Bokelskere.no

[Til dere som har lest og likt de historiske romanene til Ekeberg, og lurer på om dere skal lese denne, kan jeg bare si: "Gjør det!" Tema appellerte egentlig ikke til meg, politikk er noe av det kjedeligste jeg vet å lese om, og når det i tillegg skal handle om krig i Afghanistan, så var jeg en smule skeptisk. Men, når jeg først hadde begynt på boken, ristet jeg fort av meg min kappe av fordommer, og koste meg med det som viste seg å være en spennende krim.
Ekeberg har en fin måte å skrive på, han er flink å sette sammen delhistorier til et troverdig hele, med en god porsjon spenning hele veien.
Dette er en "røverhistorie". Den er ikke tidfestet, men etter en stund skjønner vi at det er etter Utøya. Det er en masse politikere med, og det er litt rart å lese en historie fra konkrete, kjente steder i nåtid, men med oppdiktede personnavn på alle utenom kongen. Sånn må det jo være.

• Du spionerer på oss, krøpling! Du er ikke den eneste med nattkikkert. Jeg har fulgt med deg siden du satt i bilen... Hva slags kødd er du egentlig? Journalist?
  Asbjørn Krag holdt armene i samme posisjon, med håndflatene åpne. Jeg er politimann, og jeg leter etter en savnet person. Mannen lo rått: - Purk i rullestol - ingen andre enn journalister juger så jævlig dumt.
  Mannen var tettere innpå nå, og han holdt fortsatt balltreet foran seg. Krag tenkte at hvis dette var sikkerhetsvakten til Are Behren, var det dårlig stelt med opplæringen.

Som utdraget viser, sitter Asbjørn Krag i rullestol, og det blir vi minnet på nesten på annen hver side, i alle fall i første halvdel av boken. Ofte er det halvmorsomme kommentarer, men det blir i mine øyne for mye av det gode. Det hadde vært mye bedre om det bare var antydet. Mannen er også synsk, noe de rundt ham villig drar veksler på. Han selv kaller det intuisjon og erfaring blandet med kunnskap, men han blir stadig vekk bedt om og presset til å synse noe. Dette synes jeg også blir nevnt litt for mange ganger.
Det andre utdraget viser er navnet på lederen av en høyreradikal antiislamsk gruppe. Dette er flisespikkeri, jeg vet, men i mine øyne ligner navnet sånn på Ari Behn, og det ødela lenge for inntrykket man skulle få av denne farlige mannen.

Forsvarsminister Nina Marchand søker hjelp hos Krag når hennes datter blir sett på tv sammen med Are Behren. Datteren Live er heroinmissbruker og moren prøver fortvilet å hjelpe henne.
Krag selv er en krigshelt, men ser vi bort i fra det lærer vi ikke så mye om ham, bortsett fra at han har en far på sykehus, at han er synsk og sitter i rullestol.
Samtidig som politiet må oppklare terroren i Oslo, følger vi fem spesialsoldater på hemmelig oppdrag, som er savnet i Afghanistan. Hjemme i Oslo blir vi også kjent med Irina, konen til en av dem, som er ute av balanse men tar allikevel opp igjen øvelsesskytingen.
Tempo øker betraktelig når vi bikker midten av boken, og selv om jeg reagerer på en del ting, og sier "røverroman" til meg selv noen ganger, så går lesingen fort, og jeg er ikke tilsnakkendes.
Mot slutten får vi nok avklaringer til at denne leseren er fornøyd, men jeg sitter med en tanke om at denne boken ikke bidrar særlig til forbrødring mellom religionene. Er du litt "redd" for islam fra før, vil jeg anta at dette kan fyre oppunder fordommer.
Han stiller også spørsmål ved Norges tilstedeværelse i Afghanistan, og stiller Norge i et dårlig lys med hendelsene der nede, men oppførselen til de som tolker koranen overskygger liksom dette.]1

[Mitt første, og eneste tidligere møte med Puck og Christer Wiik, var i den første boken om dem En morder lyver ikke alene. Derfor var det gøy å ta opp tråden, etter å ha hoppet over seks titler. Tviler på at jeg leser alle bøkene, men jeg vil gjerne lese noen mot slutten av serien. 43 bøker er jo en anseelig bunke bøker, og en skatt for dere som liker å lese serier.

