Bokelskere.no

Herlige Bringsværd! - Publisert i Altaposten 5. september 2011

Man skal være veldig trygg og sikker på sine evner som forteller for å tørre å gjøre akkurat det som Bringsværd har gjort i sin siste bok. Her kommer nemlig en varm og klok fantasyroman der menneskene blir utfordret på sitt syn som universets herskere. Og han gjør det med en fortelling om en kamp mellom det gode og det onde der det nesten ikke blir spilt blod.
Jeremias, Hildur og hunden Jensen må redde verden fra mørket som holder på å ta over. Det dukker opp mørke hull overalt, og våre helter flytter seg via disse hullene. Noen ganger skjer disse forflytningene frivillig, andre ganger blir det bare slik. Og når man har reist gjennom sorte hull så er det ikke noe selvfølge at man fremtrer i menneskeskikkelse, det vet jo alle som reiser mye i sorte hull. Det er Jeremias som forteller historien, og han blir både katt, ku og isbjørn på sine reiser gjennom tid og rom.
Underfundelig og snedig er ordene som dukket opp i hodet mitt mens jeg leste. Plutselig forsvinner bokstaven R ut av all kommunikasjon. Det går en liten stund, så forsvinner bokstaven K også. Det byr på visse vanskeligheter, men innholdet gir fortsatt mening:
”An det ha væt den bija som vi ba politiet fjene fo en time siden? Sa den ene. Og den andre nikket. – Va ansje det, sa han bekreftende. ”
De store problemene kommer først noen timer senere når alle vokalene blir borte.
Bringsværd har mye viktig å fortelle, og jeg syns han gjør det på en flott og lite moraliserende måte. Istedenfor å si at menneskene har ødelagt for isbjørner med global oppvarming slik at isbjørnene sulter, blir Jeremias og Hildur isbjørner, og gjennom dem får vi en påminnelse om hva vi gjør med kloden vår. Det samme gjelder dyr i bur. Her finnes ingen moraliserende pekefinger som forteller hvor grusomt det er med overforede kyllinger på veksthormon. Det vi får er tenkende og pratende katter som forer opp små barn i bur. Foret kommer fra sekker som er dekorert med bilder av lykkelige småbarn som leker i en grønn blomstereng.
I en utgave av verden finnes ikke fast land lenger. Det finnes bare to arter igjen på jorden; mennesker og havmennesker. Menneskene bor på vaklevorne øyer bygd av søppel, og de vil ikke blande seg med havmenneskene. Tenk hva som kan skje hvis man tillatter blanding av raser? På søppeløyene finnes det mottak der havfolkene blir brakt når de kommer på land og søker om hjelp. Men havfolkene får ikke hjelp, menneskene vil beholde sin renhet. Når en søppeløy bryter sammen dør alle som bodde der. Ingen hjelper hverandre, enhver har nok med seg selv.
Denne ble lest med et smil rundt munnen, og jeg må bare innrømme at jeg erklærte min kjærlighet til Bringsværd flere ganger, og det ganske høyt også.

Jeg ble rørt, jeg ble engasjert og jeg følte virkelig med Kristines kamp med angsten, depresjonen og spiseforstyrrelsen. Og jeg beunderer virkelig Kristine for hennes ærlighet, åpenhet og pågangsmot!

Lucy Christopher vokste opp i Australia, men flyttet til England der hun studerte kreativ skriving. Romanen er en del av doktorgraden hennes, og er utgitt i 18 land. Den har fått flere litterære priser.

Romanen er skrevet som et brev til en kidnapper, og det er tydelig at brevet er skrevet etter at noe har skjedd.

Gemma er en nydelig 16 år gammel engelsk jente som er på tur til Vietnam på ferie sammen med foreldrene. De mellomlander i Bangkok, og her krangler Gemma med mora. Gemma går til en kaffebar alene, bestiller en kaffe, og får hjelp med vekslepenger av en kjekk ung mann. Emma syns hun har sett ham før, men hun skyver tanken fra seg. Selvfølgelig har hun ikke det!

Emma skulle ha lyttet til intuisjonen sin, for den unge mannen som setter seg ved siden av henne på kafeen i Bangkok heter Ty, og han har fulgt etter henne i seks år!

Ty så Emma første gang da hun var 10 år gammel og lekte i parken. Han var uteligger og følte en sterk kontakt med henne. Ikke noe seksuelt, det kom senere, men en slags sjelevennkontakt.

Ty klarer å lure noe dop i Gemmas kaffe, et dop som gjør henne til en nikkedukke. Han får henne på et fly til Australia, og når Gemma kommer til seg selv er hun midt ute i Australias ørken. Det er bare rød sand og kaktuser rundt henne, og selvfølgelig, husene til Ty.

