Bokelskere.no

Hvorfor i all verden trekke frem og kommentere en politisk biografi fra 1994 og en for lengst avgått statsminister? Jo, rett og slett fordi det er en, genren tatt i betraktning, uvanlig klok og velskrevet bok. Kapitlet om EU må nok sies å være utdatert, men ellers er dette en bok som skuer tilbake til perioden fra mellomkrigstid til utgangen av 1960-tallet, og som gir et interessant innblikk i velferdsstatens tilblivelse og utvikling.

En riktig lekkerbisken, dette! Det gjelder forresten boken også. (Og der setter jeg allerede strek for dagens mannssjåvinistiske blødmer - men litt føler man jo for å ta igjen, etter å ha vært på reise i et forfatterunivers hvor "mann" er ensbetydende enten med svettende, uhygieniske, sadistiske svin eller med svake, idealistiske sjeler som lever på kvinnens nåde.)

Oksanen skriver godt og forteller enda bedre. Realismen er vond og hard i denne romanen, men hun har ikke gått i fellen og laget en ren elendighetsbeskrivelse. Lysgløttene finnes der hvor de behøves, selv om de skinner temmelig blekt.

Det mest fascinerende er hvordan Oksanen fletter inn den store historien gjennom de små detaljene. Krig, okkupasjon, skiftende stemninger og regimer, jødehat, overvåkning, angiveri...det er mye å lære om Estlands historie her, men det blir aldri påklistret. Tvert imot sitter det som et velplassert slag i trynet, blodsprut og alt. Elegant!

Oksanen snappet Nordisk Råds litteraturpris foran Knausgård. På den ene siden kan man si at det var velfortjent, på den andre gudskjelov. I hvert fall dersom man som jeg foretrekker eksplosiv fremfor imploderende litteratur.

Det er en historie om veldig mange ulike karakterer som flettes sammen på tvers av et lengre tidsløp og det fungerer utrolig bra. Dvs uten at formen overskygger historien i det hele tatt. Handler om mennesker som vokser opp på 70- tallet og vi får små innblikk i deres liv og levned som både er tankevekkende og morsomme.

Veldig, veldig bra og anbefales herved på det varmeste!

Dette var morsomt å lese. Jeg håper du har gått tilbake og fått med deg en av de vakreste sluttene som noensinne er skrevet! :-)

"Faen! Faen! Faen! Hvorfor var det ikke jeg som skrev 'Veien' før Cormaq McCarthy gjorde det?"

Jeg vil tro den tanken streifer - nei, plager - de fleste forfattere som leser McCarthys nesten utilnærmelige og fortsatt uovertrufne mesterverk. Andres ufortjente suksess kan man alltids leve med. Men det er et forpult helvete når noen skriver så godt at de fortjener hvert et rosende ord, og man innser at egne manus sannsynligvis er best egnet som forvarming av vedovnen.

Jeg skriver nesten og fortsatt: Det siste året har både Gaute Heivoll og David Vann ("Legender om et selvmord") åpenbart latt seg inspirere. Vann kommer nok best utav det, men også Heivoll har her skrevet en god roman. Problemet er altså at begge blekner dersom de sidestilles med inspirasjonskilden.

Dersom man klarer å se bort fra det åpenbare slektskapet, eller av en eller annen ubegripelig grunn har latt en av tidenes aller beste romaner gå fra seg, er det straks lettere å synes godt om Heivolls prosjekt. Han er en solid forfatter med et utmerket språk, fritt - for eksempel - for knausgårdsk snirklerisk patos og posering. Karakterene og handlingen får skinne, scenene er sterke, og pratmakeri finnes det svært lite av. Utmerket!

Jeg skrev nettopp om "Før jeg brenner ned" at fortelleren med fordel kunne vært tonet ned i forhold til pyromanens fascinerende historie. I "Kongens hjerte" er fortelleren ikke til stede overhodet. Det fungerer svært godt; vi kommer bokstavelig talt - og med alt det ubehag forfatteren har ønsket å påføre oss - under huden på både far og datter.

