Bokelskere.no

Olive har blitt pensjonist, bestemor, og enke, og hun har en beiler - Jack. Hva hun skal gjøre med ham, er Olive litt usikker på. Olive har ikke mistet blikket, og gjennom hennes skarpe øyne, får leseren innblikk i menneskene i den lille byen i Maine. Kjærlighet, taushet, forvirring, innsikt og tilkortkommenhet, er temaer som oppleves gjennom Olives observasjoner. Hun får også opp sine egne øyne når det gjelder sønnen, hans nye familie, og hennes avdøde ektemann, Henry.

Et herlig og etterlengtet gjensyn med den uforlignelige Olive Kitteridge. Det kan gå høylydt for seg å lese denne boken :-D

Beryl kom til Afrika, fra England, som treåring. To år senere, tar moren med seg Beryls bror tilbake til hjemlandet. Morløs, men ikke motløs - Beryl stortrives i Kenya, og på farmen. Hun farter rundt som hun selv vil, og de innfødte tar seg godt av henne. Beryl hjelper også faren med hestene, og blir med tiden litt av en ekspert. Det blir vanskeligere å passe inn i den britiske kolonien ettersom årene går. Beryl er viljesterk, og hun går sine egne veier.
Da hun møter Karen Blixen, faller alt på plass for Beryl. De to blir sjelevenner, men det hele ender i et drama, der Denys Finch Hutton, spiller en av rollene. Gjennom Denys, våger hun til slutt å følge hjertet sitt - Beryl blir den første piloten som krysser Atlanteren vestover.

Basert på historien om Beryl Markham, en av verdens første kvinnelige flygere, og hestetrener.
Fascinerende fortelling der virkeligheten overgår fantasien. Vel verdt å få med seg.

Barnebibloteket Biblo på Tøyen må vel være Norges fineste og mest kreative bibliotek - selv om det er svært annerledes enn hva man tradisjonelt ser for seg. Ikke så lett å komme inn, ettersom det kun er åpent for 10-15-åringer - men jammen er det fantastisk for dem det er laget for! Man kan sitte og lese i gondoler, bøkene er plassert i hyller som henger fra skinner i taket, og kategoriseringen er kreativ. Mange fine lesemiljøer - feks kan man sitte oppe i panseret på en gammel lastebil. Jeg elsker det! Har hatt noen barnearrangementer der; derfor fikk jeg lurt meg inn. Er forøvrig glad i Arendal.

Saktegående krim med idyllisk bakgrunn.

Sverige er kjent for god krim, både når det gjelder bøker og Tv. De skaper gode intriger og ofte realistiske plot, som gjør de fleste hekta fra første stund. En av mine favorittserier fra Sverige er Beck, de første sesongene. Veldig spennende, men samtidig så enkelt.

Skuffende krim fra Sverige
Sverige består også av mange gode krimforfattere som har utmerket seg oppgjennom årene, men dessverre synes jeg ikke at Viveca Sten er en av dem, selv om bøkene hennes; Mordene i Sandhamn er blitt til Tv.serie.

Farlig farvann ble opprinnelig utgitt i 2008 og er første bok i Mordene i Sandhamn, og ble oversatt til norsk i 2014. Jeg har ikke sett Tv-serien eller lest noen av hennes bøker tidligere. Men svensk krim, er svensk krim, og det er oftest bra, eller? Som oftest, men ikke bestandig. Denne gang sviktet det litt fra nabolandet, dessverre.

En urolig tid for mange
I Farlig farvann møter vi Thomas Andreasson som er kriminalinspektør og tidligere marinepoliti. I det siste har han druknet seg i jobb med vilje for å slippe og tenke, og unngå alt med fortid å gjøre. Grunnen er at ekteskapet røyk på grunn av mye sorg etter at de mistet deres nyfødte barn, og man har forskjellige måter å sørge på. Hans måte å sørge på er å holde seg opptatt med noe. Gradvis går det bedre med ham, og hverdagen begynner så smått å bli normal igjen.

