Bokelskere.no

[Denne vakre historien starter i USA hvor vi blir kjent med Julia og hennes mor. Moren er en bisk og bitter kvinne, som påstår at faren til Julia forlot henne lenge før den dagen han forsvant. Julia reiser altså til fjellandsbyen Kalaw 1300 moh, for å finne faren sin, og her møter hun U Ba på et tehus, hvor han begynner å fortelle historien om Julias far.
Denne historien begynner med foreldrene til Tin Win. Gutten ble født på en lørdag i desember, noe astrologene sier er veldig "bad news". Moren vil ikke vite av gutten, og når naboens høns dør, og melken forsvinner erkjenner hun at det hviler en forbannelse over barnet. De oppsøker astrologen igjen, og han bekrefter at gutten vil volde dem store sorger - medisinske sorger som har med øynene å gjøre.
Når faren deretter dør, stikker moren av, og en nabo tar seg av den ulykkelige Tin Win. 10 år gammel forsvinner synet hans i løpet av kort tid, og etter en stund utvikles hørselen hans i en sånn grad at han faktisk kan høre edderkopper spinne, fugleunger hakke seg ut av egget sitt langt unna, og han hører hjerteslagene til de rundt seg.

Det er nå han møter den unge funksjonshemmede Mi Mi. Hun har forkrøplede ben, så hvis hun skal slippe å krype, må hun bli båret. Disse to hjelper og utfyller hverandre, Tin Win tar MiMi på skuldrene, han bærer og hun ser.

Mesteparten av boken går med til fortellingen om disse to barna, og historien om Julia som innledet boken er bare en liten del. Vi vet jo fra forlagets omtale at Tin Win får synet igjen, og havner i USA, men før vi kommer så langt går vi dypt, dypt ned i følelser som savn, lengsel, tillit, og vi lærer verdien av å tørre å vise svakhet. Det er på ingen måte en dramatisk bok, men en lavmælt fortelling om kjærlighet satt i et vakkert landskap i Burma.

Etter det lange mellomspillet med Mi Mi ot Tin Win som barn, ble slutten litt brå. Det var ikke så lett å få med seg hvem U Ba egentlig er og hvordan han kunne vite så mye om faren hennes. Historien er gjennomført vakker, så la ikke den brå og litt uavklarte slutten skremme deg fra å lese eller høre den.

Jeg likte boken veldig godt, det fungerte godt med to innlesere selv om det ikke var nødvendig for å markere når de to forskjellige stemmene ledet an.
]1

Jeg har syntes at bøkene i denne serien har vært utrolig spennende, og ofte i overkant dramatiske. Denne gangen derimot, steg ikke pulsen nevneverdig. Jeg hadde lest ferdig hele boken uten å sikre meg en smakebit, for jeg venter alltid på et litt spennende avsnitt... For all del det er mye som skjer i denne boken, og den er aldri i nærheten av å være kjedelig. (Utdrag fra en lengre omtale på bloggen)

Pythias anvisninger av Jerker Eriksson og Håkan Sundquist vart det desiderte høgdepunktet for meg i februar. Vart også imponert over Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen si nyaste krimbok; Den blinde guden.

Andre fine bøker var Oppdrag Mottro av Linda Eide og Ingen fridde i Jølster av Sigmund Falch, begge innkjøpt på Mammutsalet.

To lydbøker av og med Richard Herrmann må også nemnast; Brudene i badekaret og andre mord og Livet med Elizabeth - historien om Tudor-dynastiet. Begge er stor underhaldning!

