Solid motvekt til hatretorikk overfor flyktninger
Det går nesten ikke en dag uten at jeg på sosiale medier er vitne til hatefulle utsagn eller "såkalt fakta" om flyktninger, som kun er egnet til å øke fremmedfrykten i samfunnet vårt. Nytt det siste året er at også enkelte norske politikere har hengt seg voldsomt på bølgen, og sjokkerende nok ikke går av veien for ikke å være så nøye med fakta. I rettferdighetens navn forsøker de fleste å skille mellom grunnløse og ekte asylsøkere, men retorikken overfor de grunnløse rammer dessverre også de andre, det vil si de vi gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler er forpliktet til å ta imot. Særlig når man fremhever at det kan være IS-folk blant flyktningene som kommer hit. Glemmer man at det handler om mennesker? Noen ganger kan det faktisk virke slik. Å stenge folk ute har uansett aldri fungert som beskyttelse mot terror.
En god medisin mot egen fremmedfrykt er å bli kjent med menneskene det dreier seg om. Dette er imidlertid noe de færreste av oss får anledning til. Det nest-beste - men på ingen måte dårligste - alternativet er å lese om enkeltskjebner i litteraturen, eller å se filmer som handler om mennesker som er annerledes enn oss selv. Det spiller i grunnen mindre rolle om det handler om fakta eller fiksjon, selv om jeg må innrømme at fakta gjør et enda sterkere inntrykk på meg enn fiksjon. Fiksjonen blir for øvrig sterkere når vi vet at forfatteren selv har en egen flyktningehistorie bak seg. En slik forfatter er Viet Thanh Nguyen.
Viet Thanh Nguyen (f. 1971) er født i Vietnam og er oppvokst i USA. En gang var han selv båtflyktning. I dag er han professor og forfatter i USA, og han har allerede rukket å bli svært prisbelønt for sine bøker. Han mottok Pulitzer-prisen for debutromanen "The Sympathizer" (2015) i 2016. Og han har fått Asian/Pacific American Award for Litterature for novellesamlingen "The Refugees". I dag anses han som en av de viktigste amerikanske stemmene i amerikansk samtidslitteratur, og han ble i 2017 tildelt The MacArthur Foundation Fellowship (kalt "The Genius Grant"). Denne prisen tildeles individer som "viser ekstraordinær originalitet og dedikasjon innenfor sitt fag". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)
Novellesamlingen "Flyktningene" inneholder åtte noveller som hver i sær tar opp ulike sider ved det å være flyktning. Personene vi blir presentert for er i all hovedsak vietnamesiske flyktninger i USA. De er i ulik grad preget av det de har vært gjennom, og de sliter med å finne sin plass i sitt nye hjemland. Noen har reist fra familien sin og lider under dette, noen har vært vitne til de forferdeligste ting under flukten, noen føler skyld fordi de kom seg unna med livet i behold, mens andre måtte bøte med livet ... Som kvinnen i novellen "Svartøyde kvinner" som lever av å fortelle andres historier (hun er en ghostwriter), som møter broren sin som har vendt tilbake som spøkelse.
"Jeg har ikke glemt den navnløse blå båten, og den hadde ikke glemt meg, de røde øynene som var malt på begge sider av baugen hadde aldri sluttet å stirre meg i senk. Etter fire begivenhetsløse dager på stille hav under blå himmel og klare netter, kom omsider noen øyer til syne, en svart søm på horisonten langt borte. Det var da et annet skip dukket opp i det fjerne, med kurs rett mot oss. Det var raskt, og vi var langsomme, tynget av mer enn hundre mennesker i en fiskebåt som bare var beregnet på en fiskebåts mannskap og en fiskebåtlast med kald makrell. Broren min tok meg inn i det overfylte maskinrommet med den hvesende motoren og brukte lommekniven til å skjære det lange håret mitt i den korte, hakkete guttefrisyren jeg fortsatt hadde. "Ikke si noe", sa han. Han var femten, og jeg var tretten. "Du høres fortsatt ut som en jente. Ta av deg skjorten." (side 25-26)
Det var ikke redningsmenn som kom, og dette skjønte broren hennes. Piratene tok med seg verdisakene deres og alle jentene ombord, og lot resten være igjen. Broren ble skutt da han beskyttet søsteren sin. Han døde ... hun overlevde ... Men egentlig døde hun sammen med broren sin. Hun har bare ikke skjønt det enda.
