Bokelskere.no

Jeg leser lite nyere, norsk skjønnlitteratur. Noen på listen har jeg likevel lest, andre vil jeg se nærmere på.
«Ensomheten i Lydia Ernemans liv» ville jeg ha gitt en sjanse, var jeg deg.

Det lille jeg har lest av Knausgård, Ullmann, Lindstrøm, Ørstavik og Hjort frister ikke til gjentakelse. Ut fra et portrettintervju med Ole Robert Sunde, frister heller ikke hans «Penelope er syk».
Huff da, dette ble da mange ...
Jeg har akkurat kjøpt Hoems «Jordmor på jorda», den kommer før Slåttekaren.

Som du ser, er ikke denne leseutfordringen så aktuell for meg :-)
Men likevel - interessant å se listen og kunne være oppmerksom på et fint prosjekt.

Lenke til felleslesing av og debatt om "Resten av dagen" i mars 2019.
Titt gjerne innom!

Så bra, fint med helgetråd. Har lest om Ørkenen Sur av Thor Gotaas denne uka, den var bra. Ante ikke at det var så mange strandede nordmenn i Brooklyn og at det ble et helt miljø rundt det etter hvert. Nå leser jeg Tobakkshandleren av Robert Seethaler også ganske interessant.
Ellers har vi hatt den andre stormen på under ei uke her i Nordvest, og i dag regner det som om himmelen er åpen. Er også to bursdagsfeiringer å delta i denne helga, men skal nå få lest litt innimellom.
God helg til alle bokelskere.

Eg har begynt på denne boka nå, og er ganske einig i det du skriv: ein må vere ganske aktiv lesar for å kome inn i historia. Eg skulle for øvrig sett at forfattaren hadde brukt fotnoter på kvar side, i staden for å samle ordforklaringane bakerst i boka. Det er ganske forstyrrande for leseopplevinga å bla att og fram i boka, heile tida.

Underholdende og interessant, anbefales for alle!

Jeg kjøpte mine Steiner-bøker på noe som het Vidar forlag for mange år siden. Aner ikke om det finnes enda.

Ja, når du minner meg på det, husker jeg diktet fra barndommens lesebok. Gripende godt. Takk skal du ha, Marit.

Uten sammenlikning for øvrig, jeg har skrevet en liten snutt om Hustadvika selv. I godvær riktignok, den høsten jeg og gemalen besøkte to ytterpunkter ved det mektige Atlanterhavet, Hustadvika og Cadiz.

Igjen, kvalitetskrim fra denne forfatteren!

Har du lest José Saramago? De lange setningers uovertrufne mester!

Ypperlig om verdighet, lojalitet og plikt

Verdighet, lojalitet og plikt er sentrale temaer i Kazuo Ischiguros «Resten av dagen». Verdier som står sterkt i forfatterens fødeland, Japan.

Butleren Stevens ved godset Darlington Hall i England er bokens hovedperson. Stevens har fått noen sjeldne fridager og fått låne sin nye arbeidsgivers, amerikaneren Mr. Farradays, komfortable Ford. Bilturen i det vakre, storslåtte landskapet gir Stevens tid og avstand til å reflektere over sitt eget liv.

Hvem er Stevens, mennesket Stevens? En pliktoppfyllende, grensende til det selvutslettende, butler? En hjelpeløs og forstokket mann som ofrer sin frihet, kjærligheten til en kvinne og forholdet til faren, for plikten? Ubetinget lojal overfor sin overordnete, Lord Darlington, også når lorden åpenbart trår feil? Eller en mann som har tatt et livsvalg og bevisst og konsekvent holder fast ved det? Livet ut.

Stevens omtaler sitt yrke som et kall. Jeg kom i tanker om diakonisser og nonner, men et kall er ikke nødvendigvis religiøst. Det er en livsgjerning. Arbeid og liv går opp i ett. Diakonissene underkastet seg et løfte om lydighet og forsakelse, forpliktet seg til et liv i Herrens tjeneste. Jeg oppfatter at Stevens i prinsippet gjør det samme, han er butler, det er hans identitet. Arbeidet former hans identitet og personlighet i den grad at det ikke er noe skille mellom personen Stevens og butleren Stevens.

