Bokelskere.no

[Christina Fiori Mørk var en spennende dame å bli kjent med. Heldigvis er hun singel, for jeg blir så stresset av å ha overarbeidede hovedpersoner, som må takle vrange ektemenn og henting i barnehage. Christinas privatliv krydres av en ukjærlig halvfransk mor og en død lillebror.
Den andre hovedpersonen er Maria Bergstrøm som blir drept i begynnelsen av boken. Hennes personlighet lærer vi å kjenne etterhvert som etterforskningen skrider fram. Det dukker skjelletter fram fra mange skap, og det er ganske folksomt i denne historien. Vi følger livet i redaksjonen til tvselskapet hvor Maria arbeidet, etterforskningsmiljøet rundt Christina, og en journalist i Expressen, Runa Jæger, får litt mer oppmerksomhet enn de andre.
Historien er helt kronologisk, uten hopping i tid, og hver gang fokus endres fra person til person er det tydelig merket. En lett bok å lese med andre ord, som lar deg bruke all din energi på å holde på spenningen. For spennende er det, jeg leste til tider med kulerunde øyne, og bet meg ivrig merke i små ledetråder som ble lagt ut.
Sånn var ståa de første 300 sidene. Nå går etterforskningen går over i å dreie seg mer om Marias egen lille etterforskning. Hun har kommet over en historie om et Munch-bilde som en nordmann skal ha stjålet fra noen franske bønder. Vi menger oss med fiffen i Norge, og dette miljøet verken fenger eller imponerer meg, så derfor føler jeg at spenningen svant hen de siste 180 sidene.

Det har blitt skrevet mye krim hvor hovedpersonen er journalist eller etterforsker, så jeg var litt spent på hvordan hun skulle klare å være original i sin krimfortelling. Hun har fått frem en fin karakter i Christina, selv om hun ødela mye for seg selv med sånn som hun ble fremstilt på slutten.
Hun sier selv at hun har skrevet en røverhistorie, men bruker virkelige navn på kjendiser og bedrifter for å gjøre historien mer virkelighetsnær. For meg blir dette to motsetninger som ikke går sammen.

Vil påstå at dette er det vi kaller tradisjonell krim, med styrke i hennes kunnskap om miljøet boken er satt i. Det kommer nemlig tydelig frem av hvordan hun beskriver tempo og struktur i både tv- og avisredaksjonen, at hun selv har røtter her.]1

Men denne var jo kjempegod. Ble veldig positivt overrasket!

Hovedpersonen Ira er en tøff jente. Hun bor alene og har ikke barn, men holder på å søke om foreldreretten til 12 år gamle Kevin som var barnet til en hun har vært sammen med.
I tillegg er hun venn med en narkoman uteligger.
Ira er ingen velstelt jåle, eneste sminken hun eier er en lipgloss hun fikk av Kevin til bursdagen. Når historien starter er hun på vei på høstferie med Kevin, men Lars, uteliggeren ringer og tipser om noe han har blitt presset til å gjøre om natten. Etter å ha fulgt Lars til politistasjonen, er hun litt sent ute for å hente Kevin, og han har pøst i seg masse epilepsitabletter og ligger i koma på Ullevål Sykehus. Ferien blir utsatt og Ira blir allikevel igjen i Oslo, og dekker saken.
I en parallellhistorie er vi i Bergen på 1600-tallet og møter Johanne, som opplever at venninnen blir brent på bålet. Hun flykter til Stavanger og gifter seg der, men ryktene om henne når henne også der.
Flere og flere personer og bihistorier blir introdusert, og bygger ut handlingen på en oversiktlig og troverdig måte. Jeg syntes boken var spennende helt fra begynnelsen, men tok seg allikevel opp til uante høyder utover i boken.
Med så mange hint og små historier, skal det litt til å knytte alt sammen på slutten, men jeg syntes dette ble gjort på en troverdig måte. Ira er en "superhelt", og litt slingringsmonn må en jo gi i en så actionfylt thriller.
I begynnelsen av mars kommer andre boken til Holterman, Frostgraven, hvor vi møter igjen Ira - jeg gleder meg!

Bra Tone.
Du klarer å skape en nysgjerrighet på hva du blogger om, noe de ferreste gjør her inne. Sånn vil jeg det skal være.