Barndomsvenninnen hans, Nora er advokat og gift med Henrik, som er lege. Sammen med sine to gutter har de det bra sammen, men når hun nevner et jobbintervju med mulig jobbtilbud og flytting, blir det rabalder. Er de sterke nok til å ta riktige avgjørelser sammen? Nora orker ikke tanken på å fortsette i sin nåværende jobb, og mener sjefen hennes er en drittsekk.

Hjemstedet deres blir ikke mer idyllisk da et lik dukker opp, fanget i et fiskegarn. Var det en ulykke, selvmord eller et mord? Politiet får det travelt når flere lik dukker opp. Thomas Andreasson blir tilkalt siden han har hatt erfaring som marinepoliti, og sommerferien ser mørkt ut for politiet ellers. Har ofrene noe til felles, og vil finne den skyldige?

Høres ut som et enkelt og spennende konsept, som krim oftest er, men syntes det var få spenningsøyeblik, og lite driv, til tross for at kapitlene er korte, og man blir godt kjent med både Thomas og Nora. De fleste andre karakterene blekner dessverre litt i bakgrunnen. Man blir litt likegyldig til dem av den grunn. Selve mordsakene er dessverre ikke særlig spennende heller, med tanke på at man har lest noe lignende mange ganger før. Kunne ha tenkt meg er intensitet og uhygge. Det er den type krim jeg liker best. Denne gang ble det for hverdagslig, og for mye barnefamilieperspektiv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk for at jeg får være med videre! Under eldre verdenslitteratur foreslår jeg: Hans Falladas bok Lille mann - hva nå? Den kom ut i 1932 og handlingen er lagt til Tyskland i mellomkrigstiden med arbeidsledighet og enormt stigende inflasjon.

Fjerde bok om Niels Oxen.

Oxen bor tilbaketrukket, og lever for helgene med sønnen, Magnus. Det er ikke uproblematisk, for Oxen har vært fraværende i store deler av sønnens barndom.
En dag får Oxen besøk, og blir bedt om å reise tilbake til Jylland for å lete etter en forsvunnet eldre mann. Han var tidligere departementssjef. Oxen avslå forespørselen, men snur, og tar med Magnus til Jylland i vinterferien. I området de drar til, har det nylig blitt observert ulv - i flere utgaver. Etterforskningen leder Oxen til hans gamle partner, Margrethe Falcks, fortid. Den viser seg å være farligere enn han aner.

Kjent stil med forskjellige historier, som henger sammen på finurlig vis.

Jeg forstår nå at jeg gjorde en stor tabbe da jeg meldte på lesingen av «Medmenneske.» Jeg leste boka i ro og mak, helt i den villfarelse at FELLESLESING betydde lesing av boka og ikke noe annet, og at diskusjonen fulgte etterpå. Først 26.01 forsto jeg at dette var en misforståelse. Får jeg likevel lov til å delta på lesingen av neste bok? Jeg skal da sørge for at alt blir gjort på rett vis.

Loe har skrevet mye rart oppgjennom årene, og dette må være den rareste boka han noen gang har gitt ut?

En luke til Helvete
I "Helvete" møter man nyskilte Rakel som flytter inn i et grønt rekkehus, og hun har delt omsorg for barna med eksmannen. Hun føler seg noe ensom og forlatt, men prøver å leve som før. En dag oppdager hun en luke i hagen, som ingen har fortalt henne noe om. I luka er det en trapp som fører til et helt spesielt sted, nemlig Helvete. Der møter hun noen som gjør at hun føler seg levende igjen, men hvem er han, og kan hun stole på ham?

Det høres kanskje ut som en kjærighetshistorie fra Helvete, og det er det på en måte også. Underveis er det med illustrasjoner av Kim Hiorthøy, som er enkle, på kanten til barnslige, og det er muligens meningen også siden historien også er en smule barnslig?

Mulig provoserende for noen
Dette er kanskje ikke en bok for alle da noe som kan minne om blasfemi blir brukt gjennom humor. Noen blir kanskje fornærmet av det, andre ikke. Jeg ble ikke det for humoren er noe av det beste med boka. Det kommer noen uttalelser fra denne mannen som Rakel møter, som er nesten hysterisk morsomt, og det er sjeldent at jeg synes at noe er morsomt. Jeg lo ikke av denne boka heller, men boka kom med mange humoristiske synspunkt og vittigheter.

