Tusen takk gretemor for denne oppklaringen! Originalteksten viser at forfatteren har sitt på det tørre. Det vanlige norske begrepet for «intra-gastric-feeding», «tube-feeding» og «gastric-feeding» er sondeernæring, nettopp det som foregår i boken. Dette burde oversetteren tatt seg bryet med å sjekke. (Og jeg ble påminnet om at det aldri er lurt å konkludere før saken er skikkelig undersøkt 😊
Bruken av uttrykket «en nightingale» om en svært selvoppfordrende sykepleierske er også interessant. Florence Nightingale brukte hele sitt liv på å utvikle sykepleie til et selvstendig og respektert fag. Underdanig var hun imidlertid ikke, tvert imot - en svært viljesterk og handlekraftig kvinne. Din opplysning her bidrar til en dypere forståelse av originaltittelen, «A Shroud for a Nightingale».
Nå mener jeg på ingen måte at en tittel skal oversettes ord for ord. Men en viss sammenheng mellom tittel og innhold bør det være. I dette tilfellet synes jeg «Mens englene sover» er nokså på viddene; originaltittelen er langt mer dekkende.
Takk igjen for din nysgjerrighet, gretemor. Du er suveren til å finne opplysninger. Morsomt!
Nysgjerrig som jeg er lastet jeg ned en prøve på "Shroud for a Nightingale", og siden hendelsen inntreffer tidlig i romanen, kan jeg lese at forfatteren bruker "intra-gastric feeding", "tube feeding" og "gastric feeding", så det virker litt sløvt at oversetteren ikke vet forskjell på en vene(intravenøst) og en magesekk(gastric).
Når det gjelder "Nightingale" i tittelen kom jeg til å tenke på at jeg har lest uttrykket flere ganger i eldre engelsk litteratur om en sykepleier/pleier som er svært selvoppofrende. Jeg tenkte spesielt på Florence Nightingale, og at benevnelsen sannsynligvis stammer fra hennes navn. Sykepleierskolene bar eller fortsatt bærer hennes navn i tillegg til sykehus i England som heter Nightingale Hospitals den dag i dag.
Jeg vil også legge til at titler kan ofte være svært vanskelige å oversette direkte til norsk.
Det er aldri gøy å skrive noe negativt om bøker, men noen ganger skjer det. Ekstra kjedelig er det når det skjer med bøker som er høyt elsket av andre ...
En populær bok
Med dette mener jeg selvfølgelig ikke at selve boka er dårlig, men Hesteguttene var bare ikke en bok for meg, og skjønner godt hvorfor mange liker den. Selv tror jeg at jeg hadde likt den bedre hvis jeg leste den da jeg selv var yngre. Men det har også hendt seg at jeg har likt en ungdomsbok i voksen alder, også. Dette er ikke ren ungdomsbok, men en blanding av ungdomsbok og for unge voksne.
Jeg ville lese den på grunn av temaet, og synes også det er viktig å lese bøker man ikke vanligvis leser. Boka inneholder forskjellige tidslinjer. I 1926 møter man to unge gutter som befinner seg på barnehjem i datidens Tsjekkoslovakia, og trener turn sammen med en hest. De er uvanlig dyktige og de har en form for kommunikasjon og forståelse for hverandre som andre ikke skjønner. Men da den ene finner ut at han skal få besøk av et voksent par som kanskje vil adoptere ham, får han panikk for de kan ikke skille seg fra hverandre. Dermed bestemmer han seg for at de skal flykte sammen, men er det egentlig så lurt? Kan de klare seg alene, og vil de noen erkjenne hva de egentlig føler og betyr for hverandre?
I 2014 møter vi Anton fra Sverige som er i et nytt forhold til en mann. Han håper at forholdet skal være og at hans bestevenninne vil like ham. Selv om han er homofil, har aldri brydd seg om å komme ut av skapet offentlig. Etter videregående har han klart å skaffe seg jobb innenfor hjemmetjenesten. Han blir fascinert av en mann som han besøker jevnlig som bor i en rotete leilighet. Han vil bare oppholde seg på kjøkkenet og Anton prøver å rydde det som går an å rydde. Mannen er svært gammel og snakker ikke. De kommuniserer gjennom dunkingen mannen lager med stokken og små gester som Anton lærer seg å tyde etter hvert. En dag finner han fotgorafier og blir ekstra nysgjerrig på denne mannen, men hvordan skal han bli bedre kjent med ham, og finnne mer bakgrunnstoff om ham? Og har disse tidslinjene noe med hverandre å gjøre?
Gikk ikke overens med fortellerstemmen
Dette var en bok jeg gjerne ville like av mange grunner, men kom ikke helt overens med fortellerstemmen som var svært tungtrødd og som inneholdt lite utvikling. Syntes også handlingen ble for åpenbar. Leser man nøye, er det lett å få med seg små hint. Det uvanlige med denne boka er at fra side 365 til siste side, var det nesten som å lese en helt annen bok. Hvis forfatteren hadde skrevet med samme fortellerstemme, ville jeg ha likt resten av boka, også. Slutten fikk en helt annen stil over seg. Da mener jeg ikke sjokk eller noe sånt, men måten forfatteren formulerer siste delen av historien på. Jeg likte dog å lese delen om Anton og den gamle mannen. Syntes det var mer sjarmerende og fascinerende.