I "Mord i august" tar Puck med seg sin lille baby og barnepiken Meta og reiser på hytten til tante Ottie, for å være der i tre uker, mens hun er i Spania. Allerede de første dagene blir de kjent med alle naboene, og skumle ting begynner å skje. Noen banker på vinduet om natten, og et uthult kålhode med lys i, skremmer vettet av dem om natten. Til helgen kommer Puck`s mann på helgebesøk, og de deltar i det fatale krepselaget.
Til alt hell har de kriminalkommissær Christer Wiik i sin nære omgangskrets, og han bestemmer på stående fot for å tilbringe en uke av ferien sin i hytta sammen med Puck, for å finne ut av hva som har skjedd.
Det er ikke gjort i en fart å finne ut hvem som drepte Adèle Renman, for hun hadde nok av fiender, og mange som ville tjene på hennes død. Christer Wiik skuffer ikke, og som all god "lukket rom krim" blir de anklagede samlet i et rom, før kriminalkommissæren går gjennom saken, og peker ut morderen.

Dette er lett lesning, og vips på noen timer så er boken unnagjort. Den krevde lite av meg som leser, og jeg lente meg behagelig tilbake og nøt å bli underholdt. Jeg følte at jeg har lest dette før, siden bøker i denne sjangeren er bygget opp rundt samme lest, men med det i tankene så greide jeg å skyve vekk tanken på klisjèer og at det føltes merkelig kjent. Boken var spennende, jeg satt oppe over vanlig leggetid, for å få med meg hvem morderen var.

Bakpå boken som Silke gir ut i disse dager kan jeg lese at seks av bøkene til Lange har blitt filmatisert, og skal vises som serie på TV 2 i løpet av 2014.

Beathe, fra Beathes bokhylle står sitert øverst på mitt eksemplar,
og her kan du se omtalen hennes hvis du vil.
]1

Det er helt riktig - nå er dette delvis fikset. Live-søket vår fra amzon bruker ennå http, og det medfører sikkerhetsadvarsler. Andre steder er dette nå ordnet, men mange sidedeler er cachet og vil ikke oppdateres før de går ut på dato. Middlemarch er oppdatert.

Ok, jeg har testet dette i Opera i standardkonfigurasjon, og der er alt i sin skjønneste orden.

Du er ekspertbruker her, og har spesialtilpassede innstillinger. Hvis du blokkerer sikkerhetssertifikater på sida er det forventet oppførsel at bilder ikke vil vise.

Takk for at du sier fra - jeg ser hva feilen er her. Jeg klør meg litt i hodet og skal finne en løsning.

Nå bør dette problemet være fikset! Takk for hjelpen.

Takk for beskjed, jeg er på saken!

Aha! Jeg skjønner hva du mener.

Denne feilmeldingen kommer av at jeg har skrudd på csrf-beskyttelsen i rammeverket Django som vi bruker. I tillegg har jeg flyttet all trafikken vår over på ssl.

Jeg har kikket på muligheten for å skru av referrersjekk, men da må jeg skru av hele csrf-beskyttelsen. (Jeg ser det ble diskutert her: https://code.djangoproject.com/ticket/16870)

Den andre problemstillingen du nevner, med "noen forsøker kanskje å tyvlytte på deg" er jeg veldig interessert i å få fikse. Vi bruker amazons tjeneste s3 for å lagre omslagsbilder, det er nok derfor amazon nevnes. Hvilke side får du advarsel på?

Hei, flott at du sier fra om feilmeldingen. Hvordan kan jeg gjenskape den hos meg?

I dag har bokelskere.no flyttet fra datasenteret i Texas som har vært vårt hjem de siste årene.

Flyttingen har vært forberedt i flere uker, og ser ut til å ha gått smertefritt.

Vårt nye hjem er i London, og serverene våre har nå høyere ytelse enn noen gang før. Under testing har sider blitt levert mellom to og tre ganger raskere enn før.

I 2013 hadde vi 1.918.231 besøk fra 1.110.882 unike brukere. Flyttingen gjør at vi lettere kan holde følge med trafikkøkningen.

Vi har samtidig oppgradert masse programvare, og håper at omleggingen ikke skaper uforventede feil.

