Bokelskere.no

Det er ingenting å beklage over denne omtalen. Er helt enig med deg, det er ikke lett å skrive konstruktivt om "dårlige" bøker. Har lest og omtalt den selv, og var veldig spent på å lese andres omtaler :)

Her var det mye å henge seg opp i, som gjorde dette til en variert leseopplevelse. Les gjerne på bloggen, hvis du er interessert

Jeg leser den nå, er kommet halvveis enig med deg, den er fantastisk!

En oppvekstroman med nerve, gleder meg til neste bok i trilogien

Interessant og lærerikt, men den krøp ikke under huden på meg, sånn som flere andre bøker om emnet har gjort

Jeg syntes også dette var en fascinerende historie, som fenget meg veldig.

Litt skuffende slutt på denne fantastiske trilogien

En klassiker det er flott at de gir ut på nytt, anbefales!

Anbefales sterkt!

Fantastisk andre bok, gleder meg til fortsettelsen!

Dette er en bok som blir sittende i ryggmargen lenge! At den er på nynorsk er glemt etter de første 3 sidene! Spenningen i boken holder seg hele veien. At kapitlene er korte gjør at det er lett å lese videre. Så lettlest og allikevel så creepy! Jeg leser vanligvis ganske sakte, men denne klarte jeg på 3 dager! Fordi jeg måtte lese hver gang jeg hadde et ledig minutt! Jeg gir den ubetinget terningkast 6 og tror det er noe av det beste jeg har lest på lange tider!

Når jeg når side 100 har Elsa ennå ikke begynt å gå rundt med de brevene. Jeg er allerede lei av å lese om Landet-Nesten-Våken og kongeriket Miamas, og jeg er lei av de sære naboene i blokken, så jeg tar et grepa tak og blar om 200 sider og faller rett tilbake i handlingen igjen, som om ingenting har hendt. Vel, det var da jeg fant ut at dette ikke var noe å bruke mer tid på. (mer på bloggen....)

Så utrolig kjekt å høre. Gled deg, du kommer ikke til å angre :)

Boken fikk meg til å bestille meg Londontur og billetter til to forestillinger på Shakespeares The Globe :)

Jeg liker det heller ikke når etterforskerens familie blir innblandet i handlingen. faktisk det jeg irriterer meg mest over når jeg leser :)

Omtale helt uten å røpe handlingen :)

For en flott bok!

Dette er det jeg kaller en skjønn bok. Den har litt av alt, historie, stemningsfulle landskapsbeskrivelser, mysterium, spenning, ja også en god porsjon romantikk. Det er nok ikke den boken jeg vil huske på om noen måneder, men leseopplevelsen der og da var god.
Mer, pluss smakebiter på bloggen

[Swane får med seg sin kollega fra Rikskrim Robert Svendsen, og sammen med et knippe etterforskere fra det lokale politikammeret i Hjørring står de ansvarlig for å oppklare drapene. Historien er tredelt, etterforskerne og "Slakteren" i nåtid, og en tråd fra Bosnia i 1999. Det er ikke vanskelig å plassere gjerningsmannen, så spenningen her ligger ikke i hvem denne er, ei heller hans motivasjon for ugjerningen, for det går klart frem tidlig i boken.

Heldigvis er handlingen fri for "tilfeldigheter" så når klisjèene kommer tett som haggel, greier jeg å la vær å bry meg om dem. Boken er medrivende mer enn spennende, og de personlige historiene til karakterene får en passe neddempet oppmerksomhet.
Drapsetterforsker Kristian Swane er original på den måte at han er helt perfekt. Han har et godt forhold til eksen, og til sin sønn Jens, som ikke beskylder ham for å ha vært for lite tilstede i barndommen. Han er heftig forelsket i sin kjæreste Ina, som er usedvanlig vakker, klok og tålmodig med at han stadig vekk må reise på jobb. Hun er til alt overmål utdannet psykolog og profiler, og blir selvfølgelig involvert i saken, når de står fast. Etter å ha blitt muntlig informert av Swane resonnerer hun seg frem til helt korrekt personlighet og bakgrunn på morderen vår.

