Bokelskere.no

Allsidig roman fra de harde tredveåra i USA.

Tidspunktet er 1932. Fire barn rømmer i kano fra en internatskole i Minnesota. Før vi følger deres elveferd, har vi fått en grundig innføring i hvilket helvete denne skolen er for indianerbarna (og noen få hvite) som lever der. Jeg fant tidlig ut at Krueger må ha lært atskillig av Dickens (Nicholas Nickleby), Mark Twain (Huckleberry Finn) og Homer (Odysseen). Hovedpersonen heter da også Odie, for Odysevs. Dette blir det da heller ikke lagt skjul på i forfatterens etterord. Sannelig er det òg enkelte øyeblikk av magisk realisme.

Romanen gir et velskrevet, realistisk bilde av depresjonens verste år samtidig som vi følger barna på deres eventyrlige flukt sørover i retning av St. Louis. Som Huck Finn treffer de på et rikt persongalleri av småbrukere, indianere, predikanter og fattigfolk som dem selv. Spennende vendepunkter driver handlingen framover til en overraskende slutt. Om ikke alt virker like troverdig, er det iallfall godt fortalt.

This Tender Land er høstens bok (2023) i min amerikanske bokklubb.

Boka jeg leser nå er Alex Schulman: «Överlevarna» Det er min første bok av denne forfatteren og han skriver godt så nå blir det nok fler av ham. Han er dessuten fra en liten «by» med navn Hemmesdynge på Söderslett i Skåne og i den trakten har jeg oppholdt meg mye!
En annen forfatter jeg har på leselisten min er A. S. Byatt…hun døde denne uken, noen og åtti år gammel og blir regnet som en av Storbritannias store forfatter. Skal bort og låne en av henne på bibben i dag, sammen med en annen bok: novellesamlingen «Irland forteller» som jeg har bestilt! Så her leses det!!!!
Kaldt er det ute, men sol og ikke mye vind så da er det bare å kose seg både inne og ute!
God helg til alle bokormer.

Jeg har ikke lest boka, men så serien på tv i sin tid. Sterk historie. Jeg leste boka Sunn og sterk uansett alder, av Elisabeth S. Lingjerde i går kveld. Lettlest, og forhåpentligvis med noen gode tips jeg skal ta med meg videre i trening og kosthold. I tillegg leser jeg Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger akkurat nå. Den leser jeg litt nå og litt da. Sterke historier. Ønsker alle en fin helg! Her er det 7 kuldegrader og sol, og nå venter tur ved sjøen og i skogen på meg.

Riktig god bedring!

Varsling som risikosport.

När man måste säga ifrån handler om dem som bruker retten til å varsle, hva som skjer med sakene de tar opp og ikke minst hvordan det går med varslerne selv. Boka bygger på et forskningsarbeid utført av akademikere knyttet til sosionomutdanningene ved Gøteborgs universitet og Malmø høgskole.

Hedin, Månsson og Tikkanen tar utgangspunkt i at omsorgsinstitusjoner gjerne støtter opp om en taushetskultur som bidrar til at ansatte nødig går ut offentlig med kritikk om forholdene. De som likevel velger å gjøre det, kan derfor være personer som føler et moralsk ansvar for virksomheten og brukernes velferd. Dette stemmer godt overens med den journalistiske tilnærmingen til varslerberetninger, men forfatterne oppgir at varsling dessuten er knyttet til yrkesroller som internrevisorer, verneombud og faglige tillitsvalgte. Som forskere ser de dessuten varsling i sammenheng med andre arbeidsplassproblemer som sykefravær, mobbing, konflikter og begrensninger i ytringsfriheten.

Organisasjonsendringer gir opphav til varsling
Boka tar ikke for seg de enkelte sakene i detalj, men forfatterne hevder at de fleste av dem har sammenheng med reformer og omorganiseringer i velferdssystemet som følge av den alvorlige økonomiske krisen Sverige gjennomgikk på 1980- og 1990-tallet. Enkelte varslere kritiserte økonomiske nedskjæringer som gikk ut over brukerne.

Den svenske undersøkelsen bryter med bildet av den ensomme varsler. Som oftest kommer varslet fra en hel gruppe eller enkeltpersoner som har støtte fra medlemmer i sin egen arbeidsgruppe. Dessverre hjelper denne solidariteten lite mot sanksjoner fra ledere som føler seg truffet av kritikken eller som mener at saken skader virksomheten.

Kvinnelige varslere er de mest utsatte
Kvinner risikerer hyppigere og sterkere sanksjoner enn menn, ikke minst i saker som gjelder kjønnsdiskriminerende og patriarkalske ledelsesformer.

Selv om varslerne møter sterkere motreaksjoner enn de hadde forberedt seg på, mener alle som ble intervjuet at de handlet riktig. I valget mellom taus luthersk lojalitet og Voltaire-inspirert ytringsfrihet, har de valgt ytringen.

