Bokelskere.no

Den første gangen jeg gråt – altså jeg fikk tårer av en skjønnlitterær tekst, var i min barndom. Det var Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Som et barn kunne jeg ikke forstå eller begripe hvorfor Kavring som også var et lite barn måtte gjennomgå slike utfordringer – hvorfor han måtte være syk og sengeliggende når han egentlig burde leke, løpe og være sprudlende og glad – som alle andre barn i hans alder.

Hvorfor denne tristheten? Hvorfor var det slik – spurte jeg meg selv. Jo mer jeg spurte meg selv dette – jo lengre unna var jeg et godt (nok) svar.

Det kommer ikke som en overraskelse at litteraturen gir ikke bare oss glede, men kan også gjøre oss trist, sint og til og med frustrert iblant. Antall ganger jeg har grått som følge av en skjønnlitterær tekst kan telles med en hånd. Men de gangene har vært noen av de mest tårevåte stundene i mitt 26-årige liv. Jeg skjønner godt at dette kan høres latterlig ut. En voksen mann som snakker om hvordan fiktive karakterers tilværelse har fått hans øyekrok til å bli fylt med "saltvann".

Det at man skal la seg bevege av noe som er i bunn og grunn fiksjon - er jo tullete. Eller kanskje ikke? Hvorfor skal man utradere skillet mellom fiksjon og virkelighet? Fordi fiksjonen gir oss mer enn det å bare være fiksjon? Kanskje vi innerste skjønner at fiksjonen blir en virkelighet når vi kan sympatisere med andres ulykke og lidelse?

Når man tenker seg om tror jeg det ville vært nærmest umenneskelig ikke la seg bevege av Kavrings tilværelse eller Aljosjas tale ved steinen i Brødrene Karamasov – hvis du spør meg – personlig. Det handler ikke om det du leser er «god» eller «klassiker fra verdenslitteraturen». Det handler om det som rett og slett vekker sterke følelser hos en. Du når et punkt - hvor du rett og slett må stoppe lesinga – fordi du ikke kan holde igjen tårene. Du står opp - fordi du må tenke over lidelsen eller misgjerningen eller ulykken som fant akkurat sted. Du blir trist - så sint - for så å bli frustrert. Men så blir du utålmodig og må fortsette med lesinga. Du kan ikke la være det.

De fleste av oss er enig om at litteratur (vil jeg tro?) - som alle annen kunst er (i høyest grad) et subjektivt anliggende – på samme måte som følelser. Mange ganger har jeg hørt at god litteratur er den som får oss til å tenke, til å reflektere, til å ty til den menneskelige fornuften. Og selv om denne fornuften og refleksjonsevnen er en vesentlig del av det å være et menneske, er følelser også like viktig. Fornuft og følelser - for "å plagiere" en viss engelsk frøken. God litteratur er også den som vekker (alle) de følelsene som gjør oss til det vi er: et menneske. Som kan gjøre at vi kan sympatisere med fiktive russiske og svenske karakterer. Dette er vel det universelle med den menneskelige tilværelse?

Når var det sist gang du gråt etter å ha lest en skjønnlitterær tekst?

Litt skuffa nå, må si det. At jeg holdt ut hele denne boka, er for meg et under.

Handlingen har andre nevnt her og den er forsåvidt grei nok. MEN så mange ord leseren må tåle! Så mange omveger og krumspring!
Selv om det er mange ord og jeg blir presentert for personene i boka, synes jeg ikke at jeg blir kjent med dem allikevel.
Alle orda kjeder meg, rett og slett, og jeg kopler ut innimellom.
Kanskje er romanen litt vel prega av at det er to forfattere? Særlig på slutten der blei jeg svært overraska; et plutselig sceneskifte som kom som lyn fra klar himmel.

Hørte denne på lydbok og hadde bestemt meg for å høre den ferdig med strikketøyet ved siden av. Jeg kommer nok IKKE til å lese de neste krimbøkene av disse to forfatterne. Livet er for kort.

Litt vemodig å tenke på at denne bokserien snart tar slutt. Bare ti bøker igjen av denne serien og så er det slutt. Småtrist i grunn ...

Min favorittkafe, mocca og Tomas Espedal = min lesehelg.

