Bokelskere.no

Vakkert og poetisk i et nynorsk bare Jon Fosse mestrer.

Nå har jeg lest omtalen din. Har du lest miff sin?

Jeg er uenig i en del som hevdes i boka.

Skråstilt tekst

This book was my second John Wyndham novel, following “The Kraken Wakes” a few months back, which I thought was just okay. Not bad, but I wanted more. This was an interesting, philosophical read, but still a light read, which makes me hopeful that I will continue to enjoy even more Wyndham in the future. It’s basically a story about a boy, Matthew, who seems to have an imaginary friend, and the story told from his father’s perspective, who is trying to understand what’s going on.

There are a lot more layers to this story than one might expect, and there are a lot of noteworthy lines here, which I take to mean that we’re dealing with some great literature. Yes, it’s mostly about imaginary friends and science, which I will look at more closely, but it touches on a lot of topics, explores some intimate issues and asks a lot of big questions.

You could for instance say it’s about motherhood because here is a mother who see that everyone around is having a baby, and she then feels pressured into having a baby herself. At the same time, she wants a baby regardless and then she only wants her son to be normal and happy, and she herself just want to conform and be normal and happy. The father does not seem to understand this need or the social pressure to have a baby in the first place (because he’s a man, probably), and he finds it odd that “Babies, in a world that already has far too many, remain desirable” and that “it began to worry me a lot” (15). It’s interesting how even back in the 60’s people had these notions, just like me now, over 60 years later. In any case, it’s noted that the mother “is happier conforming, and the pressure to conform is terrific”, but a friend asks “does it matter how far her desire for a baby is inherent, and how much it is being stepped up the environment? Surely, the point is that she has it – and has it very strongly.” (16) Good point. So, she adopts Matthew.

It’s also about coming of age and figuring out how the world works and disillusionment. The father speaks to it perfectly when he sees his son is going through it: “I felt a poignant memory of those desolate patches of disillusion which are the shocks of growing up. The discovery that one lived in a world which could pay honour where honour was not due, was just such a one. The values were rocked, the dependable was suddenly flimsy, the solid became hollow, gold turned to brass, there was no integrity anywhere…” (124)

It's also about sibling rivalry, madness, relativity, technology, energy, power, space travel, communication, boundaries, determinism and the fear of what we don’t understand.

Or reality and belief:

“Reality is relative. Devils, evil spirits, witches and so on became real enough to the people who believed in them. Just as God is to people who believe in Him. When people live their lives by their beliefs objective reality is almost irrelevant.” (34)

Matthew’s parents discuss, intelligently and passionately, what it might mean, the pros and cons of having imaginary friends and how to deal with it. Could it be madness, schizophrenia, a phase, natural development of the brain? Does this mean we as parents will never understand Matthew, because we adopted him? Can we ever have a real connection with him?

And: “Are we, I wonder, doing the right thing in playing up to this nonsense? I know you shouldn’t crush a child’s imagination, and all that, but what nobody tells you is how far is enough. There comes a stage when it begins to get a bit like conspiracy. I mean, if everyone goes around pretending to believe in things that aren’t there, how on earth is a child going to learn to distinguish what really is, from what really isn’t?” (28)

Sure, Matthew asks some strange questions, like “why can’t we live on grass if horses can?” or “why are there two sexes” and “where is Earth?”, but his parents don’t understand where all these questions are coming from. In some ways, this novel is like an essay on imaginary friends, or a character study of a child with an imaginary friend and insight into how that affects the people around them and how their society responds to these kinds of things.

Matthew’s experiences are science fiction based, so this is science fiction. But most of the time, though, it didn’t read like a science fiction story or any kind of fantastic literature. It didn't have to be more than that, to be honest. I think the story would be less interesting overall without the external element, but not worse in terms of quality. It would just make it different.

Oh, and I loved that ending. Someone please write a sequel!

I will end this review with a final noteworthy line, which is my favorite in the book:

“For intelligent life is the only thing that gives meaning to the universe. It is a holy thing, to be fostered and treasured. Without it nothing begins, nothing ends, there can be nothing through all eternity but the mindless babblings of chaos…” (142)

Hei Ajiniakra. Det er ikke mulig å komme inn i hovedtråden for lesesirkelen.

Har ikke lest den, men jeg har den.

Jeg innrømmer, jeg koste meg glugg som reisefølge til Alexander Leborg på hans vandring uten esel gjennom landskapet Cevennene i sør-Frankrike.

På vandring osv… er et resultat av oversetteren Leborgs arbeid med å oversette Robert Louis Stevensons klassiske bok om hans vandring i 1878 med et esel gjennom Cevennene. Samme landskap, samme rute, som Leborg relativt nylig har vandret, Alexander Leborg dog uten esel.

Forfatterdebutanten Leborg skriver informativt, underholdende og kort sagt svært godt om sin fottur i sporene til Stevenson ca 140 (!!!) år etter at Stevenson og eselet Modestine gikk denne ruten. Jeg ble underholdt på beste vis gjennom hele reisen. På vandring… -er en liten bok. Kort liten sak og den leses dessverre av få. Synd, for dette er bra saker. Meget bra! Min terning trilles til en solid sekser:)

Veldig god!
Nydelig språk.
God oppbygging.
Veldig menneskelig.
Engasjerende og spennende, synes jeg!
Forlanger ikke mer av ei bok..

