Bokelskere.no

[Med et åpent sinn for originale innspill er denne boken å anbefale

Melodiøs og fin roman, men ikke den som fester seg i lengden

Vi er i London på 80-tallet, men ikke det 80-tallet vi kjenner. Den tekniske utviklingen har nemlig gått en smule raskere, og det eneste gjenkjennbare er Storbritannias statsminister og Falklandskrigen.

Charlie er er livredd for å ende opp med en intetsigende kontorjobb. I stedet spekulerer han i diverse aksjer, og taper mer enn han vinner. Så havner en arv fra moren i Charlies hender, men pengene forsvinner like fort som de kom. Han investerer nemlig i en av tidens nyeste oppfinnelser - et fabrikkprodusert menneske med kunstig intelligens.

Miranda er 10 år yngre en den trettiårige Charlie, og bor i leiligheten over hans. De har et slags forhold, men Miranda bærer på forferdelig hemmelighet, som Charlie ikke vet noe om. Miranda går med på å programmere det nye mennesket i Charlies liv - Adam. Adam blir tilnærmet perfekt, men forholdet til Miranda og Adam utvikler seg ikke helt som Charlie hadde håpet.

For hva er egentlig menneskelighet - vår fysiske kropp, eller vårt indre liv? Kan maskiner ha følelser som oss?

Nok en bok med uvanlig tema fra McEwan. Språket er, som vanlig, meget godt, og det er en uhyre interessant historie.

Hva har The Thief of Always og Hellraiser til felles? De ble begge skrevet av samme mann, nemlig Clive Barker.

Hellraiser er en "klassiker" fra åttitallet og flere oppfølgere fulgte med, men den første er selvfølgelig den beste. Grunnen til at jeg nevner den i denne anmeldelsen, er fordi Clive Barker har både regissert og skrevet den. Siden jeg har sett Hellraiser mange ganger og sett mange intervjuer av ham, har jeg alltid hatt lyst til å lese noe av ham, og valget falt på The Thief of Always, som muligens er hans mest kjente bok. Boka inneholder også illustrasjoner som han har tegnet selv. Hva er det han ikke får til?

For godt til å være sant?
The Thief of Always er en spesiell og liten bok. Man får kanskje litt sjokk over at samme mann som har laget Hellraiser har skrevet The Thief of Always, fordi dette er to helt forskjellige ting på mange måter. Denne boka inneholder en myk historie om en ung gutt som kjeder seg en dag det regner. Han får besøk av noen utenfor vinduet, men Harvey aner ikke hvordan han er kommet dit, og han vet ikke helt hvem det er. Han blir fortalt om et hus, ikke hvilken som helst hus, men Mr. Hood's Holiday House. Det er et hus hvor man kan leke hele tiden og spise mye deilig mat. Det som også er spesielt med dette huset, er at dagene er lagt opp litt annerledes enn man er vant til. Alle årstider blir skiftet inn i en dag, hver dag, og både Halloween og jul blir skviset inn. Det er som om hver dag gjennomgår et helt år. Det høres ut som et drømmehus for barn som ikke liker å kjede seg. Men dette har også en konsekvens som Harvey ikke kjenner til, men hva? Han føler også et ubehag etter å ha vært vitne til noe. Etter hvert begynner han også å kjenne på en hjemlengsel, og får en forståelse av at noe er galt med dette huset, men hva?

Lite grøssende
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Barker og utforske forfatterskapet hans, men kanskje The Thief of Always ikke er en bok jeg burde begynne med. Jeg valgte å lese den fordi jeg hadde hørt mye om den på forhånd, og den var for meg, den mest kjente boka av ham. Boka byr på en fin og sår historie, og den har noen uhyggelige øyeblikk, men den er ikke spesielt grøssende, og boka har noe barnslig over seg, noe som kanskje ikke er så rart siden det er fortalt fra et barns perspektiv. Boka er ment først og fremst for barn, men også voksne, men likevel er ikke språket helt troverdig. Boka inneholder også som nevnt illustrasjoner som Barker selv har tegnet. De er enkle, sjarmerende og fine, og må nok innrømme at jeg likte dem noe bedre enn selve innholdet.

