Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste!

Litt generelt om mitt forhold til Mario Vargas Llosa

Det er ikke mange dagene siden jeg leste en Mario Vargas Llosa-bok, og som jeg skrev om her på bloggen min. Den boka het "Der fem veier møtes". Dersom det er en eneste bok jeg skulle anbefale som en inngang til Vargas Llosas forfatterskap, så er det kanskje nettopp denne. Fordi den er så lett og nokså ukomplisert, samtidig som man får et dypt innblikk i den tematikken som Vargas Llosa er så opptatt av. Det handler om hvordan samfunnet i Peru fungerte for noen år tilbake, da korrupsjon og terror preget dagliglivet til folk. Dessuten er boka så morsom, nærmest farseaktig, at jeg vil tro den vil gå rett hjem hos de aller fleste.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det har hopet seg opp så mange uleste Mario Vargas Llosa-bøker hjemme hos meg i årenes løp. Jeg mener: så godt som jeg liker dette forfatterskapet! Det har nok å gjøre med at det er så uendelig mye jeg gjerne skulle ha lest, og at tiden utgjør et knapphetsgode som jeg ikke helt rår over bestandig ... Etter å ha vært i Peru i påsken, våknet et dyptfølt ønske om å gjøre noe med dette i forhold til nettopp dette forfatterskapet. Det at jeg allerede har skaffet meg alle bøkene han har gitt ut i årenes løp, er nå en stor fordel. Som en av personene i "En diskré helt" uttaler på side 138-139: " ...(M)in påstand er at det er større muligheter for at man leser en bok hvis man har den hjemme enn om den står i bokhandelen." Det er noe der!

Jeg synes for øvrig at det er nedslående at ikke en eneste norsk blogger har skrevet om noen av Vargas Llosas bøker. (Hvis jeg tar feil på dette punktet, kunne ingenting ha gledet meg mer.) Mannen fikk tross alt Nobelprisen i 2010! Svenska Akademin begrunnet dette med Vargas Llosas "kartlegging av maktens strukturert og bitende bilder av individets motstand, opprør og nederlag".

Mitt håp er at litt fokus på forfatterskapet skal føre til at flere får øynene opp for Mario Vargas Llosa (f. 1936). Noen av bøkene hans kan nok oppfattes som litt tunge, men det gjelder absolutt ikke alle! Heller ikke "En diskré helt", bare for å ha presisert dét!

Jeg er - som mine lesere sikkert for lengst har skjønt - en stor fan av Vargas Llosas bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967), "Det grønne huset" (1967) og "Der fem veier møtes" (2011). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Mario Vargas Llosas bøker burde bli gjort tilgjengelig som lydbøker! Det vil garantert ha vitalisert hans forfatterskap for flere lesere i Norge!

Om "En diskré helt"

Felícito Yanaqué har arbeidet hardt i hele sitt liv med å bygge opp familiebedriften Narihualá Transportkompani. I sin tid giftet han seg med den unnselige kvinnen Gertrudi fordi hun angivelig bar hans barn. Siden har han alltid tvilt på farskapet, fordi sønnen er lyslugget og blåøyd, mens både han og Gertrudi er av blandingsrase. Sønn nr. 2 er imidlertid sin far opp ad dage.

Felícito er på vei til jobb, og det skal vise seg at denne arbeidsdagen blir helt annerledes enn de foregående. Han finner nemlig et utpressingsbrev med en edderkopp som signatur. Her loves han beskyttelse dersom han betaler 500 dollar pr. måned.

Nå er verken Felícito eller andre handelsmenn i Piura ukjent med at en eller flere mafiaforgreninger driver med utpressing og innkrever beskyttelsespenger, men for Felícito er dette et prinsipp: han går heller døden i møte enn å betale så mye som en eneste centavo til den eller de som står bak brevet!

I første omgang tenker Felícito at han skal anmelde forholdet, men hos politiet møter han en udugelighet og en mangel på evne til å handle, som savner sidestykke. Han ser seg derfor nødt til å ta saken i egne hender, og publiserer et brev i den lokale avisen der han henvender seg til den eller de anonyme utpresserne. Her opplyser han at han aldri kommer til å betale noe som helst. Etter dette hylles han som en helt i Piura. Han gjør det alle andre hadde hatt lyst til å gjøre, men ikke våger.

I mange år har Felícito hatt en elskerinne. Han betaler for Mabels husvære og holder henne med penger til livsopphold. Lidenskapen har riktignok kjølnet litt i årenes løp, og det er ikke Mabels feil. Felícito er ingen ung mann lenger, og nå nøyer han seg med å søke hennes selskap en gang pr. uke. En gang han er hos henne, dukker det opp et nytt utpressingsbrev på hennes dør ... Så brenner det i lokalene i Transportkompaniet, og deretter blir Mabel borte ...

I Lima bor Rigoberto og Lucrecia - for øvrig de samme personene vi blant annet møter i romanen "Til stemorens pris" (1992) og "Rigobertos notatbøker" (1998). Rigobertos sjef Ismael, som for lengst har rundt 80 år, har bestemt seg for å gifte seg medhushjelpen Armida. Det hele er egentlig helt uhørt, for i Perus overklasse gifter man seg bare ikke nedover i rang, og i alle fall ikke med dem som blir ansett å tilhøre lavere raser. For Ismael handler det imidlertid om minst to ting. Han ønsker å gjøre det han kan for å redusere arven til de to sønnene sine, som er noen latsabber som bare venter på at han skal dø slik at de får arven sin. Dessuten vil han gjerne oppleve en kjærlighetsaffære før det er for sent. Ismael får vennen Rigoberto og sjåføren Narciso til å stille opp som vitner, og så finner vielsen sted i all hemmelighet. Deretter stikker ekteparet av på bryllupsreise, og så begynner ryktene å svirre i Lima. Det spekuleres i kidnapping og det som verre er. Ismaels sønner er fra seg av raseri, og gjør det de kan for å få ekteskapet annullert. De ønsker å få faren umyndiggjort fordi de hevder at han er senil. Samtidig har Rigoberto og Lucrecia evig nok med sine egne problemer, noe som ikke minst skyldes at sønnen Fonchito ser spøkelser på høylys dag ...