I novellen "Den andre mannen" møter vi Liem som blir plassert hos det homofile paret Parrish og Marcus i San Diego, og i "Transplantasjonen" den noe villfarne Arthur som gjør det han kan for å overleve etter at han har spilt bort helseforsikringen sin og trenger en levertransplantasjon. Novellen "I´d love you to want me" handler om en kvinne som er gift med en professor som er i ferd med å bli dement. Ekteskapet ble i sin tid arrangert, men hun står løpet ut med ham, lojal til det siste. En dag bruker han en annen kvinnes navn på henne, og hun påpeker dette overfor ham. Hvor ille fatt er det egentlig med ham? Og så får hun øye på noe han - den demente - har skrevet i notisboken sin: "I dag insisterte hun på at jeg skulle kalle henne noe annet. Må holde bedre øye med henne for hun vet kanskje ikke lenger hvem hun er." I "Amerikanerne" møter vi Vietnamveteranen Carver som en gang slapp bomber over Vietnam, og som nå er tilbake i dette landet. Det blir sterk kost for ham, selv om han stålsetter seg i det lengste. Konfrontasjoner med datteren, som har valgt å slå seg ned i Vietnam, gjør noe med ham.
Den av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg - i tillegg til "Svartøyde kvinner" - er "Fedrelandet". Her møter vi Phuong, som bor i Saigon. Faren hadde en gang en kone og tre barn, men de flyktet fra Vietnam for en hel generasjon siden. Nå er han gift på ny, og han har valgt å kalle barna sine i kull nr. to det samme som dem han fikk i sitt første ekteskap. Han har fremdeles kontakt med sin første kone og har i årenes løp blitt oppdatert på barnas skjebne. Phuong har hele tiden trodd at farens andre barn var mye mer velsignet, og at han elsket dem høyere enn sine vietnamesiske barn. Nå har det gått 27 år, og den ene søsteren i USA, som nå kaller seg Vivien, skal komme på besøk.
Vivien er lege, og hun har med seg en plan over utfluktene hun ønsker å påspandere sin vietnamesiske familie. Hun strør om seg med dollarsedler og det er ikke måte på hvor velstående hun er. Phuong, som "bare" er servitrise, skulle ønske at hun kunne bli med Vivien til USA, for hun ønsker å leve et like rikt liv som søsteren. Før Vivien reiser tilbake til USA får hun imidlertid høre en helt annen historie om det "vellykkete" livet i det forgjettede landet ...
"Jeg vil være som deg", sa Phuong og tok søsterens hender i sine. "Jeg vil dra til USA og bli lege og hjelpe folk. Jeg har ikke lyst til å servere hele livet. Jeg vil bli servert. Jeg vil reise hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil komme tilbake hit og vite at jeg kan dra. Hvis jeg blir her, kommer jeg til å gifte meg med en eller annen gutt uten fremtid og bo sammen med familien hans og få to barn fort og sove i et rom der jeg kan ta på begge veggene samtidig. Jeg tror ikke jeg orker det, det gjør jeg faktisk ikke. Har du aldri følt det sånn?"
