Bokelskere.no

Du har rett! Her er noe feil. Jeg skal undersøke.

Det slo meg når jeg leste Djevelanger, at jeg har lest alt for få bøker fra Nord-Norge.
I denne boken gjør flotte skildringer av natur, stemninger og miljø at jeg heretter vil være på utkikk etter bøker fra denne delen av landet vårt. Frode Granhus har igjen skrevet en krimfortelling som ga meg frysebyger. I prologen er det en gammel dame som får gjennomgå, og når selve historien starter er det små barn som må lide. Først tenker jeg, "det er billige knep for å få til en creepy historie", men han holder seg hårfint innenfor grensen, av hva jeg synes er greit. Denne historien inneholder neglisjering og mishandling av barn, men rammene rundt og det at det passer så godt inn i handlingen, gjør at det ikke føles som "for mye".
Rino Carlsen er en gammel ringerev på politihuset i Bodø, mens betjent Guro Hammer er ny for oss lesere. Her ligger en annen fallgruve som kunne blitt fatal. Jeg synes det blir alt for konstruert og uvirkelig, når etterforskere eller deres familie plutselig blir en del av etterforskningen, sånn er det i alt for mange krimhistorier. Granhus balanserer igjen på grensen av denne leserens preferanser, men etter å ha fått ned denne lille kamelen, var jeg så overveldet av kompleksiteten i handlingen, og ikke minst spenningsnivået som etterhvert var skyhøyt, at alt var tilgitt.
Dette er en bok som holder deg fjetret fra første til siste side, med en intens og kompakt handling. Han skværer ikke ut sine beskrivelser av omgivelser og følelser, men lar oss drive fremover av de forskjellige handlingstrådene, som nøstes elegant sammen mot slutten av historien. Når siste side var lest, sank jeg utmattet og fornøyd tilbake i stolen, glad for en slutt uten løse tråder og alle små mysterier oppklart.

Kjempespennende tredje bok i denne serien!

[Det er ikke fritt for at jeg hadde forventninger til denne boken, og sommerfuglene i magen gjorde mye ut av seg, når jeg bladde opp for første gang. Forfatteren fortalte på lanseringen at han liker å sparke spenningen igang på første side og heldigvis stoppet det ikke med det. Forlagets omtale røper jo de store trekkene av det som blir avdekket i handlingens begynnelse, og siden gjerningsmannen er grundig skjult for oss ligger spenningen i etterforskningen. Ridderkorset er en tradisjonell krim på den måten, at vi først får en ugjerning, så en etterforskning som avslører en gjerningsmann. Ofte liker jeg ikke når de aller nærmeste til krimhelten blir involvert i saken, men avklaringen på dette kom ganske tidlig, så han reddet seg inn på tykkere is igjen.
Historien er veldig rikholdig når det kommer til handling, og selv om det ikke på noen måte er creepy og dirrende spennende, så er boken fengslende så det holder. Det jeg likte best med måten boken er skrevet på, er måten informasjon blir avdekket underveis. Jeg har egentlig ikke lyst å røpe mer av handlingen, for da tar jeg jo fra deg gleden ved å bli forbauset og overrasket mens du leser.

Jørgen Jæger liker å ta opp et aktuelt tema i det han skriver, og det har han også gjort her. Fremmedfrykt og angst for muslimer ble satt på dagsorden for alvor da tvillingtårnene falt, og 22 juli 2011 ble vi igjen minnet om dette. Det er ikke fritt for at detaljer fra Ridderkorset minner om terrorhandlingen.

Ridderkorset er ikke en tretten på dusinet krim. Den er skrevet kronologisk, og det er alltid tydelig for leseren hvem som snakker. Boken er fri for klisjèer og oppbrukte fraser, og det jeg liker aller best er den troverdige beskrivelsen av etterforskningsarbeidet. Her er det ingen krimhelt som opererer alene, her er vi med på et skikkelig teamarbeid, hvor hele politistyrken gjør sitt.
Anbefales hjerteligst, spesielt du som er redd for det groteske bør slå til på denne.]1

Dette er et veldig godt spørsmål. Hvilke er borte?

Eg held framleis på med Den blinde guden av Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen. Lydboka denne helga er Alfabethuset av Jussi Adler-Olsen.

Og så blir det vel litt OL og litt strikking innimellom.
God helg!

Det vart mykje og variert lesing i januar. Eg har hatt fine leseopplevingar med m.a. Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen, Mørke grener av Nikolaj Frobenius og Prost Gotvins geometri av Gert Nygårdshaug, samt lest dei spennande krimbøkene Jentene fra balletten av Monika Yndestad og Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk. Men den nyttigaste boka eg las var nok Placebodefekten av Gunnar Tjomlid.

