektivene?

Enig med Aina; synes Coelho er temmelig kvasi (åh, så vis og filosoferende, og enda til skriver han innen en magisk-realistisk latinamerikansk tradisjon som til og med engleelskende medlemmer av kongehuset finner inspirerende). ”Alkymisten” var lett, men kjedelig, lesning – jeg satt hele tiden og håpet at den ville gi meg noe, men NEI. Når det er sagt synes jeg at ”Veronika…” er en av de bedre bøkene hans – den beveget meg, kanskje på grunn av at jeg elsker det destruktive, melankolske og depressive.

Eller kanskje du rett og slett ikke liker boka? Det er tross alt lov å ikke like bøker, selv om andre bedømmer verket som en ”klassiker”. Personlig har jeg store problemer med Don Quijote – syntes den første tredjedelen var fornøyelig, men at resten var som en evig gjentagelse av ting som allerede hadde vært sagt/gjort. Er glad for at jeg har lest den som referanseverk, men ellers ga den meg svært lite. Kanskje jeg skjønner den når jeg nærmer meg pensjonistalder? Det er bra at vi har noe å se frem mot når vi blir eldre ;)

Jeg syntes ikke det var spesielt vanskelig å lese Amtmannens Døtre. Både tema og tidskoloritt fenger meg. Når det gjelder lydbøker, som denne tråden etter hvert dreier seg om, er jeg en smule usikker. Jeg tilbrakte min barndom med å høre på ”Barnetimen for de minste” og hørespillene som gikk på radio lørdag formiddag; historiene som ble fortalt gjennom disse programmene fenget meg der og da. I voksen alder (les de siste 15-20 åra) har jeg bare hørt på en eneste lydbok. Jeg synes det er vanskelig å få med meg alt jeg ønsker av en bok når noen andre leser den høyt for meg, rett og slett på grunn av at stemme- og toneleiet kan påvirke mye. Jeg elsker å holde på (ta i) boka jeg leser – ett eller annet skjer når jeg væter fingeren og lar den gli over og vende en side, samtidig som jeg drømmer meg bort og inn i boka jeg leser. Jeg tror det er nærmest umulig å forklare det som skjer, om man ikke har den samme tilnærmingen til litteratur (og stoffligheten til boka). Mitt råd er at bøker (kanskje spesielt klassikere) ikke alltid kan leses når man føler at man bør lese dem. Det tok meg mange år å erkjenne at noe litteratur faktisk ER modningslitteratur – man greier ikke lese disse bøkene, eller skjønne dem, før man er klar.

Skiringsheimen… Må innrømme at eg først las det som ”sikringsheimen”, utan at det ga noko meir meining.

Ja, det er herleg å lese vanskeleg tilgjengelege bøker saman med andre. Vi er ei gruppe på til saman 13 personar, med eit aldersspenn på over 30 år, som møtast ein gang i månaden. Sidan vi er eit leseselskap er det bestemt at vi skal lese heile verket vi held på med høgt - dette gjer at vi bruker lang tid på kvar utfordring. Premien er ei reise etter avslutta arbeid. Til no har vi vore gjennom Ulysses, Don Quijote, Brødrene Karamasov og komedien.

Da vi las komedien satt også eg og tenkte på kor eg høyrer heime i helvete – det kan godt hende at det er reservert ein plass for meg der. Sidan eg ikkje har barn å ete, er eg ganske sikker på at eg slipp å ete hjerne iallfall!

Hurra! I dag har leseselskapet jeg er med i, etter ett og et halvt år, endelig lest de siste linjene av Dantes "Den Guddommelege Komedie". Dette er den fjerde boken vi har lest (høyt) og diskutert sammen, og bragden skal krones med Danteinspirert tur til Firenze i høstferien.

Jeg var en av dem som ivret sterkest for at vi skulle lese denne boka, men etter endt reise sitter jeg igjen med en noe ambivalent følelse. Det er deilig å vite at jeg har kommet gjennom et viktig referanseverk i litteraturen – kanskje kan det få meg til å forstå andre verker bedre? På plussiden må også reisen gjennom helvete nevnes; bildene av brennende føtter, Lucifer og menn som spiser hverandres hjerner, samt Dantes spark til sine samtidige, følger meg fremdeles.

Dessverre fikk jeg mindre ut av purgatoriet og paradis. Følte at mye av det Dante skrev om her ikke angikk meg, jeg ble rett og slett ikke engasjert. En av leseselskapets medlemmer har en teori om at det skyldes oversettelsen; på grunn av Magnus Ullelands valg som oversetter (han har valgt å fokusere mer på innhold enn form), har mye av poesien gått tapt. Den kan bare tidvis skimtes. Når litteratur ikke beveger leseren, må vel interessen for verket bli mindre? For egen regning må også målformen nevnes. Jeg er norsklærer og liker å lese nynorsk, men linjen Ulleland har lagt seg på har gjort verket mye mer utilgjengelig for meg – det var forstyrrende å ikke skjønne alle ordene han brukte. Hva synes dere Dantelesende bokelskere? Er dere enige?

Foretrekker stort sett annen litteratur enn denne, men enkelte bøker av det mer romantiske slaget har likevel gjort inntrykk på meg. Kan anbefale Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese og Den vidunderlige kjærlighetens historie av Carl-Johan Vallgren. Lettleste og fine, dog med en noe sår undertone.

Kan også anbefale Brontë-søstrenes bøker. Både Jane Eyre og Stormfulle høyder er bøker jeg fremdeles husker, selv om det er over 15 år siden jeg leste dem.

Min absolutte favoritt blant romantiske verker er likevel Shakespeares komedie Much ado about nothing. Elsker rett og slett ordvekslingene som fyker mellom Beatrice og Benedick. Leser stykket omtrent en gang i året og ler fremdeles høyt og koser meg stort.Orker du ikke lese den, anbefaler jeg deg iallefall å se filmen som også er herlig.

Foretrekker romaner framfor noveller, men jeg er veldig glad i Johan Borgen. Blant annet Elsk meg bort fra min bristende barndom anbefales.

Har du noen eksempler å komme med? Vil gjerne kjenne deilige grøss nedover ryggraden igjen :)

Hei

Tror jeg hiver meg på... Bortett fra boktitlene som allerede er forslått, tipper jeg at: 1. er Kafkas Prosessen 5. er Hitlers Mein Kampf

MVH Anja