Bokelskere.no

Code Name Verity har blitt omtalt som et realistisk eventyr(ikke eventyr som i folkeeventyr eller fantasy altså!) for kvinner og som en spionthriller. For meg personlig var dette en eventyr om vennskap fylt av følelser, dramatikk og utfordringer. Historien og enkelte av personene i den snek seg inn i hjertet mitt og vil for all tid ha en plass der.

Code Name Verity er en roman hvor handlingen er lagt til 2.verdenskrig. Den handler om vennskap og kvinner med ganske uvanlige yrker under krigen(spioner, mekanikere og flyvere). Dette er boken jeg vil holde tett inntil meg og kjempe med nebb og klør for om huset skulle bli invadert av romvesner som kom i ens ærend for å tømme bokhyllene mine.

It’s like being in love, discovering your best friend.
Sitatet er hentet fra boken Code Name Verity.

Har du noen gang forsøkt å fortelle andre om en bok som det så og si er umulig å fortelle noe om uten uten å avsløre store deler av leseropplevelsen? Hvis svaret ditt på spørsmålet mitt er ja, så forstår du hvor vanskelig det har vært å skrive denne omtalen.

Kvinnelige spioner og flyvere
Code Name Verity er en brev-/dagboksroman som fortelles vekselvis i første og tredjeperson av en ung kvinnelig spion. Flyet spionen ble fraktet med styrtet over Frankrike, kort tid etterpå blir spionen arrestert i en fransk by. Spionen er i Gestapos klør og utsiktene for fremtiden er ikke gode. Hun bytter til seg enkelte nødvendige ting og lengre levetid ved å skrive ned flykoder og flyplasser som britene benytter seg av i krigen. Som Nacht und Nebel-fange, Natt og tåke(NN), ser fremtiden ganske blek ut. I notatene sine forteller spionen om koder og et enestående vennskap.

I am no longer afraid of getting old.
Indeed I can't believe I ever said anything so stupid. So childish. So offensive and arrogant.
But mainly, so very, very stupid. I desperately want to grow old.
Fra Code Name Verity.

Historien kan man si er delt i to, en hvor man får delta i det umiddelbare, nemlig jentas hverdag i fangenskap, og den andre er historien om et vennskap. Det er den sistnevnte historie som fortelles i tredjeperson.

Puslespill
Det er så mye jeg har lyst til å si om boken, men den er som et puslespill eller en gåte. Det er ikke gøy om noen andre løser det for deg. Forfatteren la, gjennom store deler av boken, ut små brikker til et puslespillet, men det var som om jeg ikke forstod hvordan brikkene skulle passe sammen. Jeg fikk en veldig aha opplevelse et sted underveis og jeg ble sittende og tenke "hvorfor i alle dager så jeg ikke dette før nå?!". I mine øyne var dette et genialt trekk av forfatteren, (u)heldigvis for deg skal jeg ikke fortelle hva dette går ut på. Det ville rett og slett spolert hele leseropplevelsen. Forfatteren benytter seg av tilbakeblikk, så det var ingen utfordringer i så måte med å lytte til historien til lydbok.

Code Name Verity kan kanskje høres forvirrende ut, men det var den ikke. På overflaten henger historien godt sammen, det er meningen at man skal bli ledet bak lyset.

Ved første gjennomlesning er det vanskelig å ta seg god tid, jeg ville vite mer, mer og det var vanskelig å rive seg løs fra historien. Etter at jeg la fra meg boken forstod jeg at dette er en bok jeg vil leste igjen og kan ha like mye utbytte av den andre gangen. Det vil nesten bli som en ny historie, da har jeg en helt annen forutsetning til å utforske sporene som var der hele tiden, men som jeg egentlig la merke til i første omgang.

I am a coward.
I wanted to be heroic and I pretended I was. I have always been good at pretending.
Sitat hentet fra begynnelsen av boken Code Name Verity.

Troverdig

Hovedpersonen lever, som tidligere nevnt, på lånt tid så lenge hun skriver(les: tyster) lever hun. Det kan kanskje virke noe utrolig at soldatene ikke bare piner informasjonen de ønsker seg ut av spionen men gir henne tid til å fullføre sin historie. For å i det hele tatt kunne lese boken må man som leser tillate seg å tro på dette. Det hele kan kanskje, sett fra et ikke objektivt ståsted, forsvares med det faktum at menneskene Wein skriver om er sammensatte. Svært få, om en eneste en av dem, er portrettert som 100 % gode eller onde.

