Bokelskere.no

Min også!

Igjen fornøyelig fra Eikemo

Rød selvbiografi er en mesterlig gjenfortelling av den greske myten om Herkules og Geryon. Carson har oppdaterert myten til nåtid og formidler en rå og sart verden. Om kjærlighet, sorg og identitet i verseform.

Ja noen krim er vanskelig å forstå seg på hvorfor er de utgitt og hvordan og hvorfor ble de skrevet slik og hvordan kan man komme opp med noe nytt. Kjekt med bøker en kan gi i julegave.

Ha en god søndag :)

Årets sterkeste roman, denne vil aldri slippe meg

Jeg har sett den, jeg også. Enig i dine og Lailas vurderinger. En absolutt severdig film.

Politikrim med samfunnsengasjement og fokus på mellommenneskelige utfordringer

Enig om det du skriver om Dorian Gray, den vurderer jeg å lese igjen etter hvert. Kjekt med mysterium :).

Håper du har en god helg :)

Kjekt med variasjon i matveien og godt med inspirasjon og krim er også spennende. Ha en god helg :)

Dokumentardiktromanen, hvilke type sjanger er det?Kjekt med noe forskjellige bøker.

Ha en god helg :)

Tenk at nå er tiden for å stille klokken og november står for tur. Jeg er har denne uken begynt på sommer 58 av Annie Ernaux som jeg har tenkt å lese ferdig denne helgen, siden den ikke er særlig lang. Denne boken av Annie er det første møte med forfatteren for meg. Har noen av dere lest henne og likte dere det? Ellers vil jeg også starte på boken Jonathan Strange & herr Norrell av Susanna Clarke.

Hva leser dere denne helgen?

Ønsker alle en fin helg :)

Veldig fin kunstbok med dikt og fotografier

SPOILER

Ang. barmhjertighetsdrap – det er ikke drapet på presten Gregorius jeg har i tankene. Det er mulig jeg er på villspor, men jeg tenker på barnet til en av kvinnene som ba doktor Glas om abort. Doktoren kommer på sykebesøk til familien (side 72 i Bokvennens klassikeres utgave).

Doktoren noterer: «Jeg ble ført bort til en liten seng. Det var ikke den lille vakre gutten som lå i den. Det var en annen, et monstrum. Enorme apekjever, sammenpresset kranium, små onde og slu øyne. En idiot, det var klart ved første øyekast. (….) Så det var altså den førstefødte. Det var ham hun bar under sitt hjerte den gangen. Det livsfrøet hun på sine knær tigget meg om å befri henne fra; og jeg svarte henne med plikten. Liv, jeg forstår deg ikke.»

I det videre tenker doktoren at moren nå ikke ønsker annet enn å bli kvitt dette barnet. Men likevel sender hun, «i sin feighet» (hva vet doktor Glas om det?) bud etter legen. … «for at jeg skal drive bort den gode og barmhjertige døden og holde misfosteret i live. Og i min like store feighet gjør jeg «min plikt» -- gjør den nå som jeg gjorde den da.»

Det er i disse avsnittene jeg mener spørsmålet om barmhjertighetsdrap reises. Skal den sterkt misdannete gutten få behandling for sin sykdom, eller skal han dø ubehandlet? Altså en form for passiv dødshjelp eller barmhjertighetsdrap.

Det er for øvrig et fælt menneskesyn som kommer frem i disse linjene. Bare dette med sammenhengen mellom misdannelser og ondskap («små onde og slu øyne»). Dette er ikke bare doktor Glas’ syn, men holdninger representative sin tid.
Til doktor Glas' forsvar taler kanskje hans gjentatte utsagn om at han ikke forstår livet.

Ellers tusen takk for interessant informasjon om Hjalmar Söderberg! En forfatter jeg har lyst til å lese mer av.

I min svenske utgave står det:

När Doktor Glas kom ut 1905 orsakade den moralpanik i Sverige, romanen ansågs som ”anfrätt”, ”maskstungen” och ”farlig”. Albert Engström formulerade stämningarna i en skämtsam parodi i tidningen Strix: ”Nu kommer alla Stockholmsläkare att bli överlupna av damer som vill bli av med sina män på ett lättvindigt sätt."

