Bokelskere.no

jeg leste til side 60 men det ble rett og slett for mye hverdag for meg. For mye mas om umulige unger, og stress med henting og bringing i barnehage.

Den merkelige hendelsen med hunden den natten er en bok om den autistiske 15 åringen Christopher, som bor med sin far. Han har sine ting å stri med, ikke liker han gult og brunt, ikke liker han at maten på fatet er blandet sammen og for all del, ingen kroppskontakt. Han har mange utfordringer han må overkomme i løpet av en dag, men han er en smart gutt, og et geni i de logiske fagene. Derfor greier han seg bra, for selv om han ikke skjønner ironi eller ord som "bikkjekaldt" så klarer han å lære seg ting ved å trekke logiske slutninger. Det er en fascinerende verden vi blir ønsket velkommen inn i, i denne boken, og jeg er sikker på at jeg har lært masse som jeg vil plukke frem hvis jeg møter et menneske som har denne utfordringen i livet.
Boken anbefales på det sterkeste!

Som mange andre denne helga: Eg les Sønnen av Jo Nesbø.

[Historien starter når Tora er rundt 12 år. Hun bor på en øy nord i landet, i et hus med flere fattige familier. I hennes leilighet er det kun moren Ingrid og stefaren som bor sammen med henne. Etterhvert begynner Henrik å misbruke lille Tora, mens moren jobber kveldsskift på fiskemottaket. Hun var fra før en ensom liten jente, som stadig vekk fikk høre at hun er tyskerunge, uten helt å forstå hva det betyr. Når stefaren Henrik begynner å komme inn til henne blir hun en redd, ensom jente som trekker inn i seg selv, og ikke betror seg til noen.

Kjære Gud, trur du at du kunne unnvære han Henrik her på jorda?

Herbjørg Wassmo skriver poetisk og vakkert om fattigdommen som regjerte i Norge i etterkrigstiden. Hun har et tydelig kvinneperspektiv i teksten sin, og klarer å formidle en troverdig hverdag for kvinnene på øyen. Bortsett fra husfrua med alle barna som har blitt frelst, så klarer alle kvinnene i romanen seg veldig godt. Til og med Tora, som er et vanskjøttet barn har en indre styrke.
Når siste cd surret på cdspilleren, satt jeg med knyttede never og sa
"dø, dø, dø", helt inne i, og sterkt revet med av det som foregikk i boken. Neste bok, "Det stumme huset" er bestilt - jeg kan nesten ikke vente for å høre fortsettelsen.]1

I Gravrøvergåten som var bok nummer 4, ble mysteriet som hadde strukket seg over fire bøker avslørt, og et nytt fire bøker langt mysterie blir introdusert.
I denne femte boken er det høstferie og masse gjester på pensjonatet. Jørn Lier Horst skuffer ikke, spenningen og driven er den samme som i de andre bøkene, og når boken er slutt, må jeg bare lese første kapittel av neste bok, som står som en skikkelig "teaser" bakerst i boken. Det var lett å kjenne igjen de filosofiske betraktningene til John Stuart Mill, lurer på om Torbjørn Egner har lånt inspirasjon til Kardemommeloven fra ham?
Sondre (12) mente denne var den mest spennende av dem alle, den ble spennende med en gang og fengslet gjennom hele. Siden de andre bøkene har fått terningkast 5, er Libertygåten nødt å få en 6`er :)

Jeg tror ikke det. Jeg fikk lyst å lese den på nytt, og trodde jeg hadde den i hyllen min. Siden jeg ikke fant den prøvde jeg å bestille den på biblioteket, men det var ikke lov. De har den, men den kan ikke bestilles. Husker at boken gjorde voldsomt inntrykk, så jeg vil gjerne lese den igjen. Sitter å leser den nye boken om Berlin, av Torgrim Eggen, og her er denne boken nevnt.

[Hun skriver drivende bra den godeste Karin Fossum. Skildringene av de to alenemødrene og deres utfordringer i hverdagen er gjort med følelse og respekt. Det går tydelig frem at hun har forståelse for de gleder og sorger det fører med seg å ha eneansvar for barn. Hun beskriver tilstanden til Eddie på en sånn måte at en ser for seg mannen og vet hvordan han er uten at jeg kan si noe konkret om tilstanden hans. Det samme med det lille engstelige barnet Simon, som ikke liker når mor forlater ham i barnehagen.

