Bokelskere.no

Begeistring er aldri å beklage!

Jeg tar tak i ett moment i ditt fine innlegg. Du skriver «Tonen er nedlatende og kynisk når han (doktor Glas) forteller om fortvilede kvinner som ønsker abort. Men så kommer en slags selverkjennelse i forlengelsen av dette, hvor han ser at han bare har skjøvet plikten foran seg når han har nektet å hjelpe.»

Det er viktig å huske at boken ble utgitt i 1905. I Norge var abortus provocatus («fosterfordrivelse») forbudt etter straffeloven helt frem til 1964. Også den som bidro til å fremkalle en abort, risikerte fengselsstraff. Det fantes riktignok visse unntak, som når kvinnens liv og helse sto i fare, og en gradvis liberalisering fant sted fra Katti Anker Møller (1868-1945) tok opp saken i 1913. Nå kjenner ikke jeg den svenske lovgivningen på dette feltet, men det er liten grunn til å tro at den var så veldig forskjellig fra den norske.

Jeg oppfatter at doktor Glas opplever et reelt dilemma i spørsmålet om abort. I møtet med kvinnene som oppsøker hans kontor og trygler om abort, henviser han til Loven og til sin Plikt. Han opptrer, som du skriver Bjørg, nedlatende og tilsynelatende kynisk overfor en kvinne, men skriver senere «… det gjorde meg ondt å se den lille bleke kvinnen i dag. Så mye lidelse og elendighet for så lite glede.» (s. 11, 14. juni).

I samme dagboksnotat gjør doktor Glas seg noen refleksjoner om menneskelivet. «Aktelse for menneskelivet – hva er det i min munn annet enn gement hykleri». Alle regjeringer og parlamenter i verden viser at de for alvor ikke tar det ringeste hensyn til «fremmede, ukjente, usette menneskeliv». Er dette doktor Glas’ argumentasjon med seg selv om abortspørsmålet? Et spark mot politikere som ikke bryr seg om de levendes liv, men står på at kvinner som ikke bærer frem sitt foster, skal straffeforfølges?

Også jeg bet meg merke i setningen: «Og plikten, hvilken fortreffelig skjerm å krype bak for å slippe å gjøre det som må gjøres.» Jeg tolker dette slik at doktor Glas innerst inne vet hva som må gjøres, nemlig hjelpe kvinner med abort. Men han innser at han mangler motet (faren for fengselsstraff og for å bli fradømt sin legepraksis) til å gjøre det. Hans tone overfor kvinnene er en form som selvforsvar.

Doktorens refleksjoner, dilemmaer og hans selvinnsikt gjør han til en sammensatt og interessant person.

Fantastisk velskrevet og fengslende historie

Det har vært noen gode ungdomsromaner i det siste, og Bakgårdshund av Buen Halvorsen er en av dem. Hva skjer når en prank går helt galt?

Foreløpig en noe ukjent bok. Selv har jeg ikke lagt spesielt merke til den. Jeg kom tilfeldigvis over den da jeg var på jakt etter nye ungdomsbøker å lese, og denne virket både aktuell og fascinerende. Det var den også.

Ung gutt med mye ansvar
Den er om Balal som har mye ansvar for lillesøsteren, Alina. Han er den som sjekker at hun har med seg alt, og de slår følge sammen til skolen, til tross for at hun har en tendens til å stikke av. Moren hans er stort sett hjemme og beveger seg sjeldent utenfor døra. Deres far jobber for Selskapet. En journalist plager dem for hun vil snakke med Balals far om noe som har hendt, men det gjelder en episode han helst ikke vil snakke om. Det gjør ham bare rasende.

Balal og kompisene hans har en YouTube kanal som de driver sammen. På den kanalen finner de på morsomme stunts,challenges, pranks, eller hva man vil kalle det. De elsker å lure fremmede med forskjellige påfunn. De drømmer om å bli YouTube stjerner og få masse subs (følgere på godt norsk). Det er en youtuber de ser opp til og guttegjengen drømmer om å bli like populær som ham. Men spørsmålet er: Hvor langt er de villige til å gå? Hvor viktig er egentlig subs og anerkjennelse på Internett?