For å finne ut mer om forfatteren Hjalmar Söderberg, gikk jeg til Store norske leksikon. Der står det ikke mye, men ett sitat fant jeg, som jeg synes passer for «vår» doktor Glas:

«I sin stilistisk utsøkte kunst, som forener ironi med melankoli, gir Söderberg uttrykk for en illusjonsløs skeptisisme – et livssyn han oppsummerte i de berømte ord:
Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet».

Om forholdet mellom forfatter og romanfigur, sakser jeg fra bokomtalen til Rossa99:
«Doktor Glas ble møtt med avsky og sjokk da den ble utgitt i 1905. (..). Forfatteren selv ble i alle fall mistenkt for å sympatisere med sin romanfigur, og måtte gang på gang forsikre om at han selv ikke kunne ha begått et slikt mord, ikke på vilkår! Like fullt ble han langt på vei identifisert med sin romanfigur, kan jeg lese på Wikipedia.»

Er du klar for å fornye kunnskapene dine om hva abort faktisk er? Denne boken er lettlest og poengtert, og absolutt et "must" hvis du følger debatten

Clare Mackintosh er ikke en forfatter jeg gleder meg aller mest til å lese bøker av, men noen ganger gir hun ut bøker som frister. Gissel hadde et cover og en baksidetekst som jeg bare måtte få med meg i leseåret 2021. Liker thrillere som har transport i fokus, men kommer dessverre sjeldent over slike bøker, så det var på tide.

En spesiell og viktig jobb
Mina, som egentlig heter Amina, opplever mye turbulens, både på bakken og senere i lufta. Grunnen er at hun og Adam er for tiden separert for han har gjort noen dumheter i det siste. Det nærmer seg jul og uka før jul, pleier de å ha fri fra jobben og tilbringe tid til sammen, men Mina får oppleve noe historisk gjennom jobben,World Airlines. Hun er en av de utvalgte flyvertinnene, kabinpersonale, eller hva man foretrekker å kalle dem, til å være med på den første direkteturen fra London til Sydney. Flyet rommer 353 passasjerer og denne turen har blitt planlagt i mange år. Det må jo gå knirkefritt?

Alle vet jo hva som skjedde med Titanic, som også var en jomfrutur, og ofte forbinder man jomfruturer med katastrofe. Ofte når det gjelder lange distanser tenker man det verste. Har selv ikke flyskrekk for er avslappet til det meste, men skjønner godt hvorfor noen kan ha det, og hvordan det muligens oppleves. Den planlagte turen i boka fra London til Sydney, skal ta tjue timer, hvis alt går etter planen, og det er sjeldent at ting går etter planen. Det er lett å tenke på tekniske problemer, men noen problemer kan også være menneskapte, som i Gissel av Clare Mackintosh.

Hva er man villig til å redde?
I tillegg til ekteskapsproblemene, har Mina og Adam adoptivdatteren, Sophia. Hun kan være krevende siden hun har tilknytningsproblemer. Noe man ikke blir kvitt over natten, men de er glade i henne og gjør alt de kan for at hun skal stole på dem, være trygg. Mina får dårlig samvittighet for å reise bort like før jul, men lover å komme tilbake. Det hun ikke vet er at denne turen blir ikke bare historisk, men også truende. Da hun rydder oppdager hun en konvolutt med navnet hennes på og inni konvolutten, finner hun instruksjoner hun er nødt til å gjøre så anonymt som mulig, hvis ikke, finner hun diverse hint i flyet om hennes kjære Sophia, at noe vil skje med henne. Er Clare villig til å sette andres liv i fare for å redde sine nærmeste?

Liker filosofien i boka og spørsmålet forfatteren stiller. Hvem vil man redde? De nærmeste, eller en gjeng med fremmede? Går jobben foran alt? Er det en kaprer eller flere, og hva er eventuelt deres hjertesak?

