Bokelskere.no

Mens vi er på ute viddene, la meg fortelle en anektode.

Anton i Praten, fra naboøya Veierland, skal snekre for den store forfatteren og forlagsmannen Alf Larsen. Når Anton kommer opp i andre etasje, gjør han store øyne. Bortsett fra en liten sovealkove, er etasjen full av bøker, tidsskrifter og aviser - i hyller langs alle veggene og i stabler på langbord. Larsens bibliotek skal ha inneholdt opp mot ti tusen bind. Et overveldende syn for snekkeren fra naboøya.
Anton: "Har De skrivi alle disse bøkæne?"
Larsen: "Nei, jeg har ikke det."
Anton: "Har De lesi alle disse bøkæne, da?"
Larsen: "Nei, jeg har ikke det."
Anton: "Men hva skal De med dæm, da?"

Ja, tusen takk. Jeg skal studere dine sitater nøyere, og har ført Nattetanker opp på min ønskeliste.
Av Alf Larsen har jeg kun lest Det glitrer på skjær og flu. Har et spesielt forhold til denne forfatteren. Takk skal du ha, igjen gretemor.

Unnskyld mitt innsmett her, Nattanker av Alf Larsen, har du lest den, Gretemor? Kan du i så fall si meg noe om boken? Det vil jeg være takknemlig for :-)

La meg heller ta
Spøkelsesby av Bjørn Gunnar Olsen
så blir det litt vanskeligere...

Kom igjen med en tittel som begynner på Y

Sværmere av Knut Hamsun.

Det ser ut som denne tråden har gått litt i ball. Forstår jeg det rett, er det en tittel på S som er saken nå. Jeg prøver å rette opp, og håper vi går videre :-)

Jeg har ryddet og vasket på hytta (tid som kunne ha vært brukt til lesning, ifølge annelingua), men det førte i hvert fall til at jeg fant dette utklippet, et dikt av Kolbein Falkeid:

Privat huskeregel
Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggene i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.

Det er derfor
livet har deg på mannskapslista.

Ikke dårlig, dette. Hedvig, hvor er det blitt av deg?

Jeg skjønner at Dickens kan leses på flere nivåer - og at vi som leser han for første gang, har mye igjen å hente.
Takk for din informasjon, Kjell. Gleder meg til å gå videre i denne samlesingen.

Det var vel annelingua tror jeg, som ønsket hun kunne gi ulike terningkast til ulike deler av en bok! Det ønsker jeg med En by som Alice…

Første del av boken foregår i Malakka (i dag Malaysia), den gang en britisk koloni, under andre verdenskrig. Japanerne okkuperer halvøya. De driver en gruppe kvinner og barn som ikke har klart å evakuere i tide, fra sted til sted. Ingen vil ta noe ansvar for disse flyktningene. Denne delen av boken synes jeg er svært god. Vi får et realistisk innblikk i forholdene i landet (flotte naturskildringer blant annet), krigen og i hvordan situasjonen utvikler seg for menneskene på flukt. Terningkast 5!

I vel siste halvdel av boken er handlingen lagt til England og Australia i tiden etter krigen. Historien som fortelles er rørende og ganske godt skrevet. Ikke noe galt i og for seg, men litt for rett frem og forutsigbart for min smak. Personene forblir forholdsvis flate og klarer ikke engasjere meg slik de gjorde til å begynne med.

Sum á summarum – jo da, en underholdende og på mange måter fin bok. Synd at forfatteren ikke greier å opprettholde drivet fra den første delen. Det er etter min mening den som bærer denne boken. Terningkast 4.

Takk for tipset - har allerede lest artikkelen. Mest ut fra en språklig interesse og uten å få med meg at et brett ikke bare er et brett ...

Tusen takk for dine veiledning inn en for meg ukjent verden!
Det er altså forskjell på lesebrett og nettbrett (og at det jeg har, er et nettbrett :-). Jeg forstår at lesebrettet har store fordeler når det gjelder lesbarhet. Kan du si litt mer om andre forskjeller på de to. Kan jeg f.eks. bruke et lesebrett til å søke på Internett, slik jeg kan med nettbrettet?

Du skriver nydelig, Galatea! Og overbevisende.

Jeg ser disse personenes sårbarhet, og ja, avmaktsfølelse. Men jeg ser også dobbeltheten i dem – de to kvinnenes vilje og styrke. Marcenda har tatt et valg og går bak sin fars rygg for å oppfylle sine ønsker når det gjelder Ricardo Reis. Også Lidia har tatt et valg. Hun trosser moren (hun er en voksen kvinne, men vi skjønner at hennes lille familie betyr mye for henne) og bruker sin tid på doktor Reis.

Det spanske folket reiste seg mot general Franco, med støtte fra tusenvis av frivillige fra mange land (derav borgerkrigen). Det skulle likevel gå mange år før Spania igjen ble et demokrati. Portugiserne sto ikke opp mot Salazar på samme måte, med spredte angrep var det, som marinegastene i boken. Mussolinis Italia og Hitlers Nazi-Tyskland havnet på historiens søppelhaug. Det jeg vil frem til, er den styrken som også fantes i folket.

Så kan du si at vi får nye kriger, og spørre om vi egentlig noe har lært, men bare gjentar våre feil…

Tusen takk skal du ha!
Etter at jeg skrev dette har jeg faktisk begynt å lese e-bøker, uten at jeg elsker papirbøkene mindre av den grunn.

Tusen takk til deg også, Galatea! Det er alltid fint å kunne gå dypere inn i en bok på denne måten. Jeg har lest begge innleggene dine flere ganger og forstår bedre hva du mener. Du har interessante synspunkter som gir mening og forståelse, og som jeg langt på vei deler!

