Bokelskere.no

De stenger aldri sent nok her. Akkurat idet du er kommet igang, har nok øl i kroppen til å aldri ville stoppe. Akkurat da blinker de med lysene og kaster sin egen utålmodighet i din retning.

..å klårgjera gjennom ei drøfting av paradoksal kommunikasjon.

Det finst ei form for påbod som set den som skal følgja påbodet
i knipe. Ikkje lyd meg, seier faren til son sin.
Dersom sonen lyder, lyder han ikkje, og lyder han ikkje, lyder han.

Det Glucksmann kallar den moderne form for herredøme, konstituerer
seg nettopp gjennom å gjeva slike paradoksale påbod, desse er rette
til vår fridom.
"Ver fri!" seier den moderne Herre, men ein er ikkje fri til å
setja seg opp mot den som seier det.
Ein har rett til å gjera opprør, seier Mao, men har ein rett til å
gjera opprør mot Mao sjølv?
Ein har rett til å kritisera alt, seier marxistane, men har ein rett
til å kritisera marxismen?

Dette er det moderne herredøme sin diskurs, og den gjer at
undersåttane alltid får urett.
Den som vert offer for dette herredømet, kan berre frigjera seg ved
å gå til åtak på sjølve denne diskursen,
og det er det Glucksmann gjer...
i dette ligg den store gjennomslagskrafta Herretenkerne har fått.

(fra forord av Hans Skjervheim til norsk utgave 1978)

Tittel: Herretenkerne - leselenke nb.no
Navn: Glucksmann, André
Soleim, R. (trl)
Publisert: Oslo : Gyldendal, 1978
Omfang: 317 s.
Alternative tittel: Les maitres penseurs
Språk: Norsk (Bokmål)
ISBN: 8205109257
Emne: filosofi
Dewey:194

Når en filosof vil uttrykke noe om språket, må han
uttrykke seg i språket. ..
Hvis han vil si noe om hva språket ikke kan uttrykke, må han
likevel .. uttrykke det som ikke kan uttrykkes, for at det
skal være mulig å forstå. Dette er et hovedparadoks i språk-
filosofien, .. særlig Wittgenstein kjempet med dette problemet.

Når en vitenskapsmann legger hovedvekten på metodespørsmål
i stedet for å gå rett på saken, når han må konsentrere seg om
verktøyet han arbeider med, ikke om gjenstanden han skal
arbeide på,
da sier vi ofte at vedkommende vitenskap er i en krise. ..

men karakteristisk for filosofien, noe som kunne tjene til å
avgrense den fra andre disipliner, er nettopp at man ikke kan
trekke noe slikt skille mellom metode og sak, mellom verktøy
og gjenstand. Filosofiens krise er permanent..

/

Nå er det ikke noe nytt tema i filosofi å fremheve menneskets
begrensninger. I Vestens teologi og filosofi har menneskets
begrensning overfor Gud alltid vært sentralt tema.
Men med Kant begynte en epoke som legger vekt på at mennesket
ikke er begrenset utenfra, men innenfra: dets begrensninger
ligger i dets eget vesen.

En teolog vil nok også gå med på dette, men han vil begrunne
disse begrensninger ved å vise til menneskenes mulighet for
frelse ..
Men hvis Gud er død, får menneskets begrensing en [enda] mer
tragisk karakter.
Hvis mennesket er dømt til å strebe etter mål det ikke kan nå,
kan det kanskje være noe stort over dette
men det blir en tragisk storhet,
og Sisyfos blir selve symbolet på vår tilværelse.

Mennesket blir en forgjeves lidenskap, i Sartres ord.

..store deler av vår tids filosofi tar opp slike spørsmål om
menneskets muligheter og begrensninger.
.. Hvis nyere tids filosofi går ut fra forestillingen at Gud
er død, har strukturalismen også avlivet morderen,
og mennesket er ikke lenger bærer av noen muligheter.

Kildetekst >URN >

Sisyfos-temaet >

Hvordan kan så mange være arbeidsledige
når det er så mye arbeid som skulle vært gjort?

Hva er feilen .. når så mange mennesker som ønsker å arbeide,
tvinges til å gå ledige?

( litt videreføring på temaet her > )

-Lova mig nu att va försiktig i ditt tal! sade han.
Inget prat efter baronen som du annars brukar komma med,
för Amelie är känslig och jag vill inte det ska skära sig
mellan henne och dig.

Krakow svor att uppföra sig som en konfirmand.

Enige opptrer de bare i avvisningen av kristendommen,
og i den felles bekjennelse til det "hellige Tyskland".

Et ytterst broket bilde møter en, et utall av "hedenske" sammen-
slutninger, "nordisk trosbevegelse", "germansk trossamfund",
"Tannenberg-forbundet", "enhetsreligionen"
og hvad de nu alle kaller seg.
Alle disse forskjellige forbund er imidlertid bare enkeltsymptomer.

