Bokelskere.no

Har eit avslappa forhold til 17. mai. Sidan ungane er blitt vaksne, "må" eg ikkje delta i feiring lenger, heldigvis. Om det blir brukbart ver, ser eg fram til ein fjelltur i staden for flagg og barnetog.
Bøkene mine denne helga er Et helt halvt år av Jojo Moyes (eg må testa ut denne boka som "alle" har lest), 1814: Miraklenes år av Karsten Alnæs ("historieundervisning" i høve grunnlovsjubileet) - samt Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet av Johan Harstad.

Jeg har gitt Brekke høyeste terningkast for bøkene om Odd Singsaker, så det er med glede jeg også gir denne en positiv anmeldelse. I denne historien tegner Jørgen Brekke et livlig bilde av Trondheim på 1700-tallet. Jeg kan ikke stå inne for at alt er korrekt, men folk, omgivelser og leveforhold setter en god stemning i boken. Politimester Nils Bayer blir beskrevet på en fornøyelig måte, og jeg ble fort glad i ham. Etterforskingen bærer preg av at dette foregår for mange hundre år siden, men det gjør også denne krimhistorien original. Det blir etterhvert mange drap å forholde seg til for Bayer, og med bare noen stakkarer til å hjelpe seg, hvorav en ikke kan lese en gang, så er det ikke så lett å finne ut av tingene.
Han kommer selv ut for farlige situasjoner, og er delvis innblandet i ugjerningene uten at dette forstyrrer flyten eller troverdigheten. Når det kommer for en dag hvem gjerningsmannen er, forbauser det meg, som ikke har sett dette komme. Doktor Fredriki har ingen stor del i handlingen, ei heller hans kabinett, dette er mer med på å skape stemning og mystikk, noe som fungerer bra.
Kim Haugen har en legg gjenkjennelig stemme, men i denne historien passet stemmen hans bra. Han leser fort og feilfritt, og med en passe dose innlevelse. Har du ikke lest Jørgen Brekke før, og vil unngå å måtte lese de tre første bøkene hans, før du "tester" ham, er dette en grei bok, siden den ikke er en del av serien hans. Boken anbefales på det varmeste!

Hørt på lydbok, interessant og en fin kontrast til Bernt Gran sin nye bok

Lærerikt og lettlest for store og små :)

En original og besnærende bok som utspiller seg på to plan. Den starter med en historie som senere skal vise seg å bli innholdet i en slags selvbiografisk bok. I andre del kommer andre personers reaksjon på denne framstillingen. Altså en slags ”bok om boka”. Interessant og lettlest. Men et lite minus er at det er mange navngitte personer her, og for en norsk leser kan det virke litt uoversiktlig med alle de fremmedartede finske navnene, ikke minst på grunn av dobbelheten som oppstår når samme person er utstyrt med to ulike navn alt etter hvilket plan det fortelles fra.

Jeg utrykte meg kanskje litt klumsete. Det jeg mente var at forsvinningshistorien egentlig ikke hadde trengt å være der, den virket litt påklistret og fikk historien til å synes unaturlig. Ellers er jeg helt enig med deg.

Denne må du få med deg, en spennende oppfølger til Sirkelens ende (Mer på bloggen)

Intrigene blant kvinnene og kampen om å bli den første kvinnen som setter sine ben på land i Antarktis tar mye plass, men naturbeskrivelsene og skildringer av lyder, lukter og stemninger gjør dette til en nydelig bok å lese.
Jeg føler jeg har utvidet min horisont mot et område på kloden som jeg vet jeg aldri vil besøke fysisk. Å reise dit i denne boken var en fin opplevelse. (Mer på bloggen)

De siste tre timene jeg lyttet til boken gikk jeg tur på fjellet. Det var fredag og jeg hadde fjellet helt for meg selv, men var så oppslukt av boken at jeg var fremme ved Ulriken før jeg viste ordet av det. Flere ganger kom jeg med utrop som "genialt" og "glimrende", mens jeg stompet meg frem med solen i øynene.
Ohlsson har med Papirgutten skrevet en intelligent kriminalfortelling, med et interessant bakenforliggende tema, og en løsning som ikke springer en i øynene.
I små fragmenter tar vi helt fra begynnelsen del i sluttscenen, noe som ved første fragment virket litt rart. Etterhvert viser disse fragmentene å bli som noen deilige slurker champange til en allerede velbalansert rett.
Det eneste som ergrer meg ved denne leseopplevelsen er mitt valg å droppe de fire innledende bøkene, for å gå rett på Papirgutten . Det skulle jeg aldri gjort. En ting er sikkert, hennes neste bok i serien kommer jeg til å sikre meg med en gang den kommer ut. (Mer på bloggen)

Det hele starter veldig spennende, med hendelsene som inntreffer før damen løper naken ut og kaster seg utfor Dybbølsbroen. Det er ikke før senere vi får vite navnet hennes, og hvorfor hun hadde rotet seg inn i den umulige situasjonen som førte til selvmordet.
Den andre tråden i boken er Hannahs historie. Hannah er konen til Niels. De traff hverandre i forrige bok, da de begge var gift på hvert sitt hold. Nå er de gift med hverandre, men Hannah er avvisende og innesluttet og sliter med de store spørsmålene i livet. Du kan lese videre på bloggen hvis du vil...