Endelig fikk jeg lest det som blir ansett å være den første moderne vampyrhistorien. (Ja, lenge før Dracula ble skrevet!) Sommeren 1816 skrev John Polodri The Vampyre omtrent på samme tid som Mary Shelley skrev Frankenstein og Lord Byron sin halvferdige Fragment of a Novel. Det var morsomt nok en skrivekonkurranse mellom dem. Polidori hentet inspirasjon til The Vampyre fra både Lord Byron (som vampyren skal ligne) og teksten hans. Det som skiller denne vampyrhistorien fra eldre sagn om vampyren i folketro, er blant annet at vampyren Ruthven er en adelsmann og dermed representerer aristokratiet. Jeg har lest historien på norsk, i utgaven fra 2000, oversatt av Tore Aurstad via Pantagruel forlag, og Ruthven beskrives som en adelsmann som er «mer bemerkelsesverdig for sine eiendommelige egenskaper enn sin stand», og disse egenskapene er blant annet at «et øyekast fra ham var nok til at latteren stilnet og vek plass for frykt i de hjertene der dumhet styrte» og at det skyldtes «det døde, grå øyet hans, som liksom sendte en skjult, sterk utstråling mot dem.» (9) Han er samtidig dødsens blek, men meget tiltrekkende og ettertraktet. Vampyren begynner her å fungere som en metafor: de rike suger hensynsløst blodet ut av samfunnet, som jo kan finne «tilfredsstillelse i å trekke de uskyldige ned i avgrunnen til skjensel og vanære» (18). Den moderne vampyren har endret seg litt mer siden The Vampyre, for her blir for eksempel ikke ofrene til nye vampyrer, og Ruthven tåler faktisk sollys.

Jeg føler ikke at jeg kan ha altfor store forventninger eller krav til denne historien. Jeg kan heller ikke kritisere bruken av klisjeer som «frøs blodet til is i årene» (21) og «begge ble bleke av redsel» (22) eller beskrivelser av torden og mørke skoger. Allikevel kan jeg si at jeg likte den. Den er ikke spesielt skummel for meg, men det er fordi skrekklitteraturen også har utviklet og endret seg en del siden den gang; man har funnet nye måter å skremme leseren på. Samtidig er det verdt å påpeke at med nye tider kommer nye redsler, og at det som var skummelt før, ikke er like skummelt nå lenger, nettopp fordi samfunnet har endret seg. Selv om Polidori ikke er den dyktigste stilisten, ei eller en stemningsskapernes mester, ulmer det en uro og uhygge mellom linjene. Spesielt den uroen man kjenner i møte med mystiske fremmede man ikke aner intensjonen til. Ubehaget som oppstår når man blir desillusjonert, er heller ikke til å underdrive. Hovedkarakteren Aubrey er en fri, vakker, velstående ung mann som dyrket «heller fantasien enn dømmekraften og hadde høye, romantiske tanker om ære og oppriktighet.» Videre er han dessverre naiv og har tunnelsyn på samfunnet, for «han trodde godt om alle mennesker, og så på laster som noe skjebnen hadde tatt med for effektens skyld, akkurat som i romanene. Han tenkte at fattigdom bare bestod i at klærne var rufsete, men likevel varme», og han «trodde at dikterenes drømmer var lik virkeligheten» (11). I møte med en nådeløs virkelighet, når man er underkastet krefter man ikke kan kontrollere, at drømmer ikke blir oppfylt, kjærlighet ikke blir gjengjeldt, svik og bedrag og lidelser og vold, vil nok blodet fryse til is hos selv de mest hardbarkede blant oss.

I etterordet av min utgave står det mer informasjon om forfatteren, boken og vampyrer generelt.
Skrevet av Tore Aurstad. Det var meget interessant å lese! The Vampyre er i hvert fall en innflytelsesrik skrekkfortelling i litteraturhistorien. Spesielt vampyrlitteratur. Selv om den ikke er på høyde med Frankenstein, er den relativt lettlest, nokså leseverdig og sist, men ikke minst, nevneverdig.

Er det den nyeste boka av Tveit du mener? En anmeldelse av boka finnes på miff.no. Bare søk på Odd Karsten Tveit. Har bare en iPad for tiden så får ikke til å linke til den.

Dette er en helt grei bok om skikk og bruk i samfunnet vi lever i, både på hjemmebane og på bortebane. Mange av rådene er selvfølgelige, noen har man ikke tenkt så mye på, andre igjen kan man relatere godt til, mens man på noen områder kan finne ut at man muligens har tråkket skikkelig i salaten.

Boken var tidvis kjedelig, men ikke fordi den ikke var nyttig, men fordi alt ikke var like relevant, givende og interessant, slik det ofte er med oppslagsbøker, selvom denne skiller seg noe ut fra den sjangeren. Boken kan allikevel brukes som en slags skikk og bruk leksikon som man kan ta en ekstra titt i før man skal i bryllup, begravelse, eller bare ut for å kjøre bil.

Sigrid Sollund, som også har skrevet boken "Hersketeknikker", skriver med et glimt i øyet og med innslag av humor, som noen ganger treffer, og andre ganger kan den være noe malplassert. Alt i alt en grei og lettlest bok som kan bidra til at du kanskje blir en litt bedre samfunnsborger, eller en litt bedre versjon av den du allerede er i møte med andre mennesker.

Her ser jeg det varierer voldsomt på sterningkast i Bokelskere.
Jeg er ikke overrasket.
Gode elementer i boka.
Ganske velskrevet.
Ensomhet som blir satt plaster på av små geniale barn pluss..
(Den kommer seg faktisk litt etterhvert.)

Redigert: Jeg la til litt fra både innledning og konklusjon :)

Reisen til nattens ende.
Ja, det er tydelig at hovedpersonen ikke deler datidens fedrelandsretorikk. Han forstår derfor heller ikke begeistringen som amerikaneren Lola uttrykker for Frankrike og de alliertes sak i (den første verdens) krigen.