Det første som slår meg med det jeg leser er at alt er så nært. Jo er gift med barndomsvennen sin Agnete. Han er utro med hennes bestevenninne fra barndommen Katinka. Han har skrevet bok om en barndomsvenn og politikvinnen som kommer på døren, er hans kusine. Det andre som slo meg, og slo meg nesten ut i begynnelsen, var drittspråket. For meg er det en intim sak å sitte å lese en bok, så når jeg da uten at jeg er forberedt på det blir påtvunget et vulgært språk, så er det nesten så jeg vil legge boken fra meg. Men, dette er ikke en bok en bare legger vekk, så oppskrytt som den er. Jeg setter meg til pcen og leser noen omtaler, og fortsetter videre i håp om at spenningen skal overstige det jeg rynker på nesen av. Og det gjorde det, til gangs. Det ble en av de sjeldne gangene at jeg sender ektemannen til sengs, med beskjed om at jeg bare må lese ferdig først. Den rynkingen på nesen som jeg delvis holdt på med i begynnelsen av boken, stoppet helt og holdent når jeg gikk inn i andre del, hvor vi er tilbake i 1990 og Jos barndom. Da faller hendelser fra første del på plass. Når vi så er tilbake i 2012 og den opprinnelige historien, blir det riktig creepy, for er det virkelig Georg som er den onde her? Jo, oppleves som helt på kanten av det vi kaller for normal i vårt samfunn, og jeg satt med en ekkel følelse av at han kunne være gjerningsmannen. Som sagt, boken var umulig å legge vekk når slutten nærmet seg - uhyre spennende til siste side.

[Hovedpersonen i boken er psykologen Ina Grieg. Fem år tidligere ble hennes kollega drept, på en bestialsk måte, og nå dukker det opp et lignende drap. Denne gangen får Ina aller nådigst være med i etterforskningen, og dette drar henne inn i en farlig jakt på en drapsmann som har holdt på lengre enn først antatt. Ina er gift med Amund og de har to små barn. Hun er ikke den typiske mammaen, men har en sær personlighet, som forfatteren får tydelig frem. Jeg kan ikke akkurat si at jeg blir glad i henne, men jeg ser henne lett for meg.
Spenningen stiger utover boken, og ikke før batteriet på iPad`en nærmer seg 0, får jeg på meg fillene for å trekke litt frisk luft.

Jeg vil ikke røpe mer av handlingen, for dette er en bok jeg anbefaler deg å lese. Ikke bry deg om at han skriver på nynorsk, det går helt fint! Boken er lettlest, og de mange historiene som dukker opp, gjør fremdriften formidabel. Vi er stadig tilbake til Ina og etterforskningsleder Inger Lise Lie og politifullmektig Hege Rimbereid, selv om mye av handlingen også foregår rundt Ina privat.
Slutten er veldig spennende, jeg hadde skjønt hvem ugjerningsmannen var en stund, men det gjorde godt å få det bekreftet. Jeg ser med iver frem til neste bok fra Mæhle om
Ina Grieg. Boken anbefales som du sikkert skjønner, sterkt!]1

[Milo, Emil, Emilio Cavalli, kjært barn har mange navn. Og kjær ble han ganske fort. Kanskje det var det italienske sinnelaget, og den italienske sjarmen som oser av ham, ikke vet jeg, men jeg likte Milo med en gang. På sin tur til Roma kommer Milo i kontakt med ansvarlig politi Benedetti, en prototype på en politimann, men akk så sjarmerende han og. Spenningen tar seg kraftig opp når han kommer tilbake til Norge, og sammen med ansvarlig etterforsker Sørensen og nerden Temoor begynner han å nøste i livet til Ingrid. Han finner raskt frem til asylsøkeren Oriana, som linker sammen drapene på Ingrid og broren. De jobber med flere spor, og et av dem fører ham til New York, til Ingrids tidligere arbeidsgiver.
Flere spennende tråder blir introdusert, et skipsforlis i 1977 og en arv i New York som plutselig dukker opp. Her er det bare å holde seg fast i svingene :)

Bihistorien, den om Milo er til stede men den tar aldri over. Vi blir i små drypp kjent med et par kjærester, en far og en søster og får høre litt om moren som er død. Som den gode katolikk han er går går han til skrifte, og har noen artige samtaler med presten sin.
I begynnelsen var der mange korte italienske ord og dette laget god stemning. Siden jeg kan litt ferieitaliensk syntes jeg det var irriterende at det også sto på norsk. Senere forsvant de italienske ordene, og jeg savnet dem, med eller uten oversetting. Det er tydelig at forfatteren har et samfunnsengasjement og tar i denne boken opp alvorlige tema som måten vi behandler asylsøkere, gråsonene til legemiddelindustrien og doping.
Smertehimmel er en spennende krimroman, helt på høyde med det beste vi har i Norge, og jeg anbefaler deg å lese den. Hvis dette var den vanskelige andre boken til
Asle Skredderberget, gleder jeg meg til bok nummer tre, men i mellomtiden må jeg få med meg hans første bok Metallmyk som kom ut i 2010.]1

Eg las 130 bøker i 2013, og berre 3 av desse fekk terningkast 6. Den aller aller beste vart for meg De sørgende av Håkan Nesser.

