Bokelskere.no

For omlag 50 år siden leste (slukte) jeg massevis av Agatha Christie-bøker. Den gangen var det på langt nær så stort utvalg i krimbøker som nå. Men det er nok ikke denne typen krimbøker som jeg liker best. I mine øyne er de litt oppkonstruerte, mindre virkelighetsnære:. Handlingsgangen er omtrent alltid slik: flere personer har motiv for å ha begått forbrytelsen og i siste kapittel blir morderen avslørt og da viser det seg å være den man minst trodde. Når bok etter bok skrives etter dette mønsteret, blir det jo etter hvert ganske ensformig. Det samme gjelder bøkene til Lahlum. (Jeg har lest et par av dem) Riktignok er samspillet mellom den svært så middelmådige politimannen K2 og den langt skarpere Patricia ganske artig, men alt i alt er nok denne undersjangeren kriminalromaner litt for ensformige og stillestående for meg.

Enig med deg. Karin Fossums bøker er veldig gode. Hun trenger langt ned i menneskesinnet.

Jeg er helt enig med deg i at Søvnen og døden er en fin bok. Utrolig innholdsrik og med dramatikk fra første til siste stund. Jeg likte også godt Flink pike, krimbok med en noe utradisjonell oppbygning. De andre du nevner har jeg ennå ikke lest, men boka til Adler-Olsen står som alltid høyt oppe på ønskelista mi.

Jeg leste den første boka av Kepler og likte den bare sånn måtelig. Derfor har jeg ikke lest flere, men kanskje jeg skulle gi Sandmannen en ny sjanse.

Hvilken krimbok som kom ut i 2013, likte du best? Jeg tenker på både norske og utenlandske.

Jeg har hørt boken på lydbok på norsk. Denne boken var bygget opp på samme profesjonelle måte som voksenbøkene.
I begynnelsen blir vi kjent med 15 år gamle Mickey og forholdet rundt foreldrene og onkelen, Myron. Myron Bolitar kjenner jeg jo fra de andre bøkene jeg har lest om ham, og det var et kjært gjensyn med denne karen. Det fungerte veldig fint å flette inn en gammel helt i denne nye serien, og jeg frydet meg etterhvert som jeg kjente igjen noe av gode gamle Myron. I denne boken er det selvfølgelig Mickey som er hovedpersonen, og han er ikke spesielt glad i sin onkel. Han er tvunget til å bo hos ham, men de lar hverandre i fred så godt det lar seg gjøre. Gammelt grums fra Myron og brorens fortid blir nevnt, men vi får nok lære mer om dette utover i serien.
Beskytteren er en typisk første bok i en serie. Her er mye bakgrunnsinformasjon, som sikkert ikke er med i de neste bøkene, og det hele avsluttes på en særdeles spennende måte, så du bare må ha neste bok så fort som mulig. Jeg er jo ikke akkurat i målgruppen for denne serien, men selv om språket er litt tilpasset unge, så glemte jeg underveis at det ikke er en voksenbok jeg leser.
Lydbokforlaget anbefaler den fra 14 år, men jeg ville sagt 10 hvis barnet har lest litt krim før. Her er ingen banning, skitne ord, sex eller vold, bare masse spenning, og det tåler de jo. Innleseren Jan Martin Johnsen gjør en overbevisende jobb. Stemmen hans passer veldig bra til dette litt røffe miljøet, og den spennende settingen.

Siden e-postforholdet starter på første side, og det drøyer lenge før Elias stjeler mappen tilbake, så synes jeg forlaget røper vel mye av handlingen her.
Elias er 16 år, nyinnflyttet til Oslo fra en vestlandsøy og går på kunstskole. Susanne er 17 år og går på videregående. Hun skjønner seg ikke på Elias sin kunst, men liker peststøtter og andre sære installasjoner, som nedlagte fabrikker og gravstøtter. I brevvekslingen sin har de begge ungdommers litt usikre tanker om seg selv, men skråsikre tanker om verden. Det er intet mindre enn nydelig og ettertenksomt. Spesielt likte jeg det hun sier om bildet av fotspor i snøslaps på en byggeplass.
Elias snakker nynorsk og Susanne bokmål, dette fungerer fint i boken også for meg som må ta litt sats for å lese nynorsk.