Det betyr likevel ikke at Stevens' liv er enkelt og rett frem. Vi får ta del i hans kvaler i forholdet til husholdersken, Miss Kenton. Og ikke minst når Hans Nåde velger feil i kampen mot nazi- Tyskland. Stevnes prøver å unnslippe dilemmaet ved å ikke ville vite, og senere ved å ikke vedkjenne seg sitt nære kjennskap med lorden. Kan vi egentlig fortenke ham i det, med tanke på hvor skamfullt dette er, og den unisone sosiale fordømmelsen i det britiske (som i det norske) samfunnet etter annen verdenskrig.

Forholdet mellom butleren og den unge, selvstendige husholdersken er rørende beskrevet. Jeg ønsket inderlig at livet skulle ta en annen vending for disse to (selv om det hele veien lå under at det ikke kom til å skje). Kanskje er Miss Kenton den mest skadelidende, mens Stevens med ukuelig optimisme går løs på "resten av dagen"?

For oss i dag kan et liv som Stevens' virke ensformig og trist. Men er det nødvendigvis det? Stevens har akseptert sin livsvei. Han setter sin verdighet og yrkesstolthet i høysetet og beklager seg ikke. Innenfor sine (etter vår tids syn) snevre rammer oppfatter jeg at han finner oppriktig tilfredsstillelse og glede. Når historien slutter, skal Stevens øve seg på «spøkefulle bemerkninger», som hans nye, amerikanske herre setter pris på.

«Når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så dumt – især ikke hvis spøk kan oppfattes som nøkkelen til menneskelig varme.»

Jamfør også det minnet som står som avslutning på boken: «den følelsen av triumf som gjorde meg så oppløftet den kvelden».

Ishiguro fører et konservativt språk, med nu, efter og formoder, et språk som kler innholdet. Han uttrykker seg presist og bildeskapende og skaper et driv gjennom hele fortellingen.

Hva vil Ischiguro med boken? Slik jeg leser den, hverken moraliserer han over sin hovedperson eller løfter han frem som et ideal. Tvert imot viser han oss dette mennesket og overlater til leseren å trekke sine egne slutninger. Jeg kan ikke unngå å bli berørt.

En meget god bok, en nobelprisvinner verdig!

Da vi i mars 2019 leste boken i lesesirkelen, avstedkom kom den interessante diskusjoner.

MULIG SPOILER

Velkommen tilbake, Marit!
Jeg vil bare gripe fatt i et par av argumentene dine.

«Men likevel kan jeg ikke la være å undre meg over om Stevens er helt ærlig mot de prinsippene han forfekter. Han lovpriser Lord Darlington, men fornekter ham likevel overfor andre»

Ja, hvem ville ikke ha gjort det. I det britiske samfunnet var det etter krigen en unison fordømmelse av de som hadde stått på nazistenes side. Som i Norge. Tenk bare på hvordan vi behandlet de såkalte tyskertøsene, og til og med deres barn. Stevens fornektelse skyldes skammen. Han skammer seg over sin herre, Lord Darlington og antakelig også over seg selv. Å beskytte seg mot den sosiale fordømmelsen oppfatter jeg som en menneskelig reaksjon. Å stå opp og ta skammen og fordømmelsen er det kanskje ikke så mange av oss som hadde klart.

«Og når faren ligger for døden - hvor går butlerens lojalitet?»

Helt opp til våre dager har skuespillere satt / setter fortsatt (?) sin ære i å stå på scenen uansett hva som skjer i familien. Jeg kjenner personlig et tilfelle der en skuespiller sto på scenen mens moren lå for døden. Hendelsen ligger ikke mange år tilbake i tid. Dette handler om skuespilleres yrkesstolthet og ble/blir (?) i teaterkretser ansett som riktig.

