Bokelskere.no

Å søke asyl er en rettighet, men reisen til Europa er forbeholdt de med ressurser. De aller fattigste blir igjen. Det er ikke rettferdig.

"Samvittighet?" Han rettet seg opp i stolen. "Min erfaring er at det fenomenet er oppløselig i privilegier, alkohol og troen på egen storhet, advokat Foyn."

Den sanne helt morer seg ganske alene.

Noen ganger er det bare klin umulig å lese. Som om øynene ikke fester seg ordentlig til ordene. Samme siden opp igjen tre ganger: allikevel har jeg ikke fått med meg det døyt. Mens andre ganger er det det eneste jeg får til. Pang så har jeg lest femti sider, liksom hva setningene beskriver er det eneste virkelige, det eneste jeg er i stand til å forstå her i verden.

Et menneske kan bare leve rolig og avslappet med det som det aksepterer som sant –– i motsatt fall trenger det all mulig styrke for å benekte det angivelig usanne, som jo likevel eksisterer.

Ironi er avstand, det motsatte av innlevelse og nærvær.

Enhver som sier at han vet akkurat hvordan andre har det er et fjols.

Hver gang Ter leste en bok, sjelden –– rev han av side etter side og kastet dem. Så kom jeg hjem dit hvor vinduene alltid var åpne eller knuste og værelset virvlet av boksider, som duene utenfor Safeway.

De færreste amerikanske kvinner er komfortable med å ha tjenere. De vet ikke hva de skal ta seg til mens du er der. Mrs. Burke gjør sånt som å dobbeltsjekke listen over hvem som skal få julekort og stryke fjorårets innpakningspapir. I august.

Jeg kom til denne byen for å redde meg selv.
Har en demonene i seg, følger de med på lasset.
Alle synes deres egen situasjon er mest tragisk. Jeg er ikke noe unntak.

Mannen hennes var medgjørlig, men jeg visste at det gjorde ham nedslått. Han ville ha laget middag selv, om det ikke hadde vært for mors absolutte overbevisning om at hun var den eneste person i vårt hus som så forskjell på en kasserolle og et piano. Etter vår mening tok hun feil, men etter hennes mening hadde hun rett, og det var det som var avgjørende.

Det er umulig å beherske noe utenfor seg selv før en har mestret pusterommet sitt. Det er umulig å forandre på noe før en forstår det en vil forandre på. Folk lemlester og reduserer, jo visst, men dette er forfall; å endre på noe en ikke forstår, det er ondskapens sanne vesen.

I skorommet var det mørkt og luktet vondt, det luktet bestandig vondt der, selv i begynnelsen av terminene.
«Fotlukt nytter det ikke å få vekk,» hørte jeg vaktmesteren si grettent.
Vaskekona ristet på hodet, hun hadde fjernet flere lukter i sitt liv enn hun hadde spist varme middager.
Hun hadde til og med jobbet i en dyrehage en gang, «og du vet hvordan dem dyra stinker,» men fotlukt kunne hun ikke hamle opp med. «Dette stoffet her tar lakken av gulvene,» sa hun og viftet med en rød boks, «men fotlukt tar det ikke.»

Jeg hadde lest et eller annet sted, at dersom du vil at andre skal legge merke til det du sier, skal du ikke heve stemmen, men senke den.

De store naturer søkte alltid smerten. Og hvis den ikke var der fremtvang de den, instinktmessig vidende at bare i den kunde de utfolde sig.