Bokelskere.no

For tre år siden forsvant den 17 år gamle datteren til Lelle og Anette. Hver natt siden har Lelle kjørt riksvei 95, kalt Sølvveien, for å lete etter Lina. Han klarer ikke å forsone seg med at hun kanskje er død. Lina skal finnes selv om alle andre har gitt opp søket.

17 år gamle Meja og moren, Silje, flytter til den lille bygda, og inn til en mann Silje har møtt på nettet. Meja har det ikke enkelt, og hun kan nesten ikke tro hvor heldig hun er da hun treffer Carl-Johan. Så kommer høsten og en ny jente forsvinner fra bygda, og skjebnene til Meja og Lelle knyttes sammen for alltid.

Kåret til årets beste krim i Sverige i 2018.

Synes den er litt treg og kjedelig med all kjøringen til Lelle, som ikke fører til noe. Del to er bedre, men ingen høydare for min del.

Jeg ga boken en 4`er, som nok er den terningen med færrest prikker i denne serien. Håper hun flesker til med en forrykende avslutning på serien til neste år :)

Velskrevet og spennende!

Alt du sier her høres veldig riktig ut. Bortsett fra én ting. Jeg har ikke gjort noen "skarp observasjon". Jeg burde nok ha lest boka nøyere og tenkt mer gjennom før jeg skrev innlegget mitt.

Det du sier her høres veldig logisk ut. Selv hadde jeg faktisk glemt politimannens rolle i "mad-dog"-episoden da jeg skrev innlegget mitt. Jeg har nå lest denne episoden på nytt og fremdeles stusser jeg over noe. Når Tate overlater skytingen til Atticus, hva er da grunnen? Gjør han det av raushet eller er det feighet som ligger til grunn? Det ville jo være ganske flaut for politimannen om han bommet. Hele denne episoden er forresten skildret på en ganske spesiell måte, nesten som et eventyr. Der hunden stadig nærmer seg mer og mer (Det må jo ha gått ganske lang tid før den rekker fram). Ganske spesielt er det også at Atticus først skyter etter at brillene hans er mistet og knust. Jeg lurer forresten på om det finnes noen lov som gjelder avliving av et slikt dyr. Kan hvem som helst skyte et "galt dyr" eller er det bare politiet som har lov?

Foreløpig siste bok om William Wisting.

Levningene av en ung jente blir funnet av en turgåer. Signaturen minner om seriemorderen Tom Kerr. Problemet er bare at Kerr har sittet i fengsel de siste fire årene. Det kan tyde på at gjerningsmannen er Kerrs medhjelper, kalt Den andre.

Kerr har nylig tilstått drapet på en jente, og han hat gått med på å vise politiet hvor hun ligger. Wisting har ansvaret for sikkerheten under rekonstruksjonen. Datteren hans, Line, er også til stede, da hun skal lage en dokumentar om det hele. Rekonstruksjonen ender i blodbad, og Kerr er nok en gang på frifot.

Fengende og interessant start. Grei flyt, men litt mye fram og tilbake.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
«Vinterland» er en godt konstruert og velskrevet krim med kvalitet fra start til slutt. Troverdig og solid, med likandes både hoved- og bipersoner ispedd private pikanterier med passe mellomrom. Spenning er det også underveis, uten at den tar helt av.
Alt ligger til rette for en god leseopplevelse. Men det lugger litt for min del.
Først og fremst fordi boka er et par hundre sider for lang (576 sider), og avstanden mellom en gnistrende god prolog og spenningstoppen er for stor. De private pikanteriene, så som Junckers ekteskapelige turbulens og demente far, Signe Kristiansens ekteskapelige utfordringer og usmakelige politikollega, Kristoffers posttraumatiske stressyndrom, alle disse er interessante i seg selv, men de tar for mye plass i mellompartiet og står litt i veien for framdriften av hovedplottet.