(Utdrag av bokmelding i tidsskriftet Fontene forskning 10.06.2009).

Hundre års latvisk historie.

Fem latviske historikere gir en framstilling på over 500 sider av Latvias skjebne politisk, økonomisk og kulturelt i de hundre årene som strekker seg fra tsartiden før 1917 til uavhengighetsperioden etter 1991. Fra før foreligger utgaver på latvisk og russisk.

Det er verdt å merke seg at det dreier seg om en beretning om Latvia og ikke om latvierne alene. Dermed gir boka også en solid innføring i de andre folkegruppenes dels atskilte og dels sammenvevde bidrag til landets turbulente historie: tyskere, russere og jøder. Forfatterne tar særlig for seg tysk-balterne som preget mye av dagens Latvia i over sju hundre år til de ble «kalt hjem» av Adolf Hitler i 1939.

En slagmark for andres kriger
Sett med norske øyne er Latvias historie preget av en serie tragedier. For ofte har landet vært slagmark for andres kriger. En av de mest tapsbringende var 1. verdenskrig, som på den annen side åpnet for Latvias første selvstendighetsperiode. I den kaotiske perioden som fulgte sammenbruddet på østfronten i 1917-18, grep latviske nasjonalister anledningen til å etablere den første republikken. Boka gir en grundig framstilling av borgerkrigstiden som fulgte, men vel så viktig om grunnlovsarbeidet, som tydeliggjorde de politiske skillelinjene i det selvstendige Latvia fram til statskuppet i 1934. Krlis Ulmanis etablerte da sitt autoritære styresett som varte til Sovjetunionens innmarsj i 1940.

Vi får en solid analyse av dannelsen av det demokratiske Latvia 1922-34, men også om forholdene som gjorde det mulig å styrte demokratiet. Forfatterne antyder at Ulmanis-regimet bidro til å svekke den mentale beredskapen mot de politiske alternativene som Sovjetunionen og Hitler-Tyskland sto for. I likhet med krigen 1914-18 ble 2. verdenskrig tragisk for Latvia, men denne gangen uten mulighet til å gjenvinne selvstendigheten. I perioden etter 1945 tar historikerne særlig for seg de mislykte forsøkene på å føre en mer latvisk-nasjonal linje innen kommunistregimet. Resultatet var et russisk-dominert partiapparat som fulgte Moskva i ett og alt.

Omstridte hendelser
En styrke ved verket er at det går spesielt grundig inn på de mest omstridte punktene i Latvias historie: Selvstendighetskampen 1918-22, Ulmanis’ diktatur 1934-40, latviernes holdninger til sovjetiske og tyske okkupanter 1940-45, nazistenes drap på jødene, kollektiviseringen og deportasjonene i 1949.

Framstillingen av den politiske historien er så dramatisk og spenningsfylt at behandlingen av den økonomiske og kulturelle utviklingen virker nøktern i sammenligning. Den gir likevel nødvendig bakgrunn for å forstå hvordan Latvia overlevde som nasjon og var i stand til å gjenvinne selvstendigheten etter femti års fremmedvelde.

(Tidligere publisert i Latviabulletinen 2006).

Dette er en bok som er blitt godt brukt i både barnehage- og lærerutdanning. Jeg husker når jeg begynte på barnehagelærerutdanningen i 2009, så var en tidligere utgave av denne boken pensum, og nå 14år senere så er den pensum igjen, men denne gangen i studiene for å bli godkjent lærer.
I min tidligere studie fikk jeg aldri lest hele, men det har jeg gjort nå. Boken innholder tettpakket med fagstoff som har med barnas språkutvikling å gjøre, hva som fremmer den, hva som kan hemme den og hva som kjennetegner den. Den tar frem både de muntlige og de skriftlige sidene. Den tar for seg de minste barna og beveger seg oppover utviklingsstigen fram til tidlig skolealder.

I barnets språkutvikling er det absolutt viktig at barnet møter på et variert språkmiljø, dette legger boken solid vekt på. Alt fra musikk, rim og regler, lysbetont lek, regelleker, høytlesning, utforskning av skriftspråk, gode samtaler og en god del mer. Selv om det å bade barna i ord er viktig så påpeker Høigård at å bade barnet i språklyd ikke betyr at den voksne skal drukne barnet i ord, men at pausene i samhandlingene er like viktige som ordene. Da får barnet også tid til å si det som ligger barnet på hjertet. Boken tar for seg barn ned i 4-5måneders alder og hvordan de begynner å vise mer og mer interesse for omgivelsene og hvordan det gjennom lyder, gester og peking prøver å kommunisere med disse omgivelsene, som da hovedsakelig består av de nærmeste omsorgspersonene. Høigård påpeker også hvordan grunnlaget for språket ligger i det musiske. Med dette sikter hun til at i språklig sammenheng er alt som har med lyd, klang, rytme og gjentakelse musikalske elementer, som har avgjørende betydning for en god språklig utvikling hos barnet. Derfor anbefales musikk, sang, dans, regler og rim i både barnehage og skole, men også at foreldre hjemme kan bruke dette sammen med barnet. Hun påpeker videre hvordan det er viktigere hvordan man snakker til barnet enn hva man sier til det i denne tidlige fasen i barnets liv. Her kan babyspråket til mor hjelpe å holde spedbarnets oppmerksomhet.

