Bokelskere.no

Da duene forsvant er en ambisiøs historisk roman med handling fra Estland i tiden under og etter 2. verdenskrig. Sentralt i historien befinner fetterne Roland og Edgar seg, samt Edgars kone Juudit. Vi følger dem i valgene de tar under den store krig, og hvordan disse valgene senere preger dem.Tittelen på boken, Da duene forsvant, henspiller på den tyske okkupasjonen av landet. Tyskerne spiste nemlig duer.

Dette var mitt første møte med Oksanen, og det blir neppe det siste. Jeg elsket Oksanens intense skrivestil, og hennes evne til å dra meg inn i historien og holde meg fanget. Språket hennes er som den rikeste moldjord,saftig, av og til mørkt og det får historien til å spire og vokse seg bredere. Boken er en sidevender, når man først kommer inn i den, men det tok meg litt tid å bli engasjert i historien grunnet endel skifte i synsvinkel og mange karakterer i starten av boken. Det er liten tvil om at det ligger en stor mengde research bak boken, og den har en detaljrikdom som setter stemning for leseren.

Romanen tar for seg flere tema: det handler blant annet om forræderi; overfor seg selv, sine nærmeste eller landet sitt. Oksanen skildrer kampen for å overleve, og skriver om hva redsel kan føre til samt hvordan det er å være i en situasjon hvor man ikke har noen man kan stole på. Dette er også en bok om lengsel, og om frihet. De fleste karakterene i boken streber etter en form for frihet, enten på det indre eller det ytre plan.

Bakerst i boken er det en liste som forklarer noen av begrepene i boken nøyere.Det var interessant. Da duene forsvant er en mørk og interessant berettelse som absolutt er å anbefale.

Hele anmeldelsen min finner du også her

Her er alt mulig, fra store klassikere til "kioskserier"
Dealen er: Du henter selv, og du tar med deg ALLE bøkene. (15-16 pappesker)
Bøkene befinner seg i Eina sentrum, og må hentes raskt.
Førstemann til mølla! Kontakt meg på 95281959, hvis du er interessert.

En positiv overraskelse, dette. Boken er velskrevet (av Marit O. Bromark) og uvanlig lettlest til politisk biografi å være. Språket er i muntlig stil, og det er holdt i en lite høytidelig tone som står godt til Solheims personlighet. Til tider er den direkte morsom - noen ganger med hensikt, oftere på grunn av at det tydeligvis ikke er noen som har påtatt seg oppgaven med å redigere ned Solheims latterlig oppblåste selvbilde. Akkurat dette er kanskje ikke så bra for subjektet selv, men helt klart et pre for boken.

Det er i det hele tatt noe av et paradoks at en mann så til de grader kan fremstå som uhøytidelig egomanisk. Solheim legger aldri skjul på hvor fantastisk han er, eller hvor utrolig mye han har fått til. For eksempel er han overbevist om at det var en genistrek å gjøre ham til "superminister" med ansvar for både miljø og bistand. (Andre vil si det førte til halvgjort jobb i begge departementene.) Samtidig er han helt klart i stand til å innrømme feil, i hvert fall i de få tilfellene hvor han har vært ansvarlig for noe som ikke ble helt usedvanlig vellykket.

Paradoksalt nok (igjen) fremstår dette som en usedvanlig ærlig bok. Man må altså bare se bort fra hvordan Solheim ser på seg selv og sin egen innsats. Andre får sine pass påskrevet. Jens (her er vi hele tiden på fornavn) er en grundig, sjelløs administrator. Jonas engasjert og irriterende perfekt. Kristin en snill og tålmodig menneskekjenner, men ikke tøff nok. Audun er en dust. Torbjørn en inkompetent tåkefyrste med tusenvis av liv på sin manglende samvittighet.

Mest forbausende er det nok hvor romslig Solheim er i omtalen av politiske motstandere. Kristin Clemet, Jan Petersen, Ketil Solvik-Olsen kommer bedre utav det enn de fleste i SV eller AP.