Gemma er fortvilt, hun er fanget i ørkenen, hun er i et mareritt. Ty forteller henne at han har reddet henne fra foreldre som ikke brydde seg om henne, men som lengtet etter å flytte utenlands uten henne. Han forteller om samtaler mellom vennene hennes, om ting ingen andre enn en som spionerer kan vite. Han forteller Gemma at han har reddet henne fra mennesker som ikke bryr seg om henne, og at de to kan skape en flott framtid sammen.

Det er en ubehagelig stemning i boka, men forfatteren klarer på en forbløffende måte å skape sympati for kidnapperen. Det er godt gjort! Jeg var overrasket over hvor mye jeg heiet på Ty, og hvor irritert jeg var på Gemma som ikke skjønte at hun kunne stole på ham. Så jeg ble i hvert fall et offer for Stockholmsyndromet.

Boka er en crossover bok, det vil i dette tilfellet si et bok som er beregnet på voksen ungdom og voksne. Den var spennende i perioder, og spesielt forfatterens evne til å manipulere lesernes følelsesliv gjorde inntrykk.

Debra Dean er en amerikansk kunsthistoriker som debuterer som forfatter med Madonnaene i Leningrad. Romanen veksler mellom to tidsepoker og to verdensdeler, men hovedpersonen er den samme.

I 1941 er Marina er ung kvinne, bosatt i Leningrad og ansatt ved eremitasjen. Leningrad ble beleiret og Marina flyttet sammen med mange andre ansatte inn i det store museet. De fikk i oppdrag å pakke inn og frakte bort kunstskattene. Krigen utviklet seg og det ble færre og færre malerier på veggene. Marina elsket de vakre maleriene og bekymret seg over at alt blir borte. Så blir hun kjent med en gammel kvinne som lærer henne en teknikk som gjør at hun kan huske detaljer i malerier og gjengi dem til andre. De kaller det for å bygge minneslott.

I 2006 er vi i Seattle, USA. Marina er selv blitt en gammel kvinne, hun er dement og blander fortid og nåtid. Minneslottet hun bygde i Leningrad blir stadig sterkere.

Marina går over Nevskij prospekt, hun ser spiret på Peter-Paul katedralen, tårnet på Admiralitetet, kjenner brisen fra elven Neva. Alt dette kan alle beskrive som leser seg litt opp på hva man bør se i Leningrad, dagens St. Petersburg. Det virker som om forfatteren beskriver hendelser og steder hun kun har lest om i turistbrosjyrer. Rett nok er Leningrad full av vakre bygninger, men en lokalkjent forfatter ville vel ha trukket frem annet enn severdighetene?

Når hun så kommer til beskrivelsene av hvor grusomt det var under beleiringen blir det tamt og følelsesløst. Jeg ble irritert mens jeg leste og holdt på å legge boka bort. Det viste seg imidlertid at boka ble bedre og bedre, og de siste sidene er best. Det kan jo selvfølgelig hende at jeg i ren lykke over at boka endelig var ferdig følte det slik, men uansett – en heller middelmådig leseopplevelse!

Twilight var forferdelig! Jeg led meg gjennom to bøker og da orket jeg bare ikke mer. Enda oftere gjentakelser enn i denne boka her, og plutselig dukket det opp masse fremmedord som egentlig bare betydde dagligdagse ting. Som om hun skulle vise hvor flink hun var. Helt håpløst.

Nå er jeg ikke ferdig med boka, er cirka halvveis, og jeg leser den på engelsk, men føler jeg allikevel kan si litt om språket. Det er ikke noen stor opplevelse språkmessig, men den er helt grei. Bedre enn Twilight synes jeg. Det som irriterer meg er at forfatteren gjentar og gjentar de samme tingene utallige ganger. Hun biter seg i leppa og hun har ikke matlyst, eller at he/she/I frowned. Dette er tre ting som går igjen gang på gang og som er til å få fnatt av. Allikevel fenger historien nok til at jeg ikke klarer å legge fra meg boka. Men å snakke med noen og lese samtidig hadde jeg ikke fått til. Så banalt er ikke språket.

Er ikke kommet halvveis ned i første eske en gang! Send navn og adresse i en melding, ellers vet ikke postkontoret hva de skal gjøre! God helg :D

Life of the Mayfairwitches av Anne Rice

Jeg holder på med Fifty shades of grey på engelsk. Går litt sakte, men satser på å komme et godt stykke videre i helga.