Har du lest de andre tre bøkene i Ølandskvartetten, er jeg sikker på at du venter med lengsel på denne siste og avsluttende boken fra Johan Theorin. Jeg fikk hagemøbler brakt på plass, og tilbrakte noen vårlige timer på balkongen i går, for å nyte årets første glimt av vår og selvfølgelig denne absolutt velskrevne boken. Når jeg poster dette er det snakk om sekunder siden boken ble lest ferdig, og jeg trenger ikke tenke meg om når jeg uttaler at Gravrøys gir en verdig avslutning på serien.(Mer på bloggen)

Historien handler om Harry Quebert, både før under og etter saken mot ham. Men, den handler like mye om Marcus Goldman, Harrys elev og venn. Marcus er en forfatter som strever med å komme igang med den vanskelige andreboken, og når presset fra forlaget blir større og større, tar han en modig avgjørelse og reiser til hjemstedet til Harry for å støtte ham under fengsling og rettssak. Handlingen som omfatter boken Marcus skal skrive gir et artig innsyn i hvordan det kan være for en forfatter å ha "solgt seg" til et forlag, etter en tidligere braksuksess.
Handlingen hopper tilbake i begge herrenes liv, til highschool for Marcus sin del, og vi får et godt innblikk i personligheten hans når vi lærer hvordan han fikk tilnavnet Den makeløse. Vi får også høre hvordan Harry og Marcus traff hverandre på universitetet.
Dette er en lang og detaljert bok, med to forfattere, to bøker som har sine egne historier, i tillegg har alle de involverte karakterene også sine egne historier. Det kan til tider bli mye repetering, da de forskjellige hendelsene blir spekulert i, gjenfortalt, og fortalt av flere forskjellige karakterer. Ting er selvfølgelig ikke sånn det først lå an til å være, og en ny karakter forklarer på nytt hvordan det egentlig hang sammen. I mine øyne (og ører) ble det i overkant mye, og jeg tenker at boken godt kunne vært kortet ned med noen hundre sider. (Mer på bloggen)

skriv lenkebeskrivelse her

Da Gud var en kanin begynner som en skjønn oppvekstroman fra England. I del to er hovedpersonen Elly voksen, og vi følger henne videre i livet. Dette er ikke en historie om en dysfunksjonell familie eller om mishandling, det er en flott historie om en litt spesiell jente, som har sine utfordringer. Hun har kjærlige foreldre og en storebror som er glad i henne men før hun møter Jenny Penny har hun ingen venner.
Det er i siste del at hjertet begynner å dunke merkbart, og klumpen i halsen begynner å knyte seg. Etter å ha mistet kontakten med den eneste venninnen sin for mange år siden, får plutselig Elly et brev fra Jenny. Brevene fra Jenny gir en nerve i handlingen som gir en berg-og-dalbane følelse til denne leseren. En genial måte å tilføre spenning uten å "forstyrre" det ideelle bildet av familien som vi følger.

Grunnlaget er like godt om ein "berre" har lytta til ei bok, meiner eg. Ein er gjerne meir konsentrert og "les" boka på ein meir intens måte når at ein får boka opplest.

[Første gang jeg tok opp boken, skulle jeg bare ta en titt i noen minutter. Den gang ei, mens oppmerksomheten min krøp godt inni boken, gikk kroppen og hentet en tekstmarker, og jeg var igang. Vi nordmenn kan nok oppfattes som å være både arrogant og kjepphøy, og vi har nok en kollektiv god samvittighet for at vi er så snill og god som vi tror vi er. Gro lærte oss jo at det er typisk norsk å være god, og dette må da være noe av det dummeste hun har sagt? Er vi virkelig så himla mye bedre enn alle andre?
Det er sagt mye om Janteloven, men nå som "alle" går rundt og tror de er bedre enn alle andre, kunne jeg godt tenke meg å ta "bygdedyret" tilbake. Litt ydmykhet i forhold til vår egen fortreffelighet har aldri skadet noen.

