Bokelskere.no

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Så allerede fra de første setningene lar jeg meg lede inn i fristelse. Og fråtser og mesker meg med karakterer deilig nær, men likevel aldri over kanten.
Og får meg til å filosofere over paradokset i budet. For når den store bok sier at man ikke skal ha andre guder, er det da ikke samtidig en innrømmelse av at de finnes?

Ser du er i gang med neste tiår, og sannsynligvis resten av serien også. Du har mye å glede deg til.

Helt grei avslutning på den lange trilogien om Jonas Wergeland

Takk for opplysningen. Jeg har nå kommet litt over halvveis i boka. Persongalleriet her minner meg sterkt om mange andre bøker som jeg slukte i barne- og ungdomstida (for uendelig mange år siden) med hovedperson som er en jente, rebelsk, fremmelig og frittalende /men svært god på bunnen). Hun leker utelukkende med gutter og alltid på deres premisser. De boltrer seg i et nabolag befolket av ganske brokete personer. Hun har en far som er grei, travelt og liberal og som er et stort forbilde. Men så dukker det opp et trussel mot friheten, i form av en tante av den strenge og konvensjonelle sorten. STEREOTYPT, eller hva? Nå har jeg fra begynnelsen forstått at her ligger det noe større politisk bak som snart er i ferd med å dukke tydeligere opp.

Michael er dritings, selv om han lovet Ashley at han ikke skulle drikke så mye. På lørdag skal de gifte seg, men nå er det utdrikningslag, og kameratgjengen er på vei til nok en pub. Michael aner ugler i mosen, men han har ingenting å stille opp med, da de fire kompisene lemper ham ned i en kiste. Med i seg i kista får han et pornoblad, en flaske whisky, en lommelykt, og en walkie talkie. "Om et par timer er vi tilbake", er det siste kompisene sier før kistelokket skrus på. På veien videre, krasjer kompisene til Michael, og omkommer.

Politifullmektig, Roy Grace, får nyss om saken, og prøver å nøste opp i hva som kan ha hendt med den kommende brudgommen. Forloveden hevder hardnakket at hun ikke vet noe, mens forloveren virker mer suspekt. Han har, uheldigvis for Michael, alt å vinne på å tie.

Uhyre spennende og god krim. Første bok om Roy Grace.

Hva er egentlig en morfoditt? Selv ikke fremmedordsøk på internett har kunnet gi meg noen forklaring på det.

Utad virker Grace og Jack som det perfekte ektepar. Men finnes det noe som er perfekt?

Mye oppmerksomhet
Bak lukkede dører var mye i vinden da den kom ut i 2016. Den var både elsket og mislikt. Jeg hadde litt lyst til å lese den, men når mange andre leser en bok "samtidig" vil jeg heller vente litt når oppmerksomheten rundt en bok har roet seg ned. Hvis interessen er der om noen år, venter jeg heller til å lese en bok da. Jeg kom over den i en dagligvarebutikk i fjor, og hadde fremdeles lyst til å lese den.

Hvorfor den fikk så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke helt. Boka er voldelig, men det er ikke den første voldelige boka jeg har lest, så dermed var det ikke sjokkerende. Det er mye vold i horrorbøker og horrorfilmer, og da har man lest og sett det meste. Bak lukkede dører er riktig nok ikke en horrorbok, men en psykologisk thriller. Vold er ikke greit og skal ikke aksepteres, men syntes ikke det var spesielt sjokkerende i en bok som denne. Det var mer som forventet.

Bak lukkede dører er et eksempel på hvordan en hverdag snus til det ugjenkjennelige. Grace har lenge tatt seg av sin søster, som er litt annerledes. Deres foreldre har innrømmet at de ikke føler seg som typiske foreldre. De har gjort sitt beste, men har aldri fått en slags mors eller farsfølelse som er ekte. Siden de har flyttet til et annet land, har Grace bestemt seg for å bli søsterens verge med litt hjelp av en skole søsteren går på. Ved en tilfeldighet, mens de er ute i en park, møter de Jack som sjarmerer dem fra dag en.

Det tar ikke lang tid før Jack og Grace blir et par som mange ser opp til og ønsker seg. Men ville de fremdeles ha ønsket seg det, hvis de bare visste hva som foregikk bak deres lukkede dører?

Hvor godt kan man kjenne noen?
Noen ganger tror man at man kjenner noen godt, men hvor godt går det an å kjenne noen? Man tror man kjenner den man bor sammen, eventuelt er gift med, men ikke alltid. Denne boka er et godt eksempel på det. Alle, i hvert fall fleste av oss har en side av oss som vi skjuler. Hvorfor? Hva ville man ha gjort hvis man føler seg fullstendig fanget i et forhold?

Skjønner at en slik bok kan bli sjokkerende for noen, hvis man ikke er vant til lignende lesestoff fra før. Men vi som har lest en del horrorbøker og bøker med vold i, blir dessverre ikke så sjokkerte. Boka tar opp et viktig og alvorlig tema: Hvor godt kjenner man den man bor sammen med og sine venner? Dessverre var både fortellerstemme og måten alt ble bygget opp til, altfor svakt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er kommet til litt under halvveis. Det som først og fremst slår meg er språket. En HERLIG blanding av barnespråk kombinert med en del fremmedord fra de heller voksnes verden. Akkurat nå hører jeg bok som lydbok. Skal etterpå lese den i papirutgaven. Artig å undersøke hva som fungerer best denne gangen, (Synes generelt at det er litt forskjell. Noen bøker fungerer best på den ene måten. Med andre er det motsatt.)