Solheim fokuserer hovedsaklig på de siste syv årenes rødgrønne prosjekt. Det har, slik han ser det, gått veldig bra. Men ikke så bra som om man bare hadde fulgt hans råd. I stedet fikk han sparken. Helt utrolig. Ikke bare ville han mest av alle, men han var jo også ansvarlig for en endeløs rekke med politiske suksesser.

Var jeg slem nå? Egentlig ikke. Men det gjenstår å nevne at vi også får interessante innblikk bak regjeringens kulisser. Og at Solkongen - unnskyld, Solheim - åpenbart både har et godt hjerte og en hjerne som tidvis tenker gode tanker. Det har vært med på å gjøre dette til en åpen og god bok som vil vil gi leserne både innsikt og underholdning, uansett politisk ståsted.

I sin første roman skrev forfatteren om Jack the Ripper og mye tyder på at hun har latt seg inspirere av ham når hun har skapt morderen i denne boken.

The Gods of Gotham er ikke en oppløftende kriminalroman. Den er like gjennomført mørk som mange av bakgatene Timothy Wilde må bevege seg gjennom i jakten på barnemorderen. Det er noe trøstesløst over det hele, og de fleste karakterene som opptrer i teksten har sine plager og mørke rom. Til tross for dette rommer boken også en kjærlighetshistorie, den flimrer som et lite lys som kjemper mot stormkastene.

Det er god dybde i personskildringene, og de fleste karakterene har en troverdig utvikling gjennom boken, og byr også på flere overraskelser. Det er vanskelig ikke å trekke frem helten i historien, Timothy Wilde. Han har trekk man kan finne igjen hos klassiske krimhelter og han bærer historien godt. Litterært ligger romanen milevis over mange andre i samme sjanger og den er like mye en skjønnlitterær roman som en krim.

Med sikker penn skildrer forfatteren livet på skyggesiden i New York på midten av 1800-tallet. Hun er god på å skape atmosfære, og gjør nytte av datidens slang for å sette stemning i historien. Det er også mange små historiske detaljer i teksten, som vitner om at hun har satt seg grundig inn i temaet, og enkelte karakterer og hendelser er tatt fra virkeligheten. I starten av hvert kapittel er det utklipp fra avisartikler og bøker som gir innblikk i livet i New York på denne tiden.

Det skremmende med handlingen i The Gods of Gotham er parallellene man kan trekke frem til vår egen tid. De irske immigrantene var de laveste av de lave i New York, og måten de ble behandlet på gir assosiasjoner til hvordan innvandrere blir behandlet i vårt samfunn i dag. Boken er således en studie i hva fremmedfrykt kan føre med seg.

Dette er også en bok om menneskeverd og om kampen for rettferdighet i et samfunn hvor alt for mange vender ryggen til. Det handler om å stå opp for det man tror på, når man endelig finner en mening med det livet man lever, og hvordan man kan kjempe seg opp igjen når man har nådd bunnen.

The Gods of Gotham er den første boken i en krimserie, og det er bare å glede seg til fortsettelsen. Dette er en litterær godbit for alle som er glade i krim og historiske romaner.

Smertelig sterk krim

Med Smertehimmel tar Asle Skredderberget et stort steg opp fra sin debut Metallmyk.

Ingrid Tollefsen, ansatt i et legemiddelfirma, blir drept på et hotellrom i Roma. Økokrimansatte Milo Cavalli blir sendt ned til Roma som norsk representant for etterforskingen, og finner blant annet en «eskepost» som Tollefsen klarte å kvitte seg med før hun ble drept. Det viser seg også at Tollefsens yngre bror ble brutalt henrettet to år tidligere. Mens Milo graver seg ned i saken, får han også nye opplysninger om sin familie. Gamle familiehemmeligheter skal snu opp ned på alt det Milo tidligere holdt for sant.