Skammens historie overrasket meg med sin folkelige tilnærming til temaet Norsk offentlig skam 1814-2014. Her får vi en oversikt over ting og forhold som vi nordmenn faktisk bør være flau over. Det hele er fremstilt på en interessant og spennende måte, og det skjedde flere ganger at jeg var så overveldet, at jeg måtte lese høyt for familien.
Selvfølgelig hadde jeg hørt om dårlige forhold i fengsler, på psykiatriske sykehus og på barnehjem, men det som forbauset meg var utstrekningen av omsorgssvikten, og at det var satt i system med loven i hånd. (mer på bloggen)]1

Jeg tok meg en tur på Mammutsalget, men alle de bøkene jeg kunne tenkt meg å kjøpe hadde jeg allerede kjøpt til full pris! :-(

Har aldri før vært borti noen som gjentar seg selv mer enn Walliams. Tenk å fylle ei hel sida med ja og nei. Det var noe man pleide å gjøre i gamle dager da man skrev for tidsskrift og fikk betaling pr. ord. Skikkelig irriterende! Nei, dette var ikke særlig imponerende.

Strevde litt med den kollektive stilen og alle oppramsingene, men en fin historie bak alle teknikalitetene. Se gjerne bloggen :)

Dette er en bok med et maskulint snitt, hvis en kan si det sånn. Det er ikke en krigsbok og det er ikke en krim, men en spenningsbok om vennskap som tar opp spørsmålet om det går an å "fake" gal i lengre tid, uten å bli gal. Full omtale på bloggen

Der formulerte du det godt, "krimhistorien blir borte i personenes private historier", den må jeg huske. Enig med deg, det irriterer. Jeg kan tåle mange trykkfeil, men når dette skjer biter jeg tennene sammen. Jeg er også glad for at Kallentoft bare har beholdt littegrann av de dødes stemmer, tror dette var noe mange ergret seg over. Takk for flott kommentar, nå sitter jeg og smiler :)

Et overflødighetshorn av en bok!

Litt tidleg å uttala seg når det gjeld Fasadefall, eg er berre på side 53. Alfabethuset er ei bra bok med gripande skildringar, men ho er litt langdryg.

Siden boken begynner med slutten, så aner en jo hele veien hvordan historien vil ende, men det er en skjønn bok, selv om den har litt for mange klisjèer etter min smak. Når der var 100 sider igjen ble jeg faktisk irritert over å bli forstyrret i lesingen, så boken må ha fengslet meg mer enn jeg trodde.
Lucinda Riley skriver bra, her er flotte beskrivelser av både folk og omgivelser, og hun har leseren i sitt grep, selv om det i mine øyne er litt for forutsigbart. Det er greit at forskjellige historier flettes sammen etterhvert, men at Rebecca skulle spille inn film på dette godset som tilfeldigvis hadde noe med hennes familiehistorie å gjøre, er et litt for stort sammenfall.

Her går det i svensk og dansk. Eg driv no og avsluttar lyttinga til Alfabethuset, debutboka til Jussi Adler-Olsen. På nattbordet ligg Liza Marklund si nyaste bok om Annika Bengtzon; Fasadefall.

Ha ei fin helg :-)

Jeg skal lese ferdig den fantastisk burlesk-humoristisk-alvorlige boken Den Sønderjyske farm av Erling Jepsen. Jeg leser den selvfølgelig på dansk. Jeg tror heller ikke at den er oversatt til norsk. Ser til min forundring at jeg er den eneste Bokelsker som har boken på listen sin! Erling Jepsen er en av mine favorittforfattere! Han har skrevet flere bøker i samme sjanger, så sett i gang og oppdag ham! Når jeg blir ferdig med den skal jeg fortsette på Karsten Alnæs: Flyktende kongers følge før jeg setter i gang med 1814 Miraklenes År av samme forfatter. Jeg skal nemlig på tur til Eidsvoll i sommer med Karsten Alnæs som cicerone! Og da er jeg igang med å oppdatere meg på 1814!

Som andre her under mener, må en ha litt lenger pause mellom bøkene til Paasilinna. Jeg syntes jeg hatt lang nok nå etter den forrige, over ett år, men nei da. Det var vansker å trekke på smilebånden, så etter 73 sider med mest vås velger jeg å avbryte.
Har en bok til av ham som skal leses etter nok ett års pause. Faller ikke den heller i smak slutter jeg å lese "Finlands store sønn".