Bokelskere.no

Hva innebærer det egentlig å gi en stjerne, markere «Godt sagt», til en bokomtale? Jeg vil tro mange tolker det som en støtte innholdet i omtalen. Du gir en stjerne fordi du er enig i at boken er god – eller dårlig, eller fordi omtalen inspirerer deg til å lese boken.

Jeg har ikke lest «Det åttende livet» og kan således ikke ta stilling til den. Ikke er omtalen spesielt inspirerende heller, snarere tvert imot. Men omtalen din, Ellen er en balansert og velbegrunnet motvekt mot alle de rosende ordene denne boken har fått. Den gir dermed et bredere bilde av boken, og det synes jeg er godt sagt!

Ingen grunn til å skamme seg (jf. første linje i omtalen din) :-)

Spennende, håper du har en god helg :)

Jeg hørte historien om verdens to første kvinnelige skipsredere, Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen for lenge siden og tenkt at dette måtte være godt stoff. Så er det litt av et sammentreff at det kommer to bøker om disse kvinnene omtrent på samme tid.

Ut fra anmeldelsene er jeg ikke i tvil om hvilken jeg vil prioritere. Det må bli Arne Vestøs Brummenæs & Torgersen. Jeg foretrekker dessuten sakprosaen, fremfor en roman som dikter seg inn i følelseslivet til to kvinner som faktisk har levd.

Takk for din omtale Marie, som også underbygger mitt valg.

Her får vi en nydelig sammenflettet historie, lettlest og absolutt ikke overtydelig, men leseren slipper å anstrenge seg for å huske karakterene eller følge med på hendelsesforløpet.

Om skjønnheten, nei det er ikke alltid lett å vite likte jeg egentlig bok eller ikke. Likevel får man kanskje noe ut av bøker man ikke liker best eller er usikker på.

Kjekt med krim. Håper du får en god helg i det varmere strøket :)

Jan Kjærstad har jeg også lest en god del bøker av og liker han veldig godt som forfatter. Har lest både Jonas Wergeland triologien, Berge, Normans område og Mr Woolf. Så jeg har også veldig lyst å lese en tid for å leve. Så kjekt at du liker den.

Kjekt med lydbok. Ha en god helg:)

Er dette sakprosa bok med bilder og tekst?

Håper du har en god helg :)

Helgen begynner her på Vestlandet med ordentlig rusk vær, det regner og regner og tar aldri slutt omtrent og en blir dasblaut på regntøyet sitt, men høst har jo også sin sjarm med de nydelige bladene som detter ned og det mørke som gir mer tid til inne tid og det betyr hos meg lesetid.

Jeg skal begynne på Pappa var nesten på Woodstock av Ane Barmen, den har jo fått så gode kritikker så jeg stod lenge i kø på den på biblå.

Hva leser dere denne helgen?

Ønsker alle en nydelig helg :)

Litt Agatha Christie-preg over denne hvor en gruppe mennesker er stranda i et herskapshus på ei øy langt ute i ingenting. Mer blodig enn Christie, da. Veldig spennende og er overordentlig imponert over oppleseren som håndterer et utall dialekter og aksenter med god flyt.

Feelgood bøker er nok ikke det jeg leser aller mest av. Grunnen er at de ofte føles cheesy, noe fleste sjangre er. Denne er også det, men Ansiktsløft har sin sjarm.

Samfunnspress og ønsketenkninger
Boka handler ikke om plastisk kirurgi, selv om det kan virke sånn, men mest om fasadesnakk og barnemas. Det å opprettholde en fasade er ikke alltid like lett for alle. Boka er ikke oppdelt i kapitler, men oppdelt i forskjellige perspektiv. Vi blir blant annet kjent med Sami. Hans største ønske er å bli far, men hans forhold til kvinner, har ikke vært lett. De forholdene han har vært i, har vært korte og man sklir fra hverandre. Markus, en god kompis, har tre barn, og har ansvaret for dem selv. Barnas mor bor ikke med dem på grunn av depresjon. Vi blir også kjent med Samis søster, hans mor og en livsstilblogger, velværeblogger, influenser, eller hva man foretrekker å kalle dem, om hennes hverdag gjennom blogginnlegg.