Heisan. Så flott at så mange har meldt seg på. Send meg en melding med navn og adresse, så sender jeg ut i neste uke. :D

Sier ikke nei takk til en gratis bok om du har fler igjen :)

Send meg adressen din i en melding, så ordner jeg det. Veldig hyggelig at du vil ha en bok :D

Jeg har fått litt for mange bøker, så om noen vil ha en bok, er det bare å si fra. Med forbehold om at jeg har nok etterhvert ... Vestlandets leirgjøk

Jeg har egentlig ikke så mye minner fra Astrid LIndgren. Ikke misforstå meg, jeg hadde mange timer med mye leserglede da jeg pløyet meg gjennom alle bøkene hennes både to og tre ganger. Men jeg gjorde det alltid på egenhånd. Det eneste minnet jeg egentlig har er at jeg fikk full panikk og nektet å se mer på tv den dagen etter Marikken kastet opp i en episode med henne fordi hun hadde hjernerystelse. Hadde/har fobi mot oppkast som var rimelig ille da jeg var lita.

Ja, den kontrakten er jo litt viktig. ....

Jeg både elsker og hater han. Eller ikke han, men det han skriver. Noe synes jeg er dårlig rett og slett, mens andre er bra. Jeg liker han fordi han, som allerede nevnt, skriver om åndelige temaer. Det er spennende. Jeg likte best Brida og Veronika vil dø. Alkymisten, Valkyriene og Pilgrimsreisen er det verste jeg har lest av han.

Jeg er nysgjerrig på han selv, fordi jeg har hørt så mye flott om han og det han skriver. Har også sett mye sitater og sånt rundt av han som jeg liker. Men jeg er skeptisk, vet ikke hvor jeg skal begynne, også er det så mange som hater bøkene hans og. Virker som de er litt sånn elsk/hat bøker.

Jeg har vært sånn med flere bøker. For det meste forskjellige dokumentariske bøker. Jeg har også opplevd det midt i bøkene. At jeg sitter og småirriterer meg over boka og synes den er under middels og vil egentlig gi meg, men så fort jeg legger den fra meg så dukker historien og menneskene opp i hodet mitt, også må jeg liksom bare fortsette. Akkurat nå har jeg det sånn på Fifty shades of grey. Det er vel egentlig ingenting ved boka jeg liker, men jeg må liksom fortsette å lese fordi karakterene sitter fast inni meg på et vis.

Jeg er sånn dilla på dystopi for tiden og da jeg fant denne boken her så tenkte jeg at den lignet litt på 13 Reasons Why (ikke dystopi, men en av de beste ungdomsbøkene jeg noen gang har lest) fordi det blir tatt opp ting på opptaksspiller. Jeg skjønte selvfølgelig at det var dystopi, men siden jeg trodde at den hadde slike likheter tenkte jeg at den kom til å være veldig bra. Den var ikke akkurat den lengste boken jeg har lest, men det var en passe lengde på boken siden jeg så at det hadde allerede kommet en oppfølger. (den har jeg ikke fått lest enda, men tror jeg skal) Så i går leste jeg den ut, og sitter igjen med et halvstort spørsmålstegn printet midt i fjeset. Altså, den var ikke så vanskelig å forstå, men den var litt tullete og den var ALT for kort. Nesten 300 sider bare. Jeg tror kanskje at jeg ville likt denne boken enda mer hvis den hadde dobbelt så mange sider. Hvis bok 1 og 2 var sammen. Fordi denne boken her passer mer til å være en bok. Jeg liker at ikke alle dystopi bøker er i serier. Ikke at det gjør noe når det er en triologi, men det er veldig kjedelig med bøker som (the Morganville Vampires som er på den 13 boken i serien og House of Night som er på den 10/11 boken?) Uansett mister jeg i bunn og grunn lysten til å lese slike lange serier som aldri tar slutt fordi det blir ekstremt kjedelig i lengden og man mister lysten når forfatteren egentlig kunne ha sluttet historien etter 3-4 bøker.

Dessuten fikk jeg assosiasjoner til The Host (av Stephenie Meyer) et par ganger da jeg leste boken. Og det er jo ikke bra i det hele tatt. Hvis man begynner å se likheter mellom bøker, så får man ikke alltid den beste leseropplevelsen. Men så leste jeg videre og den var ikke så lik alikavel. Fordi ja, skal ikke røpe hva som skjer.

Boken hadde selvfølgelig mye bra, men mye dårlig i seg. Dessuten gikk det grusomt fort å lese den, men det gjorde ingen ting (fordi jeg måtte lese den fort igjen fordi jeg skal bruke den til en engelsk oppgave). I bunn og grunn var det et veldig bra konsept, men det ble ødelagt på grunn av en alt for kort bok. Alt for kort.