En varm skildring av etterkrigstidens Oslo - konsentrert om Fagerborg/Majorstua. Persongalleriet er begrenset og forfatteren lar oss komme nær både barn og voksne i ulik alder. Det er det daglige livet som beskrives, og vi ser hvor store forandringer som har skjedd i løpet av disse 75 årene etter krigen. Det går på forholdet mellom kjønnsroller, skole, fritid, ferie, kommunikasjon (den første telefonen i blokka/ i hjemmet) og hva som «passet seg» - hva man sa og gjorde og hva man i hvert fall ikke burde si/gjøre!
Gjennom spaserturer og trikketurer gjennom Oslo blir Oslo på tidlig 50-tallet malt for oss. Dette er en bok full av kjærlighet til byen Oslo!
Vi blir kjent med et persongalleri på en måte som berører oss. Jeg kjenner at jeg blir både glad i og nysgjerrig på disse menneskene og får lyst til å følge de videre. Noen av dem er «annerledes» på ulike måter. Vi aner at dette er personer som kan komme til å berike andre i årene framover, men klarer de å overleve?
Jeg er allerede i gang med bok nr 2 i serien; Maj!
Årets første bok, er også årets første lesesirkelbok.
Det er to historier som er flettet sammen.
Først er det Lexie. Krigen er over, og Lexie har fullført utdannelsen sin. Hun vil til London, men planen utover det, er heller uklar. Så dukker Innes Kent opp. Han er kunstsamler, og litt av en bohem. Lexie faller pladask, og drar etter ham til hovedstaden.
Femti år senere er det Elina og Ted som er i fokus. De har nettopp blitt foreldre, men de er ikke overlykkelige. Elina holdt på å dø under fødselen, og hun sliter med å huske hva som skjedde. Hun er også veldig svak og utslitt av nattevåk. Ted har sine egne problemer. Han får ikke fortiden til å gå opp. Ting moren hans forteller skurrer, og hun snor seg unna når han spør om barndommen sin.
Det er foreløpig helt i det blå hva forbindelsen er. Synes nåtidshistorien er mest interessant så langt. Godt driv, språk og miljøskildringer, men hadde større forhåpninger.
Når alderdom og farer sniker innpå ...
Bjørnstad blir som mange andre vitne til at foreldre blir gamle, og han kjenner selv alderdommen komme snikende av diverse grunner. Selv plages han av hjerteflimmer som stadig blir verre, og han får andre fysiske utfordringer i tillegg. Likevel reiser han mye for å utføre spillejobber. Bjørnstad har skrevet mange bøker og andre verk oppgjennom årene, men de fleste forbinder ham nok mest som musiker, og han forteller mye om spillejobber i denne boka, og samarbeid med andre musikere, blant annet Erik Bye som han var nær venn med, Ole Paus og Terje Rypdal som også er gode venner av ham. Ekstra morsomt var det å lese om Bjørnstad og Byes vennskap fordi de virket så forskjellige.
Store og småskremmende forandringer
Hjemme skjer det store forandringer. Bjørnstad og hans kone som omtales som C. bestemmer seg for å søke om å bli foreldre. Vil de bestå kravene til å adoptere? Ventetiden er utholdelig og krevende for dem begge. I mellomtiden forsøker de å fungere som vanlige mennesker og la hverdagen gå sin gang. Han engster seg mye for sin egen familie og foreldrene sine, ikke bare på grunn av helsemessige årsaker og alderdom, men også å grunn av store forandringer i verden, som stadig blir mer og mer brutal. Tyvetallet er fra perioden 2000 - 2009, og Bjørnstad har en snerten og fin måte å flette sammen sitt eget liv med snitter fra nyhetsbilde fra den perioden, både når det gjelder store og små saker, og mange av sakene husker man på.
Av sakene som nevnes fra nyhetsbilde, er blant annet terrorfrykten som sprer seg i verden etter 11.september. Kort tid etter er det terror både i Madrid og London. Man leser også om den store finanskrisen i USA. Obama som skaper nytt håp for USA og vinner presidentsvalget. I Norge tar Arbeiderpartiet makten tilbake. Man leser også om Baneheia saken og drapet på Benjamin Hermansen. Det er mye om naturkatastrofer, terror, kidnapping og ulykker, og drap. Det nevnes også noen sportslige nyheter, og det er en god blanding av innenriks og utenriks. En fin miks. Har selv aldri hatt stor interesse av å se nyheter daglig, men man får med seg det som skjer i verden likevel, og det er morsomt hva man husker på mens man leser disse sakene.