Den egentlige interesse knytter seg til den store, samlende ny-hedenske
organisasjon, som under navn av 'den tyske trosbevegelse'
nu går sin seiersgang gjennom folket.
Det er den vi må studere, hvis vi vil vite hvad det nye tyske hedenskap
i virkeligheten innebærer.

/

..en stor religionskonferanse i Eisenach samme sommer (1933).
Etter innbydelse av professorene Hauer, Ernst Bergmann og Arthur Drews
møttes her representanter for en rekke av de bestående nordiske og
germanske religionsforbund -- "Tysktroende samfund", "Nordisk-religiøst
arbeidsforbund", "de fri-religiøse", "Rigkretsen", "kommende menighet"
og andre.
Programmet var å drøfte mulighetene for en vidtfavnende religiøs
sammenslutning.
Som foreløbig mål blev satt kravet om likeberettigelse og rettsbeskyttelse
for de ikke-kristne.
Resultatet var over forventning.
Under parolen "en tro som er folkets egen" sluttet de forskjellige forbund
sig sammen i et omfattende arbeidsfellesskap -- tross store innbyrdes
divergenser.

Og i en betydningsfull henvendelse til Hitler gav man uttrykk for det felles
krav:
"Tysk-troende menn og kvinner, samlet til møte i Eisenach .. står sammen med
føreren på det tredje rikes grunn
og henvender sig til ham i en alvorlig samvittighetsnød.
Vår tro er en tysk tro, som søker sine retningslinjer og henter sin kraft
i det tyske folkets eget religiøse arvegods ..."
"Vi som bekjenner oss til denne levende germansk-tyske tro, har det håp
til Føreren, at han skaffer oss den offentig-rettslige anerkjennelse av våre
tyske trosrettigheter, d.v.s.
fri utøvelse av denne tyske tro og selvstendig religionsundervisning og
opdragelse av våre barn efter germansk-tysk forbillede."

..Hermed var første slag vunnet. [gjennom en forordning fra Rudolf Hess
som Hitlers stedfortreder] ..
Offisielt var sagt stopp til kristelige absolutthetskrav i det tredje rike.

Pinsen 1934 blev der holdt et nytt grunnleggende møte i Scharzfell.
Her besluttet de forskjellige religionsforbund som hørte til arbeids-
fellesskapet, å opløse sig selv til fordel for en helt sluttet, enhetlig
ledet "Tysk trosbevegelse".
Fører for bevegelsen blev religionshistorikeren Wilhelm Hauer,
med grev Ernst Reventlow [nazi-politisk redaktør] som stedfortreder.

Som symbol ble valgt det gylne solhjul på blå bunn. Av medlemmene
forlanges at de skal være "fri for jødisk eller farvet blodinnslag",
at de ikke er frimurere [assosiert med pavekirken] og ikke tilhører noe
annet religionssamfund.

Selve retningslinjene ble formulert i tre punkter:
1-> Den tyske trosbevegelse tilstreber religiøs fornyelse ut fra tysk vesens
egenart.
2-> Det tyske vesen er i sin guddommelige urgrunn opdrag fra det evige
som vi er lydige mot.
3-> I dette opdrag alene er religiøs forkynnelse og kultus begrunnet.
Å være lydig mot det, vil si å leve sitt liv tysk.

Efter møtet i Scharzfell har den tyske trosbevegelse hatt en rivende
utvikling. .. man regner alt med en tilhengerskare på mellom tre og fire
millioner.
Gjennom tidsskrifter, bøker og utstrakt foredragsvirksomhet drives en
mektig propaganda over hele Tyskland. Overalt opprettes nye menigheter.

Den 26.april 1935 blev det berømte massemøte holdt i Sportspalasset i
Berlin -- efter Eisenach og Scharzfell den tredje merkepel i bevegelsens
historie.
..Fra regjeringshold hadde man for første gang offentlig tatt positiv
stilling til bevegelsen.

..[ Wilhelm Hauer : ] "..for øvrig vil De aldri forstå den tyske trosbevegelse
uten i vid åndshistorisk sammenheng. Bevegelsen er i dag bare en fase i det
opgjør mellem tysk vesen og fremmed religion som strekker sig gjennem hele
den tyske historie like fra kristendommens innførelse. (..)
Vi tror at i dypet av det tyske folks sjel, i dets 'urvilje', i dets streben
efter høieste selvutfoldelse overensstemmende med sin innerste egenart
er det den evige selv som åpenbarer sig.
Dette er det vi mener når vi taler om religion "av blod og jord".
En tro som er vår."

Folket som Guds åpenbaring!
Dette er altså det vesentlige. Det som gir den tyske trosbevegelse dens
slagkraft i det tredje rike.

_

Kristian Schjelderup: På vei mot hedenskapet.> Trekk av den tyske religionskamp
Oslo 1935, Aschehoug

Det er heldigvis slik at det man husker fra en ferie eller hendelse, er gjennomsnittet av det beste og det siste som skjedde, sa jeg til Olaf i bilen på vei hjem, hadde lest det et sted, husket ikke hvor før Olaf svarte at han var usikker på om Kahnemans teori om minner kunne overføres til en familieferie i Lillesand.