Samtidig er altså ikke historien like unik denne gang. Heivoll famler litt: Han er bunnsolid på detaljnivå, men tar noen litt tvilsomme overordnede grep. Likevel er det åpenbart at han har talent i bøtter og spann, og har potensialet til å bli en av våre aller beste fortellere. Jeg gleder meg til å lese ham i fremtiden.

Gjerne! Men først vil jeg bare presisere at FESTEN er den 7. mens plata er i salg fra den 9. i butikken. Så til deg Lillevi, her har du et teksteksempel (fra Exit mould, 2003)

Got that feeling of standing still

the shudder of winters coming chill

Got that distance in my eyes

frozen paintings of all my alibies 

And I've got the urge to leave this room 

but it has become my home 

In this dark and familiar gloom 

my features are turning to stone 

Slowly 

holy 

intoxicating love 

takes hold of me 

while I survive another one 

Got those pale trousers warming my will 

they keep me from standing to still 

Got that pale jacket clinging to me 

I just know that I'll never be free 

And I've got the urge to undress myself 

but I dare not show my skin 

Cause this damp and familiar gloom 

has become what I am within 

Slowly 

holy 

intoxicating love 

takes hold of me 

while I survive another one

Tre av fire sørlandske pyromaner gir denne boken sine varmeste anbefalinger. Heller ikke jeg er særlig lunken.

Først og fremst er det en gnistrende historie, basert på virkelige hendelser. Dernest blir den fortalt med glød. Og nå er det nok blødmer, selv om de er velmente...

Heivoll har et presist og godt språk. Korte, effektive setninger trekker oss videre i en handling som er en thriller verdig. Når tempoet senkes og refleksjonene setter inn, føles det ofte både riktig og nødvendig. Boken er både godt tenkt og skrevet, og nesten akkurat så lang som den behøver å være.

Nesten? Ja, det er lite å trekke, og Heivoll har fortjent sanket tunge priser for denne romanen. Men ett ankepunkt har jeg. Det er at fortelleren - som virker å være nesten identisk med Heivoll selv - breier seg vel mye i teksten. Også hans historie er interessant, men på langt nær i samme grad som pyromanens. Særlig midtveis i boken merker jeg dette. Det kommer seg likevel betraktelig mot slutten, og man kan puste ut når Heivoll helt avslutningsvis redder seg i land med et elegant grep.

Fortellingen om pyromanen, hans familie og miljø - dette er helt førsteklasses. Fortellingen om fortelleren selv føler jeg at jeg har lest noen ganger tidligere.

Ok, kanskje en smule drøyt å poste dette her, men det har seg altså slik at bandet mitt, Pale Forest, slipper sitt fjerde studioalbum, etter åtte år med stillhet, den niende januar neste år. Siden jeg skriver 99,9% av tekstene tillater jeg meg allikevel å benytte diskusjonsforumet til å be de av mine felles bokelskere som måtte befinne seg i nærheten av Gjøvik når festen finner sted. Det hele vil foregå i Black box'en, kulturhuset. Inngang koster 200,- og da er plate inkludert. Håper vi sees!

En så fantastisk slutt burde aldri vært kastet bort på en så middelmådig bok. Nygårdshaug er heldig som ikke har meg til redaktør. "Strålende!", hadde jeg sagt etter første gjennomlesing. "Vi beholder de siste 70 sidene. Alt du har å gjøre nå, er å skrive de første 350 på nytt."

Det har ikke dessverre ikke Cappelen Damm gjort. Forresten er det irriterende mye de ikke har gjort. For eksempel har de latt dette stå: "Dinosaurenes periode her på Jorden strakk seg over en periode på mer enn to hundre millioner år, Lev. Jeg ser ingen grunn til at også vi, primatene, skulle kunne bebo denne kloden like lenge, minst." Det er helt sikkert lett for forfatteren å se seg blind på sin egen tekst. Men redaktøren og språkvaskeren i tillegg? Og når innførte vi trippelkonsonanten i det norske språket?