Og med dette handlingsreferatet har jeg røpet innholdet i de 60-70 første sidene i boka, mens det fremdeles er 330-50 sider til å kose seg med. Det som er spennende å finne ut er hvordan hendelsene som finner sted i de to byene henger sammen, og selvsagt hvordan all dramatikken utvikler seg etter hvert. Når alt ser som mest umulig ut - hvordan vil det hele ende?

Angsten for skandale er sterk, noe ikke minst Rigoberto reflekterer over underveis.

"Journalistikkens funksjon i denne tiden, eller iallfall i dette samfunnet, var ikke å informere, men å viske ut ethvert skille mellom løgn og sannhet, erstatte virkeligheten med ren diktning, som avdekket det store havet av komplekser, frustrasjoner, aversjoner og traumer i en allmennhet som var herjet av misunnelse og bitterhet. Nok et bevis for at de små siviliserte fristedene aldri ville seire over det umåtelige barbariet.

... Han spurte forbitret seg selv: Hva hadde det vært godt for med dette lille tilfluktsstedet med bøker, graveringer, plater, alle de vakre, forfinede, raffinerte, intelligente tingene, samlet med slik møye og i den tro at dette ørlille siviliserte fristedet skulle gi beskyttelse mot så mye ukultur, lettsindighet, dumskap og tomhet." (side 212)

Min vurdering av boka

Oppbyggingen i "En diskré helt" er som den reneste kriminalroman, og på mange måter minner romanen nettopp om dét. Her er det ikke bare ett plott, men opptil flere, og alle veves møysommelig inn i hverandre. Det komplette kaos oppstår, men når ting ser som verst ut, er det heldigvis lys i tunnelen ...

Underveis tegnes et dels dystert og dels humoristisk bilde av helt udugelige myndigheter som ikke vet hva de skal gjøre når deres borgere utsettes for det de tror er mafiaens grep. Kan man i det hele tatt stole på politiet, eller er de som står bak det hele? I samfunn der det er store klasseforskjeller og hvor maktpersoner tjener for lite, vil det jo alltid oppstå korrupsjon. Men er det her Vargas Llosa setter inn sitt samfunnskritiske blikk denne gangen?

For persongalleriet i romanen handler noe om livsløgner, mens andre ting handler om svik fra noen man trodde at man kunne stole på. Man tror at man lever et godt og trygt liv og at dette skal fortsette i all evighet, men så skjer det ting som forrykker hele balansen i tilværelsen. Fordi noen er misunnelige og synes det er provoserende at noen har mer enn andre ... Selv tenkte jeg på det berømte Ibsen-sitatet om at "hvis du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme". Det er ikke alt vi bør vite - i alle fall ikke uten at det kan få store konsekvenser for en selv.

Vargas Llosa skriver som vanlig svært godt, og han tegner et persongalleri som fremstår meget troverdig. Aller best er han når han gir oss innblikk i hva de enkelte personene tenker om de andre. Og når de samme personene reflekterer over hvorfor de har gjort sine valg i livet ... Det handler om å tre ut av de forventede konvensjonene som holder samfunnet på plass, og gjøre det man som individ ønsker. Og det handler om å ta kontrollen over sin egen skjebne, selv om det medfører større grad av usikkerhet - i alle fall i en viss tid. Det er mye humor også i denne romanen, og dette går spesielt utover skurkene, som ikke levnes mye ære. Det aller morsomste er at Vargas Llosa gjør skurkene så små, så usle og dermed så ufarlige. Kanskje er det dette som er hans visjon med forfatterskapet, når alt kommer til alt? For vi styres i altfor stor grad av hva vi tror og frykter - mer enn hva som handler om realitetene i livet ... Altså hvordan ting egentlig er ...

Dette er Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste! Romanen er helt mesterlig, og jeg håper at flere får øynene opp både for denne romanen spesielt og for forfatterskapet generelt!

Så sa et menneske til Universet:

"Vyrde herre, Jeg eksisterer!"

men erfarte til svar:

"Dog bemerkes at Deres innmeldte partspåstand
hos oss ikke vil utgjøre noe ansvarsforhold."

_

..et noe kjent fyndord / stev / mikrodikt
fra etsteds i makrokosmos.

skulle det virke en anelse kynisk

så er det heller en sukret utgave av Camus-standpunktet,

dere kan ekkolodde dybden, mine venner i denne halvedle
kvartsannhet ved modig å bekjentgjøre for andre
små eksistenspartikler dere måtte møte:

"Estimerte venn, eksistensen tillater oss ikke annen
erkjennelse enn at du må vite, at det ikke vil angå meg
søkk det minste den dag du selv gjør ende på din bitre
partikulære eksistens

men kan vi ikke, på vår vei mot stupet, den finale
henryddelse
være litt aksepterende, ålreit moderat anerkjennende
mot hverandre

dette an-bud har exitstensen gitt oss
at vi kan få hilse hverandre frisk seilas
mot nullpunktum.

Slikt håp, livsglød for våre gamle dager

thi alle liker små muntre dikt

finis

Brått møter du en som blir kalt tenker, og han har tenkt ut at
tilværelsen din er meningsløs, ja aldeles absurd -- uten ankeadgang.

Så kommer det fram at han venter at du lydig bør ta selvmord --
hvis han skal kunne anerkjenne din livsforståelse som objektiv nok,
som kvalifisert etter hans edle innsikt i den endelige absurditet.

Gir ikke mye ved dørene? Vel, hvis du vil leve i det bedraget han
føler han har avslørt, kan du få lage deg en privat søtemidla
baby narresutt og kalle det eksistensvalg, et slags fremmedpass
å sanke til litt mager eksistens under.

Denne opplyste guru opplyser at han ikke egentlig ser seg som filosof.
Ikke mye teolog kan han være heller, enda han har skuet tomheten i
mye av hva det gudløse menneske må plage seg med under solen.