Uskyldige pranks?
Pranks er jo kjent for at ting ikke alltid går helt som planlagt. En fredagskveld planlegger de å gjemme smellskudd under en benk på T-banen. Smellene blir langt verre enn planlagt og de får ikke helt den reaksjonen de hadde ventet. Folk blir livredde og guttene prøver å gjemme seg i folkemengden for ikke å bli oppdaget. Vil noen avsløre dem gjennom YouTube kanalen deres, og vil folk se på dette stuntet som terror?

I ettertid må Balal leve i frykt for å bli avslørt da hendelsen blir etterforsket. Han og familien kom til Norge for ikke så lenge siden, og han håper han ikke har gjort alt verre. Hjemme er heller ikke alt like lett da faren hans ofte er sur og får raserianfall. Han jobber for Selskapet noe han ikke liker. Men det var de som ga dem muligheten til å komme til Norge, for Balals far gjorde en helteinnsats på jobb. Og gjennom Selskapet får familien Tv, mobil, leilighet og alt de trenger, men Balals far ønsker å være mer selvstendig og klare seg selv med familien. Klarer han å løsrive seg fra Selskape, eller har de for stor makt?

Samtidig er det en hund som er fastbundet i bakgården deres. Det er ikkke deres hund, men naboens. Den er alltid fastbundet og båndet er svært kort, som gir lite mulighet til bevegelighet. Er ikke det dyreplageri, så vet ikke jeg. Men tror det er slik Balal og hans familie føler det av og til. Selv om de har kommet til et nytt land med større frihet, så har de kanskje ikke den friheten de så for seg?

Bakgårdshund er en ungdomsroman, men den kan fint leses av voksne, også, for det har et svært modent språk i forhold til mange andre ungdomsromaner jeg har lest, og det var veldig interessant å lese om Balal, alt ansvaret han bærer på og om resten av familien hans. Syntes det var mer fascinerende å lese om han og familien hans enn om kameratene hans. Syntes de manglet noe dybde, men så er det begrenset med tanke på at dette er en svært kort roman som nesten kan sammenlignes som en novelle.

En god bok om fordommer, usikkerhet i vennegjengen, og det å prøve og gjøre det rette, selv om man av og til gjør dumme ting. Anbefales selv om man ikke er i målgruppen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg var faktisk i ferd med å skrive et innlegg da jeg så din oppfordring, Randi; tusen takk skal du ha!

Hva mener du når du skriver at Schopenhauer først og fremst er kjent for «viljen til makt»?

Ut fra det lille jeg har lest, oppfatter jeg det nærmest som motsatt. Schopenhauer mener at roten til alt vondt ligger i viljens (eller kanskje heller driftenes) slaveri. Og videre at mennesket har i seg muligheten til å utvikle seg videre, forbi det stadiet da vi lar oss rive med av våre umiddelbare følelser og behov (drifter) for å opprettholde vår eksistens. Én måte å unnslippe viljens slaveri på, er det Schopenhauer kaller estetisk kontemplasjon, kunstens måte. Det vil si å betrakte det vakre uten noen egeninteresse, men bare observere skjønnheten som sådan. Den andre måten er askesens sti. («A history of Philosophy, volum 7»)

Så kan vi spørre oss om hvorfor Söderberg tar med anekdoten om Schopenhauer på bokens første side. Sier den noe om filosofen som menneske (har oppfattet at han var nokså spesiell) eller om hans filosofi? Har i så fall denne filosofien noen relevans for boken? Eller er anekdoten bare en fin innfallsvinkel til doktor Glas’ personlighet og historie?

Tusen takk for interessant informasjon. Jeg leste Söderbergs «Doktor Glas» på grunnlag av forslaget i lesesirkelen (som jeg ikke lenger er med i). Nøyer meg i denne omgang med å si at det er en velskrevet, tankevekkende og god bok, som ga mersmak på Söderberg. Har derfor ført «Den alvorlige leken» til ønskelisten. Jeg har nettopp begynt på kolossen «Balansekunst» av Rohington Mistry. Liker den godt, men vurderer å slippe noen av dine forslag foran, samt se Anja Breiens film basert på För Lydia.

