Bokelskere.no

Absolutt interessant, ja. Men dessverre også beheftet med store svakheter. Først og fremst en historisk/politisk slagside, hvor Jaklin fører videre en nasjonalromantisk tradisjon som var velkjent (og forståelig) i de tidlige etterkrigsårene, men som er passé i dag. Det er i grunnen oppsiktsvekkende, for han siterer flere ganger historikere som Vaale, Sørensen og Dahl, som definitivt ikke står i den samme tradisjonen.

Et eksempel: Jaklin skriver ganske fyldig om rettssaken mot Ragnar S. Schanke. Som rimelig er nevner han også debatten som der oppsto omkring Norges kapitulasjon den 10. juni 1940. Han konkluderer med at dette ikke falt heldig ut for Schanke, noe man sikkert kan gi ham rett i. Men i motsetning til de fleste andre som har skrevet om rettssaken, utelater han hvordan tidligere statsminister Nygaardsvold, hans utenriksminister og forsvarsminister alle ble rammet av akutt hukommelsestap og ikke kunne huske noensinne å ha sett kapitulasjonsavtalen - frem til Schankes forsvarer la den frem i rettssalen med samtliges underskrift. I ettertid er ikke dommen det mest oppsiktsvekkende i prosessen mot Schanke, men at tre tidligere statsråder ble tatt i å lyve i retten. Og Jaklin nevner det ikke!

Det finnes en rekke andre steder i boken hvor viktig informasjon er utelatt og fremstillingen ensidig. Dersom dette var en historieavhandling, ville dette vært alvorlig. Men Jaklin er journalist, ikke historiker. Jeg antar at mange da vil legge listen lavere.

Til gjengjeld skriver Jaklin bedre enn de fleste historikere, og langt bedre enn forfatteren bak en beslektet bok jeg nylig hadde lite godt å si om, "Ondskap". Men det triste er at vi her kunne ha fått en ypperlig gjennomgang av, og et nyttig oppslagsverk for, samtlige henrettelser av norske statsborgere etter 2. verdenskrig. Forfatterens servile historiefortelling og utelatelse av viktige fakta gjør at det fortsatt er noe vi mangler.

Forfriskende! Denne lettleste og tankevekkende antologien inneholder en mengde vidt forskjellige bidrag - dikt, tegneserier, noveller, essay, fotografier m.m. - og har blitt en underholdende og spenstig bok om Norges tvetydighet og dobbeltmoral i forbindelse med "vår tids største utfordring". Og nei, den er ikke deprimerende. Anbefales!

En av våre fremste intellektuelle gjennom alle tider, spør du meg! Og modig så det holdt. Det ligger forresten noen fascinerende intervjuer med ham ute på YouTube.

Det er en betydelig sjanse for at denne boken er en bedre roman enn jeg er leser. Det finnes partier her som er noe av det beste Bjørneboe har skrevet. Hans innblikk i, og medfølelse for, et komplisert kunstnersinn, er imponerende - ikke minst når han tar for seg den selvdestruktive kraft som til de grader preget hans eget liv. Det er umulig ikke å se parallellene mellom det skarpe, gode portrettet av forfatteren Ragnhild Jølsen og Bjørneboe selv. Like umulig er det ikke å fundere på hvor klart han selv så dette, tolv år ut i sitt eget forfatterskap, fjorten år før hans selvmord.

Boken er på færre enn 200 sider, men ingen lettvekter. Den er interessant på mange måter, ikke minst som en verdig representant for en vanskelig genre: den halvdokumentariske romanen. Når jeg ender med å gi en middelmådig firer, er det fordi jeg synes to av kapitlene, "Det store bluss" og "Den røde høst", blir for eksperimentelle i stilen og bryter med språket i resten av boken. Men se min innledende reservasjon...

Ideen er god, men gjennomføringen svikter. Jeg legger hovedskylden på forlaget, som ikke har gjort jobben når det gjelder å vaske språket til en forfatter som nok er en bedre lege enn ordsmed. Han skriver ikke direkte dårlig, men har lagt seg på et språk og en tone som ville passet godt som føljetong i Vi Menn. I en bok som denne passer det ikke i det hele tatt. Det blir enkel og flat historiefortelling til ren underholdning, mens stoffet egentlig innbyr til refleksjon. Dermed blir den første fascinasjonen raskt til kjedsomhet etter hvert som boken oppleves som stadig mer repetiv og ensformig. Jeg gjorde noe jeg sjelden gjør: hoppet av underveis.

Smak og behag, ja! Jeg har stor sans for gode, overraskende vendinger i bøker - altså slike som krimforfattere alltid forsøker seg på, men bare sjelden får til. I denne boken synes jeg den sitter.

I tillegg liker jeg fortellinger som ligner livet i det at de onde ofte vinner, protagonisten er usympatisk og ingenting går bra til slutt. Uten at jeg nå har avslørt at dette er en slik bok, for så enkelt er det ikke. Derimot kan man knapt unngå å gruble på hva man selv ville gjort dersom man havnet i et tilsvarende dilemma som middagsgjesten her. Ville man valgt det rette? Ville man overhodet visst hva det moralsk riktige valget var?