Kan han være psykolog? Tenk om han møtte en kyndig psykiater, med
erfaring i hvilket blåblinkende faresignal selvmordskretsing er.
Denne kunne tilkalle noe med blå blinklys på. Psykiatrisk tvang er
ikke lite kontroversielt og politisk betenkelig.. men visse
symptomer kan vel et småskolebarn taksere akkurat sakkyndig nok?
_

Eller er gnuru-tenkeren en røverdisippel, i Tidsåndens lenker?
Her væres visse straffejuridiske komplikasjoner. Crimethink?

Overbevisningen at overbevisning ikke kan straffeforfølges,
blir det saget og overhøvlet endel på i vår tid.
F.eks overbevisning om at visse andre humanoide eksistenser bør dø.

Kommer den filosofien til ytring, eller noen endog vil overbevise
en medprimat om at hans eksistens innebærer krenkelse av den
selvdefinerte tenkers tanker om systemets ønskelige harmoni - - -

da kommer fort straffelovens sterke arm ut på meningstorget og
åpner kriminalsak.
Bare det rel. barnlig oppriktige ønsket om å overbevise medprimat
at den er en "feit nigger" e.l. slås hardt ned på, enda til den
antatt Høyeste-rett. Provokasjonen gikk aldeles ikke på ærede
motparts berettigelse til eksistens, men ville på det verste ymte
at hun kunne ha sosiale problemer (slike løses ofte uten drap,
hvorenn barmhjertig motiverte eller tja..).

Men om provokatøren angir å ha fagkompetent frikort, er full av
fagantropognomisk misosofisk og psykosadistisk objektiv kyndighet,
og påberoper tjenestehandling. Viker da Staffeloven og sier unnskyld?

Den truer ellers med fengselsopphold for å ha oppfordret til
straffbar handling. Og straffer ytringer av forakt mot visse
grupper som har oppnådd vernestatus så de kan gruppesøksmåle oss.

Selvmord er ikke 'straffbar' handling, ut over det bistre møte med
livets og dødens objektive realiteter -- snarere søkes det innført
som en slags asosial rettighet, i Barmhjertig-samfunnet 'Industri-
effektiv Grottekvarn A/S'.

Men altså 'forakt'-anatemaet, tør vi kalle det foraktfull ytring
når en eminens, faglig eller fagløs, vil overbevise oss om at
selvvalgt voldelig død i grunnen ventes av oss -
om vi skal regnes voksne nok i hans spekulative system?

Enda om hans system i noen grad er botanisert inn i en fraksjonell
oppfatning om gangbarhet innen faget 'Visdomskjærlighet' -

hvori inntatt certain sentiments Open to Doubt.

_

Nærmere nøkterne fagforklaringer:

W Lane Craig --- Fr Schaeffer --- metodehjelper --- kort camus idé-intro

sitatverket

Selv-autentikasjon: Trekk pistol og skyt (Davidsen)
_

Visst, adgangen til nøkterne nyheter er krigens første dødsoffer;
nok engang viser dette seg, som du og Tim svinger sterkt inn på..

Kvelertaket er på plass i form av bryskt militære tiltak der 'man'
sverter og vil kriminalisere alle ikke-offisielle nyheter og folk
som bidrar og sanker dem. Presis undertrykkelsen som nazistene
i Norge drev mot "illegale nyheter", skutt blir den som gripes
med slikt - som også meldt her >

men særdeles øreflagrende er et californisk lovforslag som vil
innføre sensurplikt på gammelt nazi-nivå for webverter og bloggere -
det må visst bli "det californiske kalifatet"

omtalt her:
Helt nøkternt hos galehuset --- canadisk intro --- trykkferskt dokument >

Det dessverre logiske mønsteret tvinger seg på,
sammen med det Arnulfske dikterord:
"Du sier, Det kan ikke være sant. Så onde kan ikke mennesker være?"

men prosjektet heter ganske riktig "3.verdenskrig"
og dens aksjonærer har forlengst sittet i møte og komponert regi og
rollebøker.
Så spørs det bare hvor mye media-røkslør de føler skal til, før det er
dagen for å gå videre i programmet.

Hvor ofte har Putin sett trist, resignert ut på pressebilder?
For han vet hva som skal skje. Han som kalles en av verdens mektigste
primater, vet at krigen kommer og han vil neppe kunne avverge iverksettelsen.

En fhv. Sovjet-general sier seg oppriktig skremt av opptrapping
til atomkrig - men noe billigere blir ikke å få, "konvensjonell"
krig er i praksis utfaset av markedet, bare med unntak for
familietretter mellom fattige smårepublikker vi snaut kan uttale.
Generalen kan være ekte og ærlig nok, etter min tippeterning -
innlegget hans følger faktisk her >

Liten dagsdose Nyheter.

Vlad Putin byr på internasjonalt kaos (les sabotasje), sa Reuters >

som pleier å granske omhyggelig før de sier ting.

Kilder i Israel mener å avsløre > allerede iverksatt data-spionasje & sabotasje,
der redskap er forhåndsinstallert i et stort antall forsvarsløse privateide
datamaskiner i vest.

Russerne vet atskillig om sårbarhetene, de vidåpne lukene i operativsystemene
dere nesten alle bruker: Luker som helt andre makter krevde installert
for å kunne overvåke eller harassere folk flest, sivil befolkning.
Russerne er muligens enda sluere sjakkspillere? De er på banen, samme verdensnett.

Din PC blir da snart sabotasjeutstyr, nesten umerkelig.
I et kvart århundre har dere allerede hørt ørene tutfulle med at
"det er ditt, datakundens ansvar å 'Sikre' utstyret ditt mot å 'skape fare' etc."

så om du ikke har sørget for å installere Allernyeste smittevern, kan du fort bli
økonomisk ansvarlig for å ha utløst verdenskrig etc. eller medvirket til dette.

I hele det kvarte århundret, har Allernyeste Vern vært like defekt, for det var jo
så skrekk uansvarlig av deg å bare ha installert det nest allernyeste? Din risiko.

Sivil befolkning har fått regningen for krigen, gjennom mange tusen år.

/ / /

NRK: "nær 2000 pasienter i psykisk helsevern har tatt sitt eget liv siden 2008."
Politikere ønsker 'tiltak' (hvem kunne gjette det?)

eh ja, be dem om å avskaffe krigen med det samme, om du skulle møte en politiker.
Spørs om du får sjansen så ofte, av Sikkerhetsgrunner.