Boken har en del faguttrykk, men det jeg liker med Anne Høigårds framlegging av flere av disse, er at hun forklarer hva de betyr på en enkel måte, og noen ganger også flere ganger utover i boken, for det er ikke gitt at man husker det etter en gang. Høigård påpeker viktigheten av et metaspråklig forhold til språket som viktig for barnet. Videre så er hun inne på hvordan vi skal stille spørsmål til barna. Der legger hun vekt på de åpne spørsmålene. Hun sier: ”Den beste støtten de voksne kan gi barnet i utviklingen av samtaleferdighet, er å bruke reelle og åpne spørsmål og vise tydelig interesse for barnets svar.” Når barnets språk utvikler seg videre så anbefaler Høigård at man minsker mengden av spørsmål og lar heller barnet få mer ansvar rundt samtalen. Noe annet som påpekes er samtalen rundt bøkene, hvor viktig det er, både for språket og får leseutviklingen. Dette med lesing påpekes jevnlig av Høigård, noe som har vært en hjertesak for meg de siste par årene jeg også jobbet i barnehage.

Anne Høigård er også innom grammatikkens verden og påpeker hvordan vi mer eller mindre automatisk lærer oss det grammatiske i språket, men at det blir vanskeligere å forklare hvorfor noe er som det er i oppbygging av ord, setninger og tekster. Barn de prøver seg fram på logiske måter og eksperimenterer med det grammatiske og etter hvert lærer de hvordan det henger sammen, som at det for eksempel ikke heter ”gådde”, men ”gikk”. Det er også interessant å se hvordan barna bruker tekst i hverdagen sin og hvordan utviklingen skrider fram fra pseudoskriving og til mer og mer moden skriving. Boken er også innom andrespråkstilegnelse og opplæring. Språk- og talevansker får et eget kapittel i boken, bl.a. det som har med stamming å gjøre, og litt senere rettes også noe av fokuset på dysleksi. Forfatteren gir en god og grundig innføring rundt det å arbeide med barns språk og gir leseren, studenten, barnehagelæreren og læreren mange gode tips med seg i ryggsekken. Videre gis det et par bolker med ti tips eller råd. Først ti råd til å støtte barnas språkutvikling, og så mot slutten av boken får vi en oversikt over ti råd til å støtte barnets skriftspråksutvikling. Enkle og gode råd å ta med seg videre inn i profesjonsutøvelsen.

Dette var bare et kort overblikk av bokens innhold og noe av det jeg bet meg merke i, men den innholder mye mer som kan være vært å ta med seg og denne kan godt brukes som en bok man tar å kikker i ved jevne anledninger, for den er innom de fleste sidene innen barns språk. Som pensum kan boken være litt overveldende, men da kan det være lurt å ha lest boken og så pugge det man tenker er det mest relevante å ta med seg videre. Dette er en god bok, som jeg håper holder seg som pensum flere år videre fram i tid.

Lesesirkel 2021.
Fra omtalene kan vi vente oss en forhåpentlig engasjerende utfordring ved lesningen av Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Céline. På vaskeseddelen fra den første norske utgaven 1967 heter det: «I dag er det en klassiker. Men en klassiker som selv nå på mange vil virke som et slags våkent mareritt, med dens sterke blanding av fantasikraft og hensynsløs ærlighet.» Axel Amlie har fått ros for den norske oversettelsen. God lesning!

Livlig og informativt om våre nye naboer.
Purs skriver for menigmann som er nysgjerrig nok til å lese mer om de tre landenes historie enn det man finner i en turistbrosjyre. Forfatteren er dessuten ikke redd for å reise spørsmål ved hva leseren må anta å være «vedtatte sannheter». Alt i tittelen antyder han at Baltikum er en fasade som i virkeligheten skjuler tre høyst ulike samfunn. I teksten bruker han derfor gjennomgående alle de tre landsnavnene, Estland, Latvia og Litauen, selv når han omtaler dem under ett.