Sammenhengen i saken som Konrad Sejer skal løse ga seg ganske tidlig, så dette ble mer en bok om hvorfor enn hvem for min del. Nerven ligger i de to intense hverdagsskildringene, mens etterforskeren og hans arbeid får mindre oppmerksomhet.
Karin Fossum har sin helt egne stil, og jeg liker den veldig godt. Det er befriende med en krim uten at etterforsker og sak får hele fokus.

Jeg likte Carmen Zita og døden veldig godt, men Helvetesilden scorer hakket høyere. Hvordan er det med deg, hiver du deg over Karin Fossum sine bøker etterhvert som de kommer ut?
]1

Homan, Lynnie, Kate og Martha har sine egne kapitler og vekslingen mellom fortellerstemmene gjør at lesingen går fort. Det er ingen dødpunkter, og for meg ble dette en skikkelig "slukebok". Vi følger dem helt frem til nåtiden, når det hele får en fin avrunding. Da jeg leste de siste 70 sidene lå jeg i sofaen, og kjente varme tårer renne rolig ned i ørene, mens underleppen krøllet seg ut for å bremse små avslørende hikst.
Jeg opplevde denne boken som veldig troverdig, og det var ingen "tilfeldigheter" eller omstendigheter som ikke hang sammen. Dette gir i mine øyne høy scoring på terningen, og med tanke på antall tårer og at omverdenen liksom forsvant mens jeg leste, så kan jeg ikke annet enn å gi boken en sekser :)

[Det er sikkert første gangen en gutt med Aspergers syndrom blir helt i en krim bok.
Det kunne blitt småteit, men Patrick blir fremstilt på en utrolig bra måte. De som har personlig erfaring med syndromet vil nok bli litt skremt i begynnelsen. Det går kaldt nedover ryggen på meg ved flere anledninger, småting som blir skikkelig creepy, når Patrick svarer og tenker sånn som han gjør.

Leger og medisinstudenter vil fryde seg over første del av boken når vi er med på å dissekrere nummer 19, tenk de brukte 6 måneder på å plukke et menneske fra hverandre.

Den tredje tingen som jeg syntes var utrolig bra er beskrivelsene fra sykehuset hvor komapasientene ligger. Vi følger Sam, fra lenge før han begynner å våkne, og det er fascinerende å se hvordan underbevisstheten hans kvikner til live. Skulle nesten tro at hun hadde opplevd det selv.

Med Nysgjerrigper gir Belinda Bauer oss mye bok for pengene. Jeg begynte fredag morgen kl. 06:15 og skulle egentlig høre lydbok når alle var ute av huset, men etter 30 sider var jeg så fengslet av historien at jeg holdt meg til denne hele dagen. Marathonlesingen min ble avsluttet ved midnatt, da en meget fornøyd leser gikk og la seg.
Boken er alvorlig, melankolsk og fri for klisjèer, men helt på slutten spruter det faktisk frem et par tårer. Jeg vil ikke røpe hva som skjer, for det kan ødelegge mye. Pass altså på at du ikke leser noen omtaler før du leser boken, i tilfelle noen røper for mye.
]1

[Gjennom hele boken veksles det mellom nåtid hvor Dorrie og Isabelle er på biltur og fortid med historien som Isabelle avdekker når de kjører. Denne historien tar oss med tilbake til den lille byen Sharleville, hvor mørkhudede ikke har lov å ferdes ute etter solen har gått ned. Isabelle er hvit og vokser opp i en privilegert familie, med nok penger men så alt for lite kjærlighet. Moren hennes vil hun skal være en liten pyntedukke mens hennes to storebrødre får herje fritt.