Men får du tilbud om aksjer i tusenårsriket, sjekk utstederen ..

/

Ser ut som interessante arbeidsmetoder av denne skribenten,
litt smak av Wallraff ?

Politietaten må jo ha funnet seg i endel mas -
en skal lure frivillig på hva avtale han hadde,
(og hvordan vi skal oppnå like glasnost mottakelse?)

,

"Hvordan bli norsk, når det er umulig å bli jærbu?"

Står som en påle, ville en nå avdød sportsreporter sagt
om bemerkningen?

Når barna spør: Hvem eier verden ?

Er det viktig å arbeide for å forebygge selvmord
på planeten din?

Eksistensiell angst er en type angst psykiaterne har vært
sterkt opptatt av i de senere år. Den er nok mer utbredt enn
vi til daglig er klar over.
Den fremtrer når livsløgn avsløres, når mennesket merker at
det de har bygget livet på forsvinner, når det svikter under
beina på en.
Meningsløshet og tomhet trer frem. Det å miste mål og mening
med livet kan raskt virke selvdestruerende, mens det å gi
mennesket tilbake mål og mening gir styrke selv under kraftig
påkjenning. Her bør vi kristne ha en unik mulighet.
Vi kan gi mennesker i eksistensiell krise et tilbud om et nytt
mål, en ny fast grunn å bygge på.

Angsten har forskjellige språk eller ytringsformer, det er
viktig for den som har med mennesker å gjøre å kunne noe av
dette angstens språk. Å leve med angst er uutholdelig vondt.

For i det hele tatt å kunne eksistere, har vi forskjellige
forsvarssystem der vi i noen grad fortrenger angsten.
Har vi en vond hånd eller verkefinger, søker vi å holde den i
ro så vi ikke støter borti noe. Slik er det også med et
menneske i angst, en prøver å holde seg slik at en ikke møter
noe som kan provosere angsten. Det fører til forskjellige
måter å oppføre seg på.

En holdning er utpreget passivitet og snillhet, en er redd
for å si nei, å sette grenser. Det kan være utbredt i
kristne kretser og kan bli feiltolket som en from kristen
holdning. Den motsatte ytterlighet er diktator-holdningen,
trangen til å herske. Denne er det viktig for oss å gjennom-
skue. En ekstra uheldig kombinasjon kan inntreffe når et
menneske med diktatorholdning kobles sammen med andre som
viser utpregede tendenser til underkastelse.

..Overdreven beundring eller overavhengighet av et annet
menneske kan på samme måte skyldes angst og usikkerhet,
det kan føre til unaturlige bindinger.

(sitat fra samme skrift av Tor Oljemark)

Ville vært leit å gi opp for tidlig, - skulle gjerne sett
mer problemløsende interesse og konstruktivt bidrag,
når du først tar opp et såpass saklig spørsmål.

Ellers blir resultatet sålangt bare at du markerer noe
som oppfattes som at du har funnet en saklig mangel
med min lille oversikt..
og så gider ikke å peke på noen forståelig defekt.
det blir bare som et misfornøyd snøft.

En diskusjon kan en melde seg ut av, men ikke av livet.

Spennende kvinnelig forfatter fra Sør-Afrika!

Som bokblogger får jeg av og til spørsmål fra diverse forlag om jeg er interessert i å lese en spesiell bok. Det er selvsagt opp til meg både om jeg takker ja og om jeg til syvende og sist velger å skrive om aktuelle bok. Min integritet vokter jeg strengt, fordi det er dette som gir meg troverdighet som blogger. Mine lesere skal være trygge på at jeg skriver det jeg mener, og at jeg aldri er "kjøpt og betalt" av noen eller at jeg driver med "snillisme" i noen form.

Det fine med å få spørsmål om spesielle bøker, særlig fra forlag som faktisk har satt seg inn i hvilke bøker jeg jevnt over interesserer meg for (fordi det er disse jeg skriver om), er at dette fører til at jeg kommer borti bøker jeg kanskje ikke helt uten videre hadde funnet frem til selv. Dette gjelder særlig bøker som i tillegg ikke har fått så mange anmeldelser fra de profesjonelle anmelderne. Det er jo ikke til å komme forbi at jeg henter en del inspirasjon fra kultursidene i en del aviser. Spesielt gjelder det i perioder hvor jeg er litt bakpå med å følge med selv, og ikke får lest så mye som jeg hadde ønsket. Og der er jeg dessverre for tiden ...

"Menssmerter" er en slik bemerkelsesverdig bok som jeg kanskje hadde kommet til å gå forbi (eller prioritert bort), om det ikke var for at jeg ble spurt om jeg var interessert i boka og måtte vurdere dette spesielt. Da skjønte jeg at dette var en bok jeg bare måtte lese. Jeg interesserer meg jo veldig for å bli bedre kjent med andre kulturer, og i den forbindelse er både litteratur, filmer og reiser viktige brobyggere. Dessuten liker jeg spesielt godt å få med meg kvinneperspektivene - kanskje fordi disse perspektivene er mer åpne, byr mer på seg selv og åpner opp for det som ligger bak fasadene.

Jeg hadde aldri hørt om Kopano Matlwa (f. 1985) før jeg fikk hennes siste roman - "Menssmerter" - i hendene. Matlwa debuterte som forfatter i 2007 med boka "Coconut", og hennes andre bok - "Spilt Milk" - kom i 2010. "Period Pain" kom i 2017, og på norsk som "Menssmerter" i 2018. Romanene hennes handler om forhold som har med klasse, rase, kjønn, makt og kolonisering å gjøre. Det handler om Born Free-generasjonen i Sør-Afrika, som har vokst opp etter at apartheid ble opphevet. Matlwa er utdannet lege, slik også hovedpersonen Masechaba er i romanen "Menssmerter".