Humor i bøker er egentlig ikke min sterke side og jeg har også lite sans for sånn teit "snublehumor". Så at en bok som handler om en grumpy gammel mann som stadig misslykkes i å ta livet av seg, skal fenge, var heller liten. Men fenge gjør den. I begynnelsen ble jeg oppriktig overrasket over at jeg satt og lo, og når jeg kom inn i handlingen nikoste jeg meg med boken.
Ove er virkelig ikke et elskelig vesen, men måten konen hans elsket ham på, og hvordan naboene behandler ham, gir et perspektiv som gjør at en ser at han virkelig går an å bli glad i. Han er veldig sær og utrolig ensom mann, som strever med å passe inn i alle de små hendelsene, som tilsammen utgjør livet vårt.
Boken er enkelt skrevet, med kronologisk handling med tankesprang tilbake, sånn at personligheten hans får kjøtt på beina. Språket inneholder mange finurlige gullkorn, så jeg fniser gjenkjennende til mye. Jeg blir fort glad i Ove, og håper selvfølgelig at han ikke skal lykkes i sine forsett om å ta livet av seg.

Eg held framleis på med Barfotdronningen som eg starta på i byrjinga av denne månaden. Boka er (for) lang - lydbokversjonen varer i over 26 timar.
Les også i Levi Henriksen si fine julenovellesamling Bare mjuke pakker under treet og den nyaste i Knut Faldbakken sin krimserie om Jonfinn Valmann; Turisten.

Ønskjer deg og alle andre ei riktig fin og fredfull jul!

Denne boken er som en film, uvanlig gode beskrivelser av dynamikk, følelser og stemninger blant menneskene vi blir kjent med. Her er også levende beskrivelser av sulten, støyen og skitten de lever i i Leningrad denne høsten.
Romanen kan kanskje føles litt "rolig", men interessant, ettertenksom, følsom og spennende på en og samme tid. Her noen fantastiske beskrivelser av hvordan Sjostakovitsj bøyer hodet og skriver musikk mens murpussen drysser fra veggene og bøker faller ut av hyllene.
(Mye mer på bloggen)

Etter å ha lest omtalen din bestilte jeg den, så nå ligger den å venter på meg på biblioteket :)

Jeg måtte sjekke opp omtalen min å se om jeg var like missfornøyd, og det husker jeg nå at jeg var. Denne strevde jeg litt med å komme gjennom også. Synd, for disse bøkene har jo vært kjekke før. :)

Brevene fra øya er en fantastisk kjærlighetsroman. Jeg styrer helst unna "kliss", men selv om jeg kaller dette en kjærlighetsroman er den ikke klissete. Her er det mye sorg og savn og ikke minst livsvisdom. Den er også morsom og du blir fort veldig glad i Elspeth og David. Hun gir en levende beskrivelse av hverdagen til begge to, så forskjellige som de er. Historien er todelt, og begge historiene befinner seg i hver sin krig. Det hoppes mellom handlingene hele tiden, men det føles aldri forvirrende. De to krigene blir skildret fra ståsted til den som sitter hjemme og venter, og fra den som står på sidelinjen og vil være med. Det er også artig å lese om hvordan David klarer å løsrive seg fra sin far og sin kjæreste. Forfatteren er flink å få frem at Elspeth er poet, for språket i brevene hennes er en tanke mer poetisk enn i brevene fra David, eller Margaret og Paul.

Slet litt med begynnelsen og holdt på å gi opp flere ganger. Glad jeg holdt ut. Veldig bra bok!

Jeg vil gjerne være med. Stemmer for Moby Dick.

[Vi treffer Sven Hope når han gjemmer seg unna for Ingrid, hun som for tiden liksom er kjæresten hans. De skal ha en "alvorsprat", men når hun ringer klikker han bort samtalen, og bestiller en ekstra kopp kaffe, av den lekre damen på kafèen. En annen kollega ringer, og han får vite at sjefen på kontoret hvor de begge jobber, er nede for telling. Jeg føler jeg blir fort kjent med Sven, og før jeg når side 50 (mitt faste sjekkpunkt) er det full fart, og spenningen stiger kraftig.

