Bokelskere.no

Denne helgen leser jeg Elizabeth Strout sin bok, Hva som helst er mulig. Dette blir den tredje boka jeg leser av henne på relativt kort tid. Ønsker alle en fin helg.

2023 Challenge
1. A book with a subtitle
2. Featuring an inheritance
3. Title starting with the letter “G”
4. Title starting with the letter “H”
5. Title starting with the letter “I”
6. Under 200 pages
7. A city or country name in the title
8. Dystopian Fiction
9. A book with a dedication
10. Takes place during the roaring twenties
11. A book about secrets
12. High Fantasy
13. Published posthumously
14. A survival story
15. Set in Australia
16. Featuring one of the “seven deadly sins”
17. By a Caribbean author
18. Set during a war other than WWI or WWII
19. Typographic cover
20. A book about siblings
21. A second-hand book
22. A body-positive message
23. An alliterative title
24. Nordic Noir
25. A fashionable character
26. Has an epilogue
27. Newbery Medal Winner
28. Includes a funeral
29. Sends you down a rabbit hole
30. An author with a same name as you
31. Set in a workplace
32. Published by Macmillan
33. A banned book
34. Featuring mythology
35. A book you meant to read last year
36. Chapters have cliffhangers
37. Written in present tense
38. An enemies-to-lovers plot
39. The final book in a series
40. Written by a comedian
41. A character who is a refugee
42. Time in the title
43. A book “everyone” has read
44. A contemporary setting
45. First word in the book is “The”
46. Script font on the spine
47. Set in the city of Dublin
48. A book by Octavia E. Butler
49. Books on the cover
50. Related to the word “Murder”
51. A book that doesn’t fit any of the other 51 prompts
52. Published in 2023

https://www.the52book.club/2023-reading-challenge/

En ny, interessant bok om noveller generelt og norske noveller spesielt. Som forfatteren selv sier, så presenterer hun «hva ei novelle kan være og novellesjangerens mangfold og muligheter.» Jeg ble så gira da jeg oppdaget denne boken og så at den var så ny som den var. Det er ikke skrevet så mange bøker om novellesjangeren på norsk, og heller ikke om norske noveller. Så foretrekker jeg faktisk novellen over romanen, for jeg føler selv at jeg får så mye mer ut av noveller. Det krever en helt annen måte å forholde seg til teksten på. Det blir mer konsentrert, eksperimentelt, lyrisk, intenst og konseptuelt, og man kan utforske en idé, følelse eller hendelse til det fulleste. Jeg fikk i og for seg en god del ut av denne boken, både som leser og forfatter, men det er enkelte ting som trekker ned.

Boken innledes med et overblikk over novellens plass i Norge, og så er det del 1, som handler om novellesjangerens mulige egenskaper, novelletyper og novelleteoretiske hovedpunkter, dens historie og status. Det er for eksempel sånn at noveller har fått lavere status enn romaner, delvis fordi den er vanskeligere å skrive for forfattere (selv om mange tror det er lettere), og delvis fordi den krever mer av leseren. I del 2 går hun gjennom alle de mulige sjangertrekkene ved novellen. Her er det lav takhøyde for å hoppe til de trekkene man er mest interessert i å lære mer om, og denne delen trenger man egentlig ikke å lese i rekkefølge. Det er for så vidt noe som ble litt irriterende; det var noen noveller som ble brukt som eksempler ganske ofte. Da gjentok forfatteren handlingen i novellen igjen og igjen, og noen av analysene virket derfor gjentakende. Dette skyldtes nok det at hun gikk gjennom flere av de samme novellene ved enkelte trekk, og at hun ga lite pusterom til hver enkelt analyse. Her hadde jeg nok selv foretrukket at hun hadde introdusert hvert sjangertrekk med teori, og så holdt seg til maks to noveller, for da hadde det vært lettere å fordøye det. Det var egentlig ikke så god struktur ved hvert trekk fordi hun hoppet fra den ene novellen til den andre, og av og til kom hun frem til den samme konklusjonen ved flere eksempler. Andre ganger gikk hun frem og tilbake fra teori til eksempel og analyse eller andre digresjoner, og det ble litt rotete.

Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy argumenterer for øvrig mot en essensialistisk fremstilling av novellen. Hun bruker plass på definisjonsproblemet innledningsvis, men kommer stadig tilbake til det. Hun snakker om novellen som noe som endrer seg med tiden, og at den varierer fra nasjon til nasjon og fra forfatter til forfatter. Novellen er altså en kulturell konstruksjon som endrer seg hele tiden. Hun går så langt som å si at «novella kan være alt hva forfatteren bestemmer at den skal være». Det handler til syvende sist om konvensjoner, forventninger og retningslinjer, ikke krav, klassifisering eller kategorisering. Hun mener at dette blir for begrensende, og hun nevner faktisk ordet «strengt» eller «strikt» når hun argumenterer mot en definisjon eller et kategorisk rammeverk for novellen. Alle tekstene hun snakker om, tilhører altså ikke novellesjangeren, men deltar i den. Noe kan altså være typiske sjangertrekk eller sjangerideal for en novelle kun i en viss tid, et visst land eller en viss forfatter. Hun kommer som sagt stadig tilbake til hvor streng man er hvis man prøver å definere novellen med kriterier, men innrømmer at «fordelen med å kjenne til etablerte paradigmer og operere med et knippe av felles kjennetegn er at det skjematiske gjør brudd og avvik mulig eller synlig – det må finnes faste kjennetegn som vi kan orientere oss ut fra og opponere mot for at noe skal kunne fremtre som eksperimentelt.» Dette «synliggjør sjangerutvikling», som kan fungere «både produktivt og bevisstgjørende.» Slik sett veksler hun mellom det hun kaller den induktive og den deduktive fremgangsmåten, og tar da utgangspunkt «i det vi kan anse som allmenne og etablerte novelletrekk», basert på en rekke teoretikers arbeid med novellesjangeren.

At novellen kan være og gjøre så mangt gjentas nesten til det kjedsommelige når hun skriver om hver enkelt novelletrekk. For min del blir det etter hvert paradoksalt nok vanskelig å skjønne novellen, til tross for alt hun gir meg innsikt i, og det virker som at ordet «novelle» kan erstattes med «roman», «eventyr», «kortprosa», «dikt» osv. nærmest når man vil, og det gir ikke mening. Det må være noe som skiller de ulike sjangerne fra hverandre for at noe kan kalles novelle, og for at en tekst faktisk kan delta i den sjangeren, så jeg er ikke enig i at «novella kan være alt hva forfatteren bestemmer at den skal være». Det gir som sagt rett og slett ikke mening.
Det gir derimot mening at det ikke er noen regel uten unntak, og at man kan bryte med enkelte konvensjonelle eller etablerte sjangertrekk hvis man ønsker å eksperimentere. Det respekterer jeg. Det gir også mening at man kan skrive tekster som befinner seg i grenseland fordi man blander trekk fra flere sjangre. Men det føles så meningsløst å si sånt som at «novellen er sånn, men den trenger ikke være sånn» eller «novellen gjør dette her veldig bra, men det kan også romanen gjøre».

Her hadde det for eksempel hjulpet å gi navn til de ulike gruppene av etablerte fellestrekk (altså definisjonene eller rammeverkene) og skille dem fra hverandre på den måten, og så ta utgangspunkt i én av dem ved hver enkelt analyse. Da hadde det vært lettere å forstå analysene, og da hadde det virket så mye mer klart og tydelig for meg med eksempler som «basert på novelledefinisjonen/typen 2, er dette et brudd med sjangeren» eller «med utgangspunkt i forståelsen av den norske novellen slik den var på 90-tallet, kan man si at…». Eller så blir dette bare en bok om generelle skjønnlitterære fortellerteknikker, all den tid novellen kan være alt mulig her i verden, eller det liksom ikke er noe som skiller disse novellene fra andre skjønnlitterære tekster.

Alle de litterære teknikkene i novellen er jo strengt talt mulig å bruke for andre sjangre. Jeg blir bare forvirret og oppgitt over måten dette blir fremstilt på. Samtidig opplever jeg at hun haster gjennom enkelte ting, og det kan som sagt bli litt rotete, overflødig og repetitivt. Av og til fikk jeg inntrykk av at jeg leste et tilfeldig utvalg forelesningsnotater, så hun kunne gitt hver analyse mer pusterom. Hun virket også irritert til tider.