Smertehimmel er bygget over samme lest som Metallmyk: økonomisk kriminalitet og grådighet står i sentrum kombinert med et kritisk blikk på en bransje som sitter på mye makt og penger. Det hele formidlet i en effektiv språkføring. Skredderbergets talent er at han klarer å ta komplekse temaer og gjøre dem interessante, spennende og forståelige for den vanlige leser. Boken er spennende, har mye action, og er vanskelig å legge fra seg.

Skredderberget har sagt i et intervju at han primært er opptatt av å underholde. Jeg vet ikke om jeg fester lit til den uttalelsen, for jeg opplever at han har et budskap utover det underholdningsmessige, og det er ikke vanskelig å se journalisten Skredderbergets penn skinne gjennom i boken.

Veldig mange av historiene i boken synes å ha sin inspirasjon fra aktuelle nyhetssaker de siste årene. Et godt eksempel på dette er den papirløse flyktningen fra Tsjetsjenia, hvis historie minner svært mye om Maria Amelie.Selve løsningen på krimgåten er også aktuell. Smertehimmel vil appellere til flere segmenter av lesere, men for de leserne som er opptatt av og oppdatert på nyhetsbildet og samfunnsforhold generelt, vil boken ha et ekstra lag.

Jeg kom mye mer under huden på Milo i denne boken, og jeg er blitt aldri så lite betatt av romanfiguren. Han er tiltrekkende, intelligent, og ikke minst så har han humor. Generelt er Skredderberget flink til å flette inn humor i boken for å lette tunge sekvenser, og han har mange skarpe replikker.

Et annet genialt trekk er katolske Milos mange skriftemål. Ikke bare sørger disse for at vi kommer mer under huden på Milo, men Skredderberget bruker også disse dialogene for å sette søkelys på bokens budskap og tema. Plottet i boken er komplekst. Det er mange løse tråder som ikke synes å ha noen sammenheng, men forfatteren vever dem sammen på elegant vis.

Smertehimmel tar opp flere dagsaktuelle temaer. Jakten på det perfekte, og hvor langt folk er villige til å gå for å nå sine mål. Aner vi et lite spark til de mange Birken – streberne her? Skredderbergets budskap er at av og til kan det lønne seg å sette egne behov til side for å tilfredsstille en større sammenheng.

Hvis jeg skal trekke frem noe jeg ikke var så fornøyd med, var det måten oppklaringen av saken blir presentert på. Det ble litt for mye amerikansk filmpreg over det, men alt i alt er dette blitt en knallsterk og spennende krim, som for øvrig har en av de mer originale biljaktscenene jeg har lest i en norsk krimthriller.

Asle Skredderberget har valgt å skrive krimthrillere fra et område hvor Tom Kristensen har vært nærmest enerådende i Norge. Det kan fort vise seg å være en svært lukrativ avgjørelse, for i Skredderberget har Kristensen fått en sterk utfordrer. Aner vi en ny Riverton – nominering i 2014?

Takk for tips. Den har jeg lest og likt!

Jeg har akkurat sett den utrolig spennende filmen "Argo", og inspirert av den har jeg lyst til å lese spennende spionromaner fra Iran i tiden fra 1979 og frem til 2000-tallet. Er det noen som har gode tips? De trenger ikke å være på norsk, gjerne på engelsk.

Helt grei tidtrøyte med en viss psykologisk innsikt, ispedd enkelte gode formuleringer. Forfatteren viser ingen tegn til talent eller ambisjoner utover det helt ordinære, men jeg antar ut fra populariteten at hun har skrevet bedre bøker tidligere i karrieren. Dette er litteratur for den som ikke setter pris på sin tid, men har nok av den å slå ihjel.

Den siste pilegrimen er en veldig god krimdebut som skiller seg ut fra andre bøker i samme sjanger.