Denne thrilleren skifter perspektiv, både gjennom Adam, Mina og noen av passasjererne. Boka minner meg litt om Kjære Edward av Ann Napolitano. Der også blir man kjent med noen av passasjerene gjennom deres perspektiv, men det er også eneste likheten mellom Gissel og Kjære Edward. Hadde vært stas om passasjerernes perspektiv fikk større plass, for de fleste av dem var fascinerende å lese om. De røper blant annet hvorfor de drar hele veien til Australia, og hva de eventuelt flykter fra. Syntes det ga boka mer suspense.

Ikke alltid man liker hovedkarakter best
Mina har en stor rolle, men likte bedre å lese om Adam. Adam er i politiet, og han er i trøbbel både på hjemmebane og på jobb, han også. Han er ingen rollemodell og er kanskje ikke verdens tålmodigste mann, syntes han hadde mer lag en Mina, og var derfor mer interessant å lese om. Det er ikke besteandig hovedkarakteren er den man foretrekker å lese om.

Synes at Gissel hadde mange gode elementer og aspekter, men det blir litt vel for mange dødpunkter til en gisselthriller å være. Hadde ikke sagt nei til mer spenst og uhygge. Noen av vendingene historien tar blir litt for typiske retninger man har sett på film før, og det blir litt vel mye amerikansk tankegang. Om de på flyet som tenker på de hjemme, og som venter det verste. Det tok for mye plass og ble overforklart. Man skjønner jo at det er utenkelig det passasjererne og de ansatte går gjennom.

Boka var god, helt til man fikk vite hvorfor flyet er kapret og deres mål, samt slutten. Boka og det kapreren eller eventuelt flere av dem, står for er noe dumt, fordi det er ikke det man forbinder terrorister med uansett hvor aktuelt hjertesaken deres er. Det blir ikke helt troverdig, og slutten på boka, ble en smule barnslig. Barnslig er kanskje ikke det rette ordet, men det nærmeste ordet jeg kan komme på.

Det som ødela aller mest var at det var for lett å gjette seg frem til hvem passasjer 1G var, og slutten som var både svært urealistisk og som føltes noe malplassert i det hele. Til tross for sine svakheter, var Gissel underholdende å lese og passer godt som kosethriller, fremfor hardbarket thriller. Det er sikkert ikke noe som heter kosethriller, men dere skjønner sikkert hva jeg mener?

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg liker denne serien! Litt mange navn å holde styr på i denne, men sånn er det.

Utradisjonell og litt surrealistisk, men veldig bra underholdning

House of Leaves. Bare tittelen gir meg skrivevegring. Ikke fordi det er en dårlig bok. Jeg likte den veldig godt, men det er bare ikke den enkleste boka å skrive om.

Leken og spesiell layout
De som har lest boka, skjønner nok godt hvorfor. Dette er ikke en bok hvor man sitter i fred og ro med, og leser som andre bøker, med en handling hvor man leser helt passivt. Dette er en ganske bred bok hvor man må vri og vende på hele tiden mens man leser, for selve formatet og formuleringen er veldig kreativt. Det er imponerende at det er skrevet og den kreative layouten i det hele, er laget av en debutant. Jeg leste et sted at Danielewski brukte ti år på å skrive boka. Noe jeg skjønner godt, for for min del tok det meg nesten ti år å lese den. Nei da. Skal ikke overdrive, men det tok meg ti måneder å lese den ut. For det første var det en bok jeg ville bruke tid på og som var en bok jeg ville lese når jeg ville i, ikke nødvendigvis hver dag, og jeg leste den sammen med en annen bokblogger. Vet godt det er noen som har lest ut denne på to dager, og det er helt sikkert mulig, men det er for meg en gåte, og får de med seg alt, samt undertonene når man leser ut en slik bok på bare to dager? Jeg bare spør ...