Purs gir likevel en samlet framstilling som på en effektiv måter belyser både sammenfallende og ulike trekk ved den politiske, økonomiske og kulturelle utviklingen siden historiens begynnelse (Ikke bare fra 1945 som undertittelen oppgir). Et hovedtema er rimelig nok framveksten av nasjonale strømninger på 1800-tallet som kulminerte med kortvarig selvstendighet for hvert av de tre landene etter første verdenskrig. Men selv i okkupasjonsårene 1940-1991 var det til tider et begrenset lokalt handlingsrom.

I et eget kapittel drøfter han betydningen av nasjonal identitet utover språk for staten og den enkelte, det vil si på områder som musikk, kunst, litteratur. Egentlig ikke, synes å være den kontroversielle konklusjonen. Viktige kulturbærere historisk sett har dessuten vært polakker, hviterussere, jøder og tyskere. Purs anklager dessuten sitt eget hjemland, Latvia, for å utestenge russere fra full samfunnspolitisk deltakelse. På den annen side er han helt enig i beslutningen de tre landenes tok om å bryte den økonomiske avhengigheten av Russland etter 1991, selv om mange vestlige økonomer mente det motsatte.

Jeg har ikke lest boken, så med det i minnet, ta innspillet mitt som et «pip» fra sidelinjen.
Det slå meg at dette kan være et bevisst litterært grep. Med det i tankene ser jeg med interesse på måten du beskriver din leseopplevelse. Du velger ord som stillstand, langsomt, passive objekter, implodere og triggermekanismer, og du synes det tar lang tid og er uten utsikter for bedring. Er det ikke akkurat denne følelsen av meningsløshet og stillstand disse sjøfolkene har følt på, og som Lid Larsen greier å få leseren med på i løpet av kun 60 sider, det er jo genialt.
Du holdt det ikke ut, og la boken vekk, du hadde et valg om å forlate opplevelsen, noe slavene ikke kunne…
Jeg undres på om det hadde vært mulig for deg å lese videre med et annet perspektiv/innstilling/følelse, for eksempel med beundring, forbløffelse eller en annen form for interesse?
Uansett så fikk dine betraktninger meg til å filosofere over litteraturens viderverdigheter og hvor forskjellig vi opplever den, så takk for at du deler opplevelsen her.

Av de teoretiske fagene i grunnskolen var kanskje historie det mest interessante for meg. I dag har jeg lest en god del bøker om søvn, så hva er bedre da enn å lese en bok om søvnens kulturhistorie her til lands. Tross mange sitater på forskjellige gamle norske dialekter og noen kjedelige, men også interessante skildringer rundt nattøy, sengetøy, senger og lignende, så var det allikevel noe spennende å lese seg inn i fortiden og se hvor forskjellig den var fra tiden vi lever i i dag med tanke på det som har med søvn å gjøre. Det hjelper også at boken har en del illustrasjoner av de forsjellige skikkene, typen senger, innredning osv.

Etnologen og kulturhistorikeren Bjørn Sverre Hol Haugen klarer å fenge til en viss grad på et område som fort kunne blitt kjedelig for en som meg, og selv om boken hadde kjedelige partier, så tok den seg ofte opp igjen og gav nysgjerrigheten mersmak. Forfatteren viser også på en interessant måte hvordan religiøsitet og overtro ble sauset i hverandre når det kom til å beskytte seg mot nattens lumskheter, mareritt, nattskrekk og lignende. Dette og en god del andre ting som har med søvnens historiske mysterier å gjøre blir tatt opp i boken som holder seg for det meste rundt 1800-tallets og begynnelsen av 1900-tallets skikker, men den gir også noen glimt i en enda lengre fortid og viser også til skikker som har vedvart opp imot vår egen tid.

Jeg orker egentlig ikke lese denne boka.
Jeg orker ikke sviket.
Ikke fornedrelsen.
Eller dyremishandlingen.
Jeg leser den likevel.
Den er god!
Hvor fikk hun historien fra?

Du har fått svar, gratulerer, og takk for at du deler det.
Godt å vite at de følger litt med.

Takk for engasjementet, og for at du vil drifte lesesirkelen videre. Leseplan m.m. ser veldig fint ut, med jevnlige leseperioder, valg av bøker osv. Vi får håpe at dette gjør at vi får opp aktiviteten i lesesirkelen. Nå er vi 12 stykker registrert, det skal jo være mange nok til å få gode samtaler og diskusjoner rundt de forskjellige bøkene :) Det eneste jeg kunne tenke meg endret, er kategoriene. Jeg tror det ville gi bedre dynamikk å legge en plan for kommende år, med ulike kategorier for alle leseperiodene. For eksempel etter sjanger eller etter geografi.

Mistenkelige brukernavn.
Jeg har fått dette svaret fra administrator André Nesse:

• Smertelig klar over dette, jeg pleier å ta noen runder med ujevne mellomrom og slette dem 🙁
  Takk for at du sier fra!