En bok om viktig tema, også i vår moderne tid, men klarte dessverre helt å komme meg inn i boka. Men er sikker på at mange andre vil like den bedre enn meg. Det har allerede skjedd.
Fra min blogg: I Bokhylla
Du har selvfølgelig rett i at oversetteren ikke kan frikjennes før vi har sett originalen.
Det er forresten enda en ting jeg stusser over, tittelen «Mens englene sover». Jeg fant ikke denne dekkende for bokens innhold og sjekket originaltittelen, «A Shroud for a Nightingale», hvilket skulle bety noe i retning av «Et svøp/likeklede for en nattergal» (ev. en elev eller ansatt ved Nightingale-skolen). Dette synes jeg er langt mer dekkende for innholdet.
Står vi overfor en oversetter som tar seg vel store friheter?
Jeg tror du anbefalte denne, Harald i en annen tråd, og min interesse ble tent nettopp fordi handlingen er lagt til en sykepleierskole og et søsterhjem. På smussomslaget opplyses at P. D. James selv har hatt fast arbeid innen helsevesenet - og mye er tatt på kornet. Men en grov feil har fått passere. Sondeernæring omtales konsekvent som intravenøs ernæring eller intravenøs mating. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at en elev dør under en demonstrasjon da hun får melk gjennom en slange ført gjennom munnen og ned i magesekken (sondeernæring). Eleven ville utvilsomt ha dødd om hun hadde fått melk direkte i en blodåre (intravenøst)!
En stund lurte jeg på om forfatteren eller oversetteren var den skyldige. Kom frem til at oversetteren måtte frikjennes. Sondeernæring er på engelsk «tube feeding», intravenøs «intravenously». Begreper en oversetter må kjenne.
Forventningene ble dessverre ikke innfridd, og jeg vaklet mellom terningkast 3 og 4. Valgte å la de gode miljøskildringene veie opp for svakhetene (som er flere enn den nevnte).
Hilsen en gammel sykepleierske
Luftfuktigheten fikk det til å kjennes som om selve luften svettet.
Har kviet meg noe til å skrive denne anmeldelsen, for Fossum er en forfatter jeg respekter mye, siden hun er en av mine norske favorittforfattere. Men lenge siden jeg har irritert meg sånn over en bok.
Har likt det meste av Fossum tidligere
I flere år har jeg lest mange bøker av henne, både Konrad Sejer bøkene og de enkeltstående bøkene hennes, og flere ganger har hun imponert meg. Har ikke likt alle Konrad Sejer bøkene heller, men de fleste. Hun er god på å beskrive karakterer, spesielt outsidere, og dysfunksjonelle relasjoner. Var også skuffet over at Rivertonprisen ikke gikk til Bakom synger døden. Ikke bare fordi det var en avslutning på Konrad Sejers karriere i bokverdenen, men fordi boka var fascinerende på mange måter. Det eneste jeg ikke har lest av Fossum så langt er nok diktsamlingene hennes, og det er fordi jeg leser ikke dikt.
Drepende drage Angrende hund er en annerledes krim av Fossum. Det beskrives som en krim, men synes den virker mer som en psykologisk roman siden politifolk ikke dukker opp før langt uti boka. Den er om søskenparet Aksel og Ellinor som har levd et normalt liv i følge andre, men de andre visste ikke sannheten innenfor de fire veggene. Foreldrene deres var kanskje greie mot de utenfor familien, men ikke mot barna deres. I følge Ellinor og Aksel var de kalde og fraværende. Som å vokse opp hos fremmede. I nåtidens handling er faren deres død, men moren deres bor fortsatt i det samme huset, alene. Det er bare Aksel som holder kontakten med henne og hjelper henne med ærender, selv om han ikke har spesielt lyst. Ellinor har kuttet all kontakt med moren, men får ofte besøk av broren hennes. Ellinor er sykmeldt og bor for seg selv, mens Aksel jobber for en liten avis og er en veldig enstøing selv. Som en slags lek mellom bror og søster, planlegger de måter å drepe sin egen mor på.
Får de det som de vil ha det? At moren deres dør brått og uventet?
Hadde passet bedre som en novelle
Dette var en bok jeg gjerne ville lese og like siden den var skrevet av Fossum og det er også spennende at forfattere man leser mye av, også kommer med noe nytt. Er ikke helt begeistret for denne Feber ennå siden han fikk så liten rolle, og kjenner jeg ikke gleder meg voldsomt mye til neste bok i serien, men skal nok få den med meg. Syntes bare at denne boka var for seig til Fossum til å være, og nesten ingen av karakterene fascinerte eller provoserte uansett hvor mye de forsøkte. Det ble så mange gjentakelser i handling og samtaler, at denne historien kunne ha fungert bedre som en novelle istedet for en hel bok.
