I det gamle Persia ble unge mennesker oppdradd med tre mål for øye, man skulle lære; å ride, å skyte med bue, å tale sannhet. Vi lærer ingenting, annet enn at det gjelder å sikre oss et bekvemt liv; i seg selv en så eventyrlig løgn at den sikkert er sykdomsskapende.
Jens Bjørneboe
De siste tiårene har tusenvis av assyrere funnet nye hjem, mange av dem i Sverige og i Skandinavia. Også i Fredrikstad i Norge holder en gruppe assyrere til. Det er planer om å etablere et eget kirkesamfunn i Norge.
«I Midtøsten vil de tvinge oss til å bli muslimer. Det er ingen assyrere som reiser frivillig, bortsett fra et lite mindretall.»
I dag er Kairo en av verdens mest forurensede byer, full av biler, blokker og bygårder, bygget tilsynelatende uten særlig tanke på reguleringsplaner eller offentlig planlegging.
Du har alltid imponert meg med dine søk, og det høres veldig logisk ut, ligger i sjelen og blodet til de som gikk der, og det finnes ingen klar siteringskilde.
Jeg tenker at det er satt sammen i brokker og hentet fra Bibelen og eller annen religiøs/filosofisk litteratur.
Det er godt å få litt skryt av dere her inne, hjemme i stua er det ikke for mye av det. Hadde jeg kunnet velge karriere om igjen, så kunne jeg tenkt meg noe innen etterforskning. Det er så tilfredsstillende å søke seg frem til det nesten umulige. På norsk fant jeg ingenting, men tenkte det kunne ha engelsk opphav og søkte på forskjellige alternative oversettelser og der satt den. Veldig artig.
Det ser ut som det stammer fra forfatteren Dick Francis.
P.S. Det står på side 112 i romanen Dødelig arv.
Hjertelig takk.
Satire og politisk frihet er noe i retning av uatskillelige i Vesten. Humoren avvæpner makten, og den rammer det profane blikket på tingene inn. Fornuften trenger humor som ramme. Verden tåler nemlig ingen fornuftig betraktning. Kritisk betraktet faller den alltid gjennom, målt med fornuftige mål. Livet er prisgitt tilfeldigheter og ender nødvendigvis i sykdom og død. Selv de mest effektive og ganske likestilte samfunn som de skandinaviske viser seg for en nærmere betraktning å være gjennomsyret av rot, slark og urettferdighet. Ta en nesten hvilken som helst norsk lokaliseringsdebatt som eksempel. Og prosessene bak tåler knapt dagens lys. Den som vet hvordan pølser og politikk blir til, er skeptisk til begge deler, skriver Bismarck. Fornuften skuffes alltid. Bare humor gjør en profan og rasjonell betraktning av verden mulig.
Den politiske satiren har tatt mange former siden Aristofanes. Ved middelalderens hoff var narren en viktig institusjon. Narren hadde nemlig rett til å kritisere kongen, ja til å gjøre ham til latter med sine ablegøyer. I autokratier er det ellers store kostnader forbundet med å fortelle kongen ubehagelige sannheter, noe som gjør at eneveldige makthavere ofte over tid mister grepet om virkeligheten. Når opplysningstenkningen vinner gjennom i det 18.århundret, er det med satiren som våpen. Voltaire, opplysningstenkeren som ble mest lest, var en sylskarp satiriker.
Voltaire var framfor alt religionskritiker. Mellomkrigstidas norske kulturradikalere beundret Voltaires religionsatire og skapte sin egen variant av denne. Arnulf Øverlands Kristendommen - den tiende landeplage er et berømt eksempel.
Godt Nyttår alle sammen!
Jeg lager en tråd på Kongens fall om en ukes tid når folk har fått anledning til å skaffe boka, og så fritar jeg meg selv for ansvaret for lesesirkelen etter denne runden.
Hvis du har energi til overs, studer bøker
Hvis du ikke arbeider hardt med din adferd,
og bare studerer den fra bøker,
vil du bare få en overfladisk gevinst,
og hva slags person er det?
Hvis du arbeider hardt med din adferd,
men ikke studerer bøker,
må du utelukkende stole på egne meninger
og være uvitende om sanne prinsipper.
Tre ting kreves for å lære av bøker,
hjerte, øyne og munn.
Alle tre er nødvendige.
Hvis du bruker makt for å tvinge folk til å underkaste seg deg,
vil de ikke gi etter i sine hjerter.
Bare ved å bruke fornuft for å få andre til å gi etter,
vil det ikke oppstå misbilligende ord.
Om å leve i to forskjellige kulturer. Om å opponere mot ukulturen foreldrene er fanget i. Om å finne seg selv. Om å ville ta egne valg. Om å frigjøre seg fra sosial og religiøs kontroll. Om å finne sin egen vei. Om å kjempe for å leve sitt eget liv.
Namra Saleem er en av de unge, modige norskpakistanske stemmene bland de "skamløse" jentene. Det er håp for de unge jentene fra muslimske miljøer som vil leve et liv de selv velger, og ikke et liv familien og andre forlanger å bestemme for dem.
I kronikken Bølgen av rebelske muslimer beskriver hun godt hvordan det var å være en som provoserte, og som ikke ville la andre definere hvem hun er.
Hun har gode forbilder, fra eget miljø: Filmregissør, musikkprodusent og menneskerettighetsaktivist Deeyah Khan og Shabana Rehman, som tidlig banet veien for de første opprørerne. Det koster (ofte svært mye) å stå opp mot ukulturen og urettferdigheten.
Boka er et godt forsøk på å beskrive løsrivelsen fra et kontrollerende sladremiljø, der spesielt jenter skal settes på plass, tradisjonelt, sosialt og religiøst.
Ikke den helt store leseopplevelsen, men Namra Saleem er ung, og det kan komme mer fra denne jenta. Boka passer kanskje best som ungdomsbok.
Det er håp.
En gang spurte jeg mamma: «Hvis du måtte velge, ville du da at jeg skulle ha gifta meg med en som ikke var muslim, eller forblitt ugift for resten av mitt liv?».
Hun svarte: «Da ville jeg heller at du skal være alene for resten av ditt liv.»
Mamma pleide å si at hun ville klippe av meg vingene, men hun gjorde det stikk motsatte. Hun holdt rundt meg, åpnet et vindu og slapp meg fri.
Du har rett, jeg er feilinformert og finner at motivet også ble brukt av H.C. Andersen i eventyret Skyggen. Det antydes at Gogol var inspirert av dette eventyret. Jeg har lest novellen Nesen, men opplevde ikke den samme nesten litt kvalmende følelelsen som jeg fikk av Dobbeltgjengeren.