Veldig kjekt å møte Tirsdagsdamene igjen.

Det er sjelden jeg setter bøker tilbake i hyllen halvlest, men det gjorde jeg med denne :) Som du sier, mye klisjèer, og det var jeg nok ikke i humør til på det tidspunktet :)

En fantastisk debut!

[Sjeler av vind er den sjuende boken om Malin Fors og hennes etterforskningsteam i Linkøping. De første fire bøkene hadde navn etter årstidene, og når Den femte årstid kom ut, skulle dette være den siste boken i serien. Heldigvis for oss ga han seg ikke der, og gikk i gang med en fortsettelsesserie med navn etter elementene.
Bøkene er alle sammen skrevet etter samme mønster, med Malin Fors og datteren Tove sin historie som den naturlige røde tråden. For noen bøker siden fikk hun vite at hun har en halvbror, en storebror med store hjerneskader, som har vært stuet bort på institusjon hele hennes liv. I denne boken blir vi enda litt mer kjent med onkelen, som Tove er blitt så glad i. Malin har litt mer distansert til Simon men datteren hjelper mor med å sortere følelsene sine. Malin har en personlighet det ikke har vært så lett å bli glad i, hun har drukket mye og drasser på mye bagasje fra oppveksten, men i denne boken får hun litt mer menneskelige trekk.

Teksten har mange tekniske finesser, som gjør skrivestilen hans helt spesiell. Her er mye tanker og hun snakker ofte til seg selv, som f.eks. i smakebiten:
- Du hjalp ikke morfaren din med noe?
- Nei
- Du vet ikke om noen som kunne ha gjort det? Hjulpet ham?
Ord som forblir usagte. Hvilke sannheter kan de lokke fram? tenker Malin. Hvilke svar finnes i ikke-svarene?
Lytt til etterforskningens stemmer, Malin, lytt til de tause stemmene, som Sven alltid sa til henne i begynnelsen av karrieren hennes.

I sporadiske sidekorte avsnitt hører vi fra en ukjent stemme, en som føler seg sint og usynlig og vil gjøre seg sett. Disse små dryppene av uhygge, gir historien en creepy stemning. Den drepte har også sin stemme. Denne er i kursiv, og jeg har av og til hektet meg litt opp i disse avsnittene, men denne gangen var det overkommelig.
Mens de første bøkene i serien var veldig tykke så er Sjeler av vind den korteste boken hittil, det ble nesten litt bråstopp, syntes jeg. Boken var spennende, men krimhistorien var litt tynn. Likhetene med det som skjedde i Malin og datteren Tove`s liv var litt for stor etter min smak. Malin er et dramatisk menneske, så selv om boken stort sett handler om henne, løser hun også en interessant og spennende krimsak.]1

I går las eg ferdig Pynthias anvisninger, - som vart den sterkaste og beste leseopplevinga eg har hatt på lenge. No les eg Den blinde guden av Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen. Den er så langt veldig bra.
Eg lyttar til Mors gaver av Cecilie Enger, - den finn eg litt kjedeleg og monoton, men eg trur eg kjem til å fullføra boka likevel.

Eg er glad i sport, men boksekampar ser er ikkje. Boksing er vald, ikkje sport.

Huff! Huff! Det er sjelden jeg leser så mye vrøvl. Av prinsipp gir jeg ikke opp en bok jeg har begynt på. Men denne gangen var det nære på.. Side på side med innholdsløst pjatt og gjentakelser. Jeg håpet hele tiden at spenningen ville ta seg opp mot slutten. Det gjorde den for så vidt, men spriket mellom intensiteten i hendelsene og den omstendelige fortellermåten ødela alt. Og løsningen til slutt: så sprø, så sprø!

En veldig morsom bok, gleder meg til teaterstykket som settes opp på DnS til vinteren igjen!