Tusen takk for svaret. ENDELIG!!!
For det første: Jeg trodde vi her skulle DISKUTERE boka vi leser. Derfor har jeg skrevet noen innlegg av en noe spekulativ art, uten at noen har tatt til motmæle. Innleggene om denne boka har hittil vært lite preget av diskusjon, i hvert fall ikke når det gjelder innholdet.
Så til svar på din respons på det jeg har skrevet om Tate. Jeg skjønner godt at det var nødvendig å framstille ham så fomlete under rettssaken. (Det var vel også derfor Jem ble så begeistret mens politimannen sto i vitneboksen.) Men hvorfor framstille ham så annerledes på slutten? Her virker han fullstendig ryddig, på alle måter som situasjonens herre. Da gjelder det ikke bare meningene og holdningene, men også hele personligheten. Burde ikke en god forfatter (som Harper Lee naturligvis er) ha klart dette bedre?

Ikke like spennende som de andre i serien, men godt skrevet

En av karakterene i boka forvirrer meg litt. Jeg får ikke helt tak på vedkommende. Det gjelder politimannen Tate. Da han opptrådte i rettssalen, fikk i hvert fall jeg inntrykk av en litt «dum» politimann, en som lot sine forutinntatte meninger ligge til grunn og som foretok en svært mangelfull eterforskning. Men så på slutten av boka på allerhelgenskvelden hjemme hos Jem og Scout virker han derimot både forstandig og våken. Det er som om mannen helt har skiftet personlighet. Er det flere her som har stusset over dette?

Jeg har ikke lest Lindstrøm, og bare litt av Fosse. De andre har jeg lest. Jeg ville også stemt på Faldbakken. Den er herlig original, sjangeroverskridende - surrealistisk og humoristisk. Gir litt Ajvide Lindqvist-vibber. Alle de tre andre er gode også; Przewalsikis hest er en god fortsettelse på klimakvartetten med beretninger fra ulike karakterer og tidsepoker; historien til dyrehagedirektøren fra St. Petersburg gir den litt ekstra kulør. Synes nok likevel at den er mer tematisk enn litterært interessant. Mannen som elsket Sibir er så vidt jeg har forstått en «romanifisering» av dagbøkene til en oppdagelsesreisende. Spennende beretning! Hvis dette hadde vært ren fiksjon ville det ikke vært så interessant å lese for meg. Jens M. Johansson skriver alltid godt - denne gangen også!

Fjerde bok om Martin Servaz, og jakten på seriemorderen, Julian Hirtmann.

Kriposetterforsker, Kirsten Nygaard, blir sendt fra Oslo til Bergen. En kvinne er funnet myrdet i Mariakirken. På en lapp i lommen hennes, står Kirstens navn. Kvinnen jobbet på en oljeplattform i Nordsjøen, og i en av lugarene finner Kirsten noe interessant. Flere bilder, tatt i skjul, av den franske politimannen, Martin Servaz. Et bilde av en liten gutt med navnet Gustav, får Kirsten til å reagere. Julian Hirtmann er tilbake etter fem års taushet.

I Toulouse starter hun etterforskning sammen med Servaz, og det blir en dramatisk katt-og-mus-lek med uant utfall.

Nok en spennende og underholdende krim fra Minier. Den har fått strålende kritikker, og jeg henger meg på.

Dette er en bok der perspektivet synes å endre seg etter hvert som man kommer lengre ut i den. I starten virket det for meg som om boka først og fremst tok for seg kjønnsroller (slik de ble praktisert den gangen med jente som leker som og med gutter og innføringen av en ytterst konvensjonell tante med sans for å «ordne opp»). Mn etter hvert ble det tydelig at det var rasepolitikken i sørstatene som kom i forgrunnen, ispedd en sosial kritikk av det klassedelte samfunnet der de hvite folkene, som av de kondisjonerte ble omtalt som «bermen», var ekstra påpasselig med å holde de fargede folkene under seg igjen. Men så på slutten var det kanskje noe annet som var enda viktigere: å ikke ha forutinntatte meninger om mennesker som er litt annerledes og som man egentlig ikke har lært å kjenne.

Paul Tremblay er en horrorforfatter som har publisert noen bøker tidligere, som av en eller annen grunn har gått meg hus forbi. Heldigvis la jeg merke til denne!