Jeg vil ikke røpe mer av handlingen for overraskelsene underveis gjør dette til en veldig fin bok. Hun skriver lekende lett, med et flott og jordnært språk, noe som gjør boken lett å lese. Jeg har lest en del bøker med raseskille som tema tidligere, og følte i begynnelsen at jeg hadde "lest boken før". Denne følelsen slapp fort taket, og mot slutten formelig sprutet tårene. Sånt kan jeg like, så jeg anbefaler boken gjerne.
Julie Kibler ble inspirert til å skrive Kom hjem etter å ha fått høre sin bestemors livshistorie.]1

[I Jenta uten hjerte begynner det rett på med spenning fra første stund. Fordelen med å lese andre bok i en serie, er at en slipper å bruke energi på å bli kjent med karakterene. En kjenner måten forfatteren skriver på, og området handlingen er lagt til. Alt dette gjør det lettere å fokusere på historien. (Sikkert både for leser og forfatter)

Jeg har hatt et problem i det siste, at jeg ikke har syntes at krimbøker har tatt helt av, når det gjelder spenning, men denne her innfridde til de grader. Under har jeg noen innvendinger, men når boken havner på en 5`er, sier det litt om hvor mye den allikevel fenget meg.

En ting jeg ikke er så glad i, er når bok nummer to har stadige henvisninger til handlingen i første bok, dette er det dessverre litt av her. Noe er greit, spesielt hvis det er bakt umerkelig inn i handlingen, men når det blir gjort et poeng av å forklare noe med henvisning til forrige bok, så trekker jeg pusten. Vel, vel, vi har alle vårt som vi henger oss opp i.

En annen ting jeg som leser reagerer på, er når etterforskerne blir personlig involvert i det kriminelle de skal etterforske. Sånn var det i Stolpesnø, og sånn er det til de grader her. Ikke bare blir likbilen som Verners sønn ligger i stjålet, men det er Bitte Røed sin kjæreste som melder fra om likfunnet i skogen, og både hans og hennes datter er tilstede på festen hvor den drepte også var. Forhold rundt datteren Julie dukker også opp mot slutten, når nettet snører seg kraftig rundt Bitte Røed. To stykker blir truet til å gi falskt alibi, og sannelig dukker ikke den ene av dem opp som pleier på hjemmet til moren til Verner.
Jeg gleder meg til neste bok og håper for all del at hun toner ned de gryende følelsene mellom Verner og Bitte, så ikke det personlige tar helt overhånd.

Marit Reiersgård har skrevet en forrykende spennende krimfortelling, men hun har også et budskap som går rett i hjertet på meg. Mobbing blant jenter i ungdomsskolen er nok mer vanlig enn vi voksne tror, og foregår på helt andre måter enn da vi var unge. Det var sårt å lese hvor ekkel jenter kan være med hverandre, og hvor skjult det kan gjøres.
]1

Jeg begynner å få grep om det å lese noveller, denne her var kjempefin :)

Dette er en typisk "her og nå" bok, en som du leser mens du nyter et glass Amarone og har forberedt mat som gir liflige dufter fra kjøkkenet. Utroskap er kanskje et litt vanskelig tema å skrive om, for ingen liker jo den som er utro. Boken belyser følelsene og tankene til den som er utro, noe som hun får til på en troverdig måte. (Mer om handlingen på bloggen)

Flott tittel på ei veldig merkelig bok.Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg skal synes om den, jeg tror nesten den må fordøyes litt...

Det hele begynner ganske rolig og forsiktig, med introdusering av de to fortellingene, som går parallelt. Runa leser historien fra 1974 hvor vi er på guttehjemmet, og Aldis på 22 år er fortelleren. Jan Martin leser "nåtid" hvor Odinn er fortellerstemmen. Han får raskt mye å henge fingrene i, når han skal avklare forholdene på det gamle behandlingshjemmet, samtidig som han begynner å grave i forholdene rundt ekskonas død. Han har også ansvar for datteren Run på 11 år, noe han er lite komfortabel med. Hun sliter med ettervirkninger etter morens død, og må få hjelp av psykolog. Det meste av handlingen i nåtid, handler om Odinn og Run, og mindre om behandlingshjemmet han etterforsker.
Historiene står ganske langt fra hverandre i handling, bare det at Odinn skal skive en rapport om hjemmet, knytter dem sammen, men etterhvert som handlingen skrider frem nærmer de seg hverandre på et vis.
I begge historiene oppstår det episoder, med lyder og lukter i huset, som de ikke finner en forklaring på. Dette er skrevet godt inn i handlingen, og gir en litt spooky stemning. Det blir etterhvert ganske fengslende å høre på, selv om jeg ikke kan bruke ordet kjempe-spennende. Bare to episoder får meg til å sperre øynene opp, når Aldis i 1974 sitter nede i kjellerboden og finner alle brevene som styrerne har holdt skjult for barna, og så helt på slutten, jeg så den komme, men den ga meg allikevel frysninger.