"De sier at vi alltid kommer til å være lykkelige i himmelen. Vi gråter ikke. Vi føler ikke noe smerte, vi er ikke redde, vi kommer aldri til å bli bekymret. Alt er helt fullkomment. Jeg sa en gang i bibelgruppe mi at jeg synes dette var vanskelig å forestille seg. Bare tanken på det var utmattende, som en fest som aldri tar slutt. Jeg hadde begynt å bekymre meg for at jeg ikke skulle greie å holde ut himmelen, at jeg ikke ville passe sammen med alle de overstadige menneskene. Men kona til Fader Joshua sa jeg burde forestille meg sist jeg følte meg tvers igjennom lykkelig og full av fryd. Sånn vil himmelen være, bare fastfrosset til evig tid." (side 13)

Masechaba har vokst opp i en svært religiøs familie. Alt i livet hennes endres da hun får mensen. Siden skal alt blodet, som kommer absolutt hele tiden, føre til at hun ønsker å fjerne livmoren. Blodet tar fra henne gleden ved å være ung, muligheten til å gå i en hvit bukse, ja til å leve et fritt og ubekymret liv. Hun må stadig på sykehuset for å få blodoverføringer. Til slutt får hun omsider gjennomført en endometrieablasjon (fjerning av livmorslimhinnen).

Drømmen er å bli lege, og det blir Masechaba. Hun flytter sammen med Nyasha fra Zimbabwe, og dette vennskapet skal få veldig mye å si for hennes videre utvikling. Nyasha er nemlig svært politisk bevisst, og dette kommer på spissen i en tid der fremmedfrykten vokser og fører til voldeligheter i gatene. Fremmedfrykten rammer også afrikanere fra andre afrikanske land. Å bli lege er heller ikke helt slik hun hadde sett for seg.

"Paradoksalt nok syntes jeg synd på meg selv da blødningene tok slutt. Det hadde vært min torn i kjødet, den byrden som var min egen, tunge bør å bære. Selv om jeg aldri kunne gå noe sted uten en pakke bind og en eske tamponger, ble de mine trofaste følgesvenner, mine lojale barndomsvenner. Så da den vanvittige blødningen sluttet, innså jeg at jeg ikke lenger hadde noen grunn til ikke å ta på meg en hvit sommerkjole og gå ut i verden. Det var ingen unnskyldning for ikke å løpe, danse, fly. Men jeg var redd. Hva om vingene løsnet og minibindet skled ned langs låret mitt, og jeg falt? Hva om jeg glemte å være forsiktig, glemte å sjekke mens jeg hadde det moro?

Men sammen med Nyasha ble jeg modig. Hun var så tøff, så morsom, så direkte. Rundt henne var det ingenting som virket umulig. Livmoren hennes var helt inntørket, for hun hadde fått satt inn hormonspiral med en gang hun begynte å jobbe. Hun forklarte det sånn at hun ikke ville at noe sånt tull skulle komme i veien for henne." (side 47)

Så blir Masecheba voldtatt ... Ikke bare av en mann, men av tre ... Hun trenger Nyasha mer enn noen sinne, men venninnen blir borte for henne. Masecheba undres over hvorfor nettopp hun ble voldtatt. Hun som trodde at hun var spesiell, usårlig, utvalgt ...

"Jeg er bare et nummer i den sørafrikanske voldtektsstatistikken. Det er ingenting usedvanlig ved min opplevelse, det skjer overalt, hver dag. Det spiller ingen rolle at jeg er høyt utdannet, lege, at jeg startet en underskriftskampanje som kom i avisen.

Jeg har en skjede. Det er det eneste som teller." (side 134)

Ingen kvinner er beskyttet mot voldtekter - uansett status, yrke eller etnisk tilhørighet. Masecheba ble attpåtil voldtatt mens hun var som jobb som lege, og det av mennesker (dvs. menn) hun hadde rundt seg i det daglige. Gjennom å beskrive det hele slik hun gjør, får hun svært tydelig frem at dette skjer overalt, også der du minst av alt ville ha ventet det. Det er dette som er det store problemet - at det er så alminnelig. Det fører til at kvinnene i dette samfunnet er uendelig sårbare, og aldri virkelig kan verge seg mot det. På toppen av det hele utsettes hun nærmest for kryssforhør fra andre kvinner, som aller helst vil høre at hun gjorde en feil - en feil som førte til at nettopp hun ble valgt som offer for en massevoldtekt. Masecheba skjønner frykten deres, og hun forteller dem de løgnene hun vet vil ta ned deres egen frykt. Nemlig at det jo var hennes skyld at dette skjedde, at dersom hun hadde opptrådt annerledes ville ingenting av dette skjedd. Dermed kan de føle seg trygge for at de ikke kommer til å lide den samme skjebnen som henne. Men det er en falsk trygghet, et selvbedrag.

"Menssmerter" er en drivende godt skrevet roman, som er ypperlig oversatt (så langt jeg klarer å bedømme) av Bente Klinge. Masecheba er romanens jeg-person, og fortellergrepet er dagbokformen, men uten at nedtegnelsene er datert eller delt opp etter en tidsakse. Dermed glir de beskrevne hendelsene sømløst over i hverandre, og hvor det også er satt av mye plass til refleksjoner og analyser av det som skjer underveis. Kvinnens kristne oppvekst gjør at hun flere ganger lurer på om hun straffes fordi hun har vært for glad, for intens eller for ubekymret - og at dette har sin pris. Det var jo slik kristendommen ble praktisert her til lands også for noen tiår siden ... Vi blir også presentert for et Sør-Afrika og et sykehusvesen, der de mest elementære ting mangler. Det er en stor påkjenning å være lege og erfare at man ikke klarer å hjelpe alle, rett og slett fordi både personalmessige og utstyrsmessige ressurser mangler. Slik blir romanen også bitende samfunnskritisk. Det er med andre ord mange bunner i denne tilsynelatende enkle og korte romanen.

Gå ikke glipp av denne romanen! Det er nemlig ikke så ofte det kommer nye kvinnelige fortellerstemmer fra Afrika! Og i og med at forfatteren har blitt lagt godt merke til for sine to foregående romaner, håper jeg at det kommer flere oversettelser av bøkene hennes!

Du ville kanskje heller tenkt deg bare en 'anonym velgjører' i rollen?

Men dette universet er nok ikke skapt med noe grunnlovskapitel som iverksetter
til magisk lovmessighet at "Det du tenker på, det får du".