Desse månadsoppsummeringane er artige å lesa, tykkjer eg. Ein påminning på kor ulike me bokelskarar er - og i tillegg kan ein plukka opp gode lesetips.
Mine topp tre i april er svært ulike, men alle har gjort inntrykk og vore gode leseopplevingar:

• To soldater av det svenske forfattarparet Roslund og Hellström - bok nummer seks i ein veldig god politikrimserie.
• Allahs tårer av Rikard Spets; imponerande, spennande og actionfylt debutbok. Eg gledar meg til bok nummer to som kjem ut seinare i år.
• Frihetens øyeblikk av Jens Bjørneboe. Fyrste del av "Bestialitetens historie" var meir lettlest enn forventa; språkleg elegant, til ettertanke og mykje svart humor.

[Dette er en fantastisk bok! Intet mindre.... Den grep meg hardt rundt hjerterota og holdt fast. Flyktningestrømmen fra Afrika til Europa består ikke bare av mennesker som drømmer om en vei til et mer lukrativt liv, her er det mange skjebner. Fattigdom, savn, håp og drømmer i skjønn forening. Skal en tro forlaget, er denne strømmen av båtflyktninger økende, ikke bare et svakt minne fra min barndoms nyhetssendinger. For, jeg synes ikke vi hører så ofte om det nå, som på 80-tallet.

Kaptein Piracci går i denne historien gjennom en personlig forvandling av de sjeldne. Han er på bunnen et godt menneske, men har i hele sitt liv jobbet med å avskjære flyktninger som kommer sjøveien fra Afrika til Italia. Et møte med en dame som ankom to år tidligere får ham til å tenke over hva det egentlig er han driver med.
Den andre historien er den til Suleiman, som er en av de som vil flykte til Europa. Denne historien er full av små overraskelser, mye blir sagt med få ord, og og selv om settingen er uendelig fattigdom, skjer det noe stort i møte mellom mennesker.

Dette er en av de få bøkene hvor jeg dagen etter jeg har avsluttet den, tenker at dette er en bok jeg må lese på nytt om ikke lenge. En liten diamant med mange fasetter, som med et elegant grep samles til et hele. Anbefales på det sterkeste!]1

Takk skal du ha, dette var godt å høre. Jeg har ikke gitt opp, skal låne den med meg hjem igjen når jeg kjenner jeg har roen til å fortsette :)

Jeg liker godt hvordan disse to danskene skriver, vekslingen mellom fortellerstemmene fungerer bra, språket er kjapt og greit med korte setninger og ikke mye "fyllmasse". Plottet er definitivt originalt, og denne hellige alliansen er i mine øyne troverdig. Det var få utbroderinger, ingen gjentagelser, sløve klisjèer eller hakkete setningsoppbygning, her var ikke en trykkfeil å irritere seg over en gang. Lesingen gikk helt knirkefritt, med høyt spenningsnivå og ditto leseglede, selv om "storyen" mot slutten ble litt rund i kantene, og litt for mye sto uavklart. (mer på bloggen)

Spennende om litteratur og Nobels litteraturpris

Oppstandelse er valgt i stedet for Anna Karenina eller Krig og fred, Forvandlingen istedet for Prosessen. Idioten i stedet for Brødrene Karamasov. Og hva i all verden gjør Faen ta skjebnen på denne lista? Så bra er den ikke! Det er mye bra på denne lista, men utvalget er likevel merkelig. Det er rett og slett for mye engelskspråklig litteratur her, en del av den burde vært fjernet til fordel for klassikere på andre språk...

Ikke veldig enig :)

Det er sjelden jeg avbryter bøker, men her var historien så tynn og innpakkingen så tykk. Det ble for lite fremdrift for meg. Jeg ser at det er en god bok, med mye poetisk språk, men i mine utålmodige øyne blir det for lite action.

Se for deg at du er ute og kjører bil. Først holder du 30,40 og bilen er tilsynelatende en småputrende Lada. Hastigheten øker, motorduren blir dypere, og når du passerer 80 kilometer i timen flerres skinnet av bilen med et rykk, og du kjører den kuleste racerbilen i verden. Nå ligger veiene åpne og tomme foran deg, og fartsgrenser finnes ikke. Du suser avgårde i 150 og livet er herlig. Sånn er denne boken!