Endre Lund Eriksen er god til å skrive om viktige temar på en morsom og lettfattelig måte. Nå har han gjort det igjen. Herlig om Arvidsjaur (!) og Indiane, 12 år, den sommeren da pappaene deres ble litt sånn kjærester. En uvant situasjon kan du trygt si - og hva med følelsene de har for hverandre? Men virkelig komplisert blir det ikke før Arvids bestevenn Frank dukker opp... Veldig viktig bok i en tid da "homo" er av de mest brukte skjellsord blant unger i barneskolealder!

Merkelig bok. Velskrevet, men merkelig.

Slutten på siste bok var slik at man bare måtte forstå at Nesbø holdt muligheten åpen for flere bøker... Dessuten var det en del spørsmål jeg ikke fikk svar på, spesielt i forhold til Rakel. Jeg gleder meg nok til boka, men jeg tror kanskje Nesbø må innse at nok er nok med Harry Hole snart...

Anders Behring Breivik og årsakene til 22. juli er fortsatt en gåte. To sakkyndige-rapporter og ukevis med vitner, både eksperter og andre, har ikke gitt oss noe svar på hva som utløste Breiviks forferdelige handlinger.

Aage Storm Borchgrevink har med denne boken forsøkt å finne noen svar. Han tar oss med til den multietniske og sterkt klassedelte byen der Breivik vokste opp, og ser på Breiviks nettverden av voldelige dataspill og islamhat. Han har studert kompendiet nøye og sammenlignet dette opp mot rapporter fra SSBU (Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri) og barnevern fra tidlig og midten på 80-tallet. Han har snakket med mennesker som Breivik vokste opp sammen med, som var i samme tagge-crew og skoleklasser, og funnet sammenhenger som muligens kan gi en forklaring på hvorfor ting ble som de ble.

Jeg synes boka var veldig interessant å lese. Den viser sammenhenger og gir forklaringer som er minst like gode som å bare henge det på islamhat-knaggen. Det er tydelig at Borchgrevink har gått grundig til verks og satt seg godt inn i stoffet – og han kommer med godt kvalifiserte konklusjoner på hva han mener kan være en årsakssammenheng.

I tillegg til historien om Breiviks barndom og oppvekst, får vi også fortellingen om Utøya og den norske arbeiderbevegelsen. Vi får vitnesbyrd fra unge AUF’ere og båthelter, Jonas Gahr Støre og helikopterfotografen som uvitende fanger en massakre.

Estragon går tur i skogen og setter seg for å hvile ved et vann. Der møter han den andre. Den andre er ute for å lete etter en venn, og det finner han til slutt. Da setter de seg ned litt for å vente på hva som helst. Trond Brænnes tekst og Iben Sandemoses illustrasjoner passer svært godt sammen. Helhetsinntrykket blir morsomt, uttrykksfullt, delikat og fargerikt. Noen av oppslagene får jeg lyst til å henge på veggen.

Enig, har nettopp lest den for andre gang, med mange års mellomrom! Og boka er intet mindre enn fantastisk godt skrevet! Så til alle dere som enda ikke har lest denne klassikeren; løp og les! Dobbel interessant fordi boka er nyfilmatisert, jfr en annen tråd på diskusjon om boka. Men, det skal vel litt til for å slå filmen fra 1974 med Robert Redford og Mia Farrow som hhv Jay Gatsby og Daisy...

Ja, dette var lesbar krim! Får håpe det kommer oppfølgere. En av de bedre krimdebutene! Anbefales!

Ja, jeg så den amerikanske versjonen The Ring jeg også for omtrent ti år siden på kino, og den skremte livskiten av meg også, faktisk, og den japanske originalen skremte meg enda mer!:)

Boka er en av de få bøkene jeg har lest som virkelig har gitt meg grøssninger. Har lest mange horrorbøker, men Ring er en av de få bøkene som har gitt meg gåsehud. Selv om jeg kjente til historien og plottet ganske godt, så var det temmelig spennende lese boka likevel. Og jeg er helt enig med deg at åpningen av boka er en av de beste åpningene jeg også har lest!