Derimot: "Hva et menneske sår, skal det også høste. Ta ikke feil,
Gud lar seg ikke spotte."

Herren Gud ropte på Adam...: «Hvor er du?»
«Jeg hørte deg... ble redd fordi jeg var avslørt, og jeg gjemte meg. »

Vi har ikke helt glemt det idylliske liv vår stamfar fra først av var betrodd.
Han sviktet og ble utvist, det ble mager arv til oss etterkommere.

Men Skaperen hadde alt en plan for gjenopprettelse, og har latt den kunngjøre
i viktige hovedtrekk.

Når Adams sønner og døtre ennå idag vil gjemme seg bak logiske umuligheter
og div. panikkslagne retoriske harangverk,
ligger den samme primitive frykten bak: Gud kunne 'skue gjennom' meg.

Så, kan vi nå enkelt definere vekk, abstrahere bort hele skaperen -
eller blir vi bare stående dobbelt så nakne ?

Vi har nok rotproblemet der: lurt med i opprøret mot Skaperen,
og verden var aldri mer som før - men snart katastrofeområde.

Hva hjelp vi kan avlede av logisk og filosofisk granskning, blir så ulikt
alt etter hvem som spør.
jeg vil ikke avvise metoden, enda det kan være en strabasiøs omvei -

som symbolrikt avbildet i Dürers 'Melancolia'?

Men depresjon, Weltschmerz og melankoli ble det arvedel nok i -
også til et grunntema i litteratur, kunst, filosofi.
Higen etter å forstå livet, men nok trass og opprør blander seg
i terapi-salvene, i politikken og den subtile sinnsstyringen.
Tok ikke salveblanderne slangen til våpenmerke?

Alvoret var stedse gruelig nok til at den alltid så nøkterne vitenskaps-
religionen fant helt passende å finne opp bl.a. elektrosjokk, lobotomi og
personlighetsraderende medikamenter som 'terapi'.

'Selvmordet av eksistensfilosofiske grunner' ble forkynt pensum for de unge
før de var ferdig almendannet. Mange tok hintet, statistikken taler.

Mye gikk tapt da vi ble arvinger i det opprøret.

"Men jeg vil vise dere en enda bedre vei". (1.brev til Korint-forsamlingen)
_
_

Ordrett virker vel ikke problemet ditt så problematisk --
er det ikke helst personer under 15 som opponerer "æei, skal pappa kunne
bestemme over oss?"

Men la oss se nærmere på saka:

Hva skulle være forståelige reelle alternativ -- på en Lovgiver?

De minst uforståelige, tydeligst forskjellige kunne være
'Det tomme livløse rom' eller 'Eneveldig sapiens diktator' altså Hitler.

'Den for tiden rådende politiske Truethink' blir urent trav, den kan
bli avsatt og haram i neste uke, og vil normalt havne i diktaturet.
-så hva skulle være objektivt og urokkelig her...
Samme kritikk vil gjelde rettskildene 'Terningkast' eller 'Kaffegrut'.
_

Men setningen 'Ingen kan ha skapt meg' må bli hodepine, en avslørende
selv-avsettelse -- hvem er jeg altså da?
Hører til i umulighetslogikken,
en kamel drøy å sluke for den som ikke vil være 'noe', være skapning.
Ligger stadig til grunn for ønsketenk-ateisme, denne umuligkamelen.

formålsløst støvrusk i kosmos? Er det vår 'identitet', ikke-skapninger?
Visstnok fortsatt 'moderne' ikke-tankegang.

/

Tolkes spørsmålet ditt litt bokstavelig, kunne det gå ut på:
Hvis det nå blir fastslått at en Skaper er til, hvorfor kan ikke denne
da være bare en distré uinteressert rotebøtte som liker å eksperimentere
litt med molekyler og kromosomer, (hvor han nå kjøper sånt i Nihilheim..)

en eksperimentør som støtt kasserer eller glemmer resultatet / avkommet --

det blir ikke noen himmelsk Far som er brennende engasjert i barna sine
og hvordan de klarer seg. Som har rett til å fastsette lovene.
Skal de sapiente barna godta ham, eller gjøre opprør og avsette Gud ?

/

Men denne eksistensens melankoli, den kommer så nifst og klaustrofobt
transpirerende fram hos Stig Sæterbakken -- rekordholder i depresjon.
Stakkars forskremte sinn, men han ble nok ikke så sunn for de yngre..

det kretses intenst om selvmordet, Camus-valget .
Livsmening? Neida, men velg fritt om du vil godta livets meningsløshet
såsom servert, eller gjøre slutt på det. "Livet er så kjipt", kvad kunstneren.

Melancolia krever opp sin toll:
Unge som strever under moderne utdannelseskrav og en smeltegryte av
anskuelseskaos og Munch'ske skrik, får epidemiske grublerier om å
gjøre slutt på seg.
Gransket her, EXIT->

'compelling yet conflicting world-views' ->

jeg håper disse oversiktene blir til nytte for noen -
mine lyseblå lenker kan være essensielle for å oppfatte helheten.
Noen orker sikkert å lese materialet frivillig, når j har sanket det inn...

Melancolia >
noen skriftord om Skaperen >

_

Ny bok fra Perus Nobelprisvinner!

Den peruanske Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa (f. 1936) debuterte som forfatter i 1959. Han har et imponerende antall utgivelser bak seg innenfor både skjønnlitteratur, sakprosa og drama. Nesten samtlige av hans skjønnlitterære verker er oversatt til norsk. Jeg er en stor fan av hans bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967) og "Det grønne huset" (1967). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Vi befinner oss i Lima på begynnelsen av 1990-tallet, og det er president Alberto Fujimori som sitter ved makten. Peru preges av uroligheter, korrupsjon, pengeutpressing og risiko for kidnapping. I herværende roman er det imidlertid først og fremst den kulørte sladderpressen som utgjør den største trusselen i mektige menneskers liv. Samtidig som innbyggerne - for å sitere romanes baksidetekst - "bruker erotiske eventyr som en måte å unnslippe den dystre hverdagen på", risikerer de samtidig å havne på forsiden av sladderpressen - med tap av ansikt og skandale som konsekvens ...

