Bokelskere.no

Du kan prøve goodreads.com. 99 % av det som foregår her inne dreier seg om bøker og omtaler.

Man skal være ytterst forsiktig med å antyde at kritikk mot staten Israel er det samme som å skape jødehat. Hvis man skal følge denne retorikken så skal man ikke kunne kritisere Israel i det hele tatt.

De evige tre

Der er to mænd i verden, der
bestandig krydser min vej;
den ene er ham jeg elsker,
den anden elsker mig.

Den ene er i en natlig drøm,
der bor i mitt mørke sind,
den anden står ved mit hjertes dør,
jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig et vårlig pust
af lykke, der snart fór hen,
den anden gav mig sit hele liv
og fikk aldrig en time igjen.

Den ene bruser i blodets sang,
hvor elskov er ren og fri,
den anden er eet med den triste dag
drømmene drukner i.

Hver kvinde står mellom disse to,
forelsket, elsket og ren -
een gang hvert hundrede år kan det ske
de smelter sammen til een.

-Tove Ditlevsen (1917-1976)
Diktet er hentet fra Tove Ditlevsen, Dikt i utvalg, Den Norske Bokklubben- 1999.

"Ondskap: en fantasy-antologi (2018) er noe så sjelden som en original, norsk fantasy-antologi for voksne. Jeg har prøvd å finne andre eksempler på dette, og Evigskogen fra 1990 (red.: Ingar Knudtsen Jr.) er det eneste andre eksempelet jeg fant. Med mindre noen som leser dette, har kjennskap til andre utgivelser, så må vi rett og slett erklære at dette er den eneste andre norske originalantologien med rendyrka fantasybidrag for voksne. På hele 33 år, altså! Det er på den ene siden nokså nitrist at vi ikke har fått flere slike antologier, men på den andre siden er det stort at vi endelig har fått muligheten til å lese en til. Den ene redaktøren for denne antologien, Linn Tesli, hadde altså observert noe lignende, for i forordet sier hun om norsk fantasy at hun «ser for lite av det i hyllene» og at norske lesere «ofte tyr til engelske bøker i mangel av et bredt norsk utvalg av fantasy». Selvfølgelig hadde flere fantasy-interesserte her til lands lest mer norsk fantasy om det hadde blitt utgitt!

(...)

Antologien består interessant nok av fire noveller i tillegg til hele seks romanutdrag. Det er på den ene siden naturlig at antologier inneholder bidrag med ulike kvaliteter, noe som jo generelt er en styrke ved slike prosjekter. Her er et relativt vidt spenn i hvordan bidragsyterne har tolket både fantasy og ondskap. Enkelte bidrag bugner over av fantastiske elementer, mens andre er mer lavmælte i sin bruk av slike. Allikevel syns jeg det kunne vært mer variasjon i setting og andre fantastiske elementer. Noe av det skyldes nok at romanutdragene ikke rekker å vise frem mer av verdenene de utfolder seg i. Det i seg selv har mest sannsynlig bidratt til å svekke min leseopplevelse og mine vurderinger av dem.

Ondskapen er også mer eller mindre tydelig og mer eller mindre intens, men etter å ha lest antologien er inntrykket mitt at bidragsyterne har lykkes i å gi en mangfoldig, nyansert og til tider dyp fremstilling av ondskap. Jeg fikk som oftest ikke mer sympati eller empati for ondskapens aktører, men historiene utfordrer forestillingen om et monotont, reaksjonært monster som liksom er underkastet en eller annen iboende og automatisk, utilgivelig og selvutslettende naturkraft inni seg. Den kan virke fjern og ekstrem, men man får en påminnelse om at selv om ondskapen kan komme til uttrykk på mange måter, kan opphavet til den og katalyserende følelser ligge og ulme i oss alle. Det kan virke ubehagelig nært og ekte.

(...)

Det kan diskuteres hvorvidt man får et tilstrekkelig nok grunnlag til å vurdere kvaliteten på romanutdrag. Er vinduene inn til verdenen stor nok? Får man en god nok forsmak på tonen og stilen? Vekker det nysgjerrigheten? Aner man et stort nok potensial i handling eller karakterutvikling? I de påfølgende korte omtalene mine av hvert bidrag prøver jeg å svare på noen av disse spørsmålene:

(...)

Til tross for bidrag av varierende kvalitet kan jeg anbefale antologien til alle ungdommer og voksne som er interessert i å lese norsk fantasy. Nettopp fordi utgivelsen er såpass unik, og fordi det er noe for enhver her."

Dette var et utdrag fra min anmeldelse av antologien for Nye NOVA:

https://www.nyenova.no/fantasy-antologien-ondskap-2018-anmeldt-av-nicolai-alexander-styve/

Dette var mitt første møte med Michel Houellebecq. Definitivt ikke det siste, for dette var en satire som provoserte, og som hadde en brodd. Dette er historien om en fortapt mann i et utmattet samfunn. Ensomhet og fortvilelse går igjen i historien. Han raljerer med tradisjonelle politikere, universitetet og det sosiale forfallet. Det er bare å ta av seg hatten for hans skildringer av vestlig moralsk forfall. Jeg humret godt flere ganger. Det er en historie om et politisk system fullstendig frakoblet virkeligheten.
For de som kan se satiren og smake på nihilismen, så kom boka ut i perioden med angrepene på Charlie Hebdo. Svaret fra mange franskmenn var at de ikke ville gi avkall på tankefrihet og toleranse. På den andre side skaper Houellebecq en historie om at franskmenn gir etter for lover som tvinger kvinner til å gå med slør og holde seg hjemme etter at muslimene vant valget. Ektemenn kan ha opptil fire koner, Sharialoven er på plass. Provoserende og uvirkelig. Så fransk som det bare kan bli. Er du ute etter en politisk satire som er morsom og provoserende - da er denne boka midt i blinken. God fornøyelse :)

Det vet jeg at hvertfall hoved-Deichman i Oslo har, men jeg liker best å eie.