Jeg har en del spenningsbøker samt noen barne- og ungdomsbøker som jeg kunne tenke meg å bytte bort, evt selge.

NB! Bildene kan avvike fra virkeligheten. Trykk på linken rett under her, for å komme til bokhylla:

Bøker byttes eller selges

Hei! Det er helt ok :-) hilsen Øyvind

Hei!

Er denne listen oppdatert?
Jeg kunne tenke meg å bytte til meg følgende bøker:
Og solen går sin gang
Knoper og stikk

Jeg har noen bøker jeg kunne tenke meg å få byttet bort:
Tror denne listen er relativt oppdatert:

http://bokelskere.no/oyso01/boksamling/?&hyllenummer=80816
se evt:

http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=45915815&editAd=true

hilsen Øyvind Sommerstad

Hei!

Er den listen oppdatert?

Jeg kunne gjerne ha byttet til meg følgende bøker:
Dekknavn november
Skadeskutt
og bøker av Arild Rypdal

Jeg har noen bøker jeg kunne tenke meg å få byttet bort:
Tror denne listen er relativt oppdatert:

http://bokelskere.no/oyso01/boksamling/?&hyllenummer=80816
se evt:

http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=45915815&editAd=true

hilsen Øyvind Sommerstad

Hei!

Hvis du fortsatt har Stephen King-boka, tar jeg gjerne den:-)

hilsen Øyvind Sommerstad
Brattåskroken 5
3282 Kvelde

Litt skuffende. Synes egentlig at den paralellfortellinga, forsvinningssaken, var litt i veien for selve poenget. I tillegg hadde jeg litt problemer med å tro på disse karakterene...

Velskrevet bok med lite eller ingen selvforherligelse, men man bør nok ha et forhold til mannen/bandet fra før for å ha fullt utbytte.

[Diane Setterfield har skrevet Den trettende fortellingen, en roman som jeg likte veldig godt. Dette var utgangspunktet for at jeg ba om en lydfil på denne boken. Jeg ville gjerne bevege meg litt i julen, og da er lydbok på øret en fortreffelig oppfinnelse.
Har du lyst å vite hva Lydbokforlaget vil fortelle om handlingen, klikker du på lenken. Jeg for min del synes at de røper litt for mye. Jeg leste det da jeg hadde lyttet noen timer, og angret i samme øyeblikk. Min lille omtale inneholder ingen "spoilers", men kun litt synsing.

I begynnelsen av denne litt dystre historien, som finner sted i England tidlig på 1800-tallet, blir vi kjent med William Bellman. Han er 10 år og skyter en kornkråke med sprettert, noe som skal få følger utover i romanen. Gutten er farløs, men onkelen som sammen med en grumpy bestefar, eier et spinneri tar ham under sin vinge. Det viser seg at William er et funn for bedriften, og gjør det godt.
Han vokser opp, arver onkelen sin, og hans mor dør. I alle begravelsene han går i, ser han en sortkledd mann som holder seg litt i utkanten. Når så en epidemi tar nesten hele familien hans, og han hele tiden ser den svartkledde i begravelsene, gjør han til slutt en avtale med mannen, og da snur hellet hans seg til det positive. I mange år går forretningene strålende, og vi får et bilde av en flink men overarbeidet Bellman, som ikke greier å føle eller ta pauser.
Historien er av det mørke slaget, en hverdagshistorie ispedd litt spøkelseshistorie. Jeg famlet litt, og leitet etter skillet mellom virkelighet og fantasi. Det var tydeligvis bare Bellman som så Mr. Black, så var han et resultat av hans dårlige samvittighet, eller hva? Jeg opplevde boken som fascinerende i perioder, når det handlet om oppbyggingen av spinneriet, kurering av pest og oppbygging av butikken i London. De små epistlene som dukket opp med jevne mellomrom,som handlet om kråker, kunne jeg klart meg uten.