Code Name Verity er fiksjon, og historien kan se ut til å sine historiske svakheter. Mine kunnskaper om 2.verdenskrig er ikke så god at jeg kan peke på konkrete ting og uttale meg bastant om det skulle være noe som ikke stemmer(men jeg kan jo Google i de tilfellene jeg lurer veldig). I bokens etterord forklarer forfatteren ganske grundig hvordan hun har forsøkt å skrive om hendelser som faktisk kunne ha skjedd under krigen. Dette syntes jeg hun lykkes med, ingenting virker usannsynlig. Spesielt ikke etter informasjonen jeg ble foret med i etterordet, der lærte jeg meg til og med litt nytt om krigen(og om opprinnelsen til kulepennen - fantastisk).

Historien er vidunderlig vakker for sitt vennskap og grusom med sin krig. Kvinner og vennskapet er temaer som står sentralt i denne boken og jeg vil tro den kan appellerer til både ung og gammel(men jeg ville ikke plassert den i hånden på en 10 åring).

Visste du?
At 166 kvinnelige piloter fløy for ATA under 2.verdenskrig?
15 av de 166 kvinnene døde i tjeneste.
ATA pilotenes jobb bestod i å transporterte fly fra et sted til et annet, fra fabrikkene til kamppilotene og noen ganger fraktet de personer.

At ATA tillot handikappede piloter å fly?
Der kunne man finne enarmede piloter, piloter som manglet et øye eller en arm. Alle som kunne kjøre fly på en forsvarlig måte skulle få lov til dette.

At kvinnelige piloter måtte ha dobbelt så mange flytimer som menn for å få tillatelse til å fly alene?

Så mange linjer brukte jeg på noe som kunne sies så enkelt som: "Jeg elsket Code Name Verity. GIRL POWER!", men det ble litt for enkelt. Begynnelsen kan kanskje være litt treg for noen, men det er verdt å se forbi det(boken er alt annet enn treg).

Jeg vil tro det er mange som mener det er et godt julegavetips, selv om trilogien står på min egen ønskeliste ;)

Lettlest og fornøyelig underholdning fra landsbygda i Sverige. Man blir jo litt glad i disse gamle, fordomsfulle menneskene og humrer seg gjennom boka. Les full omtale på ritaleser.com

Tenåringer med spesielle evner på vill flukt må jo bare være spennende, ikke sant?

For ikke lenge siden avsluttet jeg The Summoning, den første boka i Darkest Powers - triologien og kunne ikke vente med å lese fortsettelsen. Og jeg var så heldig å bli kontaktet av Silje som var så snill og sendte meg bok nummer to og tre i serien. Tusen takk! Det var veldig snilt av deg. Setter stor pris på det. Det skal du vite.

Oppfølgere er som kjent for å være litt skremmende, spesielt hvis første bok åpner en serie med et knallbrak. Det gjorde det med The Summoning. Det var noe forfriskende med konseptet innen ungdomsmålgruppen. Mye ungdomslitteratur er mye av det samme. En 16-17 årig jente finner ut at hun har spesielle evner, forelsker seg i en fyr som gjerne også har spesielle evner. Høres kjent ut, ikke sant? Dermed er det godt å lese litt ungdomslitteratur som skiller seg litt ut i mengden slik at det ikke føles ut som om man leser det samme hele tiden. Det blir jo temmelig kjedelig i lengden. Det blir det i hvert fall for meg. Jeg som leser trenger variasjon.

Selv om denne triologien også handler om en ungjente med helt spesielle evner, så klarer konseptet likevel å skille seg litt ut. Det er noe forfriskende med det som jeg ikke har tenkt å si så mye om i redsel for å avsløre for mye.

The Awakening er fortsettelsen om tenåringsjenta Kelley Armstrong som strever med å stole på folk rundt seg. Etter en grusom hendelse på skolen blir hun sendt til et hjem for trøblete tenåringer. Huset kalles for Lyle House og folka som styrer det huset kaller seg for Edison-gruppen. I slutten av forrige bok rømmer Chloe og noen av disse ungdommene huset. Hun har nettopp funnet ut at tanten hennes er innblandet i Edison - gruppen og føler at hun ikke kan stole på noen. Hvor skal hun og vennnene flykte for å komme i sikkerhet?