Dette er en kort og enkel bok å komme seg gjennom og ikke for skummel for de som ønsker å utforske mer av horrorsjangeren. Det er ikke en bok man blir mørkredd av, dessverre. Her må jeg nevne at det er avslutningen som gir et sterkere inntrykk enn selve handlingen, men det er ikke med på å gjøre boka "bedre". Fin bok, men ikke noe spesielt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende måte å skrive på, men litt daff i midtpartiet

Med tittelen Medmenneske mener du da hele trilogien eller bare første bindet?

Tror denne kan funke. Startet selv med Kurt-bøkene, som jeg leste for ungene. De digga det!

Etter å ha lest Gutten ønsket jeg å lese mer av denne forfatteren. Jeg ble dessverre skuffet, Her er fortsatt gode skildringer, men melankolien og det deprimerende dominerer. Det er lite rom for håp og livsglede. Det ble en tung bok å fullføre, dessverre.

Rakel er nyskilt. Hun har flyttet fra enebolig til rekkehus. Her gjelder helt andre regler - man må holde en lav profil de første årene. Annenhver uke har hun fri til å gjøre hva hun vil. Ungene er da hos den svikefulle faren sin. Da våren kommer, kommer også den lille hageflekken fram, og de forrige eierne vant ikke akkurat prisen for beste hage. Rakel setter i gang med å grave et bed, men det hun finner, får henne til å stusse. En lem i metall, og under lemmen en trapp! Hun går ned, og det viser seg at trappen ender i helvete... I og med at Rakel er økonomisk, kjøper hun klippekort, og allerede ved første besøk møter hun Satan selv. Språket der nede er selvsagt nynorsk!

Herlig, og typisk Loesk humor. Tror det kan by på problemer å lese denne i det offentlige rom, med tanke på latterutbruddene :-D Tapte seg noe på slutten.

Hugos debutroman.

Danmark-Norges tidligere storkansler, grev Griffenfeld, sitter fanget på Munkholen i Trondheimsfjorden. Sammen med ham er den skjønne datteren, Ethel. Den nåværende kansleren, grev Ahlefeld, vil få bergmennene på Røros til å gjøre opprør mot Kongen, for så å skylde på sin forgjenger. Den islandske røveren, Hán, har papirer som kan frigi Griffenfeld, men da må visekognes sønn klare å oppspore islenderen.

Tung start. Vanskelig å få oversikt over alle de involverte, da de blir nevnt vekselsvis med og uten titer. Den tar seg heldigvis opp, så siste del er ganske så fornøyelig.

Morsom og gjenkjennelig

Koselig krim med flotte miljøskildringer

På trettiårsdagen sin, blir Josef K. arrestert. Han har knapt våknet! Han skjønner ingenting, og enda rarere blir det da det viser seg at han får fortsette livet som før. Jobben i banken, og møter på det lokale vannhullet går med andre ord som før. Men, det spisser seg til. K. må møte et spesielt sted hver søndag, og prosessen mot ham fortsetter. Ennå vet han ikke hva han er skyldig i.

Godt skrevet om en absurd rettssak, og Josef K`s tanker og følelser rundt det hele, men det blir veldig spesielt for min del.

Ble lest som årets siste bok i Elidas 1001 lesesirkel, der det skal leses en bok gitt ut mellom 1901 og listas slutt.

Fantastisk bra gjendiktning

Jeg vil tro at denne boka passer utmerket sammen med Kristin Lavransdatter-trilogien. Begge handler om en kvinnes liv i sin helhet. Men det dreier seg om helt ulike sosiale klassetilhørigheter (og alt det medfører) samt helt ulike geografiske steder og tidsepoker for handlingen. Det burde være mange ting å sammenlikne her.

Dystopisk framtidsroman, som er månedens tema i Trondheim folkebiblioteks utfordring.

