Bokelskere.no

Dette er en grundig og veldokumentert bok som på en god måte oppsummerer det moderne og nyanserte synet på norsk krigs- og okkupasjonshistorie. Den kom først ut i 2010, men kan ikke ha skapt mye leven: Tross at jeg er mer enn normalt interessert i krigslitteratur, ble jeg først kjent med den da jeg helt tilfeldig kom over årets pocketutgave.

Boken har et omfattende noteapparat og oppgir et stort antall kilder og mye annen krigslitteratur. Derfor er det underlig å se at boken den minner aller mest om glimrer med sitt fravær. Jeg tenker da på "Krigshistorien(tm) - Toralv Fanebust og sannheten" av Frode Fanebust. Det er en bok som gjorde stort inntrykk på meg - faktisk ga den meg en helt ny forståelse av Norge under andre verdenskrig. Den kom året før "Hitlers norske hjelpere" og skapte en god del furore.

Det kan altså ikke denne boken ha gjort. På en måte er det urettferdig. Om den ikke er på langt nær like velskrevet som "Krigshistorien(tm)" (og ikke har en sidehistorie som kaster skygger like inn i rettsaken mot Anders Behring Breivik), går den like fullt utenpå det meste av norsk krigslitteratur. Nina Drolsum Kroglund skriver bedre enn historikere flest. Hun byr ikke på noen utpreget leseglede, men formidler stoffet pedagogisk og grundig uten å bli pedantisk og snirklete. En del gjentakelser kan man bære over med.

Det kan tenkes en annen grunn til at det ikke har blitt bråk rundt denne boken, nemlig at innholdet nå er så akseptert at man ikke lenger hisser på seg forsvarerne av den "rette lære". Altså at man nå fritt kan si at krigen i Norge sannsynligvis var over i og med kapitulasjonen den 10. juni 1940, at gjenværende politikere og byråkrater gikk altfor langt i sin forhandlingsiver med nazistene, at verken Høyesterett eller kirken holdt sin sti ren, at det var mange årsaker til at nordmenn meldte seg inn i NS eller til tjeneste som frontkjempere, at landssvikoppgjøret var basert på lover som stred mot Grunnloven og endte langt mindre rettferdig enn man kunne ha håpet. Og så videre.

Dersom dette siste er tilfelle - og det tror jeg faktisk - er det kanskje trist for forfatteren, som kom litt sent til ballet og fikk liten oppmerksomhet, men flott for både historiefaget og norsk selvforståelse.

Hvis man vil ha en medrivende og velskrevet fortelling som gir et sterkt nyansert syn på Norge i krig og okkupasjon, anbefaler jeg "Krigshistorien(tm)". Men hvis man vil ha en historikers gjennomgang av det samme synet, servert med det hun selv treffende kaller "sympatiserende distanse", anbefales "Hitlers norske hjelpere". Med sin strukturerte oppdeling og detaljerte innholdsliste fungerer den også utmerket som oppslagsbok, blant annet over de statsrådene som gjorde tjeneste i Quislings "regjering".

Jeg sier altså ja takk, begge deler!

Jo da. Men tungsinnet kan jeg takle. Noen av mine yndlingsforfattere kan skrive depresjoner på sine lesere, muligens i forsøk på selv å komme ut av dem. Det jeg ikke tåler på langt nær like godt, er tekster som er direkte kjedelige. Som denne.

Det kunne blitt en nydelig novelle, men ble en langtrukken bok.

Forfatterens talent er utvilsomt og prisbelønnet. Hvert ord er nøye veiet, hvert lille stemningsskifte kalkulert. Jeg får inntrykk av en forfatter med stor selvbeherskelse og sjelden kontroll over teksten.

Så langt er alt vel. Men så skal det brukes til noe. I en scene i boken pyntes det til fest - en fest det ikke blir noe av. Slik er denne boken for meg. Duken er nydelig, de elfenbenhvite tallerknene satt frem, det beste sølvtøyet lagt på plass. Og så skjer det ingen ting.

Eller. Noe skjer jo. Men det er så lite, og det skjer så sakte, at min fascinasjon over det gode håndverket forsvinner, og frustrasjonen setter inn i stedet. Jeg kjeder meg, rett og slett. Det hjelper ikke at det som sannsynligvis er ment å være overraskelsesmomentet lenge ligger i kortene. I den grad det ligger et mysterium her, har jeg avslørt det førti sider før forfatteren gjør det. Og hvis det ikke var ment å være et mysterium, var det i stedet en forspilt sjanse til å gi historien en vending den behøver.