"Å, herregud", sa Viven og kikket opp i gondoltaket. Phuong hadde håpet på entusiasme, og ville slått seg til ro med motvilje, forvirring eller nedlatenhet, men hun var ikke forberedt på panikken i søsterens ansikt ..." (side 199)
Det er sterke historier vi blir presentert for i denne novellesamlingen. Forfatterens evne til å mane frem ulike stemninger, vitner om solid fortellerkunst. Persongalleriet er rikelig og mangefasettert, og slik får forfatteren frem mange sider ved det å være flyktning i et land langt hjemmefra. Uansett hvor sørgelige historiene er, er de kjemisk frie for blødmer og klisjéer. Språket er nøktern og det er lite dramatikk på det ytre planet. Mange av situasjonene er riktignok beskrevet nokså inngående, og slik må det nødvendigvis være siden handlingen først og fremst foregår på det indre planet. Likevel er det rikelig å ta tak i for oss som liker å tenke litt selv og ikke ønsker å få alt servert. De sterke historiene blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Styrken i novellesamlingen ligger i variasjonen i historiene, og at dette egentlig kunne handlet om hvem som helst. Man trenger ikke å være spesielt opptatt av flyktninger for å like disse novellene, men dersom man først er det, er det enkelt å tenke seg at historiene har relevans for mange av flyktningene som har funnet frem til vårt land i de senere årene. Ved å komme nærmere inn på enkeltskjebner, åpnes øynene våre for de menneskelige sidene ved en flyktningekrise. Folk er folk, uansett hvor de kommer fra.
Jeg anbefaler denne boka varmt!
Inderlig og intenst om den spanske borgerkrigen
Denne sommeren har dessverre blitt nokså lesefattig for min del, men denne boka fikk meg heldigvis i gang igjen! Jeg snakker om Lydie Salvayres besettende roman om den spanske borgerkrigen, "Ikke gråte".
Lydie Salvayre (f. 1948) er en fransk forfatter. Opprinnelig kom hun fra Spania som flyktning fra den spanske borgerkrigen. Faren hennes var andalusisk og moren var katalansk. Salvayre er utdannet lege og har praksis som psykiater. Hun debuterte som forfatter i 1990 og hun har siden utgitt over 20 bøker. "Pas pleurer" (på norsk "Ikke gråte") er hennes siste roman. For denne mottok hun den prestisjefylte Concourt-prisen.
Fortelleren i boka er Montse, som har nådd den anselige alder av 90 år. Hun ser tilbake på livet sitt og forteller datteren Lydie om sommeren 1936 - den sommeren da hele livet hennes ble snudd fullstendig på hodet. Et gryende opprør mot det bestående var i emning. På den ene siden av konflikten sto nasjonalistene, som ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, som ønsket å gjeninnføre monarkiet. På den andre siden sto venstresiden, som ble støttet av sosialister, kirken i Baskerland og Cataluña og de liberale - herunder baskere og fattige landarbeidere. Nasjonalistene ble ledet av tre generaler: Francisco Franco, Emilio Mola og José Sanjurjo. Etter tre års blodig borgerkrig, som blant annet gjorde ende på baskernes hovedstad Guernica, gikk Franco av med seieren. Han ble Spanias diktator, og sørget for at alle andre partier ble forbudt. Franco satt med makten helt til 1975. (Her har jeg støttet meg på en Wikipedia-artikkel om den spanske borgerkrigen.)
Mens Montse forteller sin historie, leser datteren (dvs. hun som har skrevet ned morens historie) en pamflett av den franske katolske forfatteren Georges Bernanos, der "han fordømmer grusomhetene som ble velsignet av den katolske kirken i Spania under borgerkrigen". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)
"Mor ble født den 14. mars 1921. Hennes nærmeste kaller henne Montse eller Montsita. Hun er nitti år gammel da hun forteller meg om sin ungdom, på det transpyreneiske blandingsspråket som ble hennes etter at tilfeldighetene for over sytti år siden førte henne til en landsby sørvest i Frankrike. Mor har vært vakker. Jeg har blitt fortalt at hun som ung hadde denne helt spesielle statelige holdningen som spanske kvinner fikk av å bære cántaro-krukker på hodet, og som man i våre dager bare ser hos ballettdanserinner. Jeg er blitt fortalt at hun beveget seg som en båt, helt rank og smidig som et seil. Jeg er blitt fortalt at hun hadde former som en filmstjerne og bar sitt hjertes godhet i sine øyne.