Jeg synes beskrivelsen av borgerskapet, som morderen går løs på, er litt platt. Spesielt når han beskriver tomheten i livet til et middelaldrende par som ikke har barn, er ikke det litt søkt? Denne nedlatende holdningen dukker igjen opp i epilogen, og jeg grøsser.
I denne, som i mange andre kriminalromaner valser helten vår rett inn i løvens hule, ubevæpnet og uten backup. Det fremstilles som et "uhell" og han er sint på seg selv etterpå, men dette er med i så mange bøker at han godt kunne valgt en annen vri. Dette er første av flere ganger hvor han, og kollegene hans gjør ting helt på egen hånd.
(Sånt gjør man ikke, har de ikke lest noe krim spør jeg meg selv?)

En ting i boken får meg til å tenke på CLUE serien til Jørn Lier Horst, for han har med jevne mellomrom noen halvsider om forskjellige filosofer, Nietzsche, Kierkegaard, Wittgenstein og noen til. Hos Horst passer det godt inn med en filosof i hver bok, men her blir dette "fyllmasse" som er ganske ute av kontekst.

Håpefulle hjerte er lettlest med god driv, på ingen måte kjedelig, men heller ikke spennende. Selv helt på slutten når presset øker, vet vi jo at hjelpen er på vei, så jeg får ikke hjertebank.
De mange klisjèene trekker litt ned for min del, og jeg er ikke enig med Jydske Vestkysten som påstår at den er "intens og spennende." Da er jeg mer enig med Nordjyske Stiftstidende sin uttalelse: "Plottet er realistisk og holder til siste slutt, uten løse tråder og med små nervepirrende spor underveis."]1

[Jeg anser meg selv for å være en ganske kritisk leser. Når det er noe som skurrer, henger jeg meg opp i det og må ta meg kraftig sammen, for å ikke bli vippet av pinnen.
Da jeg leste Til vi ses igjen, slappet jeg fort av, holdt meg godt fast i bokpermene og nøt opplevelsen til siste side.
Måten boken var bygget opp på, de stadige cliffhangerne og vekslingen mellom Alec og Emmas handling gjorde dette til en historie som tok meg med storm. Vi er i Malaya, landområdet som i 1963 fikk navnet Malaysia. Tilstandene i og historien til dette landet har vært ganske så ukjent for meg, men etter å ha lest denne boken har jeg i alle fall dannet meg et bilde av hvordan det var på 50-tallet. Håper inderlig at innbyggerne i dette landet lever under roligere forhold nå, for under den britiske administrasjonen på denne tiden hersket det en unntakstilstand som føltes som krig, ikke med britene men med med grupperinger innad i landet.

Dinah Jefferies gir oss en frodig bilde av landet som er preget av krig og terror, jungel, ildfluer, skrikende apekatter og beteltyggende innfødte. Med dette som bakteppe får vi servert en familietragedie som har alt som skal til for å øke spenningsnivået til uante høyder. Historien fortalt med noen få setninger uten å røpe noe, høres nesten banal og klisjèaktig ut:
Lydia kommer hjem fra en reise og finner huset tomt. Mannen Alec og døtrene Emma og Fleur er borte. Etter å ha forhørt seg, får hun tips om at de har reist nordover, og hun gir seg i vei for å nå igjen familien sin.

Romanen er todelt hele veien og vi følger også familien som har reist til England, for å oppsøke farens foreldre der. Her er utrolig mye action i denne boken og mye handling. Fallgruvene er mange, og for meg som har kritiske antenner for "tilfeldigheter" bare venter på at hun skal "drite på draget" som vi sier i Bergen. Det gjør hun faktisk ikke, og jeg er imponert over hvordan hun greier å lande alle de ballene hun kaster opp - hun balanserer på stram line mens hun sjonglerer - og greier det med glans! Det eneste som ikke er bra med denne boken er det litt "fjollete" coveret, det gir ikke boken den cred den fortjener.]1