Gleden var stor da jeg begynte å lese og fant ut at handlingen er lagt til Themsens bredder, en kort båttur fra sentrum av London. Jeg elsker bøker fra London, for jeg er temmelig lommekjent, og har gått turer i områdene som beskrives i denne boken. Da jeg startet landet jeg temmelig pladask, for jeg syntes første kapittel var utrolig usannsynlig. Her satt jeg og okket og stønnet høyt, og måtte slenge fra meg boken. Heldigvis startet jeg på nytt med friskt mot, og fra kapittel to og utover bar teksten ikke samme preg av usannsynlighet.
Selvfølgelig hender det ting som er helt ufattelige, det er jo tross alt en psykologisk thriller, så litt må en tåle, også er jo hovedpersonen gal i hodet.
Sonja holder altså Jez fanget i huset sitt, mens familien hans og politiet leter etter ham. Hun er snill med ham, han lider ingen nød, og stort sett er han samarbeidsvillig. Derfor blir ikke dette en av de mange ekle psykologiske thrillerne hvor den som er fanget blir plaget og har det utrolig vont. Vi følger den skyldige tett, men det er jo synd på dama, hun er jo syk, så jeg leste meg gjennom boken med et ønske om at de på fredelig vis skulle hjelpe henne ut av knipen hun hadde satt seg selv i.
De som skal prøve å finne Jez hører vi ikke så mye om. Politiet blir etterhvert blandet inn, men etterforskningen er ikke en del av historien. Det er Jez sin tante og kjæreste som er de som etterhvert leter litt etter ham.
Deler av historien er parallellene som dras til Sonjas historie med Seb i barndommen, og det er en rød tråd gjennom hele boken.
Det er mange som liker "kosekrim", og de liker sikkert også "kosepsykologiskethrillere"

Takk for tipset. Nå har jeg også lest den. Veldig bra :)

[Jeg har ofte lange leseøkter, men det er sjelden lesingen går utover nattesøvnen. Denne boken var umulig å legge fra seg, og selv om spenningen startet på topp, så gikk det bare oppover. Med fare for å bli tatt for å være uhyre useriøs, må jeg si at det skal bli vanskelig å toppe dette! Har jeg virkelig lest årets beste krim, så tidlig på året?
Hele historien henger sammen, den er så troverdig at de få gangene sannsynlighetstrollet begynte å mumle litt, så var det ikke vanskelig å overhøre ham. Her er ingen dvelende handling og beskrivelser av dype følelser og vakker natur, vi stormer videre fra topp til topp, og mister nesten pusten.
Jeg digger at hun ikke slår over på engelsk, selv om personene snakker engelsk. Vi får kun veldig moderat henvisning til saken i forrige bok (applaus). Boken er dagsaktuell, med ombyggingen i BA hvor malingen knapt har tørket, som en del av bakbildet. Forfatteren er ikke nådig i sin beskrivelse av sin tidligere arbeidsgiver (BA).
Selv om mye av handlingen er lagt til sørsiden av Bergen, er vi til og med en tur på badeplassen Vollane i Åsane, (vidunderlig). Vi er til og med innom min favoritt bokkafè.
Å lese fra sitt eget hjemsted gir en egen snert til historien, det er lett å se for seg avstander og bygninger og en trenger ikke mange ordene med forklaring før et krystallklart bilde viser seg på netthinnen. Løsningen ligger ikke oppi dagen i denne historien, men den vaker så langt oppe at det var til tider irriterende (på en gøy måte) at jeg ikke så den. Da vi mot slutten fikk det i rene ord, kunne jeg ikke si "jeg viste det" til meg selv. Alice er med gjennom hele boken, men det er ikke hun som er den gravende journalisten denne gangen. Jeg håper selvfølgelig at hun kommer sterkt tilbake.

Som du sikkert har skjønt etterhvert er denne leseren meget begeistret for hva Monika Yndestad har fått til med i andre krim.]1

Jeg får ikke lagt til omslagsbilder

Jeg forsøker å gjenskape denne feilen, men hos meg virker det. Var dette kanskje et forbigående problem? Hvordan kan jeg få fram denne feilen her hos meg?

[Germain er en "gutt" det går fort å bli glad i. Han er ikke helt med, og har fått hard medfart av sin mor og lærerne på skolen i oppveksten. Kameratene hans gjør seg også morsomme på hans bekostning, og hadde han vært en mer hårsår type hadde han ikke vært lett å ha med å gjøre. Men, Germain er snill, og fra det øyeblikket han får kontakt med Margueritte i parken opplever han at noen interesserer seg for ham på en positiv måte.

Han har en skjønn, litt fatalistisk tankegang, som hjelper Germain gjennom livet.
Jeg leste boken på noen rolige søndagstimer, og det angrer jeg ikke på.
]1

Det skjer egentlig mye mindre i S.G. Myre, enn i Sjur Gabriel og To venner. Hverdagslivet med bymann og stril, fattig og rik er beskrevet på en fargerik og morsom måte, og en får et flott bilde av hvordan det helt sikkert var i Bergen på denne tiden.
Eilif Armand som leser boken gjør en fantastisk jobb. Han har så mange stemmeleier, han er troverdig som tjuagutt og fornem frue, uten at det blir teit å høre på.
Jeg er spent på hvordan denne delen av Hellemyrsfolket skal formidles i DnS musikalen som settes opp til høsten.
Nå er jeg spent på siste del av Hellemyrsfolket som heter Afkom.( Handlingsresymè på bloggen)