Nå er hun gammel, ansiktet rynket, kroppen avfeldig, ganske usikker, vaklende, men når vi snakker om Spania i 1936, da får hun noe ungdommelig i blikket, det lyser opp på en måte som jeg aldri har sett hos henne før. Hun lider av hukommelsessvikt, og alt som har hendt i årene etter krigen og fram til i dag, har hun for alltid mistet av syne. Men minnene fra sommeren 36 er helt intakte, den sommeren da det utrolige skjedde, den sommeren hun, som hun sier, oppdaget livet, og som utvilsomt var det eneste eventyret hun noensinne opplevde. Betyr det at det som har vært min mors virkelighet i de syttifem påfølgende årene, ikke har hatt noen reell eksistens for henne? Det hender at jeg tenker det." (side 15)
Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka. Ikke annet enn at dette er en besettende roman, der vi kommer tett inn på opprøret som endte med full borgerkrig i Spania, og bedre kan forstå hva som hendte. Her handler det først og fremst om enkeltskjebner, der adelens undertrykking av fattige landarbeidere fyret opp under et raseri som ikke var til å stoppe. Landarbeidere som tidligere aldri hadde vært noe annet sted, sjelden hadde tenkt en selvstendig tanke - for en brannfakkel å få innsikt i andre deler av landet, se hvordan andre mennesker levde, være i stand til å sammenligne og til slutt tenke selv! Frihet hadde tidligere vært fullstendig ukjent blant landarbeiderne, som gikk i sine foreldres fotspor, i generasjon etter generasjon. De visste ingenting og plutselig åpnet en helt ny verden seg for dem. I sentrum står et opprør mellom Montses bror José og godseierens sønn Diego, som også var en rebell i egne rekker. Montse skulle få en avgjørende betydning for forholdet mellom de to. José hvis opprør startet på grunn av en kommentar fra Diegos far da Montse søkte huspost der - "hun ser riktig beskjeden ut!" ... Det startet en gnist, som til slutt slo ut i full flamme. I romanen får spesielt kirkens dobbeltmoral gjennomgå.
"Ikke gråte" er fabelaktig skrevet! Her må oversetter Gøril Eldøen ha gjort en meget god jobb. Jeg ble grepet av måten historien er fortalt på, der det veksler mellom det dypt personlige og det mer faktabaserte, uten at sistnevnte gikk ut over opplevelsen av romanen som sådan. Tvert i mot bidro dette til å sette historien inn i en kontekst - en litt annerledes kontekst enn det vi vanligvis blir presentert for når det er tale om den spanske borgerkrigen. Vi skjønner også at det er forfatterens egen mor som forteller historien, og dette gjør det hele enda sterkere. For øvrig vil jeg påpeke at boka er lett tilgjengelig, ikke minst fordi man blir så grepet av historien om Montse og hennes skjebne.
Jeg anbefaler boka varmt! Måtte flere lesere få øynene opp for denne flotte romanen! Og så håper jeg at det kommer flere norske oversettelser av forfatterens bøker!
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
[ Slettet bruker ] som svar til [ Slettet bruker ] :
12:11, 30. juli 2018 Diskusjon: Div. diskusjoner og innlegg, av antikvarisk interesse
"Historieløse har vi vært siden oldtids nessekonger "..
jo, jeg hadde notert meg denne snaut ekspederte, hyllelagte
ennå litt pyrotekniske frågan --
Forandres tidsklimaet og vi med det ?