Som sagt likte jeg første bok i serien meget godt. Den ga meg et godt førsteinntrykk og jeg ville ha mersmak. Og dermed var forventingene til bok nummer to skyhøye, noe som kan være ødeleggende for en leser enkelte ganger, og det var det dessverre denne gangen. The Awakening er ikke en av de verste oppfølgerne jeg har lest, men heller ikke den verste. Det er bare det at den hadde ikke like mange spenningskurver som den første boka. Det var ikke i nærheten en gang. Det var mange dødpunkter. Tenåringer med spesielle evner på vill flukt må da være spennende lesestoff, og tenkte at jeg ville være med på en spennende reise. Men det endte opp med at jeg kjedet meg store deler av den reisen. Jeg hadde forventet meg noe mer, men jeg vet ikke helt hva. Selv om Chloe er en stor filmfan og beskriver alt som en film, så ble det likevel litt masete at hun sammenlignet stort sett alle hendelser som en film. Det ble på en måte litt oppbrukt og gjentagende i lengden til det kjedelige. Jeg vil bli kjent med Chloe på en annen måte enn bare den filmelskeren hun er. Komme litt mer i dybden og kanskje vite litt mer om bakgrunnen? Det samme gjelder vennene hennes. Savner å få bedre kjennskap til dem. Komme under huden på en eller annen måte.

Bortsett fra det er The Awakening en stabil oppfølger med noen høydepunkter som gjør til at jeg har lyst og kommer til å lese tredje og siste bok også. Må jo bare få med meg hvordan alt kommer til å ende. Sånn er det å være nysgjerrig.

Kan skryte på meg at der har jeg vært to ganger:) Meget vakker by, spesielt på kveldstid.

Takk for infoen! Walid er en sympatisk ildsjel som både provoserer og får deg til å reflektere.

Boken er en varm menneskeskildring om to eldre herremenn, som etter førti år treffes igjen og nøster opp i sine liv. Den er koselig og tankevekkende, hva er egne valg og hva kommer av fordommer og forventninger fordi man er den man er? Les hele min omtale på ritaleser.com

Dette er vel kanskje en omtale som har blitt et sitat ved en glipp?

Sier meg enig med Karin. Fremragende skrevet, Rolf. Det som er fascinerende med denne boka er at Tolstojs intensjon/motivasjon var å fordømme hovedkarakteren Anna - men det "endte" med at man sympatiserer med Anna. Hun er ikke problemet - samfunnet hun lever i er problemet.

PS: Keira Knightley spiller Anna i en ny Hollywood-filmatisering av boka.

Ta med Lotussutraen og Bhagavadgita. For øvrig meget interessant prosjekt. Jeg vil tro du vil finne dette nettstedet interessant - en amerikansk lektor som holder på med lignende prosjekt:

Barnepiken er et fint tips, syntes jeg(den kan jeg uttale meg om siden jeg har lest den selv også ;). Historien føles som om den tilhører en forlengst svunnen tid, mens i realiteten er handlingen satt til USA så sent som i begynnelsen av 1960-tallet. Boken var vond, hjertevarm og morsom på samme tid.

Til den som er glad i historie og/eller ungdom: Inn i elden av Aina Basso. Sterk fortelling fra hekseprosessene i Finnmark.

Til den som er glad i litt sort humor, western: Brødrene Sisters av Patrick DeWitt.

Til den som er glad i eventyr(uavhengig av alder så lenge man kan engelsk): Zita the Spacegirl av Ben Hadke.

Til barna som liker rim og regler: Pling i bollen av Ingvild Rishøi. Eldstemann og jeg kan snart alle disse morsomme reglene på rams.

Til den som er glad i krim som byr på mer enn bare ren underholdning: Metallmyk av Asle Skredderberget.

Listen blir nok oppdatert etterhvert, men dette var de jeg kom på i farten.

Dette høres ut som en ganske tragisk, men god, historie, Rose-Marie. Det skal litt til før jeg plukker opp bøker som tar opp blant annet mishandling av barn, men av og til kan det jo være verdt å ta et skritt utenfor komfortsonen sin.

Selv har jeg ikke lest noe av Per Petterson enda, men jeg kjøpte "Ut og stjæle hester" for en 10'er lørdagen som var, så får vi se om forfatteren har noe å by på som jeg kan like.