Til tross for god og vågal humor, var historien i seg selv noe tungtrødd og lite engasjerende. Det ble noe typisk over det hele. Illustrasjonene hjalp heller ikke på å bli mer engasjert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Annerledes enn jeg hadde trodd etter å ha sett stykket på teater noen ganger

Fantastisk skrevet, funket bra selv om jeg ikke kjente karakteren fra de opprinnelige stykkene

Veldig fin romandebut

Imponerte ikke så veldig, men grei "lett-lektyre"

Flott og utfyllende gjendiktning av Et dukkehjem

Mulig jeg må se filmen en gang

Siste bok i trilogien om tvillingene Lucas og Claus.

Tvillingene er nå godt voksne, og på jakt etter hverandre. Vi får begges historie om barndommen, krigen, og andre tragedier. I sentrum står en hendelse fra tidlig barndom, der de skilles.

Sannheten blir etterhvert vanskelig å få tak på for både guttene og leserne...

Det hele er forvirrende, spesielt i starten, men svarene kommer, og det blir klarere og grusommere for hver avsløring. Får ikke helt taket på alt, men det er likevel fascinerende lesning.

Man antar at den godeste doktoren er forfatterens alter ego. Også han var uvillig til å rette seg etter propaganda og formaninger fra myndighetene.
Vi møter Zhivago som ung gutt, og følger ham på veien mot voksenlivet, og de komplikasjoner det fører med seg.

Det er litt tungt og forvirrende med alle navnene. I Russland brukes det en haug med kjælenavn i tillegg til familienavn. Tar tid å komme inn i det hele, og det er ujevnt. Til tider veldig bra, men også kjedelig og gammelmodig.

Pasternak fikk Nobelprisen i 1958, men ble tvunget av myndighetene til å avslå prisen.

Ble lesti forbindelse med bibliotekets januarutfordring, der det skal leses fra Russland, (forfatter/sted).

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Dette er den type historie du bør lese i godstolen en mørk kveld, i sparsom belysning mens regnet plasker mot vinduene og vinden uler rundt hjørnene. Da kommer historien snikende innpå deg, bakfra, uhørlig på sokkelesten, og du sanser en uforklarlig uhygge i rommet, nesten som noe fysisk, som en klam hånd som legger seg rundt nakken og en halvråtten ånde hvisker noe i øret akkurat idet du skal bla om til neste side som kanskje skal avsløre hvem som står bak.
Er det den du tror?
Sannsynligvis ikke …

Det hender seg at man irriterer seg over bøker. Forsvunnet er en av dem.

Når frustrasjonen stiger
Det skjer ikke så ofte, men noen ganger, blir man så frustrert over en bok på grunn av mange faktorer, at man har nesten lyst til å gi opp, men så leser man ferdig likevel, fordi jeg foretrekker å lese ferdig bøkene.

Forsvunnet er første bok i Bone Secrets serien. Det er en serie som består av fem bøker i skrivende stund. Første bok er om tidligere politimann Jack Harper, som nå har tatt over et firma med sin søster. Han er redd for dårlig rykte når rester av et skjelett blir funnet tilfedig i en krypkjeller i et bygg med leiligheter, som firmaet hans eier.

Rettsodontolog Lacy Campbell blir tilkalt for å undersøke restene av liket, og hun får sjokk når hun oppdager at det er en av hennes nærmeste venner som forsvant for elleve år siden. Lacey selv har følt seg skyldig i flere år for at hun ikke klarte å redde henne fra Studineslakteren. Betyr dette funnet at hun selv er i fare?