Artig skrevet, men mange høydare, men også langdryge passasjer

I Nemis jubileumsnummer nr #100 blir Nemi intervjuet. Hun blir blant annet spurt om å nevne tre bøker hun liker. Her er de:

Spennende med en god serie som varer litt. Jeg skal denne helgen leser mer i The song of Achilles av Madline Miller som jeg har holdt på en god stund, dette er en bok jeg har fått velge til lesesirkelen jeg er med i. Denne boka har forfatteren fikk jeg erfare i podcasten BBC bookclub radio 4 at hun brukt ti år, det er jo en god stund da.

Ønsker alle en god helg :)

Lærerik, lettskrevet og ikke så lite underholdende om en av de viktige rettssakene etter 2. verdenskrig.

Veldig bra, om problemer i de nære relasjoner

Han er kanskje en vanlig mann. En vanlig mann med en noe uvanlig jobb ...

Er ikke helt fan av bøker som bruker navn som tittel. Aner ikke hvorfor, men slike bøker frister som regel ikke. Så det hjalp at den var skrevet av Stephen King, for bøkene hans må jeg lese uansett.

Skal, skal ikke?
Billy Summers er ingen gammel mann. Han er i sin beste alder, bare 44 år og han vurderer å gi seg som leiemorder. Men han vurderer et siste oppdrag. Oppdraget får han av en gammel kjenning som han har jobbet med tidligere. Denne gang hevder denne Nick at det ikke er han selv som står bak oppdraget som før, men fungerer som et mellomledd i det hele. Nick har også sine menn som Billy kommuniserer med når det er oppdrag. Denne gang har Nick leid et gult hus til ham i Midwood. Mens han venter på oppdraget, får han beskjed om å leve et helt vanlig liv. Et kontor i Gerard Tower er blitt leid til ham som han skal bruke som skrivested. Han skal leke forfatter, være grei med naboene og være på kontoret hver mandag til fredag. Han skal snakke og være hyggelig med lokalbefolkningen, gli inn i miljøet, og få dem til å se på ham som en helt vanlig mann. Det som overrasker Billy mest er hvor lett det er, og mens han faktisk skriver litt på måfå for å drepe litt tid, finner han en slags glede i det.

Men Billy føler seg ikke helt vel med opplegget. Det er noe som skurrer, noe han bør innse før det er for sent, eller er det instinktet som bare kødder med ham? Er det noe Billy er god på gjennom jobben, er det å være Houdini. Han er en mester til å forsvinne, og han begynner av en eller annen grunn å legge sine egne planer. Kommer han til å gjennomføre oppdraget eller stikke av?

Denne mannen Billy kunne ha vært en god skuespiller. Han har en enkel vane for å leve seg inn i ting, og det er lett å bli fascinert av ham. Han er ingen dårlig person til tross for jobben han har. Han knerter heller ikke hvem som helst. Han knerter bare "bad guys". Han må ha en grunn til å kvitte seg med dem, før han tar på seg et eventuelt oppdrag.

En bok i en bok
Mens han venter på når oppdraget skal gjennomføres og han skriver for å få tiden til å gå, blir man kjent med ham gjennom teksten han skriver. Han skriver om sin fortid som er temmelig mørk og man får en større forståelse hvorfor han har det yrkeslivet han har.

På Twitter de siste åra, er det lett å skjønne at Trump er Kings verste fiende. I sine siste bøker har det vært litt Trump hat for å si det mildt, men nå som den perioden er forbi, håper jeg at det blir mindre av det i bøkene hans. Skjønner at politikk engasjerer King og de fleste, men det kan fort bli noe gjentakende også. Heldigvis var det ikke mye politikk i denne boka, og håper det blir enda mindre om det i hans fremtidige bøker, for det kan bli noe masete, selv om man skjønner hensikten.

Sjarmerende tidsfordriv for noen av karakterene
Det er også morsomt at King holder fast på 80-tallet med brettspill. Vet godt at folk som har noen å spille med, fremdeles bruker brettspill. Det er fremdeles en greie. Noe jeg gjerne støtter. Billy blir kjent med nabobarna i Midwood som er heftig og begeistret for Monopol, og han blir invitert med på noen runder siden han er såpass godt likt i nabolaget. Men skjønner Kings tankegang. Det er hyggeligere og mer sosialt å spille brettspill sammen enn å game sammen som er mer moderne. Gaming er noe man når som helst, også kan gjøre alene.

