Bokelskere.no

Jeg er rundt om kring 150 sider inn i boka nå. Og den leppebitingen er til å få fnatt av. Samme med den he/she/I frowned. Har ikke tall på hvor mange ganger noen "frowned" i den boka der. Akkurat det minner meg veldig om Twilight og gir meg gysninger. Fikk også helt noia over den lista som hun skal måtte følge for å være sammen med han. Det er jo kontroll og sjalusi hele veien, absolutt ikke noe sunt forhold.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor man skal rushe seg gjennom bøkene fortest mulig. Bøker skal nytes i det tempoet man føler er greit selv.

Da jeg nå skulle legge til a Game of Thrones i samlingen min, så ser jeg at trefflisten etter søk på tittelen har gått tilbake til å vise alle forskjellige utgaver, noe som sikkert kan diskuteres det også, men det jeg virkelig ikke likte er at jeg ved å legge til en 2011 utgave av boken ikke får opp diskusjoner, sitater, lister osv som jeg ser finnes under en annen utgave... Da er det mer fristende å late som at jeg egentlig sitter med en tidligere utgave selv også...
Mao: Jeg ønsker at alle diskusjoner o.l. skal vises under de ulike utgavene, ikke bare den mest utbredte.

"What day is it?"
"It's today",
squeaked Piglet.
"My favorite day!",
said Pooh.

A.A. Milne

I scowl with frustration at myself in the mirror. Damn my hair - it just won't behave, and damn Katherine Kavanagh for being ill and subjecting me to this ordeal.

Fifty shades of grey

Jeg tar forbehold om at det kan være at jeg rett og slett ikke finner det jeg ser etter, men tidligere så kunne man se hvem og hvor mange som leste en bok når man klikket på tittelen. Jeg skulle gjerne hatt den muligheten. Som sagt, det kan hende at det bare er jeg som ikke ser det!

Man kan velge å lese romaner på mange ulike måter. Jeg liker å lese med både hjertet og hjernen. Men noen ganger, slik som med denne boka, så kobles det analytiske vekk, og jeg leser bare med hjertet. Det var ikke meningen at det skulle skje. På notatblokka mi står det helt øverst: ”Påpek dårlig setning på side 14, sjekk hvem som har oversatt boka.” – Og så står det ikke mer. For jeg ble så betatt av denne fortellingen at jeg glemte at jeg skulle anmelde den. Jeg glemte at jeg gjerne kan påpeke floskler, klisjeer og endimensjonale hovedpersoner. Jeg glemte alt annet enn denne historien som fortelles av Henry.

Hamsteren Ted, 13 år gamle Henry, og den redde og deprimerte mora, Adele bor i et lite hus i en liten by i New Hampshire. Mora er tidligere danser, hun er vakker, men sårbar. Hun har aldri vært som andre foreldre. Det har vært en lang og varm sommer, men de to har knapt vært ute av huset. De har levd på frossenmat og supper, Henry har lekt med Ted og sett fjernsyn.

Det er en uke til skolestart og Henry og Adele er dratt på kjøpesenteret for å handle klær til Henry. Mens de går blant hyllene kommer en mann bort til Henry og spør om hjelp. Han forteller at han trenger en plass å være en stund, og lurer på om han kan bli med Henry og den vakre mora hjem. Og Adele ser på ham og sier ja. Mannen blør fra en stort åpent sår på foten og fra hodet, men Adele bryr seg ikke. Da de kommer inn i huset forteller mannen at han har rømt fra fengselet. Men Adele bryr seg ikke om det heller. Hun steller sårene hans, lar ham binde henne fast. ”Slik at du består løgndetektortesten hvis du må ta den noen gang” sier han til henne mens han knyter silkeskjerf rundt håndleddene og anklene hennes. Henry lurer på om han skal hente hjelp. Men han gjør ikke det, for mora har forandret seg. I løpet av noen minutter er hun blitt yngre, mer våken enn han noen gang har sett henne.

Det er en elektrisk spenning, en slags forbindelse mellom Adele og Frank så sterkt skildret at det er som om den kommer gjennom boka og direkte inn i leseren.

Den rømte fangen, Frank, er tilstede i nuet på en måte som jeg nesten aldri har lest om før. Historien kan virke banal, men den er skrevet med en inderlighet og en kraft som gjør det til en nærmest perfekt underholdningsroman. Jeg skriver ikke mer om hva som skjer i boka – les den selv så får du se!

Det skal godt gjøres å finne litteraturinteresserte mennesker som ikke har hørt om den første boka i mykpornotrilogien til den engelske forfatteren Erika Leonard, nemlig Fifty Shades of Grey, eller Fanget som forlaget har døpt den på norsk.

Bokbloggere, journalister, og enkelte kritikere har overgått hverandre i spydige kommentarer og blodig slakt av boka.

Fanget var i utgangspunktet skrevet som en fan fiction av vampyrserien Twilight, og jeg hørte til de som lot seg begeistre av historien om Bella og vampyren Edvard. Likevel var jeg skeptisk til Fanget, en bok som hadde skapt så sterke reaksjoner at enkelte miljøer i Storbritannia forlangte at boka skulle brennes.

Boka handler om den tjueto gamle litteraturstudenten Anastasia og hennes første store forelskelse og senere seksuelle erfaringer med den fem år eldre industrimagnaten Christian.

Anastasia er en nærmest ukysset ung kvinne som lar seg forføre av den veldig kjekke og veldig rike Christian. Christian er erfaren på mange områder og har hatt lange forhold der han har vært den dominante. Han tenner kun på forhold der han får hundre prosent underkastelse og disiplin, og han prøver å advare den blyge og uerfarne Anastasia mot seg selv. Men Anastasia skjønner ikke hva hun begir seg inn i når hun frivillig går med på betingelsene han stiller. Hun skriver under på en kontrakt der hun lar ham bestemme over seg, og hun gleder seg nesten til å bli dominert. Ikke bare i senga, men når det gjelder hva hun skal spise, hva hun skal snakke om og hvordan hun skal kle seg.

Jeg syns at forfatteren har klart å skape en virkelig god spenningskurve helt fram til sexscenene. Da ble det kleint og kjedelig, og veldig repeterende. Men fram til den store, ehh, utløsningen om du vil, var dette ganske hete saker med en god nerve og spenning.

Språket og ordforrådet til forfatteren er dårlig. Det er gjentakelser, platte setninger og klisjeer, og den indre gudinnen blir veldig forstyrrende etter hvert. Og hvorfor skjønner ikke Anastasia at hun må slutte å bite seg i leppa?

Jeg har alltid ment, og mener fortsatt at litteratur er viktig, og har kraft i seg til å endre liv. Likevel betyr ikke det at all litteratur må være så enormt viktig. Noe er ren underholdning, og hvis jeg mente og trodde at litteratur som dette var farlig, så er det ikke Fanget jeg ville vært mest bekymret over. Hva med den enorme bølgen av krimbøker som bokmarkedet oversvømmes av? Jeg har fremdeles til gode å se demonstrasjonstog mot Nesbø, Nygårdshaug og Fossum selv om de skriver om grusomme drap, bestialske mord og onde mennesker. I Fanget handler det tross alt to voksne mennesker som liker sex på litt spesielle premisser. Det virkelig problematiske her er jo at språket er dårlig.

Min konklusjon blir derfor at dette er helt grei underholdning. En moderne utgave av legeromanen. En strengere redigering og halvering av sidetallet hadde gjort boka mye bedre. Det var tross alt de første 120 sidene som var best!

Så hyggelig at du gjør det :D Fortsatt god søndag!