Sterk familebånd
Syntes også det var morsomt å lese om Bjørnstads liv. Jeg er ikke interessert i å lese om andre foreldreroller, for synes ikke det er så veldig spennende å lese om, men hvordan han jobber som musiker er spennende. Alle han jobber med, og hvor liten verden er, fordi det virker nesten som om han kjenner alle. Han trenger ikke å reise langt i verden for å møte på noen kjente, og også morsomt var det å lese om hans bånd til foreldrene, fordi han har veldig mye selvironi, og morsomt at de lever tett på hverandre også i godt voksen alder, selv om det gjør vondt å se foreldre bli gamle. Han må etter hvert dele på ansvaret med broren for å se til at foreldrene har det de trenger, og eventuelt dømme om at de har god nok helse til å være alene i det store huset. Man blir kjent med Bjørnstad på godt og vondt, og i viktige faser i livet. Han er også veldig negativ til tider, på grensen til det festlige.
Boka tilhører en bokserie om alle tiårene helt tilbake til sekstitallet, og nevner at man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Selv har jeg ikke lest de tidligere bøkene i serien, så det gikk bra å lese denne som frittstående, og har lyst til å få med meg resten av serien også. Dette er en stor bok på over åtte hundre sider, og jeg liker store bøker, for da får man mer tid til å sette seg ordentlig inn i boka, men følte at enkelte partier i boka var svært langtekkelige, og ikke alt interesserte, blant annet som nevnt farsrollen, og de sportslige partiene.
Det tok sin tid å fullføre Verden som var min: Tyvetallet, men det var vel verdt tiden det tok, siden den inneholdt mye selvironi, varme og kunnskap.
Fra min blogg: I Bokhylla
Harry Hole er langt nede - nok en gang. Han har mistet Rakel, som har kastet ham ut, og på Politihuset lever han på nåde. Da tragedien inntreffer, må Harry bestemme seg for om han vil gå under, eller ta hevn før han tyr til flaska på heltid.
Det er mørkt og dystert, med overraskelser bak hver sving. Finurlig og meget overraskende løsning. Mindre blod og gørr enn tidligere bøker, og det var helt greit.
Caroline H Heitmann som svar til Ulf Runar Bakken :
14:52, 26. desember 2019 Diskusjon: The Hills! Hvilken genre er dette?
Liker begrepene dine veldig godt - både «litterært maleri» og «verbalt stilleben». Jeg var ikke så begeistret for boka da jeg leste den, følte at den var litt uforløst, men ser den med nye øyne etter beskrivelsen din. Kudos! Den nyeste boka, Vi var fem, leker også med sjangere, med adskillig mer action. Synes den er herlig surrealistisk.
Ingrid jobber som hjelpepleier i hjemmetjenesten i kommunen. Hun har ingen utdannelse, men kommunen var desperat etter folk - kompetente, eller ikke. Etter at foreldrene kjørte seg ihjel, har Ingrid brukt livet på å betale ned gjelden deres. Hun vil helst være i fred, men så møter hun Thomas. Han vil, som den eneste noensinne, være sammen med henne. Ingrid kan ikke tro det! Thomas gir henne opplevelser som hun aldri hadde ant at hun kom til å få oppleve. Plutselig har Thomas bestilt en jorden-rundt-tur til dem begge.
For første gang i livet har Ingrid noen i livet sitt som hun ikke vil miste. Hun blir mer og mer sjalu, og rett før jorden-rundt-turen, slår Thomas opp. Ingrid bestemmer seg for å følge etter ham. Hun blir tidenes stalker!
Svart humor, iblandet sårhet. Man aner at Ingrids barndom har vært heller strevsom. Godt driv og interessant historie, men taper seg veldig mot slutten.
Farrokh Daruwalla er ortoped. Han er født og oppvokst i Bombay, India. Også faren til Farrokh var ortoped, og han sendte Farrokh til Wien for å studere. Etter studietiden, følte Farrokh seg rotløs. India hadde blitt selvstendig mens Farrokh var i Østerrike, og for å gjøre kaoset komplett, giftet Farrokh seg med den østerrikske Julia, konverterte til kristendommen, og flyttet til Toronto. Som 59-åring, føler han seg ukomfortabel både i Canada og India.
Farrokh har beholdt en leilighet i Bombay, og han besøker byen jevnlig. For tyve år siden var han undersøkende lege i forbindelser med et dobbeltmord i Goa. Nå ser det ut til at morderen har slått til igjen, og Farrokh er i begivenhetenes sentrum nok en gang.
Det er et stort persongalleri å forholde seg til, med både tjenere, skuespillere, familie, og ikke minst dverger fra diverse sirkus. Boka hopper i tid, og selv om starten var litt forvirrende, tar det seg fort opp, og overraskelser lurer bak hver sving.
tuhamre som svar til Tore Halsa :
21:52, 20. desember 2019 Diskusjon: Tore Halsa om Åpen sjø av Arne Dahl av Arne Dahl
Helt enig! Også jeg likte bøkene om A-gruppen bedre enn denne nye serien til forfatteren. Der var det personer som man til en viss grad kunne identifisere seg med.
Sist sett