Jeg var ikke forberedt på at en tynn liten (nynorsk!) bok skulle inneholde så mye. Vi er i et lite bygdesamfunn på vestlandet i 1969. Unge mennesker føler seg fanget, og graviditet i ung alder gir kanskje en mulighet for forandring. Bygdefolket fordømmer lett, både innflyttere, byfolk og de som våger å gjøre noe annet enn det som forventes av dem. Samfunnet på den lille øyen blir fargerikt beskrevet, og naboer, venner og bekjente har alle sitt å stri med.
Det er ikke lett for Anne-Lise, som har levd livet i London i to år, å komme hjem uten mann, men med en liten baby, som attpåtil er mørkhudet. Hun skulle bare på besøk hjemme, men livet på gården hos mamma og pappa, med de nesten like dagene, føles etterhvert behagelig.
Selv om det er vår og sommer, lyse dager og blomster på markene, så sniker det seg inn en uhygge når Anne-Lise begynner å følelsen av å bli overvåket. En skygge, en rygg som forsvinner bak et hjørne, en tegning i posten med en baby med avkuttet hode, saueskit i barnevognen. Nerven i boken er til å ta og føle på, og jeg ble ikke overrasket da Samuel en dag ikke er å finne i vognen sin.
Det er skildringene av "bygdedyret" og myren av håpløshet mange av de unge sitter fast i, som er gjennomgangstema i denne boken, men at hun i tillegg har fått til en virkelig spennende historie det er helt sikkert. Anbefales med letthet!

[På fredag koste jeg meg med novellesamlingen hennes Holde fast. Novellene handler om barn og voksnes forhold til barn, mest det siste kanskje. Allerede ved første historie var jeg fengslet, og måtte presse meg selv til å holde meg til planen om å lage middag, før jeg tok fatt på neste. Historien heter En dagligdags hendelse og beskriver en situasjon mange småbarnsforeldre har vært oppi. Innledningen beskriver to stressede foreldre, med tre små barn som møtes på senteret for å handle før barna skal videre i besøk. Yngstemann forsvinner, og marerittet er i gang.

Hun skriver veldig troverdig, og følelsene som dukker opp hos de to voksne kan jeg godt kjenne meg igjen i. Jeg hadde hjertebank da jeg laget til middagen, og gledet meg til å slenge meg ned i lesestolen igjen.
Den andre novellen heter Mange verdener borte, og handler om Kate 43 år. Hun har et forhold til sjefen sin, som er en gift småbarnsfar, og en dag finner hun ut at hun er gravid. Dette høres platt og klisjèaktig ut, men det er det absolutt ikke.
]1

Dessverre ikke imponert.

Det vert ei kriminell helg: Eg les Gravrøys av Johan Theorin og har Djevelanger av Frode Granhus og Ridderkorset av Jørgen Jæger på vent.

[Elizabeth Gilbert er forfatteren bak "Spis, elsk, lev", ja du leste vel den? Jeg digget den boken, og gledet meg storveis til å lese hennes nyeste bok. Denne her så ikke ut som en koloss, men rommet 540 innholdsrike sider. Boken er delt inn i 4 deler, og etter å ha lest noen sider av første del, pustet jeg lettet ut, jeg kjente igjen Gilberts skrivestil. Del to og tre er de lengste delene og her følte jeg at der måtte ha vært en ghostwriter inne i bildet, for flyten og følelsen var helt annerledes. Ikke før del 4 kjente jeg igjen Gilberts penn, og de siste 180 sidene frydet jeg meg gjennom.

Dette er en bok om å være annerledes, om å leve et liv ærlig mot seg selv, og gjøre det en må gjøre for å leve opp til sine egne forventninger til seg selv.]1