Det blir ikke koselektyre av den slags problemstillinger. Men det kan bli veldig god litteratur. Som her, synes jeg.

Har du lest noe av Jim Thompson? F.eks "Morderen i meg" eller Innbyggertall: 1280.

Jeg vil absolutt anbefale de to første bøkene. Askepott, den aller første, er en pageturner fra ende til annen. Den finnes i pocket. http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?st=free&q=askepott%20ohlsson&p=1&r=2&cid=218007

Markedsføres som genial krim. Da legger man listen lavt, selv for genren. Men relativt velskrevet og godt utklekket tidtrøyte, det får man. Hvis du bare vil underholdes, uten å stå i fare for å lære noe eller bli emosjonelt eller intellektuelt utfordret utover gjennomsnittlig kryssordnivå, er altså dette et godt valg.

Teksten i denne boka er skrevet som en rap-tekst. Nærmere bestemt, en rap-tekst av Notorious B.I.G. Den har rim og rytme og en del slang.

Jon Ewo har skrevet over 80 bøker for barn, ungdom og voksne,både fagbøker og skjønnlitteratur. Han har skrevet flere spenningsbøker med enkel tekst, og denne hører til Skumring-serien. Skumring er korte, spennende bøker fra skyggesida.

Gamer er en lettlest og tøff spenningsbok for ungdom om online-dataspill, hacking og nettbruk.

Forfatteren Tor Arve Røssland skriver troverdig og stilsikkert om et tema som opptar mange unge i dag.
Han har en lang produksjon bak seg med bøker for alle aldersgrupper, og har en stor forkjærlighet for film og dataspill.

Gamer utkommer i serien Skumring, en helt ny serie med spenningsbøker for ungdom. Bøkene har enkel tekst og passer for ungdom som har lest lite.

Psyko er spennende og enkelt fortalt om et forstyrret sinn og møtet med to venninner som ikke vil ha noe med ham å gjøre.

Widar Aspeli har skrevet en lang rekke bøker for barn og ungdom. Han holder jevnlig skrivekurs for både barn og lærere.

Psyko utkommer i serien Skumring, en helt ny serie med spenningsbøker for ungdom. Bøkene har enkel tekst og passer for ungdom som har lest lite.

Dette er tredie bok om Julie. Fortellingen er like gjenkjennelig som i de to foregående men illustrasjonene er løst på en morsommere og mer krativ måte i denne boka. En flott bok for dem som ikke liker å lese mellom linjene.

DAgbladet siterer poeten Lennart Hellsing i sin anmeldelse av denne boka: All pedagogisk litteratur er dårlig, men all god litteratur er pedagogisk, og Leser søker bok er så enige!

Dette er en perfekt bok små lesere som skal begynne eller akurat har begynt i barnehagen. Boka er liten og lett å hondtere og pappsidene gjør at den tåler små hender som blar.

Illustrasjonene er morsomme og teksten enkel nok til at barna kjenner igjenn historien fra barnehagen.

Takk for tips. Den skal jeg få lest. :-)

Han slår hardt i denne boken, Jens. Treffer han? Nei, ikke her hos oss. Den kompromissløse kritikken av et hensynsløst fengselsvesen matcher dårlig de forholdene dagens fanger opplever ved sine opphold på Costa del Ilseng og andre feriekolonier.

Men den traff da den kom, og kan meget vel ha vært en medvirkende årsak til at vi i dag har fått et fengselsvesen et betydelig antall rumenere ser ut til å foretrekke fremfor det frie liv i Romania.

(Jeg karikerer selvsagt. Spør noen som har sittet i fengsel: Det er ufriheten og de grå dagene i uendelig rekke som tærer, ikke kvaliteten på fasilitetene.)

Det finnes dessverre nok av land hvor tematikken fortsatt er dagsaktuell. Vi nordmenn får nøye oss med at dette er ekte Bjørneboe av umiskjennelig og godt merke. Samtidig er det en roman med mer finstemte personportretter enn han vanligvis skrev. Boken er blant de mer perifere i hans forfatterskap, men fortsatt en god og lesverdig roman for dem som vil utvide bekjentskapet med en av norgeshistoriens største kulturpersonligheter.

Har et kunstnerportrett fra 1959 noe å tilby en leser i dag? Ja da! Men mer som et tidsbilde enn i direkte relevans.

Først og fremst bør man lese Blåmann som en del av Bjørneboes forfatterskap. Han er seg selv lik, også her. Modig og slagferdig, med kjennerens sympati for de loslitte drankerne som faller utenfor, og en sunn forakt for det besteborgerlige livet han selv kom fra. Tidvis loddes det dypt, og vi forstår at det er forfatterens eget sinn det loddes i.

Romanen er noe ujevn i begynnelsen, men drar seg raskt til over 160 lettleste sider. Dette er ikke Bjørneboes bauta, men dersom man leser mer enn bestialitetens historie - og det bør man! - er den et hyggelig bekjentskap.