Sympatisk/usympatisk hovedperson – er det en relevant problemstilling? Sympati er en subjektiv opplevelse hos leseren. Selv fikk jeg sympati for den grusomme dvergen i Pär Lagerkvists roman ved samme navn.

God bok – ja, og det underbygges ikke minst av hvor mange tolkninger den gir opphav til. Interessant debatt!

Fin roman med skråblikk på livsvilkårene til kvinner i sin beste alder

Takk for hyggelig ord, Hilda og for at du foreslo boken (det var deg, ikke sant). En bok som gjorde inntrykk. Nå står jeg på venteliste for å låne filmen (som jeg heller ikke kjente til).

Ischiguro er en forfatter jeg gjerne leser mer av, men usikker på hvor jeg skal begynne. Ser det er ulike oppfatninger av bøkene hans blant oss. Noen som har gode råd å gi meg :-)

Tusen takk for et interessant og grundig svar, Cathrine! (Så hyggelig, om enn litt uvant, med «nytt» navn).

Jeg vet ikke om vi egentlig er uenige eller bare nærmer oss problemstillingen fra ulike innfallsvinkler.

«Dessverre virker det som han nesten ikke på noe tidspunkt er en egen person, men kun en refleksjon av andres liv.»

Jeg er for tiden opptatt av diakonisser, og sånn sett kom boken og diskusjonen på et gunstig tidspunkt for meg. Stevens omtaler sitt yrke som et kall, som diakonissene. Å ha et kall (et kall er ikke nødvendigvis religiøst) er en livsform eller en livsgjerning. Arbeid og liv går opp i ett. Diakonissene underkastet seg et løfte om lydighet og forsakelse, forpliktet seg til et liv i Herrens tjeneste.

Jeg oppfatter at Stevens i prinsippet gjør det samme, han er butler, det er hans identitet. Arbeidet former hans identitet og personlighet i den grad at det ikke er noe skille mellom personen Stevens og butleren Stevens. Men likevel er vi alle enkeltindivider, og kan, og vil, utøve kallet på ulike måter, innenfor de ytre rammene som er lagt. Jeg oppfatter at Stevens til de grader er lojal mot sin herre, og dermed utfører sin butlergjerning til punkt og prikke.

Et sidesprang for å belyse hva jeg mener: Politiinspektør Javerts (Les Misérables) kall var å fange den rømte straffangen Jean Valjean. Da Valjean redder livet hans, kommer politiinspektøren i et uløselig dilemma; det blir umulig for han å arrestere mannen han skylder sitt liv. Javerts kall / hele hans livsgjerning faller bort, og selvmordet er den enste utveien.

«Men å leve sitt liv handler kanskje heller om å bli den man er, den man var ment å bli ut i fra sine forutsetninger og muligheter, i arbeid som i kjærlighet.»

Jeg synes uttrykket «den man var ment til å bli» er problematisk. Hvem er man egentlig, finnes det en predefinert "kjerne", og hvordan blir man den man er – dette er blant store, eksistensielle spørsmålene.

Nå skal jeg se om jeg finner filmen og også finlese Klassekampens bokmagasin.

«Tysktime» kan jeg trygt anbefale!

Glimrende skrevet, historie og detektivfortelling i ett!

Lest ferdig – mulig spoiler

En fin felleslesing av en meget god bok. Tusen takk til alle! Ser frem til flere innlegg.

«Resten av dagen» rommer mange aspekter. Jeg vil ta tak i mennesket Stevens – en pliktoppfyllende, grensende til det selvutslettende, butler eller en mann som har tatt et livsvalg og bevisst holder fast ved det? For oss i dag kan et liv som Stevens' virke uendelig trist, med fokus på hva han har mistet (kjærligheten til en kvinne, forholdet til faren [moren er aldri nevnt], mulighetene fri utfoldelse). Men er det nødvendigvis sånn? Stevens selv ytrer aldri beklagelser over sitt liv. I den grad han gjør det, er det fordi han ikke tjener sin overordnete godt nok. Når historien slutter, skal Stevens øve seg på «spøkefulle bemerkninger», som hans nye, amerikanske herre setter pris på.