Fascinerende å lese om Billy, både på jobb og privat, og det er forståelig hvorfor han er så godt likt. Det virker ikke som han anstrenger seg i det hele tatt uansett hvem han mingler med i diverse nabolag. Som vanlig har også King med noen stikk til hans tidligere bøker, og digger det når han gjør det. Det er ikke første gang.

Det eneste som trekker ned litt, er at boka kan føles som en tålmodighetstest før ting skjer, men det er verdt det, for når boka først tar en vending, tar deg seg veldig opp og man er virkelig med.

En annen ting som trekker boka noe ned, er dumb self uttrykket. Hver gang Billy snakker med og møter Nick og hans menn, skriver King inn uttrykket dumb self for Billy gjør seg dummere enn det han er, både i væremåte og ansiktsuttrykk, bare for å være et hestehode foran. Det er greit at King forklarer det en gang, men unødvendig å forklare det flere ganger underveis i handlingen. Man skjønner greia.

Det King skal ha skryt for, er at han klarer å holde mystikken oppe. Ikke bare når det gjelder oppdraget om han kommer til å gjøre det heller ikke, men også diverse karakterer som dukker opp i hans liv helt tilfeldig, og mange andre aspekter i boka.Til tross for sine tungtrødde partier her og der, er man fremdeles interessert i å lese litt til og enda litt til, for å se hvilke retninger alt sammen tar, og hva som vil skje med gode Billy.

Småspennende bok fra King som fint oppleves som en slags svart komedie. Ikke hans beste og kunne trengt mer flyt, og selv om jeg likte Later som ble utgitt i mars i år, et hakk bedre, var dette en god krim.

Krysser fingrene for at han snart kommer med en ny horror bok, for det er en stund siden han har gitt ut bøker fra den sjangeren han er aller mest kjent for.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjære Eirik,
Først og fremst – gratulerer så mye med bokutgivelsene din! Både med dine egne dikt og med gjendiktingen av T. S. Eliot. Det er litt av en bragd å komme igjennom nåløyet i forlagsverdenen, og du skal ha all ære. Legg gjerne inn en lenke til boken din; den høres spennende.

Jeg har også vært lenge her på bokelskere og husker deg godt.
Jeg vet ikke om det ligger en implisitt kritikk eller et savn i ditt siste avsnitt, der du skriver om hva bokelskere betød for deg, i fortid. Mens du nå bare bruker nettstedet til å registrere og huske bøker. I så fall kjenner jeg på noe av det samme, selv om jeg fortsatt er delvis aktiv. Men når jeg av og til ser tilbake, var det noen fantastiske diskusjoner vi hadde. Jeg savner de lange diskusjonstrådene med interessante og lærerike synspunkter, med uenigheter og utfylling av hverandres argumenter. Så berikende og morsomt!

Nok en gang – lykke til med boklansering og salg!
Og kom gjerne innom oss igjen med dine synspunkter og sitater.

Beste hilsener,
Lillevi

Vil du spre litt magi blant 2-6 åringene? da er denne boken midt i blinken

En sår og fin ungdomsbok om både omsorgssvikt, vennskap og uvennskap, forelskelse og kjærlighet og å føle seg alene i verden med sine problemer. Sanna er 14 år og vi får følge hennes liv hjemme hvor hun må ta et større ansvar enn hun skal fordi faren sliter psykisk etter morens død og hvor vanskelig det er. Det er ikke noe lettere når bestevenninna hennes Mie får ei ny bestevenninne, Mitra, som også legger beslag på Yousef, som Sanna liker veldig godt. Sanna føler seg plutselig bare trygg på nabokatten Sven, som er kjælen og som hun stadig ser på utsiden av blokka der hun bor. Boka får fram mange følelser man kjenner igjen som ungdom. Anbefales til målgruppa!