Så dette er en liten bok på bare 393 sider, men som består av stort persongalleri. Selv foretrekker jeg stor persongalleri, men i Ansiktsløft, var ikke alle like engasjerende å lese om. Foretrakk å lese om Sami og Markus, for jeg likte humoren og tankegangen deres, bedre. De andre har sine øyeblikk også, men syntes ikke de bidro til handlingen på samme måte. Trivdes bedre med boka de gangene jeg leste om Sami og Markus.

Noen morsomme deler
Likte spesielt godt å lese om Sami og MC-gjengen. Han er redd de kommer til å drepe ham etter et uhell, og han søker ly hos Markus, i håp om at han aldri blir funnet. I mellomtiden lyver han hvorfor han er hos dem i noen dager. Det er også småmorsomt å lese om Samis forhold til kvinner som alltid klusser seg til på en eller annen måte. Det var også spennende å lese om kontrasten mellom Sami og Markus. Gode venner hvor den ene drømmer om å få barn, men synes det hele virker umulig, mens den andre har tre barn og får aldri et øyeblikk av ro.

Med tanke på at boka består av mange karakterer, kan det kanskje virke som om handlingen ikke har noen begynnelse eller noe slutt, men det har det, og det er en rød tråd i alt dette rotet som underveis, ikke bare for Sami, men alle andre også. Så boka føles ikke så spredt som den kan gi inntrykk av.

En fin roman om kaos, luftslottdrømmer, foreldreansvar og vennskap. Ansiktsløft tar seg også for noen tunge temaer som mental helse, og det at man kanskje ikke alltid føler seg bra nok til tross for at man gjør sitt beste.

Ansiktsløft minnet meg litt om Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting. Ansiktsløft er riktig nok ingen julebok, men følte at Skretting og Nousiainen hadde samme toneleie.

Ingen dårlig bok, men det var kanskje ikke helt min type humor.

Fra min blogg: I Bokhylla

Subtilt i teksten stiller romanen gjennomgående spørsmål som angår oss i dag, eksistensielle tanker luftes, som at det ikke er lett å forstå seg på andre, hva legger vi i ordet "vanlig" egentlig, og befrielsen i å slippe all tankestøy, og "å bare være".

Dette er den tredje boken i John Harveys krimserie. De er langsomme disse bøkene, på kanten til kjedelig, men noe har fått meg til å lese videre. Denne hadde noen få høydepunkter, men ble langdryg

Virkelig gode barnebøker er gull verdt, Gi meg en klem kan man lese og leke, undre seg i og finne fellesskap - anbefales!

Grusom og sterk, men en fantastisk bok skrevet om tyske Max Schulz som under 2.verdenskrig er soldat i en konsentrasjonsleir og tar livet av sin jødiske venn og hans familie. Mot slutten av krigen bytter han identitet til sin jødiske venn for å unngå å bli tatt til fange og straffet som nazist. Han lever seg veldig inn i sitt jødiske liv og ender opp i det som blir Israel. En satirisk, mørk og veldig god bok om skyld og soning, og om hvor ironisk det er at gjennom sitt bytte av identitet må se ting fra en jødes perspektiv.

Så koselig å se deg igjen. Ja, jeg er helt enig med deg i at det er kjekt å lese hva de andre her inne leser.

Håper du har en god uke :)

Fredrik Fasting Torgersen (1934–2015) har fått sitt navn uløselig knyttet til en av vår tids mest omtalte drapssaker. I 1958 ble Fasting Torgersen dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring for drapet på en 16 år gammel jente i Oslo. Han hevdet hele livet sin uskyld og kjempet med sine støttespillere for å få saken gjenopptatt, uten å vinne frem.

At Fasting Torgersen var en følsom og treffsikker poet og fotograf var inntil nylig ukjent for meg. Rent tilfeldig ble jeg oppmerksom på hans «Hvis himmelen, Dikt og fotografier fra Oslos skyggesider på 70-tallet». Det var noe ved disse diktene om umiddelbart grep meg. En dobbelt bunn. En brodd. Noe som gjorde at diktene «satte seg fast», og jeg straks bestilte boken fra forlaget SpreDet. Jeg synes det er vanskelig å finne dekkende ord for akkurat hva som fascinerer meg så sterkt med boken. Er det overraskelsesmomentene flettet inn i alvoret? Ironien?