Når det gjelder den avmakten eller fremmedfølelsen som du beskriver, får jeg ikke helt tak i den (det betyr jo nødvendigvis ikke at den ikke er der). Mener du avmakt og fremmedfølelse i det portugisiske folket? Eller i Ricardo Reis?

Jeg er enig med deg når du beskriver Reis som resignert. Jeg oppfatter at resignasjon er en slags grunnstemning i livet hans dette siste året. Av og til gjør han aktive handlinger, som når han bestemmer seg for å gjenoppta legepraksisen eller dra på pilegrimsreise. Men når beslutningen er tatt, flyter han bare uengasjert med – viser liten interesse for pasientene sine eller faget sitt, eller for pilegrimsreisens formål. Jeg føler egentlig hverken sympati eller avsmak for han. Dette er sånn han er. Han aksepterer at livet hans ble som det ble, men ikke uten en viss sorg eller snarere vemod. Leste slutten på nytt og begynte nesten å gråte. Så rystende og gripende.

Har du lest Beleiringen av Lisboa? Det var mitt første møte med Saramago, en bok som virkelig tok tak i meg. Hvis ikke jeg husker feil, er bokens hovedperson, korrekturleseren, litt samme type som Ricardo Reis – resignert, middelaldrende mann som nærmest bare driver med i sitt eget liv. Så plutselig en dag tar han en beslutning og gjør et ørlite sprell - som får uante konsekvenser. Anbefales!

Denne diskusjonen er fin også med tanke på videre lesing av Saramago og forståelse av hans forfatterskap. Jeg visste for øvrig ikke at han var død.
Takk igjen :-)

LBK skriver gode tekster og språket er mange steder til å frydes over. (...) Jeg håper LBK vil skrive mer.

Bare et lite usaklig innspill fra sidelinjen - siden jeg har samme initialer som Boström Knausgård, synes jeg dette er veldig hyggelig å høre :-)))

Beklager - du var for kjapp for meg, gretemor.
Og jeg som var så fornøyd med å ha funnet en tittel som sluttet på Y :-)

Spøkelsesby av Bjørn Gunnar Olsen

piske

Tatt av vinden av Margaret Michell

Jeg oppfatter at Saramago i sitt forfatterskap utforsker alternative muligheter, verdens tvetydigheter. Hva skjer når det vi forventer, ikke skjer. Hvis sånn eller sånn, hvordan går det da… Noen eksempler: ”Beleiringen av Lisboa” - hvis korsfarerne sa nei til å hjelpe til med frigjøringen, hva da…, ”Den andre mannen” – hvis to personer er kliss like, og ”En beretning om klarsyn” - hvis alle stemte blankt ved valget... Svenska akademien formulerer det så presist, nærmest poetisk, i forbindelse med tildelingen av nobelprisen: ”Med sine lignelser som bæres av fantasi, medfølelse og ironi, gjør han (Saramago) det stadig og på ny mulig å gripe en flyktig virkelighet”.

Er det ikke dette Saramago gjør i ”Det året Ricardo Reis døde”? Hva om døden er en glidende overgang, og ikke plutselig og definitiv. Om vi etter døden får en tid (ni måneder, like lenge som et svangerskap) der vi fortsatt kan omgås de levende. ”Ingen av oss er virkelig levende eller virkelig døde”. Forfatteren lar den døde poeten Fernando Pessoa stadig oppsøke sin venn og sitt heteronym (sin oppdiktete forfatter) Ricardo Reis. Jeg oppfatter også tittelen ”Det året …” som en henspilling på denne glidende overgangen, dette grenselandet mellom livet og døden. Ett år tok Reis’ dødsprosess – fra han kom tilbake til Portugal fra Brasil og til bokens slutt. Ett år da han og Pessoa nærmer seg hverandre seg stadig mer.

Hva boken egentlig handler om, er etter min mening uvesentlig. Her er det lag på lag, ulike perspektiver og temaer. Jeg oppfatter identitet som sentralt. "Du er ikke én, du er mange" er en påstand som stadig gjentas, i ulike varianter. ”I oss lever utallige, når jeg tenker eller føler, vet jeg ikke hvem det er som tenker eller føler…” Hvem er jeg? Hvem er Ricardo Reis? Vi vet at Fernando Pessoa brukte flere heteronymer. Ricardo Reis er én av dem. Bernardo Soares ("Uroens bok") en annen (se sitatene innledningsvis). Galatea nevner avmakt som et tema. Andre kan være Europas politiske historie (1935-36), ordenes og språkets betydning, det portugisiske folkets flegma, seksualitet, kjærlighet mellom kjønnene.

Saramago gir oss detaljerte og presise, og tilsynelatens hverdagslige observasjoner, observasjoner som rommer store spørsmål, innsikt og visdom. Hver gang jeg leser et avsnitt på nytt (for det må jeg), oppdager jeg noe nytt.

Jeg er enig i mye av det Galata skriver, men ikke i tolkningen av slutten. Saramago vil ikke konkludere med at ”mennesket er ingen”. Det strider mot alt jeg forbinder med han. Jeg vil ikke røpe min tolkning, heller ikke påstå at den er riktig. Saramago gir ikke svar, men lar oss forbli i nye spørsmål. Rystet i våre vante oppfatninger.

Jeg vil også berømme oversetteren. Å oversette Saramagos egenartete skrivestil, kan ikke være enkelt. Og så flyter språket så lekende lett! "Tung og langtekkelig" - nei, medrivende og suggererende. En befriende krevende tekst, som oversetteren skriver i sitt forord. En tekst som gir utrolig mye når du bare gir den din tid. En favorittbok og terningkast 6!

Bare når jeg må, og bare med blyant.