Dysfunksjonelle familier er ofte spennende og rart å lese om, men dette ble for langdrygt og en tålmodighetstest for min del. Hele greie ble for åpenbar og da gikk lesingen enda langsommere enn til vanlig, siden man ikke klarer å leve seg helt inn i handlingen. Så dette var nok ikke en bok for meg. Noe som er synd, med tanke på hvem den er skrevet av.
Er det lov å savne Konrad Sejer litt ekstra nå? ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Hørtes ut som en spennende bok du leser og godt med et bad. håper du har en fin søndag :)
For forutsigbar, langtrukken innimellom og overdramatisk andre steder. Men en så god idé!
Spennende, jeg har lest den ene av Mantell og likte den veldig godt på grunn av det historiske bakteppet som virket veldig nøye gjennomarbeidet, men samtidig gjør hun historien unik med sin gode skrivemåte og menneskelige følelser og har gode forklaringer på ting. Jeg har også lest den første av Sansom den var litt annerledes ikke så historisk nøye gjennomarbeidet synes jeg som Mantell, litt mer fiksjon og litt mysterier, men god underholdning tror jeg ga den terningkast fire , mens Mantell fem.
Håper du har god søndag og ja det er lurt å forhåndstemme, det har jeg gjort for noen uker siden :).
Ja får vel mer svar de neste ukene. Men ja håper det ordner seg etter hvert :). Spennende bøker du har. Håper du har god helg med godt vær :)
Er kjekt med gjenlesning og gjenlytting? Er mye nytt du eventuelt oppdager eller er det stort sett samme opplevelse? Italiaensken wow, det skulle jeg gjerne kunne bedre det er så vakkert språk.
Håper du god helg og mye flott lesestoff ser ut som nok engang :)
Kjekt med en god bok. Valgkamp er nok mye arbeid ja. Ja godt du gjorde meg ops på skrivefeilen/leifen der.
Håper du har en god helg og ja godt valg :)
Denne uken har vært rar, litt slitsom med tanke på diverse små ting og tang, men håper at helgen kan ta opp det som har vært rar og generelt slitsom. Men jeg hadde en fin dag i går, men ellers har denne uken vært litt sånn kjedelig og vente på ting som skal gjøres osv.
Jeg har lånt meg tre bøker til helgen : August av Victoria Hislop, Gutten fra Napoli av Viola Ardone og Sommeren på Oaktree Manor av Katrine Wessel- Aas. Jeg har begynt på August og synes den så langt er grei nok, men jeg fullførte aldri helt Øya for mange år siden den fenget meg liksom ikke.
Hva leser dere denne helgen?
Håper alle har fin helg :)
Trine - Lise Rygh debuterte med denne romanen i fjor, og den har ikke vært så synlig. Noen ganger er det befriende å lese bøker som man ikke ser "overalt".
Kort roman med mange tunge tanker
Hundedager er en smal roman på 157 sider. Det er ingen dramatisk roman, men veldig stille fortalt om fortid og fjerne bånd til tross for at de gjelder hovedpersonens nærmeste. Tess blir oppringt og fortalt at moren hennes er på sykehus. Hun ble funnet av en av naboene som fant henne i hagen. Hun skal ha fått slag. Moren har også en hund som trenger å bli passet på. Hun som ringer, er en av de andre naboene til moren, og Tess er ikke så glad for å passe på hunden inntil videre, siden hun ikke er hundemenneske. Men hun drar likevel til leiligheten hun vokste opp i og hun møter nabokvinnen som ringte henne og datteren hennes Ida. Deres forhold virker noe annerledes, og Tess kjenner seg igjen i relasjonen deres. Hun selv var oppvokst i et kaldt og fraværende hjem. Moren hennes var ikke noen som trøstet henne, eller som var støttende. Det virket nesten som om de bare bodde sammen. Noe som er trist.
Med denne boka prøver Rygh å fortelle om omsorgssvikt, og det er mer vanlig enn man tror. Hvor mye skal man blande seg inn som nabo, eller skal man bare late som ingenting?
Kanskje ikke en roman for alle?
Som nevnt er dette en liten og lettlest bok. Ikke lettlest når det gjelder tema, selvfølgelig, men passer bra hvis man vil ha en bok mellom noen tyngre bøker som avveksling. Har sett en del lovord om boka, men selv er jeg ikke helt der, dessverre, til tross for at det var en roman jeg gjerne ikke ville like. Karakterene er troverdige og forfatteren tar opp et viktig tema, men ble ikke helt fortrolig med språket. Ble ikke så engasjert som da jeg leste baksideteksten. Handlingen bød på gode kvaliteter som provosering som også er hensikten, troverdige karakterer og nedstemthet, men savnet vel mer historie. Det er jo begrenset hva man kan presse inn på få sider, og jeg er en leser som foretrekker store bøker med mange detaljer. Dette ble nok litt for "lite" etter min smak, kanskje? Skjønner godt hvorfor den er godt likt med tanke på sin troverdighet, men synd at jeg ikke ble så engasjert i selve historien.
Fra min blogg: I Bokhylla
Nettopp ferdig med denne - likte den ikke så godt, ustrukturert og rotete og ikke så interessant - ca 3 på terning av meg.