Psykopatenes terror i hverdagslivet

De merkeligste fenomener menneskene i den siste tid har opplevd
var den ville irrasjonale aktivitet i diktaturkretsene
og den forunderlige desorienterte passivitet i de demokratiske
kretser i årene før siste krig.

Her vokste det i nasjonalsosialismen fram en bevegelse som åpent
framsatte de sterkeste trusler mot menneskene,
som systematisk bevæpnet seg for å iverksette disse trusler,
og som i fredstid i stor utstrekning virkeliggjorde sine planer.

Og likevel forholdt menneskene seg passive overfor denne bevegelse.
Det ble ikke iverksatt noen åpen organisert motstand mot den.

Bevegelsen ble tvertimot behandlet respektfullt som på linje med
andre kulturbevegelser.
Man lot den skritt for skritt gå videre i sine forbrytelser.

Disse irrasjonale fenomener kan man bare forstå hvis man er klar
over den virkning de psykopatiske individer har på menneskene
i det daglige liv.

Psykopatenes virksomhet og selve livsholdning fremkaller nemlig
hos de normale mennesker en lang rekke reaksjoner,
som tilsammen resulterer i at deres initiativ lammes
og de glir inn i passiviteten.

Uten at man klart ser dette, er det umulig å se de dypere grunner
til den krise verden nylig har gjennomgått.

_

( fulltekst hos nb.no > (nyere forkortet utgave))

problemet Bibelens autoritet: et temmelig nytt fenomen.

Reformasjonen med sin vektlegging på Bibelen, på alt den lærer
og at den er Guds åpenbaring,
ga både frihet og normer til samfunnet.
Derfor var det stor frihet i reformasjonslandene,
en frihet som verden aldri hadde sett før.

Men denne friheten førte ikke til kaos, fordi både lovene og moralen
var grunnlagt på Bibelens lære.
Nå er det slutt på den tid
og vi kan ikke forstå dagens situasjon uten å forstå hva som har forandret seg
de siste årene.
Når vi ser tilbake, ser vi at helt siden 1930-årene har den kristne
virkelighetsforståelsen hatt mindre og mindre å si
for vårt samfunn, både for moralen og for lovene.
Vi som er bibeltroende kristne har ikke lenger det vanlige synet på lover
og moral - og har heller ikke særlig innflytelse på samfunnsutviklingen.

/

Det var ingen, fram til for ca 200 år siden, som sa: "Jeg er kristen, men
samtidig tror jeg at Bibelen er full av feil".
Det som skjer på dette området blant kristne i dag, ville ha vært helt uforståelig
for dem som var kristne tidligere
og er også uforståelig for mange Bibeltroende kristne i dag.

/

..problemet med Bibelens autoritet er et temmelig nytt fenomen.
Fram til for ca 200 år siden trodde hver eneste kristen at Bibelen var ufeilbarlig.
Dette gjaldt både før og etter reformasjonen.

Problemet med kirken før reformasjonen var ikke at man ikke trodde
at Bibelen var ufeilbarlig,
men at den lot alle slags ubibelske ideer og overtro få gro opp i kirken.
Disse ideene ble så plassert ved siden av Bibelen eller til og med over den,
slik at Bibelens autoritet og lære ble underordnet ubibelske læresetninger.
Dette førte så til ubibelsk lære og praksis som igjen forårsaket reformasjonen.

Men legg merke til at problemet ikke var at kirken før reformasjonen
ikke trodde på Bibelens ufeilbarlighet;
problemet var at den ikke praktiserte Bibelens ufeilbarlighet,
fordi den underordnet Bibelen sine egne feilbarlige læresetninger.

_

Fr.Schaeffers 'Skjebnetime' i fulltekst på web her >

Hvilket hjalp Gedde på gli, for nå kunne det faenmeg være nok, og så videre! Var det mulig å få i det minste en slags overfladisk rapport om hvordan ting og tang utviklet seg der oppe? Hva som skjedde og ikke skjedde i Tyskland kunne han selv ta rede på, rettere sagt redegjøre for, og det skulle være fort gjort, for her i Tyskland, her i Berlin, skjedde det ingen verdens ting, boken var ikke å se noe sted.

Det kunne godt hende at de andre nasjonene stilte opp med flere enn én representant, det var til og med sannsynlig, og da visste Gedde hva slags middag dette ville bli, et kaos, der man skrek til hverandre fra bordendene, eller enda verre: fra bord til bord, og det på fire ulike nordiske språk, pluss tysk, og det verste de kunne finne på, det aller verste, ville være å inngå en avtale tidlig på kvelden om å snakke engelsk, om at alle skulle snakke engelsk med hverandre, for da ville adrenalinet sprute helt fra starten av.