God, gammeldags horror?
Horror er ikke lenger det det en gang var. Jeg liker ikke helt den nye retningen den tar. Dagens horror omtales ofte som rørende og hjertevarme. Før i tiden var de grusomme, voldelige, skremmende. De var der for å gi noen mareritt resten av året. Det er det som horror er ment å være. Skremmende og snikende.

Dette er ikke skremmende eller snikende horror, men mer filosoferende og går litt i dybden, og det er slett ikke dumt det, heller. Bedre det enn at alt skal være så rørende. Jeg er dessverre ikke lettrørt.

Et fristed forandres til et mareritt
The Cabin at the End of the World er om et fristed som forandres til et mareritt. Eric og Andrew har med seg deres kjære aoptivdatter Wen til hytta for litt kvalitetstid og ro fra hverdagen. En dag Wen er ute i nærheten av hytta for å fange gresshopper og for å sette dem fri senere, dukker det opp en stor og fremmed mann opp i området. Han presenterer seg som Leonard og prøver å være hennes venn, men det er noe han sier som gjør til at Wen føler seg usikker. Derfor løper hun inn i hytta for å advare de andre, men mot hva? Senere viser deg seg at Leonard ikke er alene, men sammen med få andre, går de sammen til hytta til Eric og Andrew. Hva vil de, og hvem er de?

Dette er som nevnt en noe ukjent bok, noe som er synd for den fortjener mer oppmerksomhet. Historien i seg selv er på ingen måte nyskapende eller fresh, men det er måten den er skrevet på og undertonene som bidrar til at den skiller seg litt ut likevel.

Har lest over mange tråder og diskusjoner om denne boka og meningene er mange, spesielt delte, både om handling og avslutning. Jeg likte avslutningen i motsetning til mange andre for det er en type avslutning med mange undertoner, som kanskje ikke alle liker. Men jeg er fan av undertoner, fange opp det som står beskrevet mellom linjene. Syntes det var en fin touch uten at jeg skal røpe noe. Vil heller ikke røpe om boka består av en åpen slutt eller konkluderende slutt, for vil ikke ødelegge for noen som kanskje har tenkt å lese den. Selv er jeg glad for at jeg ikke visste noe særlig om boka på forhånd. Diskusjonene jeg har lest om boka, er blant annet på Reddit. Det er ikke en diskusjonsforum om bare bøker, men alt mye annet også. Jeg er ikke medlem der selv, men greit å slå opp i en gang i blant for å lese om meninger om bøker man har lest, filmer og mye annet.

Advarer mot at boka har noen voldscener i tilfelle noen ikke liker det, men jeg har ikke noe i mot det i bøker. Den er også vel treg i begynnelsen. Det gjør at intensiteten bygger seg mer og mer opp, noe jeg har savnet litt i horrorbøker i det siste. Det er fremdeles håp for min favorittsjanger.

Fra min blogg: I Bokhylla

Moren i familien, forteller alle at de er en lys familie, men sannheten er at den er på randen av katastrofe. Faren er uberegnelig, broren har spikret igjen døren til rommet sitt, og tisser på flaske. Jenta, som er bokens forteller, har sluttet å prate. Moren prøver å få alt til å virke normalt, men da faren i familien dør, vet jenta at det er hennes skyld.

Mørk, underfundig, og fascinerende, med godt språk.

Denne traff ikke meg hjemme

Ved en innsjø utenfor Berlin, bygger en arkitekt et sommerhus til sin kone. Det er et nydelig og forseggjort hus, med en fantastisk hage, takket være stedets gartner. På dette stedet skal man hvile, og nyte late dager, men det henger mørke skygger over landskapet. En ung, lokal kvinne, druknet seg i innsjøen, de jødiske naboene forsvinner, før den røde armé kommer for å rasere. I krigens siste dager, gjemmer en ung kvinne seg i et hemmelig rom i huset, en østtysk student prøver å svømme til frihet i vest, og et ektepar returnerer etter et brutalt eksil i Sibir.

Fascinerende, men såpass ujevn og til tider uklar, at den havner under middels for min del.