(og hvordan har det seg at vi konstant likevel alltid
hadde rett?)
noe pessimiksisk falt det meg inn at såpass mye utebleven
respons på mitt 'trådløft fra oldtiden' serie#2
("hvordan kom vi inn i rørsla" ( annonsert her ) )
kunne ha kollektiv-selvbelyst oss litt kollektiv-ironisk -
men det kan ha vært varmen, og beskjedent annonseformat.
Så kanskje vi tåler å se oss i et ti år gammelt tidsspeil
after all?
Når alt kommer til alt, blir det så trangt i midten..
I gylden oldtid skal det ha vært tillatt å kjenne seg selv.
-i alle fall ved fredstid og pent vær,
-"tøffe tider har vi døyet", men
"han tar sin værmelding i sinn, og setter livet inn"
så la ikke for mange småkonger bekjempe deg
Thomas Heie H. siterer Lykkelige mennesker har ikke bikkje av Martine Johansen (side 15)
17:44, 28. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
De møtes på Blindern, der man finner forhold man skal uteksamineres fra. Den du dater eller er sammen med når du tar graden din, kan du ikke gravlegges med. Men Thomas har LP-spiller.
Plukket opp Stallo av Stefan Spjut forleden. Veldig spennene og skummel! Glad jeg ikke er på hytta i skogen og leser denne.
[ Slettet bruker ] siterer Engler og demoner av Dan Brown
02:04, 26. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
Neutrinos have mass? Langdon shot her a stunned look.
I didn't even know they were Catholic!
[ Slettet bruker ] som svar til Norah :
19:15, 24. juli 2018* Diskusjon: Norah om Islam den 11. landeplage av Hege Storhaug av Hege Storhaug
ja, hører du mer fra denne Sidsel som blogget fra Malmø ?
Bloggen du lenket til, står i ruiner, den er 'hacket' / vandalisert
skriver hun - men en backup på en annen site skal være intakt.
Alle bildene forsvant, dertil hele teksten du lenket til.
Så gjerningspersonen kan ha vært en ærekjær 'Malmø-patriot'
og skarp motstander av ærlig, uavhengig journalistikk - -
"Leve kommunen, strunt i ytringsfriheten"..
Ordet hacking var f.ø. opprinnelig anerkjennende ment -
betyr nærmest å ha løst et teknisk problem på en spontan,
rettpåsak, uventet folkelig-kyndig måte.
Utkantvis kunne det ev. bety en snerten praktisk spøk med
teknologiske midler.
Så ble ordet kapret til sverteglose i det a(nti)sosiale spektrum..
da almenheten i nybabylon ikke har noe med å skaffe seg
tekniske kyndigheter, det skal fabrikkmonopolverket ha alene..
"better End than Mend", fagre nye verden.
..som også herja pasienter blir den nye normen fremfor kapable
kritiske stabeiser, intakte initiativføre individer.
Omkvedet står: "Vad myndigheterna gör med detta problem?
Tja - en burk Stesolid kan avklara det mesta."
[ Slettet bruker ] siterer Frikirkenes historie av Gunnar Westin
22:30, 23. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
Hertugene i Bayern kunngjorde at alle døpere skulle
henrettes: med sverd de som tilbakekalte, med bålet
de som fastholdt sin tro. Også drukningsdøden forekom
som straff mot døperne.
En kan regne med at over 200 falt som offer for
forfølgelsene i Bayern (etter 1528) ..
Biskopene i Regensburg og Passau våkte over sine områder,
så snart døpere ble rapportert til myndighetene, slo en
til. Tross alt fantes døpere igjen i hertugdømmet i
slutten av sekelet. Ennå i 1580-årene ble det utstedt
strenge forordninger, særlig gjaldt dette døpere som
kom fra Mähren .. nye edikt ble utstedt, og de brutale
utryddelsesaksjonene fortsatte. Følgen ble til slutt at
bevegelsen ble utryddet. Ved århundreskiftet 1600 syntes
denne frimenighetsbevegelsen helt å ha forsvunnet innen
dette katolske hertugdømme.