Ronaldo Garro er ansvarlig redaktør for sladremagasinet Destapes. Han går bokstavelig talt over lik for å få kloa i delikate saker, og han er ikke så nøye med å sjekke sannhetsgehalten i sine historier. Han går heller ikke av veien for å lage saker om folk han har imot. Mange har forsøkt å få ham stilt for retten, men uten å lykkes. Nå har Garro kommet over en haug med kompromitterende bilder av den mektige gruveieren Enrique Gárdenas. Bildene avslører at han har deltatt i en sexorgie ... Dersom bildene offentliggjøres, vil Enriques mor kunne ta sin død av det, og Enrique selv vil bli gjort til latter i Limas sosietet. For ikke å snakke om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for ekteskapet hans med Marisa ... Så hva gjør han når Garro begynner å presse ham for penger?

Parallelt følger vi Enriques kone Marisa, som utforsker sin seksualitet med venninnen Chabela, som er gift med ektemannens kamerat Luciano. Siden penger ikke er noe problem, tar de seg en avstikker til Miami for å slippe unna Limas snevre rammer.

På det falleferdige Hotel Mogollón sitter det en desillusjonert mann som har fått karrieren sin og hele livet fullstendig ødelagt av Ronaldo Garro. Mannen heter Juan Peineta. Hatet hans overfor Garro er sterkt, og han har gjort det han kan for å stoppe denne mannen, men uten å lykkes. Problemet hans er at han er i ferd med å gli inn i demenståken ...

Det bygger seg opp til et drama som også involverer presidentens "Doktor", uten at romanen som sådan fremstår direkte politisk. Det måtte i så fall være i form av det samfunnskritiske, som Llosa ellers er godt kjent for. Det vi som lesere forstår er at det i dette samfunnet ikke nytter å være sin egen lykkes smed. For dersom samfunnet og folk i maktposisjoner rundt en har bestemt seg for at man skal dras ned fra "sin høye hest", så har man ikke en sjanse. Og dersom det er noen makten ønsker å bli kvitt, så blir de det. Da er menneskeliv lite verdt. I en gruoppvekkende episode der Enrique arresteres og tilbringer en natt i en fellescelle sammen med lovløse og kriminelle, står det faktisk om livet hans. Og nedrighetene han må finne seg i for å overleve, er alt annet enn humoristiske. Dette skiller seg sånn sett fra resten av romanen, som har mye av det farseaktige over seg. Persongalleriet fremstår dessuten tidvis som noe karrikert. Samtidig er jeg som leser ikke i tvil om at romanen faktisk er realistisk. I et samfunn der ingen regler gjelder når det kommer til stykket, blir det meste temmelig absurd. Og det er akkurat dette Mario Vargas Llosa fanger opp i sin roman. Han skriver godt, også om erotikk - uten at det blir kleint.

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Og selv er jeg umiddelbart klar for en ny roman av denne svært humoristiske forfatteren!

Viktig bok om kampen mot æreskulturen!

Det gikk ikke mange timene fra jeg fikk høre om denne boka mandag formiddag denne uka, til jeg hadde sikret meg et eksemplar. Onsdag var boka ferdiglest. Så engasjert ble jeg nemlig av den historien Azra Gilani forteller i "En muslimsk mors kamp".

Azra Gilani (f. 1949) var en ukjent kvinne i norsk offentlighet inntil hun sto frem med kronikken "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" i Aftenposten den 28. september 2016. Her tok hun til orde for redselen for "det norske", og hun rådet pakistanske foreldre til ikke å bli sine egne barns fiender. Hun påpekte også at det er nødvendig å eliminere æresbegrepet i Norge. Dessuten oppfordret hun til å slutte med seksualiseringen av jenter. Kronikken vakte sterke reaksjoner. Mens noen syntes Azra Gilani var modig, ønsket andre å kneble henne. Hun måtte til og med tåle drapstrusler fra "sine egne".

Nå har Azra Gilani skrevet bok om livet sitt som pakistansk innvandrer i Norge. Dette har hun gjort i samarbeid med datteren Maria. Her får vi høre om bakgrunnen hennes fra storbyen Lahore, der hun vokste opp med liberale foreldre som ønsket å gi sine døtre høyere utdannelse. Tilfeldighetene førte til at hun giftet seg med en mann - Shah - som tok seg jobb i Vesten, og slik havnet hun til slutt i Norge på begynnelsen av 1970-årene, som en av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne her til lands.

Etter det første sjokket i møte med en kultur Azra ikke forsto og som var fullstendig annerledes enn den hun var vant til, gikk hun med liv og lyst inn for å bli integrert i det norske samfunnet. Lenge var ektemannen med på dette. Det handlet om å se landet, om den norske hyttekulturen og til og med om norske juleskikker. Azra og Shah fikk to døtre, og hun ønsket at de skulle lære å gå på ski, lære å svømme og drive med idrett. Hun ønsket også at de skulle få velge hvilken utdannelse de skulle ta, og senere også hvem de skulle gifte seg med.

Mens hun forteller om sitt nye liv i Norge, kommer hun ofte med formaninger som utvilsomt henvender seg til leserne hun håper boka vil få - nemlig andre innvandrere og spesielt kvinner (tenker jeg). Som når hun sammenligner arbeidsinnvandrere med krigsflyktninger og asylsøkere, som bærer med seg krigstraumer som gjør at integreringen kanskje vil ta lengre tid for dem:

"Vi som kom som arbeidsinnvandrere i 1970- og 80-årene, har derimot ingen unnskyldning for ikke å integrere oss. Vi har slått rot her, vi har oppdratt barna våre i Norge og valgt å bo her fremfor i våre opprinnelsesland. Gjennom våre barns tilhørighet til det som faktisk er deres hjemland, eller gjennom friheten, de demokratiske og transparente systemene i Norge, innser mange at det på mange måter er bedre å leve her enn i det landet hvor vi kommer fra." (side 44)

Likevel velger mange av de opprinnelige arbeidsinnvandrerne å holde sterkt på sin opprinnelige kultur, selv om utviklingen har gått videre i opprinnelseslandet, og det hersker en sterk frykt for å bli "for norske". Hva nå det måtte innebære ... ? Moralsk forfall kanskje?