Verden er totalt forandret. Sentralt står troen. Religiøse fra alle trossamfunn har gått sammen mot de gudløse. En rekke skjebner er vevet inn i dette innfløkte spillet, og det evige spørsmålet - finnes Gud?

Gjennom mange små brokker, males bildet om hvordan verden har blitt. Interessant, mystisk og skremmende.

Hver kropp har sin historie. Hva får vi høre hvis vi lytter?
I denne boken beveger Stina Wollter seg rundt sin egen og andres kropper. Hun skriver om møter og hendelser som har påvirket henne, om et umulig kroppsideal, om minner, døden og tiden - og om behovet for trygge rom i en verden som stadig invaderer.
I kjernen finnes et mot og en motstand, en vilje til å sette fingeren på det skjeve. Ved å ta bilder av oss selv kan vi bestemme vilkårene og skape nye, menneskelige normer.
For de gamle er livsfarlige.

En viktig og nydelig bok om den kjærligheten alle bør ha til sin egen funksjonelle kropp. Om hvordan nær familie, omgivelser og samfunnet, med sitt blikk, kan ødelegge vakre liv og egenverd.

Og hva legger dere så i ELDRE litteratur, (hvor går grensen mellom nyere og eldre)? Av de bøkene jeg nevnte, foreslår jeg DITTE MENNESKEBARN. Her hos "BOKELSKERE" har boka fått høy karakter av de som har lest den. Boka kan skaffes som lydfil hos bl.a. BOKKLUBBEN og finnes sikkert i de fleste bibliotekene. Boka kom ut omtrent samtidig som Kristin Lavransdatter.

Jeg trenger visst litt mer opplysninger. Hva betyrTS? Jeg har omsider funnet ut hva som menes med En9.
Jeg ser at de hittil foreslåtte bøkene stort sett er av norske forfattere (Vesaas, Hamsun, Undset) pluss en svenske Lo-Johansson. Da passer det kanskje med å foreslå en dansk forfatter. Hva med Martin Andersen Nexø (enten Pelle Eroberen eller Ditte Menneskebarn)? Her får vi litt sosial-realisme. Jeg likte disse bøkene veldig godt den gang jeg leste dem (for veldig, veldig lenge siden). Et lite minus(?) her er at dette er veldig tykke bøker. En annen mulighet er Hans Scherfig med f.eks Det forsømte forår. Det er en ganske morsom bok. Nå vet jeg ikke hvor lett det er å få tak i disse bøkene i dag.. I nødsfall kan man jo også velge Karen Blixen med Den afrikanske farm.

Dette er en bok der vi følger en katolsk familie gjennom fem generasjoner. I første ledd av denne kjeden skjedde en fatal hending, og senere har dette satt sitt preg på kvinnene som kom etter.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Komposisjonen av boka kan virke noe forvirrende. Her hoppes det fram og tilbake mellom de ulike generasjonene, og noe av personene møter vi både som barn og som voksen. Hovedpersonen er kvinnen Mi. Når vi ser for oss at det er hennes tanker om sitt og de andre liv vi her presenteres for, blir den intuitive og uryddige oppbygningen lettere å forklare.

I tid starter historien med hun som var Mis oldemor, nemlig Agnes. Hun bor sammen med mannen sin Andreas i et lite hus (nærmest en hytte) ved Mjøsa. Agnes er lærerinne og Andreas er apoteker. For å komme til arbeidet ved Hanar Folkeskole må Agnes ro. Som lærer er Agnes godt likt, men privat har hun et stort problem, hun klarer ikke å få sove om natten. Så en dag på skolen mens elevene er ute og leker, sovner den stuptrøtte dama i stolen. Sa hun våkner, har en forferdelig ulykke skjedd. En mann med hest og kjerre har kjørt over et av barna. Gutten ligger der død. Denne hendingen nærmest knuser Agnes som på denne tiden også er gravid. Da barnet kommer, en jente, klarer ikke Agnes å knytte seg til henne. Det blir faren Andreas som må ta seg av barnet som får kallenavnet Jentabeth. Agnes selv tar stadig turen med toget inn til byen og her blir det til at hun oppsøker et katolsk kapell. Samværet med nonnene gir henne en viss ro, og etter en tid leser hun og konverterer til katolisismen. Hjemme ligger hun mest i senga og ser i veggen, mens Andreas i tillegg til egen jobb har hovedansvaret for barnestell og matlaging. Det er best slik, tenker Agnes, og etter noen år forsvinner hun helt ut av familien. Far og datter flytter da til Oslo, til Malurtveien 10.