For mange gjentagende følelser
Jeg har ikke noe i mot krimbøker og andre bøker som har en dose romantikk og følelser i seg, men i denne boka blir alt av det litt voldsomt, og så langdrygt og så forutsigbart, at det nesten gjør vondt. Dette er en bok som vekker så stor frustrasjon at man har nesten lyst til å slenge boka mot veggen (gjorde det ikke), men var veldig fristet til det mange ganger. Ting som irriterte meg ved denne boka, er blant annet disse grunnene: Instalove. Når topersoner møter hverandre, og får følelser for hverandre med en gang. Ikke spesielt troverdig ... Mannen er høy og mørk, og kvinnen er liten og har lyst hår. Hun er også selvfølgelig svært vakker. De prøver å ignorere hverandre, og sine egne følelser, og dette blir gjentatt til det uendelige. Jeg himler ofte med øynene når jeg selv ikke merker det, og tenker det skjedde mange ganger mens jeg leste denne uka. Andre faktorer som spilte var forutsigbarhet. Det var klisje etter klisje og disse typiske Hollywoodscenene blir for dumt. Nei, det blir for meget av alt.

Forsvunnet består riktignok av bare 383 sider, og med korte kapitler, men likevel var det et slit å lese. Det er heller ikke meningen å være så negativ. Noen bøker går manbare ikke overens med. Jeg prøvde.

Fra min blogg: I Bokhylla

En forbannelse, eller tilfeldigheter?

Usikker tid for Sebastian og moren
Moren til Sebastian er en smule deppa for tiden, siden hun sliter med å få roller etter at hennes siste film floppet. I mellomtiden filmes det inn julekalender på Östasiatiska museet, som hun dessverre ikke er en del av. Men det er Manda, en av vennene til Sebastian som også er skuespiller. Hun spilte datteren til moren hans i forrige film. Da ble hun, Sebastian og Max gode venner. Max har en skuespillerfar, og sammen ble de kjent under filmsettet, og har siden holdt kontakt.

På samme museet er det i ferd med å åpne en ny utstilling som heter Keiserens grav. Men både før og etter åpningen skjer det skumle og dramatiske ting som er vanskelig å forklare. Er det en forbannelse, eller tilfeldigheter? Et nytt mysterie er i ferd med å ta form for Sebastian, Manda og Max. Og kommer vi til å få vite mer om hva Hekseknuten er?

Anstrengt forhold til oppfølgere
Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til oppfølgere. Selv om jeg har lest mange gode bokserier, er det mye variert man møter på. Enten er man redd for at en oppfølger ikke er like bra som den første boka, eller at etter at man ikke har likt første bok i en serie nok til å fortsette med oppfølgerne. Ofte blir oppfølgere, spesielt bok nummer to sett på som svake.

Siden jeg likte Gjenferdets stemme godt, ville jeg gjerne lese Keiserens grav kort tid etterpå siden jeg allerede hadde den, og jeg likte karaktererne veldig mye i første bok, og så frem til et lite gjensyn. Jeg liker også å lese om historier og om forbannelser, og synes vanligvis det er spennende, men synes selve saken denne gang ble litt for typisk og en smule tam. Det samme med karaktererne. Syntes de var noe bleke og ikke like sprudlende som i den forrige boka. Noe som er synd for persongalleriet besto av mange karakterer å være glad i, da jeg leste Gjenferdets stemme. Jeg liker dem fortsatt, men følte jeg ikke fikk like godt tak på dem denne gang.

Morsomt mor og sønn forhold
Men forholdet mellom Sebastian og hans noe eksentriske mor er fremdeles morsom å lese om, og denne gang er det også kommet en mann i familien, som Sebastian må ta hensyn til. Vil familielivet fungere som før, og kommer moren hanstil å få flere roller i filmverdenen?

Usikker på om Hekseknuten er planlagt som en trilogi eller en serie, og selv om jeg ikke falt for denne, og ikke syntes den var like spennende som Gjenferdets stemme, vil jeg gjerne få med meg neste bok, for i Keiserens grav klarer Rundberg å bevare den fine humoren.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utdrag fra omtale på bloggen min:
På plussiden anføres at når historien først får satt seg og finner retningen blir dette en spennende politikrim. Persongalleriet er stort og mangfoldig. Kapitlene er korte, boka er lettlest. Det er utstrakt bruk av humor som treffer ganske ofte. Språklig fungerer det også godt, og titt og ofte nikker jeg til gode formuleringer.