Det har jeg aldri hørt noe eksempel på. Hvis man vi i dybden på det bør man lese «Løgnindustrien» som Miff har gitt ut på norsk.

Ajiniakra har sendt ut mail til deltakerene i dystopisk lesesirkel om at denne er satt på pause inntil videre.

På én betingelse er en ungdomsroman skrevet av norske Neda Alaei. Hun er utdannet barnevernspedagog og skriver her blant annet om omsorgssvikt, og om tenåringsgutter i et innvandrermiljø. Yousef bor sammen med mor i en leilighet på Tøyen.

Storesøsteren til Yousef, Iman, bor på en barnevernsinstitusjon, og mor truer han hele tiden med at barnevernet vil hente ham og. Han og søsteren har mistet mye av kontakten nå når de bor på forskjellig sted, men Yousef tror søsteren vil komme hjem når hun blir 18. Iman prøver å fortelle ham at ingenting har endret seg hjemme og at hun ikke kan tenke seg å bo sammen med moren. Det kan egentlig ikke Yousef heller, men han er for redd barnevernet og føler på alt for mye skyld i forhold til moren.

Denne boken er lett å lese, med korte setninger og godt språk. Det er brukt en del slang, men ikke mer enn at en godt forstår hva de ulike ordene skal bety. Alaei har tegnet et flott og realistisk bilde av en tenåringsgutt. Han er noen ganger reflektert og voksen og andre ganger korttenkt og umoden. Han er forelsket, ensom, sint og lei seg. Moren gir ham skyldfølelse for alt han ikke gjør, og krever mer av han enn det han synes er rettferdig. Tittelen På én betingelse henspiller på moren som hver gang Yousef spør å å få lov til noe eller å få noe svarer «På én betingelse …» Yousef føler at det er tusen betingelser å forholde seg til. Han kommer til et punkt der frustrasjonen blir større enn han kan bære, og det har konsekvenser. Men denne boken er likevel optimistisk og Yousef får det bedre til slutt.

Den er utsolgt der.

Er «Troens fundamenter» å få tak i nå?

På forhånd takk!

En serie gode portrettintervjuer fra dette tidsrommet finnes i samlingene til Niels Chr. Geelmuyden, blant annet Sataniske portretter(1990) og Gud og hvermann(2001). I likhet med Larsen skriver han vittig og presist om personer som har satt spor etter seg i norsk offentlighet.

Så vidt jeg husker, og det kan godt hende jeg husker feil, jeg var jo bare 14 år på den tida, så var ikke virkelighetslitteratur et begrep i den norske boksamtalen i 1990. I dag hadde nok VLLs romandebut blitt sendt gjennom den kverna. Det handler tross alt om Villiam, som er født i 1960, som har en yngre og litt plagsom bror, Georg. VLL er født i 1960 og har en bror som heter Gaute. Dedikasjon i begynnelsen av boka: "Til Gaute, med kjærlighet". Disse sammentreffene KAN jo være helt tilfeldige.

Nok om det, denne fine romanen handler om forholdet mellom brødrene, som vokser opp i Oslo (tror jeg, det er få stedsmarkører i boka), som barn av et 68'er-par som strever med sitt. De har også en kjær onkel.

Jeg husker boka som voldsom og medrivende da jeg leste den som 19-åring. Som 47-åring opplevdes den som en velskrevet, fin historie som mangler litt tyngde for å gjøre det helt store inntrykket. Okei, brødrene slåss og krangler og foreldrene skiller seg, men jeg fikk aldri følelsen av at Georg eller Villiam var på virkelig tynn is.

Jeg vet dette må være vanskelig å begripe for alle som er født og oppvokst i den emo-speeda offentligheten som omgir oss i 2023, men det fantes en tid da portrettintervjuer med kjente mennesker ikke var terapitimer for deres livssmerte. Mange av dem ble skrevet av Vetle Lid Larssen.

Mannfolk (1989) samler flere av intervjuene han gjorde på midten/slutten av 1980-tallet, og dette er en fest av sarkasmer og spissformuleringer, og bør leses av alle som skriver.

Jeg vet dette må være vanskelig å begripe for alle som er født og oppvokst i den emo-speeda offentligheten som omgir oss i 2023, men det fantes en tid da portrettintervjuer med kjente mennesker ikke var terapitimer for deres livssmerte. Mange av dem ble skrevet av Vetle Lid Larssen.

Mannfolk (1989) samler flere av intervjuene han gjorde på midten/slutten av 1980-tallet, og dette er en fest av sarkasmer og spissformuleringer, og bør leses av alle som skriver.

"Etter en injeksjon med lederartikler ser Kåre Willoch straks bedre ut."

"Mens blakke kolleger blir kastet på hodet ut fra Ryktebørsen, flyr Knut Haavik privatfly til landstedet i Sandefjord, hvor en helhjertet kone venter med en halv burgunder."

"De bor beskjedent, i et unnselig lite palass i utkanten av Kristiansand."

Dette var ille. Krigen er grusom, men både israelerne og palestinerne vil overleve også denne gangen.

Typisk jødehat!

Har hørt før at Israel blir beskyldt for apartheid. Det finnes eksempler på apartheid i dette området, men jødene driver ikke apartheid. Det er det Palestina-araberne som bedriver.

Ilan Pappe er den historikeren jeg vet om som er mest påvirket av arabisk propaganda.