Jeg er spent på hva du syns om boka/triologien så håper du skriver en liten omtale her på bokelskere.no Det er spennende å vite hva andre mener om de samme bøkene jeg leser. Lese om man har samme synspunkt eller ikke.

Kos deg videre med lesingen, og takk for linken. Har aldri prøvd meg på manga. Har bare hørt mye om det, men skal ta meg en titt innom linken og se om jeg blir fristet. Ha en fin kveld!

Kan man utsette sin egen dødsdato?

Ring ble for alvor kjent da Hollywood laget en nyversjon av den japanske skrekkfilmen Ringu. Jeg har sett begge versjonene og jeg må ærlig talt innrømme at jeg liker den japanske originalen aller best. Hvorfor? Den er ikke så overdramatisk som Hollywood - filmen. Den har mer undertoner og japansk og asiatisk skrekk/grøss-skapere, er mye flinkere til å lage mørke, kryptiske undertoner i filmene sine som jeg setter stor pris på. De lager historier som kryper under huden på meg. De har en fortellerkunst gjennom filmene som kommer sakte snikende innpå meg. Det er den type grøss jeg liker enn alle disse overdramatiske skrekkfilmene der man får alt inn med teskje. Jeg liker skrekkfilmer som får meg til å tenke og legge merke til nye ting gjennom hver gang jeg ser filmene. Små beskjeder mellom linjene man ikke oppdager først når man ser en film. Derfor liker jeg japanske og asiatiske skrekkfilmer så godt. De kan det med å bygge opp skrekk på en sakte og snikende måte uten å overdramatisere alt hele tiden. Håper det er noen som skjønner hva jeg mener? ...

Uansett, Ring handler om journalisten Asakawa. Han er gift, har et barn og reiser mye for å gjøre research gjennom jobben. Denne gangen kommer han over en mystisk videokassett. Videokassetten består ikke av annet enn usammenhengende bilder. Nærmest psykiske bilder som kommer på rekke og rad. Hva betyr disse bildene? Videokassetten avsluttes med en fryktelig beskjed; at seeren dør om nøyaktig en uke hvis seeren ikke avbryter forbannelsen. Klarer Asakawa å finne ut hvordan man avbryter forbannelsen før det er for sent? Det blir en kamp om tiden ...

Det spesielle med Ring er konseptet. Personlig syns jeg det er et originalt konsept. Det er kjedebrev på et helt annet nivå og hva er mer skremmende enn å lure sin egen død? Er det mulig eller er det virkelig bestemt når man skal dø? Syns selv det er et spenende spørsmål.

Boka og film(ene) er annerledes uten at jeg skal gå for mye innpå det. Filmene har tatt seg noen friheter og gjort ting litt annerledes enn selve boka, noe som er vanlig når det gjelder filmatisering, men konseptet er likevel godt gjenkjennelig.

Boka var grøssende god som jeg hadde håpet på. Den har en nerve som holder på leseren. Jeg slet i alle fall med å legge fra meg boka. Selv om jeg hadde sett filmene og visste hvordan man skal bryte forbannelsen på forhånd, så var det likevel en svært spennende leseopplevelse. Det eneste jeg tenkte underveis mens jeg leste var at jeg skulle ønske at jeg kunne japansk så jeg kunne lese boka på originalspråket. Er nesten sikker på at boka har vært enda mer nervepirrenda da, men likevel syns jeg at engelske oversettelsen er meget god. Det er bare det at jeg syns at japansk er et vakkert språk. Det er så fint å høre på. Det hadde vært stilig å kunne det skriftlig og munlig. Men tror ikke jeg skal starte på det prosjektet. Husker på hvor mye jeg hatet gloser generelt da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Så tror ikke jeg skal begynne med det igjen. Er vel for gammel til å lære meg nytt språk uansett ...

Om du har sett filmene eller ikke, Ring er uansett en kultklassiker når det gjelder grøss. Boka er fengende og har en del uhyggelige scener som jeg skulle ønske det var mer av i bøker fra samme sjanger. Og bok nummer to, Spiral i triologien er allerede bestilt! Gleder meg til fortsettelsen!

Jeg leser Kjøkenbenkrealisme av Olaug Nilssen. Når jeg har tid, vel og merke.