Det finnes glimrende, fantasifulle ideer her. Men altfor mye har sviktet: i plott, språk og overforklarende dialoger. Begynnerfeil fra en gammel mester. Ikke sjelden blir jeg pinlig berørt, men først og fremst synes jeg det er lusent gjort av forlaget å slippe dette gjennom. En håpefull debutant som hadde kommet med dette manuset, hadde hverken debutert eller beholdt mye av håpet.

Triste greier, altså. Ikke fordi det er elendig, men fordi det kunne blitt så mye bedre. For et eksempel på det, behøver man ikke gå lenger enn til en tidligere bok av samme forfatter: Heldig er den som har fantastiske "Mengele Zoo" til gode! Den deler også noe av den samme tematikken. Les den, eller les den på nytt. "Chimera" er det best for både deg og Nygårdshaug at du hopper over.

Her slipper vi å bli enige. Det du beskriver, er boken jeg håpet å finne. I stedet fant jeg altså imøtegåelsene lettvinte og underbevisende, nyttige bare for de som allerede langt på vei deler Molands historieforståelse. Her er han svært langt fra den grundige, balanserte historikeren som skrev den bunnsolide "Over grensen". En og annen spissformulering gjør seg, men Moland karikerer motstandernes synspunkter i den grad at resultatet blir en stråmannsdebatt. Det er fullstendig bortkastet, når det finnes nok av virkelige gråsoner å ta for seg. Dessuten er hullene i Molands dokumentasjon - historisk forskning han ganske enkelt ser bort fra, i stedet for å konfrontere - på størrelse med nedslag fra V-1.

Jeg tviler ikke på at han kunne gjort en langt bedre jobb dersom han hadde tatt seg bedre tid. Synd han ikke gjorde det!

Du store Europa! Her må de aller fleste historikere bøye seg i støvet. Eller rettere sagt: De må lese denne boken, og lære seg ett og annet om hvordan man går fra å skrive om historie til å bli en historieforteller.

Jo da, Karsten Alnæs kan skrive utmerket historie, han også. Det er få i hans divisjon i Norge. Men jeg er fristet til å si at ingen nordmenn har skrevet historie så levende, interessant og rikt som Geert Mak. Karakteristikken "tour de force" gir seg selv, når konseptet her er beskrivelser, inntrykk, tanker og refleksjoner etter et år på kryss og tvers langs Europas veier, togbaner og elver.

Det er ikke umulig å komme med innvendinger. Historie er mer subjektivt enn mange liker å tro, og jeg har fjær - men ikke høner - å plukke både når det gjelder utvalg, innhold og presentasjon. Men like fullt er dette en prestasjon av de sjeldne, også litterært, og jeg har ikke samvittighet til å gå for annet enn en toppkarakter.

Dette er en av de dårligste kriminalromanene jeg har lest.

Les mer her

Du kan få tak i Never Knowing i innbundet hvis du ikke vil vente. Jeg kjøpte den tidligere i år, men skal spare den til jul tenkte jeg :)

Bebe er en strek og tøff jente, hun må bare finne det ut selv. Men det er ikke alltid lett.

Boka er støtta av Leser søker bok og er Lettlest.

En fantastisk og stilsikker roman som kunne vært skrevet av en forfatter som levde og virket på 1800 -tallet. Boken har klassikermateriale skrevet over hele seg.

Les anmeldelsen min her

Enhver må få lov til å gi uttrykk for den forvirringen som hersker i sitt eget hode, er det ikke så? :-)

Selv bruker jeg ofte denne utmerkede tjenesten, dersom jeg er i tvil om jeg forstår hva jeg selv (eller andre) skriver: http://www.nob-ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi?OPP=&

Presumpsjoner bor ikke mellom anførselstegn, og stilt overfor en tekst man føler virkelig sterkt for, vil nok et møte med forfatteren bak ofte være en effektiv måte å sprekke illusjonsballongen, rett og slett fordi gode forfattere skriver bøker som med letthet overskygger dem selv. Man skal ikke ha møtt mange halvfulle forfattere i baren for å innse det.