Her vert det parallellesing som vanleg. Papirboka eg held på med akkurat no er Vinter i Maine av Gerard Donovan. Eg nærmar meg slutten på denne, så i løpet av helga kjem eg til å starta lesinga av Pythias anvisninger, den siste i trilogien Victoria Bergmans svakhet av Jerker Eriksson og Håkan Sundquist - ei bok som eg gru-gledar meg til!
Lydboka denne helga er Prost Gotvins Geometri av Gert Nygårdshaug og som ebok les eg norsk krim: Stemmen av Jørgen Jæger.

Kven giddar vel å bry seg om vêret når ein har masse lesestoff..?

Etter å ha lest denne boka sitter jeg igjen med følelsen av at den ikke er ferdig. Mye av det som skjer, kommer det ingen forklaring på. Eller er det bare meg som ikke har skjønt….?

I første del av boken blir vi kjent med innbyggerne i den koselige landsbyen Three Pines. Med små historier og anekdoter blir vi kjent med en etter en, og det hele monner ut i seansen som blir arrangert en kveld. Når denne ender med at en av deltagerne dør, blir førstebetjent Armand Gamache tilkalt for å finne ut av hendelsen.
Han finner fort ut at det som kunne se ut som et hjerteinfarkt, ikke er det og etterforskningen er i gang.
Nå introduseres et nytt sett med aktører i historien, og vi blir kjent med personlighetene til etterforskerne og sjefene deres. Samtidig får vi referert fra "Arnot saken", en sak jeg først tenkte var handlingen i forrige bok, men siden den nesten tok over handlingen i Nådeløs vår, så er det nok her den hører hjemme.
Den opprinnelige historien er ganske tynn, og når en har lest ferdig og fått vite hvem morderen er, føler en faktisk at en har vært gjennom en ekte Agatha Christie roman. Deltagerne i seansen blir ført tilbake til åstedet, og detektiven avslører der hvem morderen er.

Jeg reagerte også litt på slutten, skjønte ikke helt poenget med den. Ble litt usikker på hvor forfatteren egentlig ville. Jeg lurte litt på om dette var straffen, og en slags moralisering. Men så valgte jeg til slutt å tolke det som at en ulykke sjelden kommer alene.

I det William og Charlotte får bekreftet at Willow er hans mor, tar forfatteren oss med tilbake til 1921 og Liu Song sin historie. Hun er 17 år gammel, og bor i huset til sin syke mor og hennes nye mann. Hennes far og brødre er døde i spanskesyken, og moren ligger til sengs med en sykdom de ikke finner ut av. Når moren dør, går livet til Liu Song over fra kipt til mye verre. Stefaren viser seg å ha en mye mørkere side enn det hun var klar over, og tvinger henne til å slutte skolen og jobbe fulltid, hvor han får betalingen. Hun må i tillegg stelle hus for hans førstekone som plutselig dukker opp med masse familie på slep.
Liu Song forstår at hun er helt alene i verden, og må klare seg selv. Heldigvis har hun et ytre, menn snur seg etter på gaten, og en vidunderlig sangstemme.
Avstanden mellom de to historiene er alderen til William, så vi skjønner raskt at dette ikke egentlig er hans historie men morens. Livet var vanskelig for alle i årene før og etter det store krakket i 1929, men siden Liu Song i tillegg er kineser med sterke røtter, byr dette på ekstra utfordringer for henne.
Jamie Ford har ikke skrevet en "dameroman", men en historie full av sterke følelser med flotte beskrivelser av leveforholdene, sånn de kunne vært for unge kinesiske damer i tiden for den store depresjonen. Den er satt i en brytningstid, når folk gikk over fra å lytte til levende musikk og pianolaer, til radio, og fra stumfilm til moderne film. Han får frem levende stemningsbilder, fra denne tiden.
De gangene jeg tror han styrer rett inn i en klisjè, svinger han behendig utenom, og jeg sitter og puster lettet, og gledelig overrasket, ut.
Hun møter mye motgang, men heldigvis aner vi et håp mot slutten av boken. Måten han har flettet inn William sin historie på, med utfordringene han opplever på barnehjemmet, gjør at historien får flere dimensjoner, og blir veldig lett å lese.