Som Azra skriver på side 200 i boka:

"Jeg håper at flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringene må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen."

Azras historie handler om et norsk-pakistansk miljø, der flertallet i begynnelsen kom fra landsbygda i Pakistan. Det handlet om en rigid måte å forholde seg til det norsk samfunnet på. Det handlet om ikke å bli "for norsk", å unngå for sterk norsk påvirkning (da kunne det nemlig gå riktig ille med barna deres) og sørge for at gamle tradisjoner ble opprettholdt. Det var synd å danse, synd å gå i norske klær osv. På et tidspunkt ble Azras ektemann så redd for den norske påvirkningen at han etterlot kone og barn i Pakistan etter en ferie, inndro passene deres og reiste hjem til Norge alene. Det var ikke uten videre gitt at de skulle klare å komme tilbake til Norge ... Azras historie rundt dette er sterk lesning.

Da det til slutt ble skilsmisse mellom Azra og hennes ektemann, ble Azra utstøtt fra det pakistanske miljøet. Hun tok sjeen i egne hender og startet dagligvarebutikk. Hun måtte jo ha en inntekt. Uanfektet av utstøtelsen, lærte hun barna opp til å bli gode muslimer. Hun tvilte nemlig aldri på sin religiøse tro. Hennes fire barn - tre døtre og en sønn - har klart seg meget godt i samfunnet, og alle fire har fått seg gode utdannelser. Det Azra likevel er aller mest stolt av er at alle er lykkelig gift med en livsledsager de har valgt selv.

Selv tenker jeg at vi trenger historier som dette, som viser at det faktisk er mulig å velge sin egen vei. Noen må gå foran og bane vei, og for disse er prisen høy. Men uten slike ildsjeler som gjør det de tror på, går ikke utviklingen videre. Om man velger den ene eller andre veien er ikke så viktig, bare det handler om frie valg. Derfor er Azras historie er heltehistorie, som det virkelig står respekt av.

Azra er naturlig nok bekymret for den økende radikaliseringen som skjer blant innvandrerungdom. Når helt alminnelige norske unge med minoritetsbakgrunn føler seg fremmedgjort i sitt eget land, er det stor grunn til bekymring.

"Som muslimsk mor fikk det meg til å tenke. Landet jeg hadde bosatt meg i, og som jeg har stor kjærlighet til, var i endring. Likevel nektet jeg at noen skulle fremmedgjøre meg eller barna mine fordi vi hadde en annen tro. Jeg er ikke født i Norge, men min identitet som norsk, som en person som er en del av det norske samfunnet, er veldig sterkt. Det norske samfunnet er basert på egenskaper som egalitarisme, åpenhet, tillit og sterke demokratiske verdier. Jeg brukte mye tid på å diskutere med barna mine etter 22. juli. Jeg la vekt på at man aldri må føle seg fremmed, men fortsette å være sin identitet som norsk bevisst. Mine barn og deres generasjon er først og fremst norske.

De kampene jeg har kjempet gjennom livet, har definert og formet meg til å bli det mennesket jeg er i dag. Selv om det til tider har vært tungt og tøft, har aldri tanken om å gi opp, streifet meg. Jeg ga meg aldri, jeg lot meg ikke skremme. For oss innvandrere har det vært en dobbel kamp. Det har vært en kamp mot æreskulturen i minoritetsmiljøene i tillegg til kampen mot majoritetsbefolkningens rasisme og fremmedfrykt overfor innvandre. Jeg har stått rakrygget og stolt i det, om det så har vært å ta opp kampen mot sosial kontroll, æreskonseptet eller tale rasisme midt imot. Grunnen til at jeg har gjort det, har vært barna mine. Barna våre er de kjæreste vi har, og vår kjærlighet og tillit til dem bør alltid stå i første rekke." (side 201-202)

Belønningen Azra har fått for sin kamp har vært at hun har gitt Norge fire norske samfunnsborgere, som er mennesker som tar ansvar og som fører stafettpinnen videre. Hun har kjempet sin kamp alene, uten en ektemann ved sin side. At noen av barna har valgt norske ektefeller anser hun som helt naturlig all den tid det er her de bor.

Jeg tenker at tittelen på boka ikke er tilfeldig. For Azra er det viktig å få frem at uansett hva hun har vært gjennom, er hun en muslimsk mor. Troen har aldri lidd på grunn av hennes kamp. Og mange er de barna som ikke har hatt en mor som har stått opp for dem, og som det ikke har gått like bra med. F.eks. når foreldrene nekter å forholde seg til at barna allerede har kjærester når de presser dem til å gifte seg med en fetter eller kusine fra hjemlandet ... Konsekvensen er ulykkelige barn, en enorm avstand mellom barn og foreldre, og konflikter som nærmest er uløselige ...

Det er noen huller i Azras historie. Det er forståelig. Det er ikke alt hun ønsker å fortelle, og det er ikke alt hun kan fortelle. Vi får vite noe om årsaken til skilsmissen med Shah, men ikke alt. Resten tilhører privatlivets fred. Det må vi respektere.

Det er spennende at en bok som dette kommer rett etter at Iram Haq har laget filmen "Hva vil folk si". Jeg håper vi får høre flere opprørske stemmer i tiden som kommer!

Jeg understreker at selv om "En muslimsk mors kamp" ikke er et litterært storverk, er historien som fortelles så viktig og så sterk at dette overskygger alt. (Og så skulle jeg selvsagt ønske at redaktøren hadde brukt litt mer tid på å rette opp noen språklige blødmer.) La likevel ikke dette forhindre deg fra å lese denne boka!

Løp og kjøp! Denne boka vil du ikke gå glipp av!

_

"This patent should worry people. Everyone's overseas phone calls
are or may soon be tapped, transcribed and archived
in the bowels of an unaccountable foreign spy agency."

Så skrev Julian Assange (Wikileaks) i 1999.

Mark Zuckerberg er leder av spionasjeorganet Facebook og en av dets
opprinnelige grunnleggere, fra først av et eksperiment i studentermiljø.