(...) Den siste pilegrimen er en ambisiøs krimroman. I motsetning til flere krimromaner som har et mord med en påfølgende etterforskning og konklusjon, har Sveens debut også en innholdsrik historie som er plassert i fortiden. Jeg skal ikke røpe for mye for ikke å ødelegge handlingen for deg som ikke har lest, men stikkordene er nazister, spionasje og motstandsbevegelse. Sveen har blant annet basert boken på det virkelige dødsfallet til motstandsmannen Kai Holst.Det har lenge vært spekulert i om Holst tok sitt eget liv, eller om han faktisk ble drept. Den fortidige handlingen er så spennende og mangesidig at den alene kunne stått fint som spionroman. Sveen skriver med god selvtillit, og har et godt grep på historiske detaljer fra tiden før, under og etter krigen. Han har også en god penn generelt. Noen klisjeer er det her og der, i tillegg til enkelte gjentakelser i teksten, men ikke for mye at det skjemmer historien.

To av Sveens sterkeste sider som forfatter er oppbyggingen av historien og karakterene. Boken starter med at vi tas rett med til åstedet for drapet på motstandsmannen. Så pensles handlingen tilbake til 1945, før vi igjen befinner oss i nåtiden. Alterneringen mellom de ulike tidsperiodene skaper et driv i teksten, og ofte avsluttes et kapittel med en cliffhanger slik at man får følelsen av at man må lese videre for å få vite hva som skjer. Sveen er også god på å porsjonere ut ledetråder om drapet og menneskene i boken, og ofte byr han på overraskelser og vendepunkter i handlingen som jeg ikke så komme. Den siste pilegrimen er en tykk bok, på over 500 sider, men bokens oppbygging og tekstens driv gjør at det aldri blir kjedelig. De siste 200 sidene leste jeg ut på en kveld fordi jeg ikke klarte å legge boken fra meg.

Det er mange interessante og godt skapte karakterer i romanen. Hovedpersonen, Tommy Bergmann, skiller seg litt fra andre krimhelter. Da jeg først ble introdusert for ham, likte jeg ham ikke i det hele tatt. Bergmann har et brutt forhold bak seg, som følge av at han har slått kjæresten. I teksten legges det opp til at han har enkelte psykopatiske trekk. Det er et interessant grep av forfatteren å skape en usympatisk karakter, det kan fort føre til at leseren blir frastøtt og ender med å ikke like fortellingen i det hele tatt. I dette tilfellet synes jeg det fungerer godt, for utover i boken blir bildet av Bergmann mer nyansert og vi får små drypp rundt hvorfor han er blitt som han er. Det skaper nysgjerrighet hos leseren. Portrettet av Agnes Gerner er også veldig godt. Måten Sveen skildrer henne på, gjør at jeg som leser kom godt under huden på henne. Jeg kunne fint lest en bok som handlet bare om henne. For meg var hun romanens hovedperson.

Boken har flere temaer. Et av dem er kjærlighet og svik. Det handler også om valg, spesielt umulige valg. Et annet underliggende tema er forskjellen mellom rett eller galt, og hvor grensen mellom disse to størrelsene går, gjerne i sammenheng med nettopp valg. Hva sier de valgene man gjør om en som menneske? Hva er det egentlig som definerer en som person? Det handler også om å være kvinne i et mannsdominert miljø.

Den siste pilegrimen har, som nevnt, en veldig god oppbygging, men enkelte steder har Sveen tydd til litt lettvinte løsninger. Jeg opplevde det ikke som troverdig hvor fort Bergmann koblet funnet av beinrestene i Nordmarka med drapet på motstandsmannen. Han hopper litt for lett til konklusjoner.

Noe av det jeg liker best med å lese bøker, er å lese en virkelig god bok av en debutant, og vite at jeg har oppdaget en ny forfatter jeg gleder meg til å følge med på fremover. Slik føler jeg det med Gard Sveen og Den siste pilegrimen. Det blir veldig spennende å se hva Sveen kan komme med etter dette. Hvis du skal lese krim i påsken, bør du forsøke deg på denne. Romanen passer ekstra godt for deg som både liker spionthrillere og krim. Jeg håper også at det en gang i tiden blir snakk om en filmatisering av boken, for her har man mange ingredienser til å skape en veldig spennende film eller TV-serie.