«Når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så dumt – især ikke hvis spøk kan oppfattes som nøkkelen til menneskelig varme.» (s. 216, Bokklubben 1996)

Strindin, du skriver:
«Det sørgelige og vemodige i historien, som gjør at en leser også blir glad i butler Stevens, er hvor hjelpeløs han er som mann i eget liv.»

Det er mulig du har rett, at Stevens er en hjelpeløs mann i sitt eget liv. Eller har han valgt, eller kanskje snarere akseptert, at dette livet er hans livsvei? At han innenfor disse (etter vår tids syn) snevre rammene finner oppriktig tilfredsstillelse og glede. Jamfør det minnet som får stå som avslutning på boken: «den følelsen av triumf som gjorde meg så oppløftet den kvelden».

Ishiguro gir selvfølgelig ingen svar.

Under lesingen kom jeg i tanker om Siegfried Lenz’ «Tysktime». Bokens hovedperson Siegfried er satt til et straffearbeid, å skrive en stil med tittelen «Pliktens gleder». Boken berører altså noe av den samme tematikken som «Resten av dagen». Vi har hatt diskusjoner om «Tysktime» blant annet i denne tråden og i denne tråden.

Også jeg synes historien er vemodig. Jeg ble glad i Stevnes, og ikke minst Miss Kenton, og ønsket inderlig at livet skulle ta en annen vending for disse to (selv om det hele veien lå under at det ikke kom til å skje). Kanskje er Miss Kenton den mest skadelidende, mens Stevens med ukuelig optimisme går løs på "resten av dagen"?

Innledningsvis så jeg for meg Jeeves (P. G. Woodhous). Men det tok ikke lang tid før jeg innså at vår mann er av et helt annet kaliber. Langt mer selvhøytidelig, "stiv" og omstendelig, blant annet.
Jeg kan ikke annen enn å få vondt av han.

T.O.M. ANNEN DAG – EFTERMIDDAG, MORTINERS DAM, DORSET, S 116 i min utgave

Mange interessante betraktninger om Europa i mellomkrigstiden, Strindin og Ingunn. Også jeg måtte repetere Versailles-traktaten, husket ikke hvor dårlig Tyskland kom ut av fredsslutningen. Det er vel riktig å si at noe av grunnlaget for at Hitler kunne bygge seg opp, ble lagt med den og den nøden den medførte i Tyskland?

Hilda: «Lurer også på kva som kan vere motivet for å ikkje innrømme at han har vore tilsett hos lorden før Farraday overtok godset?»
Ligger svaret et sted i den politiske striden i Europa før annen verdenskrig. Havnet Hans Nåde, Lord Darlington på «gal» side?

Et annen spørsmål jeg undres over, er: Hvem er Stevens, altså mennesket Stevens (har han et fornavn)? En meget formell og ærekjær butler. En mann viss arbeid og liv går opp i ett. Han lever innenfor et lukket og hierarkisk system. Et dobbelt hierarki; tjenerstabens og samfunnets. Her kom jeg i tanker om de fordums diakonissene, butlerens situasjon har flere likhetstrekk deres. Både Hilda og Strindin nevner forholdet til faren. Mitt inntrykk er at «kallet», yrkesstoltheten kommer før de familiære båndene. Så kan man undres over hvorfor.

Nå har Stevens fått denne bilturen av sin nye arbeidsgiver. Gjennom den gir forfatteren sin hovedperson tid og avstand å reflektere over sitt eget liv og samfunnsutviklingen.

Ishiguro skriver godt og billedskapende over et interessant tema. Takk for tipset om filmen, Hilda. Den vil jeg se når boken er lest.

I dag er det et strålende vær her i Nord-vest, så må prøve å komme meg ut i sola en tur. På lesefronten har jeg mye å velge i nå, men landet på Hestekrefter an Lars Mytting i helga. Har lyst til å lese det han kom ut med først, så langt er det bra. Vårofferet står for tur etter hvert.
Ønsker alle en strålende bok-helg.

Spennende historisk diktsamling