Fasting Torgersen står på de svakes side. Uten å bli sentimental eller bitter lar han domstolene, fengselsvesenet og presteskapet få gjennomgå med sin skarpe penn. Et eksempel:

Vil du blir riktig gammel
så kom i fengsel
for der er årene
lange som evigheter –
tenk over det

(Jeg skulle ønske dikteren hadde strøket den siste, unødvendige setningen; diktet vekker ettertanke uten at leseren blir bedt om det. Som alle diktene og fotografiene.)

Eller dette, dessverre fortsatt aktuelt:

Gamlehjemmet
er på mange måter
en himmelrakett –
oldingene er på plass
som astronauter –
fra vinduene
speider de etter
det siste gløtt
av menneskelighet.

Fotografiene, i svart-hvitt, slo meg ved første øyekast som dystre. Det er de da også, men i portrettene som i diktene er det noe mer – følsomhet, styrke, medmenneskelighet.

Et tankekors – når jeg nå, i 2021, leser min egen tekst, åpner selv denne bokomtalen med «Torgersen-saken». Det sier sitt om hvor sterkt denne mannen og hans liv er blitt knyttet til en uløst drapssak fra 1957.

Romanen er handlingsmettet, fortalt fra flere vinkler, på en og samme tid, og tar for seg mellommenneskelige utfordringer på en overbevisende måte. Her er mye humor, og karakterer som en blir glad i.

The Homecoming er en noe ukjent bok, skrevet av en mindre kjent forfatter. Noe som er synd for dette er en bok som fortjener mer oppmerksomhet, for dette er nesten perfekt Halloweenlesing.

Lekende plot
Baksideteksten kan virke noe typisk og et konsept man har lest minst hundre ganger før. Det er det også, men heldigvis har Pyper en forfriskende fortellerstemme, og litt ny vinkling på ting som fungerer. Det gjorde boka mer fascinerende enn det den utgir seg for å være.

Uansett, er denne snertne lille boka om tre søsken med noen store aldersforskjeller, som har møtt opp på et ukjent sted med sin mor. De er der for å møte farens og ektemannens advokat, siden han nylig døde. De får vite at hytta de møter opp på, det store inngjerdete området, er hans sted. Et sted de andre ikke hadde kjennskap til. Sammen har de møtt opp for å høre advokaten lese opp farens testament. Testamentet er noe original, kan man si. Den avdøde krever at de skal være på hytta i tretti dager. En hel måned uten PC, mobil, Internett. De har bare hverandres selskap og enkle ting i hytta å underholde seg med. De får ikke kommunisere med omverdenen. De som nekter eller trekker seg før tretti dager er gått, får ikke noe. Gjennom en avtale i testamentet, er det gjort klart at mat og nødvendigheter fraktes til gjerdet som de henter selv, så lenge de ikke går utenfor. Etter at advokaten går, blir psyken deres virkelig satt på prøve. Ikke bare på grunn av fraværende teknologi og komminikasjon med omverdenen, men hva de oppdager er sammen med dem innenfor gjerdet. Hva er det deres avdøde familiemedlem prøver å si med alt dette?

Kreativt eller irriterende testeament?
Morsom måte å skrive et testament på ... Gi folk en utfordring istedet for å dele ut. Selve konseptet i boka høres kanskje oppbrukt ut. På en måte er det det, men på en eller annen måte klarer Pyper å kaste inn forskjellige elementer og komme med nye vinklinger, som holder på interessen hele veien. Det meste er jo forutsigbart uansett sjanger, likevel klarer han å holde mystikken og interessen opp fra start til slutt.

Spesielt spennende var det at hverken barna eller moren kjente den avdøde så godt til tross for at de bodde sammen. Han var ofte borte på grunn av jobb og de visste lite hva han egentlig hva han drev med, og hva slags type han egentlig var. Karakterene som blir igjen på hytta er også fascinerende. En mor som nesten virker like fraværende som faren. Den eldste er kirurg og arbeidsnarkoman, den andre er en narkoman, som påstår at hun har sluttet, og den minste er fjorten år og en kreftoverlever. Den største gåten er at moren deres var gift med en mann i 42 år, og vet nesten ikke mer om ham, enn det barna hennes gjør. Det er godt gjort.

En god, underholdende og kryptisk bok for både nye og "erfarne" horror lesere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Gøy med noe kjekt til høsten. Ja det stemmer med Fosse og Knaugsgård til bokhøsten. Ha en god søndag :)