/
I august 1527 ble den betydningsfulle døpersynoden i
Augsburg avholdt.. antagelig med Denk som leder.
Ikke mye er kjent om 'martyrsynoden' som den ble kalt. ..
Andre som av synoden ble sendt ut som evangelister,
møtte snart martyrdøden ..
Rådet i Augsburg besluttet nå å ta kraftige forholdsregler.
Allerede samme måned som døpersynoden, ble et antall
medlemmer fengslet, og noen ble underkastet tortur.
Blant de fengslede var forstanderne Salminger og Dachser,
samt Langenmantel, og da knektene slo ned på et møte,
fikk de tak i Gross, som var kjent fra Waldshut.
Ved trusler og overtalelser søkte en å få medlemmene til
å avsverge sin tro, mens predikantene ved de lutherske
prestenes undervisning skulle beveges til å tilbakekalle.
Det ble også holdt en disputas, men uten noe resultat.
En truende forordning ble utstedt i oktober 1527 med ordre
om at barna ikke måtte holdes borte fra kirkedåpen, og en
skulle nøye seg med kirkegudstjenestene, holde seg vekk fra
'vandrepredikantene' og hverken gi dem mat eller herberge.
/
Våren 1528 ble Langenmantel henrettet med sverd. Han hadde
utgitt atskillige skrifter om teologiske spørsmål og
forfattet sanger.
/
1527 lot rådet i Nürnberg henrette en prest som hadde blitt
vunnet for døperbevegelsen av Hans Hut. Rådet lot også spre
et motskrift av de lutherske prester i byen.
Der het det at døpernes "onde, djevelske gift" måtte bekjempes
med all makt, både med statens midler og iherdig undervisning
i bibeltekster.
Som så ofte i slike stridsskrifter ble døpernes synspunkter
karikert, eller ekstreme retninger ble tatt som eksempel.
Barnedåpen ble forsvart med det gamle Testamente, og døpernes
"falske, løgnaktige og sjelemyrdende lære" gjendrevet med de
vanlige argumenter.
Idet keiser-ediktet fra 1528 ble akseptert i de fleste stender
[-forsamlinger] og alle døpere dermed skulle henrettes uten
undersøkelse, vegret dog Nürnberg-rådet seg for å iverksette
en så summarisk utryddelse.
Derimot fortsatte forfølgelsen i vanlige former.
[ Disse ellers ganske jordpåkastede biter kirkeverkhistorie
kan idag fritt leses hos Nasjonalbiblioteket -> ]
[ Slettet bruker ] som svar til [ Slettet bruker ] :
12:43, 22. juli 2018* Diskusjon: Div. diskusjoner og innlegg, av antikvarisk interesse
et klassisk FirstLove-tema :
Hva fikk deg til å bli en bokelsker? - 8 år siden
[ Slettet bruker ] siterer How the World Began av Helmut Thielicke
11:28, 22. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
Men fordi mennesket i grunden alligevel ikke rigtig tiltror
sig selv overmenneskets rolle --
i bange, ensomme timer går ordet ham til marv og ben:
"Når et vejr farer hen over dig, er du ej mere, dit sted får
dig aldrig at se igen" --
fordi mennesket ikke rigtig tiltror sig egen storhed og
guddomsrangens gyldne epauletter, søger det så meget des ivrigere
at suggerere sig selv til at mærke denne sin storhed.
Så bygger de et vældigt tårn, "hvis top når til Himlen" --
netop til den Himmel, hvor det engang så ud til, at Gud
måtte trone.
Hvis det skulle lykkes dem ustraffet at tage denne Himmel og
dette verdensalt i besiddelse, sådan udtænker de det, hvis
ingen farer imod dem ude fra uendeligheten og pulveriserer
dem til støv og aske, så er beviset jo bragt til veje for,
at mennesket og ellers ingen er universets herre, og at der
ikke længere er nogen grænser sat for dets storhed.