Når det skal sies, gir hun tross alt innsikt i hva som er typisk for det andre folk har kalt eller kaller noveller, og det er nesten alltid overordnet sett to hovedforskjeller mellom novellen og romanen, som hun virker å være enig i: Novellen er oftest kortere enn romanen, og novellen antyder der romanen utdyper. Det gir igjen grobunn for ulike effekter og leseropplevelser.

Bjørkøy virket også ganske engasjert, og det satte jeg pris på. Det er tydelig at hun er glad i litteraturvitenskapen og lidenskapelig opptatt av noveller. Ellers syns jeg hun kommer med mange gode eksempler. Mange forfattere og teoretikere blir nevnt, og mange ulike perspektiver kommer frem om noveller. Det er bra! Man får en nøye, helhetlig forståelse for novellens potensial, og dens styrker og svakheter. Man får også gode forslag til mange norske novelleforfattere og lære om eldre og nyere teori og teoretikere, samt teknikker som stimulerer leseforståelsen og egen kreativitet. Det er altså mye interessant og nyttig her både som leser og forfatter av noveller, og den er til syvende sist å anbefale for nettopp dem!

Dette er en av de bedre barnebibler der ute. Den innholder flotte illustrasjoner og mange av historiene er godt fortalt, og forfatteren har også tatt seg noen kreative friheter uten at det har gått på bekostning av budskapet fortellingen prøver å formidle. Jeg har lest denne sammen med barna om kveldene og det er flere ganger de har bedt meg om å lese mer. En barnebibel som kan anbefales for barn fra og med skolealder. Denne tar også for seg noen historier som ikke så ofte er å finne i barnebibler, slik som historien om Job og en kort og enkel formidling av brevene til Paulus, Jakob og Peter.

Denne historien finner sted i den franske kolonien St. Domingo, dagens Haiti, på slutten av 1700-tallet, under opprøret til svarte slaver mot europeiske kolonister. Victor Hugo fremhever egenskaper som lojalitet, brorskap, selvoppofrelse osv. og han fordømmer kolonistyranni, hykleriet til lederne av begge leirene, både kolonister og opprørsslaver. Jeg blir ikke helt klok på hvem han egentlig støtter i boka, slavene eller kolonistene. Dette har Victor Hugo blitt kritisert for flere ganger, enkelte går så langt som å kalle ham rasist. Noen ganger er kolonistene ofre, andre ganger slavene. Boka er lettlest, og jeg googlet meg frem til at han var 16 år da han skrev den, men er denne romanen virkelig en roman mot slaveri?

Omtale fra Storytel:
Historien omhandler det dramatiske opprøret blant svarte i St. Domingo i 1791. Perriot er slave ved en plantasje. Han er hemmelig forelsket i datteren til plantasjeeieren, men de åpenbare sosiale skillene gjør at han ikke kan leve ut forelskelsen. Det starter dog en snøball-effekt av hendelser som utspiller seg i startfasen av den haitiske revolusjonen. Bug-Jargal er en av 1800-tallets viktigste verk med fiksjon fra kolonitiden. Det er også argumentert at verket er den mest gjennomførte gjenfortellingen av det haitiske revolusjonen skrevet av en europeisk forfatter.

FOR BERRE VANVITET TORER IKKJE

tvilens tenner
å slita på
og det reiv meg bort
på smil med venger

men gløym ikkje ormen i støvet

Jon Fosse
Diktet er hentet fra Poesiar etter Henrik Wergeland, Samlaget - 2016

NO HAR EG SAGT

det eg kan seia
så lat no stilla
lata seg att
for eg treng å kvila

berre kvila

berre kvila

og kanskje alltid berre kvila

berre no

berre enno det

• Jon Fosse
  Diktet er hentet fra Poesiar etter Henrik Wergeland, - Samlaget 2016

THE INNERMOST EMPTINESS

The Innermost Emptiness
Now I know
where the innermost emptiness can be found,
in whose wing, in whose flight,
in whose bones -
transparent and anxious -
hides not music
but memories of it.

• Olena Herasymyuk, f. 1991 i Kyiv
  Diktet er hentet fra The Frontier, 28 Contemporary Ukrainian Poets,
  Glagoslav Publications, 2017.

Denne helgen leste jeg boka Åh, William, av Elizabeth Strout. Det er den andre boka jeg leser av henne. Jeg liker skrivemåten hennes, og hvordan hun skriver om livet. Ønsker alle en fin uke!