Bokelskere.no

Det er snakk om vest for Norge ja. Og når jeg tenker på det nå, så snakker vi jo faktisk om krimromaner fra det som i middelalderen var norske territorier i vest.

Min kamp-bøkene gjorde seg veldig godt som lydbøker. Anders Ribu er stødig som oppleser/formidler.

Ikke alle krimsaker er like enkle å løse, eller? ...

En drept mor. Et kidnappet barn. Opptil flere mistenkte og to gutter som er veldig glad i voldelige dataspill. Hva er det som egentlig skjer og hva har de til felles?

I flere år har jeg lest Unni Lindell kriminalromaner. Hvorfor? Fordi jeg liker politietterforskeren hennes, Cato Isaksen så godt. Grunnen er at han er en veldig ærlig og rett frem. Og han er ikke redd for å vise sinne og frustrasjon. Han er den han er. Sånn er det bare. Og jeg som leser har fulgt med oppturer og nedturer i hans liv. Så det har blitt en vane å følge ham videre samt hans nyeste kollega, Marian. Samarbeidet deres er som kjent en berg og dalbane. Det går fort opp og ned.

Lindells bøker har vært veldig variert de siste årene. Hun har levert mange gode og sterke kriminalromaner, og også noen svake, lite engasjerende bøker. Men slik er det vel med alle forfattere. Noen bøker er virkelig gode, mens andre er de litt uhelige med.

Djevelkysset hadde jeg store forventinger til. Selv om jeg ikke har lest U.Lindells forrige bok, Sukkerdøden, ennå (den står ulest i hylla), så tenkte jeg å lese den tidligere år før Djevelkysset kom ut, men rakk det aldri. Det var andre bøker som fristet mer, og da Djevelkysset kom ut ville jeg heller lese den før Sukkerdøden. Syns coveret til Djevelkysset er utrolig stilig og pirret nysgjerrigheten. Jeg måtte bare lese den. Dessverre brukte jeg noen måneder på å lese den ut. Hvorfor? Den var ikke så spennende og engasjerende som den trodde den ville bli. Dessuten var det andre bøker jeg heller ville lese. Derfor ble denne boka litt tilsidesatt av den grunn.

Djevelkysset var en bok jeg var glad jeg ble ferdig med. Jeg liker ikke å avslutte et forhold med en bok slik (vet jeg høres gal ut ...), men vil jo så gjerne like alle bøkene jeg leser, men det er som sagt håpløst. Det går rett og slett ikke an. Syns denne ble svak i forhold til Lindells tidligere bøker. Jeg brydde meg ikke noe særlig om karakterene. Syns mange som var involverte i saken (Bortsett fra Cato og Marian da selvfølgelig), ble for likegyldige for meg. Jeg fikk ikke helt tak på dem. De ble for flate og til tider kjedelige. Det endte med at jeg brydde meg ikke noe særlig om hva de gjennomgikk. Syns også det ble altfor lett å finne ut hvem som sto bak alt sammen. Det er skuffende. Jeg vil ikke vite det så tidlig. Deilig å ha rett angående slike ting når man først leser en krim, men jeg vil ikke finne svaret før langt uti boka. Dessuten var det ikke skikkelig spenning før de siste 100 sidene startet. Boka ble litt for langdryg for min del, dessverre

Bokomtale på ritaleser.com

Krimromaner jeg har lest de siste åra der handlinger foregår på øyer i vest og/eller vanskelig tilgjengelige steder i vest. For eks. Shetland, Island og steder som blir/er utilgjengelige pga for eksempel tidevann etc. Eller steder i vest som bare er sære...
Tidsmessig foregår romanene på lista i vår samtid sånn cirka.
Lista er ordna alfabetisk og seriene er ordna i handlingens kronologiske rekkefølge.

Veldig skuffa over denne boka, det må jeg si.

For det første så er boka utrulig treig og fyller ikke mitt behov for en krim som drar meg gjennom handlingen. Og ikke minst der plottet er fylt av spenning.

For det andre så blei jeg veldig skuffa over at jeg må finne meg i å vite hvordan det går med Darcy og Elisabeth. Vil jeg egentlig vite hvor mange barn de har fått? Hvordan de har det i ekteskapet etc? NEINEI!

For det tredje synes jeg James bommer når hun legger handlingen til ca 1800. Etter det jeg kan forstå tar hun med detaljer i handlingen som historisk hører hjemme på et seinere tidspunkt. (Dette har et faglig navn som jeg ikke husker akkurat nå og dessuten har jeg ikke eksempler akkurat nå heller...) Synes det virker som hun ikke har tilstrekkelig peiling på tidsperioden til å legge handlingen til denne tida. (Håper det var forståelig)

Så: Min konklusjon (for meg) var at denne boka måtte jeg avbryte. Jeg kjeda meg (langtekkelighet), vil ikke vite hvordan det går med personene i "Stolthet og fordom" (Jane Austen-elsker) og irriterte meg over det jeg trur må være feil detaljer ifht tidsperioden handlingen er lagt til (troverdighet).
Denne kan man stå over!