Når man blir lite populær på grunn av en avgjørelse man tar ...

Mange prøvelser
Anja bor sammen med sin familie i en blokk i Trondheim. Hun bor der sammen med mor, far og bror. Broren bor der forløpig ikke siden han studerer i København. Tidlig måtte Anja gi opp fotballkarrieren på grunn av skade, og er istedet dommer. Gjennom et dommerkurs, skal Anja dømme en guttekamp og det går heftig for seg. Hun får betale konsekvensene av det lenge etterpå. Grunnen er at en av de "dyktige" fotballspillerne føler seg urettferdig behandlet av henne. Som straff blir Anja grovt mobbet på Internett, både gjennom manipulerende bilder og dryge kommentarer. Hvem står bak og hvordan kan noen være så ondskapsfulle? Det er heller ikke lett for Anja å møte opp på skolen etter hvert, mens netthetsingen pågår siden hele skolen vet om det. Vil det noen gang ta slutt, og vil det noen gang bli bedre? Heldgivis har hun sine nærmeste og gode venner som støtter henne, men er de sterke nok til å komme seg gjennom en så alvorlig mobbesak alene?

Før i tiden pågikk mobbing ansikt til ansikt, og også snikmobbing i nærheten av noen, men nå er det ikke bare offline, men nå er det dessverre også online, siden fleste er på Internett. Mobbing er ikke greit, hverken online eller offline. Det er ikke greit på noen måte, heller ikke anonymt. Ingen vet hvor mye det skader en person. Denne boka viser mange måter hvor mye mobbing kan knekke noen. og det er sårende lesing.

Netthets og mobbing generelt er et viktig tema som bør tas opp, spesielt nå som de fleste har tilgang til Internett. Er selv glad jeg vokste opp i en tid uten Internett, apper og sosiale medier. Så kan ikke forestille meg presset dagens ungdom går gjennom. Omtrent alt blir dokumentert. Ikke rart så mange får prestasjonsangs, får lav selvtillit og mye annet med alt det presset som aktivitet på Internett bidrar med.

Boka gir et godt innblikk i hvordan det er å være et offer uten å spille offer i ondskapsfull, utspekulert og utilgivelig utfrysning online, som er synlig for alle. Hvordan takler man det, og er det mulig å komme seg gjennom det uten å bli helt ødelagt. Og vil folk glemme?

Blir man sterkere av motgang?
Anja oppfattes som en livlig og glad jente, kanskje litt selskrytende noen ganger ,spesielt når hun tenker tilbake på seg selv som fotballspiller, men som gradvis blir som en skygge av seg selv. Vil vi lesere få den originale versjonen av Anja tilbake igjen, etter en slik alvorlig situasjon? Spørsmålene blir mange underveis, og man tenker med grøss på hva man selv ville ha gjort i en lignende situasjon. Ingen fortjener å gå gjennom noe slikt.

#Kampklar er en alvorlig, tapper og småhumoristisk roman for ungdom som tar opp et viktig og aktuelt tema om det å være i en svært sårbar situasjon. Mobbing skjer omtrent overalt, og denne boka er et godt eksempel på hvor langt mobbing dessverre kan gå. Selv om man ikke har opplevd netthets, var stresset i boka nesten til å ta og føle på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Andre bok om Roy Grace.

Tom Bryce driver eget firma. I starten gikk det strålende, men nå peker pila nedover. I tillegg er kona hans hekta på eBay med mere, og han har ikke tatt mot til seg for å sette henne inn i deres økonomiske situasjon.

En medpassasjer på toget, glemmer igjen en CD, og i stedet for å legge den på hittegods, tar Tom den med seg hjem. Det er noe han kommer til å angre bittert på. Filmen på CD`n viser et brutalt mord, før alt forsvinner, og Tom vet ikke hva han skal tro. Var det en troverdig filmtrailer, eller var det mord? Da familien hans trues på livet, skjønner han at det må være det siste.

Synes faktisk det går tregt i forhold til første bok i serien. Tar seg noe opp, men den når ikke opp til «Levende begravet».

Spennende fortsettelse om Kommandanten