Sådan laver mennesket sig et arkitektonisk symbol på sin
storhed, det kæmpemæssige Babelstårn..
de får sygdommen gigantitis. Nu må de bestandig udføre noget,
hvorigennem de kan bekræfte sig selv . . . .
I dette øjeblik, hvor Babelstårnet er ferdigt og mennesket
ser ud til at have skaffet sig legitimation for sin rang
som gud, da slår der .. et anstrøg av humor igjennem ..
Gud Herren har nemlig fået at vide, at menneskene har i sinde
at gå løs på ham og ønsker at sætte sig på hans trone.
Og nu kommer det: "Men Herren steg ned for at se byen og
tårnet, som menneskebørnene byggede."
..Ikke sandt, Gud er jo egentlig 'alvidende', kender hver
spurv, der falder fra taget. Men trods al alvidenhet kan
han nu alligevel ikke rigtig blive klog på det, som er dukket
op i menneskets tanke med dette kæmpeprojekt, med denne idé
at storme Himlen. .. for dette tårn er jo for langt borte!
Set fra den virkelige Himmel virker det et nummer for lille..
Gud kan ikke se det med det blotte øje .. uden kikkert.
Så rådfører han sig med sit himmelske kongehof og træffer den
beslutning, at han vil gøre sig den ekstra ulejlighed at
stige ned for at foretage en lokalinspektion på Jorden.
Hvis det ikke er ironi, så véd jeg ikke, hvad ironi over
hovedet er. Menneskene mente jo, de havde bygget så kæmpe-
mæssigt, at der ville blive så trang plads for Gud, at han
knap kunne trække vejret. ..
De mener, at når han lige så lidt dukker op i menneskenes
kikkerter, som sjælen dukker op i mikroskoperne - så
vidner det om, at han ikke er til. ( . . )
..et ord, som allerede har virket påfaldende.. "Kom, lad os
bygge os et tårn ... for at vi ikke skal spredes ud over
hele Jorden."
Længe før Guds dom, adspredelsen, slår ned har menneskene
altså følt en dunkel angst for, at de skulle komme væk fra
hinanden og at selv deres ord kunne blive bragt i uorden.
De mærker, at en midtpunktflyende kraft er lønligt til
stede, som drager dem fra hinanden.
De har "mistet deres midtpunkt", -- fordi de har fordrevet
Gud fra deres midte, har de heller ikke mere noget, som
binder dem sammen.
Hvor Gud er blevet afsat, dér må man have et Centrum til
erstatning,
for dog stadig på en eller anden måde at binde menneskene
sammen med nødsplejsninger.
Måske griber man til krig for at lede tankerne bort fra
indrepolitiske stridigheter og skabe en ny solidaritet
ved hjælp af en fælles følelse af at være truet.
Eller man bygger Babelstårnet for at skabe en koncentration
om et nyt midtpunkt
ved hjælp av alles fælles og begejstrede anstrengelser
for på den vis at føje det sammen, som er ved at søge bort
fra hinanden.
Eller ved terror prygler man det sammen, som ikke vil høre
sammen ad frivillighetens vej.
Eller man sætter de suggererende magter, 'ideologi' og
'propaganda' ind, for ved psykologiske tricks at frembringe
en følelse af fællesskab - og for til sidst at lade folk
ville lige præcis det, man Selv vil.
Det hele er kunstige sammenføjninger til erstatning og
krampagtige forsøg på at bruge et syntetisk frembragt
centrum som surrogat for det midtpunkt, som er gået tabt.
..Men de midtpunktflyende kræfter slider og river, og i
pillarerne under alle broer er der en hemmelig tidsindstillet
sprængladning, der tikker.
Hvad er der da på færde her?