Jeg klager ikke over at boken er lavmælt. Forfatteren må gjerne hviske. Men hvis hun skal hviske langsomt over mer enn to hundre sider, må hun ha en virkelig sterk historie å hviske om. For meg bærer ikke denne helt frem.

Boken har fått nordisk råds litteraturpris, og mange finner den helt fantastisk. Det har jeg overhodet ingen problemer med; det finnes ingen objektiv standard for kunst. Men siden jeg ikke har lest Lindstrøms tidligere bøker, tenker jeg at det kan ha skjedd noe liknende her som med Per Petterson. Han skrev en helt usedvanlig vellykket roman (Ut og stjæle hester), og ble i stedet hedret for en passe god roman med en fantastisk tittel (Jeg forbanner tidens elv).

Det finnes et ørlite antall bøker som er så gode at det ikke spiller noen rolle hva de handler om. Dette er en slik bok. Den har nok drama, kjærlighet, tragedie, klokskap - og indianere - til å rekke herfra til bokhimmelen.

"Født til å løpe" er sakprosa på sitt aller mest velskrevne og grenseoverskridende. Du ler deg skakk mens du blir klokere. Du tror du leser om løping, men får en solid dose livsvisdom. Som skriveprosjekt er denne boken rett og slett sensasjonelt vellykket. Den bør være obligatorisk pensum for enhver journalist og forfatterspire.

Kort sagt: Dette er ren og konsentrert lesefryd for alle bokelskere.

Denne boka gikk rett i hjertet på meg. Har skrevet mer om hva jeg synes på bloggen min.

Les hva jeg mener om boka på bloggen min.

Jeg satte en firer. Det er i underkant, men skyldes at Dybvik noen steder skriver meget godt, for så å bli ganske akademisk andre steder. Jeg leste et sted at boken er basert på hennes masteroppgave i historie. Det kan forklare saken, men da kunne teksten vært litt mer omarbeidet.

Ingen bør uansett la seg skremme: Det er en lettlest bok på knappe 150 sider, dramatisk så det holder - dessverre. Like viktig uansett hvor i landet man befinner seg; ikke noe tyder på at forholdene i min hjemby var særlig annerledes enn i Stavanger.

En meget interessant bok, dette! Godt dokumentert og velskrevet, om enn noe vaklende i valget mellom en akademisk eller litterær fremstilling. Den er et godt eksempel på viljen som nå har vokst frem til å se den norske krigshistorien i et nytt lys, hvor sterke svarte og hvite kontraster tones ned og gråtonene kommer frem. Eller brunfargen, om du vil.

Pent er det ikke, bildet som trer frem av Stavangers (og i utvidet perspektiv: Norges) behandling av jødene som bodde der i okkupasjonstiden. Alle som én ble de ofre for pliktoppfyllende politimenn som tilsynelatende uten større ettertanke effektuerte de arrestordrene på menn, kvinner og barn som de hadde fått. Og dette var ikke det nazifiserte statspolitiet. Det var det alminnelige norske politi, hvor tre av fire ikke hadde tilhørighet til Nasjonal Samling. Likevel: Ikke én jøde ble advart og gitt anledning til å flykte. Etterpå var politiets forsvar at de ikke forsto at de dermed ble delaktige i folkemordet, samtidig som de hevdet at også de norske jødene burde ha forstått hva som ventet dem, og derfor kunne ha flyktet. Men i stedet gikk jødene stille sin skjebne i møte, som lam til offerstedet.

Historikeren Kjersti Dybvik knuser dette bildet. Avisene hadde i årevis skrevet om hvordan Europas jøder ble forfulgt og trakassert, myrdet eller satt i konsentrasjonsleire. Norske jøder som hadde mulighet til det forsøkte å flykte, men få hadde noe sted å flykte til. De som ble igjen godtok ikke sin skjebne, men tok til motmæle, enten det var i form av avisinnlegg eller skrik da politiet sto på døren og skulle arrestere.

Byens borgere visste hva som skjedde, men de fleste var mest opptatt av å bli kvitt jøderasket så snart det lot seg gjøre. Naboene hørte skrikene. Så gikk de på auksjon og sikret seg sølvtøy og møbler, undertøy og smykker. Noe av pengene ble sendt til den tyske okkupanten, mye gikk til kemneren og bykassen.

Etter krigens slutt spurte ikke stavangerfolk etter jødene som var blitt deportert. De ble slettet fra historien, og kom ikke i avisens oversikt over dem som hadde falt. Først i 2010 fikk de et beskjedent minnesmerke.

Det er ingen behagelig fortelling. Derimot dokumenterer Dybvik at den er sann. Boken anbefales alle som har interesse for norsk krigs- og okkupasjonshistorie, også alle dem som (i likhet med meg) ikke har noen tilknytning til Stavanger.