Dette er en kreativ bok fordi teksten er ikke helt vanlig. Den er ikke som i vanlige bøker. På den ene siden kan teksten være skrevet som en spalte. En annen side kan teksten være skrevet som en sirkel. Det kan være en linje på en side som er skrevet på skrå. Plutselig dukker det opp en matteformel også. Det brukes også forskjellig font når perspektivene skiftes. Så slik er det da man leser boka. Det er ikke en bok man slapper av med som andre bøker. Boka er stor og bred og gir deg nesten store armmuskler fordi du må vri og vende på boka hele tiden. Det gjør ikke lesingen så monoton.

Vanskelig å sette seg inn i med det første
House of Leaves tar noe tid å komme seg inn i med det første på grunn av formatet, også fordi den består av flere aspekter. Den er "lett" å forstå for den som leser og har lest den, men å forklare plottet for noen som ikke har lest boka, eller ikke hørt om den, er det en stor utfordring.

Kort fortalt om House of Leaves er den om Navidson familien som består av fire familiemedlemmer, to voksne, en sønn og datter, som flytter i et hus i Ash Tree Line i Virginia. Huset skal tidligere ha hatt over tretti eiere på kort tid, og man må lure på hvorfor. Huset er ikke hvilket som helst hus. Det kan virke normalt utenfra, men på innsiden er den større enn på utsiden, og huset har en tendens til å forandre seg på egen hånd. Det kan dukke opp en dør til en ny gang. Trapper kan dukke opp som fører til ingen steder. Det er som om huset lever sitt eget liv.

Mye å passe på
Det er på en måte hovedhandlingen i boka. Underveis må man lese notater og fotnoter, for å få med seg det hele, for dette er en bok som består av lag på lag. I noen av fotnotene, kan handlingen plutselig fortsette der, så man må være sikker på at man får med seg alt. Jeg er ikke helt fan av fotnoter fordi det minner meg for mye på studietiden. Det er greit å lese fotnoter, men det var noe annet å skrive oppgaver og føye på fotnoter og kilder selv, så derfor er jeg ikke helt fan av bøker med fotnoter, og det var derfor jeg ikke leste boka da den først kom ut. Selv om boka var fristende da også.

Boka har blitt til en kultklassiker på grunn av sine særheter og sin originale layout formidlinger. Den er også elsket og hatet. Noen liker den ikke fordi den kan oppleves som litt for "kunstnerisk", men det var derfor jeg likte den så godt. House of Leaves har et eget uttrykk.

En handling i en handling, eller flere?
Det var også interesant å lese om Johnny Truant, som er tatovør i Los Angeles. Han lever litt på skyggesiden fordi han er avhengig av dop og han er alltid på jakt etter damer. En dag romsterer han i en leilighet hvor en nabo nettopp er død, og han finner et manuskript som han tar med seg. Det er en slags analyse om en dokumentar som heter The Navidson Record. Men er denne dokumentaren virkelig? Eksisterer den i det hele tatt? Dokumentaren er om familien Navidson som nevnt ovenfor, flytter inn i huset, som har en tendens til å forandre på seg som det vil innenfra. Det er nettopp derfor denne boka er kompleks å forklare fordi den består av flere fortellerstemmer. Det er ikke det enkelste formatet å komme seg gjennom som andre bøker. Har alle disse lagene i boka noe sammenheng i det hele tatt, eller forblir det løse tråder?

Men når man har kommet seg gjennom de tunge partiene, og handling begynner å ta seg opp, er det lett å bli hekta. Det er også interessant at ordet House skrives med blå farge og at den første og eneste setningen i begynnelsen lyder: This is not for you. Da må man jo selvfølgelig lese den.

En noe lang og vag, og kanksje rotete anmeldelse dette, men det er den mest komplekse boka jeg har lest i år, og den er, som mange sier, vanskelig å forklare for andre. Det er en bok som bør oppleves i stedet for å lese om den. Den er helt klart original, leken og har fortjent kultklassiker statusen den har fått. Hadde ikke hatt noe i mot å bo i et slikt hus selv. Det hadde gjort hverdagen mer interessant.

Fra min blogg: I Bokhylla