Som voksen vil også Jentabeth (Mis mormor) komme til å oppleve en stor tragedie. Hun står ved Mjøsa og ser sin eldste sønn Aslak ro mot Helgøya der kameratene hans har slått leir. Til tross for at vannet er blikkstille denne dagen, skjer det uforklarlige. Aslak faller i vannet og blir borte. Moren stuper uti, svømmer av gårde for å redde ham, men forgjeves. Etter dett er Mis mormor blitt en sammensunket skikkelse, full av selvbebreidelser. Dette kommer også til å plage Mi. Hun ser et bilde av Aslak og oppdager at de to likner på hverandre. Hun klipper håret sitt kort og håper at mormoren skal tro at hun er blitt Aslak.

I Mis nærmeste familie er det flere teaterfolk. Det gjelder både morfaren og begge foreldrene hennes. Disse voksne personene er stadig på farten, og andre ganger holder de løsslupne fester hjemme. Ofte er det mormoren som får overlatt ansvaret for Mi. Hennes egen mor ser ikke ut til å ha så mye tid til å bry seg on datteren.

Hoveddelen av boka er konsentrert om den voksne Mi. Kun er gift med italieneren Leo som hun møtte under et studieopphold i Italia. De har to små barn, datteren Lea og sønnen Lucas. Mi har arvet formødrenes redsel for at ulykker kan oppstå. Gjennom hele oppveksten er hun blitt innprentet negative formaninger, Det er ikke måte på alle tingene hun må passe seg for eller la være å gjøre. Mannen Leo virker å være en fornuftig, men de to ektefellene kommuniserer dårlig. Leo finner seg i mange av hennes innfall uten å si imot. Man merker også at barna er mer knyttet til faren enn til moren selv om han er mye bort fra dem. Dette gjør at hun ymter frampå at de kanskje burde skille lag og ha delt omsorg for barna, Så en kveld da de er på familiehytta ved Mjøsa, skjer det noe. For en gangs skyld finner foreldrene hverandre i en heftig elskov, men da Mi rett etter kaster et blikk ut av vinduet, oppdager hun at de to små barna deres har tatt båten og er i ferd med å ro ut på vannet. Mi styrter desperat etter, kaster seg uti, men rett før hun når fram, har minstemann Lucas falt uti det dype vannet. Nå har også Leo kommet til. Sammen klarer foreldrene å berge gutten, få ham til land og rett på sykehus. Etter noen dager viser det seg at den lille gutten har kommet fra ulykken uten mén. Men nå er det at Mi tar sin endelige beslutning. Det er best for barna at hun trekker seg vekk fra den lille familien og overlater barna til faren. Da vi så forlater Mi i denne boka, har hun tatt inn hos den gamle mirfaren som nå bor alene i Malurtveien.

Malurt er et stoff som vel er forbundet med noe negativt, noe skadelig. Jeg undrer meg litt over hvorfor boka har fått denne tittelen, for så vidt jeg forstår foregår det meste av handlinga i boka på andre adresser. Kvinnene vi møter her er utstyrt med et svært overspent sinnelag. Både Agnes, Jentabeth og Mi trekker seg vekk, gir uten kamp avkall på et fullverdig liv. Kanskje er det omgivelsene eller her religionen som har påført dem en slik ubotelig skyldfølelse. Jeg grøsser når jeg leser at bønnen som de er opplært til å be, begynner slik: ”Herre, jeg er ikke verdig……”