Etter min mening er de første romanene til Irving de beste han har skrevet.

Det er fortsatt et par - tre som ikke er oversatt til norsk som du som leser engelsk nok vil ha glede av: Setting Free the Bears (1968)
The Water-Method Man (1972)
The 158-Pound Marriage (1974)

Sjøl er jeg ikke spesielt glad i eller god til å lese engelsk og har derfor måttet hoppe over disse.

God bok!

Kjempespennende! SF/dystopi med mer enn en touch av "Fluenes herre".

Supernatural Romance? Fjortisroman? Ikke min sjanger, og jeg hadde ingen planer om å like denne boka. Men så gjør jeg det likevel, gitt. Jeg vet hvorfor - det er helten. Joda, Ethan er for god til å være sann - men er det ikke det som er poenget med bøker som denne? Gi næring til hete og luftige drømmer?

Jeg svarer meg selv med å si at jeg gir Dager i stillhetens historie en ny sjanse.

Lettlest fantasy av forfatteren bak serien Drageridderen. Her er det ei jente som er hovedperson - Sol, som finner ut at hun ikke bare er slave i huset hvor hun vokste opp. Hun er også av Heksefolket - fienden. Ved hjelp av venner klarer hun å rømme fra truende fare, og så får vi se om hun klarer å finne familien sin. Masse spenning og action, men det handler også om ensomhet og betydningen av vennskap.

Denne gangen valgte jeg å avbryte lytteseansen av Dager i stillhetens historie. Boken blir lest for sakte. Trolig vil den gjøre seg bedre som lesebok. Jeg har derfor lastet ned Helga Flatland sin roman Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. Her er det flere opplesere. Spent på hva denne bokan har å gi meg.

Å få en Halloweenfestinvitasjon er jo bare hyggelig, eller? ...

For mange år siden skjedde det et forferdelig mord i byen Ashburg. En hel familie ble slaktet på en forferdelig måte og morderen ble aldri funnet. Siden har huset stått tomt. Men flere år senere når Halloween nærmer seg, får mange en invitasjon til en Halloweenfest som arrangeres i nettopp det huset. Det kommer vel til å bli en kul Halloweenfest eller er det bare en dårlig spøk?

Denne boka hadde jeg egentlig planlagt å vente med til i neste måned, men nysgjerrigheten ble for stor. Jeg greide dermed ikke å vente. Det er lenge siden jeg har lest en Richard Laymon bok og kjente det var på tide å lese noe av ham igjen. Tidligere har jeg lest: The night in lonesome October, No Sanctuary og Blood Games. Alle rare og litt sære skrekkbøker kan man si ...

Laymon er ikke så kjent som jeg skulle ønske han var. For dere som liker Stephen King (som meg) ville nok ha fått sansen for bøkene hans. Han er en slags B - versjon av Stephen King. Bøkene til Laymon er langt i fra alvorlige, men legger mest vekt på bisarr underholdning. Det er som tatt ut av skrekkfilmer fra 80 - tallet. Alt kan skje uansett hvor usannsynlig det er. Det er deilig å lese slike bøker og se slike filmer av og til. Ikke alt trenger å være like sannsynlig og realistisk hele tiden. Derfor er det litt befriende å lese Laymon bøker.

Dermed var det godt å lese noe slikt av ham igjen. En skrekkbok uten hemninger. Av og til er det godt å lese slike bøker. Glemme kvalitetskriving og bare la seg underholde av selve historien. Det fikk jeg av Allhallow's Eve og jeg storkoste meg! Brukte heller ikke mange dagene på å lese den ut heller. Jeg bare måtte vite hva som skjedde videre.

Richard Laymon er den perfekte forfatteren hvis du vil ha avslappende, bisarr og festlig skrekkunderholdning! Jeg kommer definitivt til å lese enda flere bøker av ham.

Ritaleser anbefaler denne!

Ritaleser anbefaler denne boka.

Satser på bøker for barn og ungdom: Drabant av Øyvind Holen, Penger! av Bjørn Ousland og Engelen i Djevelgapet av Levi Henriksen.

Ha en god #bokfredag og god lesehelg!

Skjønte meg ikke på den guttungen, jeg. Hm.

Det var nettopp derfor boka var så vakker. Den var så ærlig og åpen både på det gode og det vonde som skjedde. Ærlig og brutalt. Skulle ønske det var flere slike bøker og jeg håper han ikke gir opp forfatterkarrieren med bare denne boka for han har skrivetalent. Ingen tvil om det:)