Det er sommeren 1852 i Kengis, ei bygd nord i Sverige. Bygdas prest er ingen ringere enn Lars Levi Læstadius. Han preker om umoral, alkoholforbud, og utdanning. Innbyggerne reagerer ulikt på hans teorier.
Samegutten, Jussi, følger presten overalt, etter at Læstadius fant ham i grøfta, og tok ham til seg. Presten er levende opptatt av naturen, og spesielt floraen. Jussi lærer fort å registrere alt rundt seg, og han forguder sin velgjører.
En tjenestejente forsvinner, og både lensmann og bygdefolket er overbevist om at en bjørn har tatt henne. Læstadius er av en annen mening, men det er vanskelig å nå fram til den egenrådige lensmannen. Så forsvinner enda en jente, og Jussi og presten tar opp jakten på det de mener er en menneskelig gjerningsmann.

Medrivende, rå og sanselig, med godt og malerisk språk.

Spennende og glimrende skrevet roman - anbefales!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
McKinty har skrevet en thriller som er åndenødfremkallende allerede fra de første sidene. Med en fortettet stemning som gjør at jeg blar febrilsk videre i stadig økende tempo etter som fristen nærmer seg. Fortalt i et effektivt, suggererende språk som får fram galskapen i situasjonen og Rachels paniske fortvilelse.
Hvor langt er hun villig til å gå for å redde barnet sitt?
Samtidig gir forfatteren oss små drypp av historien til hjernene bak faenskapen, med vanskelig oppvekst som hovedelement.
Og til tross for et nærmest usannsynlig plott føles historien troverdig.
Til langt over midten …

Lærerik og underholdende om Napoleonskrigene

Lærerik og tankevekkende

Novellesamling som leses i En slags bokklubb i februar.

Det handler om vold i hjemmet, gatebarn, pressede tenåringer, kvinner som setter fyr på seg selv, venner til døden, svart magi, og en kvinne som er besatt av en hodeskalle.

Veldig godt skrevet, selv om jeg aner noen oversettingsfeil. Det er mørkt, urovekkende, og fascinerende.

Maria er yngst i en søskenflokk på fire. Familien er fattig, og seks år gammel blir hun gitt bort som fosterbarn. Fostermoren, Tzia Bonaria Urrai, er en eldre syerske,som er barnløs. Maria trives hos Bonaria, men noen netter forsvinner fostermoren, og Maria blir redd.
Ettersom årene går, aner Maria hva som ligger bak Bonarias nattlige forsvinninger. Maria har mistanker om at fostermoren er en accabadora - hun som fullfører. På Sardinia hadde disse kvinnene en helt spesiell rolle. De kunne avlsutte liv.
Lettlest, fengende og interessant.
Ble lest i forbindelse med februarurfordringen fra biblioteket, der det var Italia som er i fokus.

Interessant og lærerikt, og flott formidlet

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Intrikat historie, godt språk og finurlig humor er de tre merkelappene jeg først og fremst vil sette på boka. Og en slik miks er synonymt med god underholdning, noe jeg synes boka er.
Men jeg sliter i starten før jeg får skikkelig tak i historien. Grunnen er todelt; jeg er dessverre en sløv hest selv i starten slik at jeg går glipp av en del detaljer, og så er det mange navn å forholde seg til. Og når en heter Hobs og en annen Hobden, når Sid viser seg å være et kvinnenavn og Min er mann – ja da blir jeg ganske forvirret en stund og må stadig bla bakover.
Så hvis du leser dette, og har tenkt å lese boka – ta deg god tid i starten!

Katya er 16 år, og har fått sommerjobb som barnepike. Det er herlig å forlate industriområdet hun bor i, og heller få tilbringe sommeren ved kysten. Katyas arbeidsgivere er velstående, og hun nyter tilværelsen i kystbyen Bayhead Harbor. Hun er på trilletur med barna da hun møter Marcus Kidder. Han er en eldre mann, og han sjarmerer både Katya og de små barna. Marcus er kunstner og forfatter, og det oppstår snart et underlig vennskap mellom han og Katya. Alt ved Marcus er annerledes enn det Katya er vant til. Han spiller klassisk musikk, har tusenvis av bøker, og han tegner og maler fantastisk. Katya derimot, er vant til hardrock, vold og kriminalitet. Marcus får henne til å kjenne seg ønsket, noe som er en ukjent følelse for Katya. Da Marcus spør om hun vil sitte modell for ham, settes vennskapet deres på prøve. Hva er det egentlig han vil med Katya?

Oates skriver godt, som vanlig, og man blir hektet fra første side. Det er mørkt, sårt, og overraskende.

Paul er skilt, barnløs, og har få venner. Han lever et velorganisert liv, og liker den selvpåførte ensomheten. En dag han er ute og sykler, blir han påkjørt av en bil, og kvestes kraftig. Det ene benet må amputeres over kneet.
Dette endrer hele tilværelsen for den franskfødte mannen. Nå er han nødt til å omgås alle mulige mennesker. Leger, sykepleiere og hjemmehjelpere. Paul forkaster flere av de sistnevnte, men så kommer kroatiske Marijana inn i livet hans. Også familien hennes får biroller i Pauls innestengte liv, men så trår han over en grense, og plutselig dukker den mystiske Elizabeth Costello opp. Hun tvinger seg på, og uroen i Paul stiger. Hva er det hun vil?

Har hatt en dårlig erfaring med forfatteren, men denne boka fenger fra første side. Engasjerende og bra driv, selv om jeg ikke helt forstod Elizabeths innblanding.

Ble lest i forbindelse med Elidas 1001lesesirkel, der det i februar skulle leses afrikanske forfattere.

Velskrevet og nydelig, som alltid fra Olsson