Det er en umulig situasjon Liv har satt seg i, men hun går på med krum hals, og takler motgangen som kommer. Her er så mange gode refleksjoner som jeg, når jeg kjenner godt etter, kan sette meg inn i. Hun setter ord på følelser som er kjente, men som jeg aldri har reflektert over. Måten hun beskriver det hun kaller ikke-uttalte hierarkier mellom mennesker, og hvordan Liv alltid befinner seg på bunnen av disse, er utrolig fascinerende. Aldri har jeg tenkt på at ting jeg sier for å være hyggelig, kan oppfattes som et forsøk fra min side på å heve meg selv over den jeg prater med.
Boken er morsom, og jeg satt småflirende og ristet på hodet da jeg leste. Det er litt rart, Liv er i en situasjon jeg nesten ikke klarer å se meg selv i, og allikevel ler jeg gjenkjennende til mye av det som foregår inni hodet til Liv.
Boken har tettpakkede sider men er allikevel lettlest. Jeg var veldig fornøyd med slutten, måten hun avrundet historien på uten å la leseren henge i en løs tråd.

[Har du ikke lest Sonja Holterman`s første bok Presteskapet, så er det på tide å skaffe seg den, for nå er det ikke lenge til andre bok i serien om krimjournalisten Ira Torgrimsson kommer ut.

Da Presteskapet sluttet var Ira i startfasen til å kjempe om å få foreldreansvar for Kevin, så jeg antok at i neste bok ville dette prege den private delen av handlingen. Der tok jeg feil, når Frostgraven starter er Kevin heldigvis trygt etablert hos Ira. Bomben hun slipper på de første sidene er at hun er gravid, uten å være sikker på hvem som er faren.
Kevin har bodd på barnehjem, og en av historiene som spinnes igang er den om kompisen Sondre, som skal komme på besøk til Kevin i vinterferien. En aner at forholdene på barnehjemmet ikke er helt etter boken.
Flere spennende handlinger settes igang, og vi får mange hentydninger i begynnelsen. Alt er godt merket med tid og sted, så det er ikke forvirrende å følge med på handlingen.

Vi blir kjent med Peder som liten gutt i 1942. De er nærmeste nabo til en konsentrasjonsleir, og Peder, som er en utstøtt tyskerunge oppholder seg mye nær leiren. Den naive stemmen til Peder som liten, likte jeg veldig godt. Han beskriver fangedrakten som pysjamas, og undrer seg over de brutale "lekene" de gjør ute i snøen i bare pysjen. Det er hjerteskjærende å lese. En annen ting jeg synes hun får frem på en flott måte, er kjærligheten Ira har til både hennes eneste venn, den narkomane Lars og til Kevin.
Når en leser er det kjekt å oppdage hvordan ting henger sammen etterhvert, så jeg vil ikke røpe mer av handlingen. Boken holdt meg fengslet, og det var ikke snakk om å gjøre noe annet før jeg var i mål. Med spenning på hver side, interessant bakgrunnshistorie og troverdige karakterer, er dette krim på sitt beste.
]1

Kvitt er mitt første møte med Laura Djupvik, et svært hyggelig sådan. Jeg hadde egentlig ingen forventninger til denne boka, noe som antakelig skyldes en kombinasjon av manglende markedsføring og det faktum at jeg ikke leste noen avisanmeldelser før jeg startet. Jeg kan faktisk ikke huske å ha lest om boka noe sted før den plutselig dukket opp i ei kulturfondeske på biblioteket på senhøsten i fjor, og det er jo litt rart, for alle anmeldelsene er så vidt jeg kan se nå i ettertid positive. Hvorom allting er, jeg plukket opp boka på grunn av temaet ung jente, voksen mann. Det er gitt ut en hel del Lolita-bøker de siste par årene. De jeg har fått med meg er Linn T. Sunnes Lille ekorn (2012), Charlotte Glaser Munchs Alt jeg vil er å kysse deg (2012) og Eline Lund Fjærens Ung jente, voksen mann (2013). De to første er ungdomsbøker. Med så mange bøker med samme tematikk kan man jo begynne å lure på om vi har med en ny trend å gjøre? På den annen side er det jo mulig at «trenden» bare en midertidig ettervirkning av Vågå-saken.