Fascinerende lesing - Jeg har bladd, sett og lest og lært - men dette er en bok man ikke leser fra perm til perm og blir ferdig med - denne blir nok et livslangt bekjentskap. Viktig er den også - vi trenger insektene i vår verden. Mer om denne i Reading Randi

Oktober forbindes nok ikke med romaner, men siden det blir mørk lesestoff ellers, gjør det ikke noe å presse inn noen romaner, for å balansere ulike sjangre.

Kolibri var heller ikke et dumt valg med tanke på at det var en bok jeg visste svært lite om. Selv om Samaratin tilhører en sjanger jeg ikke leser mest av, har jeg alltid hatt lyst til å se hva hun skriver. Se hvordan bøkene hennes er. Synes også det er viktig å utforske ukjente terreng, også sjangre som man kanskje ikke tror faller i smak, for man vet aldri.

En bok full av kontraster
Samartins nyeste roman er ikke spesielt trivelig lesestoff siden boka handler om selvmordsforsøk. Men det er dog et viktig tema. Man blir kjent med Pete og Al som er både venner og kollegaer. De jobber i kystvakten, og en morgen får de en drastisk opplevelse. En kvinne skal ha hoppet fra brua. Det har skjedd før. Det er sjeldent noen overlever. Når de finner vedkommende, er det som regel for sent, eller de har blitt tatt av strømmen. Men denne gang er det litt annerledes. Pete stuper etter denne kvinnen da han har en følelse av at hun fremdeles er i live, noe som stemmer. Hun fraktes til sykehus kort tid etter. Han vet ikke hvem hun er eller hva hun heter, men likevel føler han en merkelig dragning mot henne. Han prøver å finne unnskyldninger til å få oppdateringer om henne, til tross for at han ikke er i familie, og som kanskje ikke er profesjonelt. Al liker ikke det Pete gjør, men klarer Pete å holde seg unna denne kvinnen som har så stor påvirkning på ham?

Romanen kan kanskje ut i fra baksidetekst og forklaring ovenfor, virke noe ensporet, men det er den dog ikke. Det handler ikke bare om Pete og denne kvinnen han blir fengslet av, men det handler også om hans oppvekst, om hennes noe dramatiske og hysteriske familie, og en del mysterier når det gjelder følelser, forviklinger og familiehemmeligheter. Det er lett å bli dratt inn i det.

Spennende å lese om Petes mystiske fortid og nåtid
Deler av romanen kan oppleves som en såpeserie, men det gjorde boka mer avhengighetsskapende og en smule sjarmerende, til tross for dystert tema. At fleste retninger var vel åpenbare, gjorde ikke noe da det var interessant å lese om både fortid og nåtid. Hadde ikke hatt noe i mot om Petes fortid fikk enda mer plass. I den moderne tiden av boka blir han beskrevet som en slags heltens mann, ikke bare på grunn av at han praktisk talt er det gjennom jobben sin, men han blir beskrevet som feilfri og hypnotiserende. En som alle liker. Men i fortiden får man se litt mer menneskelige sider av ham, og da var det lettere å like ham.

Savnet mer overraskelser i Kolibri, og en noe mer gåtefull tone, men skal ikke klage. Jeg var med fra start til slutt, selv om det ikke er min type sjanger. Et godt førsteinntrykk av Samartins forfatterskap.

NB:

Oppdaget et lite navnebytte på side 219 i dette avsnittet:

    *Nancy måtte videre akkurat idet Sandras lege kom inn.
Dr. Jonas så ut til å være omtrent 20 år, noe som bare
gjorde Sandra enda mer opprørt. "Nå hører du på meg,
unge mann. Sandra er ung og frisk. Hun har aldri vært
syk så mye som en dag. Hvis noen kan overleve noe sånt
som dette, er det henne."*

Det er nok Marilyn, Sandras mor som skal være opprørt, ikke Sandra. Men skriveleifer skjer uansett hvor godt man ser gjennom, så det er ingen krise. Det er fort gjort, men ville bare påpeke det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjekt med ordentlig serie lesning, godt med hund og tur. Ha en god søndag :)

Hva handler boken om til Pirandello? Veldig wow at du har dette prosjektet. Spennede.

Ha en god søndag :)

Jeg tror ikke jeg leser den likevel.

:-)))

PS: Det var da utrolig mange som hadde noe å si om denne boken. Og jeg har ikke hørt om den en gang, før nå ....