Hentet fra bloggomtalen min her

Jeg lånte denne på biblioteket sist og gleder meg til å lese den!

Kanskje ikke om nyttår akkurat, selv om det har vel har litt relevans til kongens nyttårstale.
Godt nytt år alle bokelskere!

Syndromeda

Jeg bor i galaksen Syndromeda. Det at jeg er unik ... det at alle vi som bor her er det, gjør oss like. Vi lever alle i vår unike lille verden, i vårt eget altomfattende syndrom. Ingen kan forstå meg, og jeg kan ikke forstå noen ... men innerst inne, og ytterst ute, og i alt som er i mellom, er vi like.

Jeg er enig med deg på flere områder, dette er på grensen av alt annet jeg har lest før, "American Psycho" er Tarantinogladvold og spiselig på en tegneserie måte, men "Fiolinane" er rå, brutal, kynisk og rett og slett voldsomt ubehagelig. Jeg er egentlig ikke sikker på om jeg liker boken, den er for drøy på mange måter. Men jeg kan samtidig ikke unngå å bli fascinert, og det nynorske språket gir boken en ekstra poetisk dimensjon som på en bisarr måte gjør boken vakker og grusom på samme tid. Jeg leser gjerne mer Leikvoll, men det blir uten tvil en god stund til.

Noen tips til kodekrim:
Arven fra Stonehenge
21/12
Shakespeares hemmelighet
Tempelriddernes arv

Jeg tror også at bøkene til Glenn Cooper er kodekrim.

Den kommer på norsk 15. mars til neste år. Har skrevet om det her

En passende liten bok å lese på dagen 70 år etter at hun ble deportert med Donau fra Vippetangen. Det henger noe veldig mørkt over diktene og tekstene hennes, som om hun ante hva som ville skje.

Jeg så også at de har åpnet butikk på Strømmen Storsenter da jeg var der sist.

Deler av denne boken er absolutt spitzenklasse. Wolke skriver godt. Til tider litt tørt, men den som går i gang med krigslitteratur forventer sjelden noe annet. Lindqvist og Englund er unntakene, Wolke blant de mange som bekrefter regelen. Men han er tydelig og klar.

Biografisk er det også lite å utsette. Wolke kjenner sin Goebbels til bunns. Han trekker de store linjene, plukker opp små anekdoter, drøfter hypoteser ut fra åpenbar innsikt. Det er riktig bra, dette.

Så til håret i suppen. Det er først og fremst at det finnes et par kapitler her som overhodet ikke nevner Goebbels, og andre hvor han bare nevnes i forbifarten. Noen vil sikkert finne at også dette stoffet er relevant, slik bokens redaktør tydeligvis har gjort. Det handler tross alt om ulike sider ved Tyskland under 2. verdenskrig. Men for de fleste i lesergruppen vil det være bortkastet, for en biografi om propagandaministeren er ikke stedet man begynner å pleie sin generelle krigsinteresse.

Dette dreier seg ikke om veldig mange sider, men føles for meg som irriterende avbrudd. Wolke burde holdt seg enda tettere på Goebbels. Her kunne han lært for eksempel av Paul Johnsons glimrende biografi om Winston Churchill. Den er betydelig kortere, men også klart bedre.

Wolkes biografi er på ingen måte dårlig. Men den passer for den som har en genuin interesse for Goebbels som person, arbeidet han utførte og hans forhold til Hitler. Dersom man bare skal lese en spennende og interessant bok om den 2. verdenskrig, er det svært mange bøker som heller kan anbefales.

Papercaster er et lesebrett du blant annet får kjøpt hos Norli bokhandlene.

Jeg har papercaster, kindle og iPad. Elsker kindlen min men favoritten er iPad siden jeg ikke er avhengig av lys for å lese på den.

Skjønner godt at du er litt rusa, det var en imponerende liste. Gratulerer!