Bokelskere.no

Mesterverk! Intet mindre. Andre her på Bokelskere har allerede skrevet gode og lange anmeldelser, så det avstår jeg fra denne gang. La meg bare si at jeg er glad denne drankeren, morfinisten, svindleren og døgennikten av en forfatter klarte å kryste ut dette utrolige manuskriptet før han kreperte. Ettertiden kan være ham evig takknemlig, for aldri har jeg lest noe som har kommet tilnærmelsesvis like tett innpå tysk hverdagsliv under nazismens terrorregime i årene 1940-45.

Urettferdig nok skal jeg trekke frem Knausgård her. Han får ofte skryt for sin evne til å "trekke det store ut av det små". Vel, Fallada er en mester i det samme, med den vesentlige forskjellen at dette "store" handler om noe viktig, heller enn egoets manglende plass i en for liten kropp.

Dette er litteratur som gjør at man burde begynne å dele ut Nobels litteraturpris posthumt.

PS: Jeg har ikke lest tidligere utgaver, men det er spennende at denne nye er basert på forfatterens originale manus, før forleggeren etter hans død gjorde det mer politisk korrekt. Et rikholdig ekstramateriale gir et fascinerende innblikk ikke bare i Hans Falladas (egentlig Rudolf Wilhelm Friedrich Ditzens) liv, men også i romanens tilblivelse, herunder nazistenes arkivmateriale for det ekteparet som inspirerte Falladas roman.

Jeg håper du fikk anledning til det! Jeg har lest spredt i Kiellands bøker tidligere. Nå har jeg tatt for meg "Garman & Worse", "Skipper Worse", "Gift" og "Fortuna" i rekkefølge, og gleder meg til å gå løs på "St. Hans fest". Strengt tatt er hører vel de tre siste bøkene sammen i en trilogi, men også de to første foregår i samme by, tid (nesten) og forfatterunivers, hvor noen av figurene går igjen. Det jeg har oppdaget, er at Kielland helt klart fungerer best når han leses kronologisk, heller enn litt her og der...

The Road kom i 2006, vant Pulitzerprisen i 2007, og kunne godt ha inspirert Vanns debut i 2008. Forfattere er nok mer tilbøyelige til å få med seg hvilke bøker som vinner prestisjefylte priser, muligens også mindre til å se på hva som selger mye. Og som du sier: Vann har selv oppgitt McCarthy blant sine inspirasjonskilder.

Du har likevel rett i at Legender... ikke er inspirert av Veien. Det vet jeg nå, fordi Vann i intervju med The White Review har sagt dette:

"I wrote Legend of a Suicide fourteen years ago, before he even had the idea for The Road, so it pisses me off that people think it’s derivative of the father and son relationship in The Road. I wouldn’t have written something that had so many parallels with The Road because I wouldn’t want to be like someone else."

Dermed stemmer det at den ene romanen ikke er inspirert av den andre, men også at de er så like at det er naturlig å tenke det. Ihvertfall om man skal tro forfatteren av den sist publiserte - og i dette tilfelle er jeg mer enig med Vann enn med deg. Uansett skal du ha takk for å rette opp misforståelsen!

Skolens tvang har ødelagt lese- og lærelysten hos mange. Men det vet Kielland alt om, skal du snart få se! På overflaten er jo dette bokens hovedtema. Men Kielland går mye dypere enn som så...

Jeg kan forresten også anbefale Gift som gratis lydbok på Ordflyt, hvis man heller vil lytte enn lese. Jeg har lest tidligere, nå valgte jeg gjenhør.

Ja! Akkurat sånn! Etter en litterær nedtur med Skipper Worse i 1882 (se egen omtale), kom Kielland tilbake i toppform året etter, med pennen dyppet i det sorteste blekk. Denne romanen er så giftig at en surmaget kritiker skulle kunne ta sin død av den. Er det satire eller realisme? Er det komedie eller tragedie? Helt klart! Her ler vi mens barn dør, men hisser oss opp over praten i et teselskap. Dette er stor litteratur.