Settingen i Kvitt er et kristent miljø på et lite sted på Vestlandet. Handlinga utspiller seg over ett skoleår. Jill er 17 år og skal begynne i andre klasse på videregående. Hun er full av hormoner og lengter etter å gi seg hen. Men kjæresten, den ferske legestudenten Kristoffer, vil vente med sex til etter at de er gift. Sånn sett kan man vel kanskje si at de er begynt å gli fra hverandre allerede før Kristoffer flytter til Bergen for å studere. På begynnelsen av det nye skoleåret forelsker Jill seg i historielæreren og rådgiveren Peder. Han er over 40, gift og har en datter på vg3, men Jill henger seg på ham likevel. Etter hvert innleder de et forhold, og det går som det må gå…

Kvitt er i likhet med Ung jente, voksen mann beregnet på et voksent publikum, og disse bøkene er også voksenere i fremstillinga av kjærlighetsforholdet enn ungdomsboka Lille ekorn, hvor forholdet avsluttes allerede i innledningsfasen. Ingen av de to bøkene moraliserer over temaet, selv om hovedpersonene i begge sliter med både skyld- og skamfølelse. I begge bøkene skifter synsvinkelen mellom han og henne, slik at vi får innblikk i både den voksne mannen og den unge jentas tanker om forholdet. Jeg likte begge bøkene svært godt, men synes kanskje at Kvitt er hakket bedre enn Ung jente, voksen mann, fordi det er større driv og høyere spenningsnivå i denne fortellinga. Men det er vanskelig å sammenligne, og nøye er det uansett ikke, for begge bøkene er virkelig gode. Kvitt anbefales med andre ord varmt.

http://karisbokprat.wordpress.com/2014/01/13/anbefales-varmt-laura-djupvik-kvitt/

Krimbøker nyttet til lesing i krimprosjekt!

[Christina Fiori Mørk var en spennende dame å bli kjent med. Heldigvis er hun singel, for jeg blir så stresset av å ha overarbeidede hovedpersoner, som må takle vrange ektemenn og henting i barnehage. Christinas privatliv krydres av en ukjærlig halvfransk mor og en død lillebror.
Den andre hovedpersonen er Maria Bergstrøm som blir drept i begynnelsen av boken. Hennes personlighet lærer vi å kjenne etterhvert som etterforskningen skrider fram. Det dukker skjelletter fram fra mange skap, og det er ganske folksomt i denne historien. Vi følger livet i redaksjonen til tvselskapet hvor Maria arbeidet, etterforskningsmiljøet rundt Christina, og en journalist i Expressen, Runa Jæger, får litt mer oppmerksomhet enn de andre.
Historien er helt kronologisk, uten hopping i tid, og hver gang fokus endres fra person til person er det tydelig merket. En lett bok å lese med andre ord, som lar deg bruke all din energi på å holde på spenningen. For spennende er det, jeg leste til tider med kulerunde øyne, og bet meg ivrig merke i små ledetråder som ble lagt ut.
Sånn var ståa de første 300 sidene. Nå går etterforskningen går over i å dreie seg mer om Marias egen lille etterforskning. Hun har kommet over en historie om et Munch-bilde som en nordmann skal ha stjålet fra noen franske bønder. Vi menger oss med fiffen i Norge, og dette miljøet verken fenger eller imponerer meg, så derfor føler jeg at spenningen svant hen de siste 180 sidene.

Det har blitt skrevet mye krim hvor hovedpersonen er journalist eller etterforsker, så jeg var litt spent på hvordan hun skulle klare å være original i sin krimfortelling. Hun har fått frem en fin karakter i Christina, selv om hun ødela mye for seg selv med sånn som hun ble fremstilt på slutten.
Hun sier selv at hun har skrevet en røverhistorie, men bruker virkelige navn på kjendiser og bedrifter for å gjøre historien mer virkelighetsnær. For meg blir dette to motsetninger som ikke går sammen.

Vil påstå at dette er det vi kaller tradisjonell krim, med styrke i hennes kunnskap om miljøet boken er satt i. Det kommer nemlig tydelig frem av hvordan hun beskriver tempo og struktur i både tv- og avisredaksjonen, at hun selv har røtter her.]1