Helt ok underholdning dette, men ikke på langt nær så bra som Den trettende fortellingen. Les gjerne Lena sin omtale, hun har lest boken.]1

[Etter en liten intro i året 1918 fortsetter historien fra 1923. Oscar som har vært i krig i Afrika bor nå i Berlin sammen med sin kone Christa og tvillingguttene deres. Harald, den eldste sønnen til Lauritz og Ingeborg bor også hos dem. Foreldrene hans bor i Sverige og er med på å bygge opp et nytt fint samfunn i skjærgården. Sverre bor også i Berlin, og er i likhet med Oscar med på å bygge opp byen. Han er en kunstnersjel og fyller tomrommet etter sin tapte Albie med kunst, dans og musikk. Han arbeider som arkitekt og er i likhet med brødrene sine veldig suksessfull.
Coveret på boken kan antyde lyse tider, og det er det òg, men det henger mye bitterhet igjen i det tyske samfunnet, så der finnes spøkelser i alle kroker. De menneskene som har midler posisjonerer seg etter beste evne, og det politiske snakket er fremtredende.
Boken slutter i 1939, og da har vi tatt del i en fantastisk historisk reise frem til starten på
2. verdenskrig. Det er interessant å lese om hvordan det er å være ung i Berlin i disse årene, og hvordan den norsk-tysk-svenske familien i Sverige tenker og føler rundt det som skjer. Guillou har skrevet en roman, med alt som skal til for å fengsle leseren, i et spennende scenario. I mine øyne er det veldig troverdig det han skriver om politikk og historiske hendelser, så jeg stiller ikke spørsmål ved de faktiske forhold.

I 1928 gitt nazistpartiet tilbake fra 14 til 12% og de utgjorde ikke noen politisk trussel. Sosialister og kommunister var fremdeles uten arbeid og ganske fattige, så fristelsen ble stor for mange når nazistene lokket med gratis øl, små jobber, suppekjøkken og uniform på avbetaling. Jobbene besto i å delta på "straffeekspedisjoner", det vil si, stelle i stand trøbbel, på offentlige møter og i gatene.
Dette året foretok staten den første jødetellingen. Myten at jødene var mange, de viste å sno seg, de var rike og at så få unge jødiske menn deltok i den første krigen, irriterte befolkningen. Det viste seg at det bodde 560 000 jøder i Tyskland, 1 % av befolkningen! 180 000 av dem deltok i krigen, hvorav 35 000 ble dekorert for innsatsen sin. Resultatet av tellingen i 1928 be dysset ned.
Kjente navn fra historien dukker opp, som krigshelten Hermann Gøring og senere Bertolt Brecht, dette synes jeg er gøye knep for å gi liv til historien, selv om det selvfølgelig er oppdiktet.

Jeg likte denne tredje boken veldig godt. Her er litt politikk, men det er diskusjoner menigmann i mellom, som speiler tilstanden for befolkningen i landet. Boken er spennende, og driver seg frem av seg selv. Ved hvert kapittel hopper vi frem 2-3 år, dette gir fin fremdrift og gjør boken lett å lese.

Dette er tredje bok i serien "Det store århundret", som i følge forfatteren skal huse
13 bind. Har du lest disse bøkene?]1

Enig med deg, men jeg strekker meg til en 4`er :)

En veldig sterk bok!

[Romanen handler om de fire damene, om forholdene og barna deres, om karriere og leveforhold, men innimellom all denne konkrete handlingen, får en så mye mer.
Jeg syntes det var befriende å lese en bok fra Bombay som ikke var tuftet på kastesystem, fattigdom, sult, slum og fornedrelse. Her skildres en side av India jeg ikke har lest mye om.
Laleh, som er gift med barndomsvennen Adish er begge parsere, en minoritet i landet. Nishta, som var hindu giftet seg også med en venn fra universitetet. Iqubals familie var muslimer men han var ikke praktiserende. Dette skulle komme til å bli fatalt for Nishta, og det er fascinerende å lese om hvordan Nishta ender opp som fengslet i sitt eget hjem. Vi får livaktige beskrivelser av Hindu-muslim-opptøyene i Bombay i 1993, og selv om jeg ikke kan forsvare Iqbals oppførsel er det hjerteskjærende det som skjedde med muslimene disse opptøyene på 90-tallet.
Handlingen rommer mye følelser og eksistensielle tanker, og bygger opp til reisen som de tre venninnene skal ta til Amerika for å besøke dødssyke Armaiti.
Alle fire venninnene har sine utfordringer, men det er spesielt Nishta sin historie som bærer boken. Bortsett fra henne, er de andre damene karrierekvinner med gode lønninger, så historien får en helt annen kulør enn andre romaner fra India. En bok til ettertanke, som belyser problemer rundt kvinner som mot sin vilje må ikle seg burka, og holde seg innendørs. Anbefales![1]