Noen mener denne boken har mistet sin aktualitet. Tullball! Vel har barneskolen gjort noen fremskritt etter Kielland og Bjørneboe hang den ut for spott. Men har vi sluttet å forestille oss? Er vi frie fra konvensjonenes åk? Har vi endelig forstått hvordan vi skal leve fritt og freidig, men uten å være andre til last - og har vi lært å unne andre den samme frihet?

Nei, så fanden...

Jeg støtter dere der, Dråper i havet var en artig bok, Men For hva det er verdt ga jeg opp, hovedpersonen var rett og slett irriterende og handlingen kjedelig.

"The white cities" av Joseph Roth, hvis du synes det høres spennende ut å reise tilbake til 20-30 tallet.

Helt riktig, og denne tegningen kan tolkes som en nøkkel til å forstå teksten :)

Oj, den hadde jeg glemt. "Hatten" er ikke en hatt, men et dyr som har spist et annet dyr

Forresten kunne jeg også tenke meg et nytt eksemplar av Buddenbrooks, da det jeg har er veldig slitent.

Jeg har Buddenbrooks, Trolldomsfjellet og Døden i venedig fra før av, og er interessert i å kjøpe pent behandlede, innbundne eksemplarer av forfatterens øvrige verker. Språk: Norsk eller engelsk. Send meg en melding hvis du har en eller flere av disse i hylla og kunne tenke deg litt mer plass til nye bøker.

Det har jeg faktisk ingen problemer med å tenke meg. Den ene ordekvilibristen er den andre verdt...

Det er gjerne de evige temaer som gir god diktning, er det ikke..?

Epic!, sier ungdommen, og mener at noe er storslagent. Og dette diktet er i sannhet episk. Det har en kraft som viser at vår største dramatiker, når han ville det, kunne gjøre diktere som Arnulf Øverland eller Nordahl Grieg rangen stridig. Det sies at Ibsen skrev av seg en tung depresjon i arbeidet med dette diktet. Jeg tror det så gjerne!

Mest bemerkelsesverdig av alt er kanskje dette: At Ibsen kan rime "sus og dus" med "hus" ikke bare én, men to ganger - og fortsatt sitte igjen med et av de mest imponerende stykker prosa noen nordmann har skrevet navnet sitt under...

Handlingssammendrag? Behøver du det, har du et gapende hull i din dannelse som sporenstraks må fylles. Heldigvis kan det gjøres på et kvarters tid. Du finner diktet fritt tilgjengelig på internett, men jeg vil også anbefale lydboken fra Ordflyt.no.

Kielland gjorde noen underlige valg med denne romanen. Hvilket svartsyn var det som rammet ham etter "Garman og Worse", og som gjorde at han gikk fra komedie til tragedie?

Den som leter i forfatterens liv, vil finne ledetråder. De skal jeg ikke forfølge her. Men trist er det - i dobbel forstand. Den lette og lystige pennen fra foregående roman hadde passet godt også i møtet med den haugianske vekkelsesbølgen som er tema. I stedet dirrer den i harme. Det kler ikke Kielland like godt. Her ligger mulighetene for vidd og fandenivoldskhet på rekke og rad, men bare sjelden velger forfatteren å benytte seg av dem. Og det til tross for at det er hans paradegren!

Lesverdig er boken fortsatt, og sine mer enn 130 år bærer den godt. Det er bare for åpenbart at romanen lider av oppfølgerens forbannelse: Den er ikke dårlig, bare på langt nær like god som debuten.

Du har helt rett! Jeg burde ha skrevet at Langeland var leder for Milorgs største distrikt, ikke aksjonsgruppe.

Jo da, jeg skjønner jo hva det går i. Den sagnomsuste første fortellingen til en av De Fire Store norske fortellerne fra den gang da. Men for meg ble dette et møte med forgangen litteratur. Den skinner blekt av gammel storhet, men har ikke så mye å fortelle i dag. Filologisk er det interessant å lese slike tidlige eksempler på magisk realisme. Det er lett å forstå at dette må ha gjort inntrykk, men i dag er det et velkjent verktøy i forfatterkassen.

En bok det er kjekkere å ha lest, enn å lese.

Takker for tips! "Buddenbrooks" får nok settes opp på leseprogrammet, ja...