En av mine favoritter, derimot. Og etter å ha lest den, følte jeg nok at det holdt helt inn. Men senere må jeg innrømme at det er den første halvdelen av romanen jeg husker tydelig, så du er nok inne på noe...

Med den siste jeg leste av Nygårdshaug, Chimera, var det motsatt. Mange svakheter i de første 2/3 av teksten, og så en forrykende finish!

En ond og snedig historie. Jeg må si at jeg har sans for Kochs fortellerstemme. Vi er hele tiden i hodet på protagonisten, men det betyr slett ikke at han er til å stole på...

Å være fastlege kan sikkert by på en del utfordringer. Å være pasient hos den fastlegejævelen Koch pensler frem også. Samtidig er han på ingen måte en mann uten menneskelige kvaliteter. De er bare ikke nødvendigvis de kvalitetene vi helst vil vedkjenne oss.

Om selve historien forteller jeg som vanlig lite, utover at når drittsekk med vakker og uskyldsren datter møter drittsekk med sans for ung uskyld kan mye dritt skje. Og det gjør det, noe som til tider er frydefullt å følge med på, til tider ganske ubehagelig.

Koch behersker åpenbart genren "seriøs krim"/"roman med kriminspirasjon" meget bra. Det er det få som gjør. Derfor er det kanskje urettferdig at jeg bare triller en firer, men det skyldes først og fremst at hans forrige bok, Middagen, var enda bedre. Uansett anbefales begge, og da særlig for den infame leser som er lei alle disse sympatiske romanfigurene vi heier på gjennom deres strabaser. Gjør deg heller klar for et ambivalent møte med fastlegen fra helvete...

Fyfaensåjævlaekkeltbra! Dette er definitivt ikke koselektyre. Det er snarere en ond bok. Deilig ond!

Koch virker å ha ekstremt god psykologisk innsikt, paret med et språk så rikt og nyansert at han kan formidle den i hint og handling, i stedet for å gå den tradisjonelle veien ved å forklare og beskrive. På den måten skaper han en krypende uhygge som får utvikle seg fra blekrosa apertif til dødsbitter dessert. Vi får bli med på to voksne, suksessrike pars kulinariske reise fra herlighet til helvete. I hvert fall tilsynelatende, for kan vi egentlig være sikre på hvem som er hvem og hva som er hva?

Det er ikke sant, som filosofen sa, at allting flyter. Men alt kan rakne og falle sammen, og det i løpet av en kveld på byens beste restaurant.

Nyt måltidet!

Kielland kunne ikke skrive dårlig. Men Sankt Hans fest er den svakeste i trilogien som begynner med Gift og fortsetter med Fortuna. Temamessig er den nok også den minst aktuelle. Riktig nok volder religionen oss fortsatt visse problemer, men de er ganske andre enn ved slutten av det nittende århundre.

Bokens store pre er det ondskapsfulle portrettet av den mektige presten Morten Kruse. Det underholder fortsatt!

Sankt Hans fest er selvsagt obligatorisk for den som har lest og likt de to foregående romanene i trilogien, men ikke i seg selv noe man må ha med seg.

I utgangspunktet spiller det ingen rolle at denne boken ble skrevet i 1992, og så utgitt i Norge i 2006, etter Lindqvists store suksess med Napoleons biografi. Stoffet i begge bøkene er i vid forstand tidløst, akkurat som hans senere bøker om den franske revolusjonen og madame Pompadour. Problemet er at for forfatteren selv løper tiden stadig, og han har blitt merkbart bedre etter hvert. Dermed blekner denne biografien over Columbus - i seg selv utmerket - i forhold til Lindqvists senere bøker. Man blir nok mer imponert over forfatterens penn og innsikt dersom man leser disse bøkene i den rekkefølgen de ble utgitt i hans hjemland.

Lindqvist får altså skylde på seg selv. Columbus, derimot, er utmerket ivaretatt, med fiffige detaljer og snurrige beskrivelser. Boken kan klart anbefales, særlig for den som ikke har lest mye om Columbus tidligere. Den runder knapt to hundre sider og lodder ikke veldig dypt, men med sin kjærlige uærbødighet gir denne biografien et godt innblikk i livet til den villfarne oppdageren av India.

Frihetens vinder er en sånn bok du synker ned i godstolen med, og som du bruker god tid på. Dette er ikke en lett og enkel dameroman, men en viktig historie om kampen mot urettferdighet og arbeidet for likeverd. Liker du historiske romaner som du lærer noe av, kan du trygt velge deg denne. Jeg tror blant annet den vil appellere til deg som likte Noen kjenner mitt navn av Lawrence Hill.

Les mer om hva jeg mener her