Det gjorde ingenting at jeg ikke hadde lest den første boken i serien, og det var heller ikke massevis av henvisninger til forrige bok (sånt er irriterende, enten man har lest boken eller ikke).
Flørtingen med Solveig på kafèen utvikler seg til et forhold, men før han får mobilnummeret hennes eller vite hva hun heter til etternavn, forsvinner hun for ham. Sven surrer på nattestid rundt der han tror hun bor, og når han hører på nyhetene neste morgen at et hus i nabolaget hennes brenner, kjører han rett opp dit. Her møtes han av en storbrann og politimann Sæter (gjensyn fra Agenten) står parat med spørsmålene sine. Igjen befinner Sven seg midt i en politisak med begge beina, og han har tydeligvis ikke lært, for han holder tilbake informasjon som politiet garantert burde vite. Når jeg har kommet så langt, er jeg en smule irritert på den godeste helten vår, så jeg rett og slett må ta meg en liten pause, før jeg leser videre.
Det er uhorvelig spennende dette her, med bilkjøring, hyling og skriking, og mystiske forsvinninger. Samtidig får leseren ta del i et morsomt billedlig språk med nydelig bergensk vri.

Etter noen sekunder trakk jeg pusten.
- Synes du ikke dette er jævlig beleilig? spurte jeg retorisk og slo ut med hånden mot skiltet på døren.
- Det er lov til å ta ferie? spurte den ene konstabelen, men klappet igjen som en lettsmurt garasjeport etter et knusende blikk fra Svein Sæter.

Sven er en skikkelig kløne, som ikke går til politiet med det han vet. Akkurat denne biten synes jeg er lite troverdig, spesielt med tanke på at han var gjennom noe lignende i forrige bok. Dumheten hans fører ham ut i livsfarlige situasjoner, i jakten på Solveig og sannheten. Heldigvis kommer vi ut av den delen hvor jeg irriterer meg over Sven, og fortsettelsen er som et løpsk ekspresstog.
Mot slutten blir alle tråder nøstet elegant sammen, og det hele avsluttes på en sånn måte at leseren får pusten igjen, før siste ord er sagt.

Litt om møtet mitt med forfatteren på bloggen :)]1

Man kan ikke annet enn å la seg rive med. Maken til fortellerglede! Her føres man fra spenningstopp til spenningstopp gjennom hele boka. Men samtidig kan jeg heller ikke la være å ergre meg litt over selve komplottet. Noe slikt kunne vel aldri skje i virkeligheten………. verken det bestialsk utspekulerte ved forbrytelsen og heller ikke den overmenneskelige dyktigheten til bokas hovedperson.

Etter å ha lest novellesamlingen satt jeg og klødde meg i hodet for å forfatte noen bevingede ord om boken, det var ikke lett å si hva den handler om, så jeg trengte litt hjelp. Forlaget sier heller ingenting om boken, annet enn å gi oss litt tekst fra boken som eksempel på skrivestilen hans. Jeg tar det som et tegn på at jeg ikke er den eneste som ikke klarer ordlegge meg.
Tekstene er til forveksling lik. Det vil si, han er trygg på sin egen skrivestil, og stilen er det mest fremtredende med det jeg har lest. Når boken er ferdig, og jeg tenker tilbake så kunne det vært en historie ikke tretten.
Den underfundige, tankefulle stilen minner meg om Merethe Lindstrøm, og henne liker jeg godt, så dette skulle være duket til en stor opplevelse.
Det som gjør at denne novellesamlingen ikke når de store høyder i mine øyne, er at jeg sitter å lurer på hva det er som skjer, og mot slutten blir jeg hengende litt, uten konklusjon. Språket er fullt av følelser, med spire til spenning fra tid til annen, men det veier ikke opp for mangelen på begynnelse og slutt.

I dag når jeg strenet inn på bokandelen der jeg bor for og kjøpe en almanakk oppdaget jeg en dame som satt ved et bord ved inngangen. Det var Cecilia Samartin sto det på plakaten over hodet hennes. Det var bare å forandre retning og gå frem til henne. Ettersom alle hennes bøker alt finnes i huset visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, men fant en kokebok hun skrevet. Den tog jeg og stilte meg opp foran henne.
Hun var da utrolig trivelig, vi fikk ca 5 minutter med småprat og signering sammen. Hun fortalte hun var veldig stolt av akkurat den boken jeg valgt og sa videre hun var kommet til Oslo i dag. Jeg fortalte jeg skulle til Cuba i påsken og lurte på om hun hadde noen tips. Gå inn på smågaten i sentrale Havanna var det tipset jeg fikk. Cubanene elsker å snakke med utlendinger om hvordan livet er i andre lender. Vi avsluttet med å ønske hverandre god jul og et langt liv, tog hverandre i hånd og jeg ble nesten forelsket.
Nok et minne som skal formidles til fremtidige barnebarn.