( forts. )
_
_
('Menneskelivets Mening' av H.Thielicke,
Jespersen og Pios forlag, København 1968
etter 'Wie de Welt begann')
"Verden er en evig karikatur af hvad den burde være"
(Marcel Achard, sit. forordsvis av Thielicke)
[ Slettet bruker ] som svar til Rosita :
01:26, 21. juli 2018 Diskusjon: Rosita om Blodbadet i Karelen skijegerbataljonens undergang 25.-27. juni 1944 av Stein Ugelvik Larsen av Stein Ugelvik Larsen
Og så var du så heldig å slippe å delta på Bokbadet i Karlstad ? ;}
Av samme Nic W. har arkeologene funnet et lite stensilskrift av
pedagogisk / barnepsykologisk fagvinkel, samt av åndshistorisk
interesse:
En kan henge på litt sitater fra disse redelige ord,
opuset 'Karakterdannelsen før skolealderen' , av Nic. Waal
( kat. hos nb.no )
_ Sitat _
Ingen statsmann har så bevisst vært klar over at oppdragelsen har
kunnet forme den oppvoksende slekts sinnelag og karakter,
som Adolf Hitler.
Intet samfunn har så systematisk gjennomført sitt oppdragelsessystem
i alle institusjoner og tiltak som angår barna og ungdommen.
Helt fra barnets første dag møtte det i Tyskland en bevisst dannelsesprosess.
Ja, før barnet ble til, ble mødrene bearbeidet og preparert for å kunne overføre
et nasjonalsosialistisk [nazistisk] syn til barnet.
Alle midler er blitt brukt for at oppdragelsesplanen skulle lykkes,
fra propaganda, gjennom trusler og straffesystem
til glimrende pedagogisk teknikk.
I mødreheimene og fødselsklinikkene fikk kvinnene nazistisk opplæring.
Den nasjonalsosialistiske velferdsorganisasjon hadde et vel utviklet nett
og kontrollsystem.
Hjemmesøstre gikk månedlig i hjemmene og fulgte mødrenes oppdragelse
med argusøyne. Hvis en mor ble grepet i ikke å tilfredsstille kravet,
fikk hun høre at forskjellige understøttelser og ekteskapslån ville falle bort,
at mannen kunne miste arbeidet, etc.
Når barna siden kom i barnehagealderen overtok samfunnet for en stor del
pregningen av barna.
Allerede nå satte en militær oppdragelse inn.
Dr. Ley sier i en tale: "Det er urimelig å gjøre en mann til soldat på to år
når han er voksen. Forberedelsen til militærtjenesten må begynne
så tidlig som mulig. Vi begynner med barnet når det er tre år gammelt.
Så snart det begynner å tenke,
stikker vi et lite flagg i hånden på det ... vi slipper det ikke fra oss
før det dør enten det vil eller ei."
Goebbels sier i 1934: "Å oppdra slåsskjemper må være undervisningens mål."
Samme syn preger barne- og bildebøkene.
For å nevne noen titler: 'En jente ber for Føreren', 'Slaget ved Tannenberg',
'En krigersk gåsemamma' og 'Et barn drar ut i krig'.
Gymnastikken blir fra begynnelsen av lagt an etter militære prinsipper.
Hitler sier f.eks.:
"Fysisk oppdragelse har bare sin verdi om den utvikler et krigersk sinnelag."
En nasjonalsosialistisk pedagog, Adolf Viernow sier i 1935: "Kastets endelige
mål er å treffe eller å drepe, enten det gjelder et vildt dyr eller en fiende.
Det er en forberedelse for håndgranatkasting."
Krigen gjøres til livets mening.
I et nasjonalsosialistisk skrift finner vi: "Krigen er det sublimeste og helligste
uttrykk for menneskenes virksomhet. Krigen er skjønn."
Det sentrale for denne oppdragelsen er at barnet tidligst mulig lærer seg
til absolutt lydighet og underkastelse,
til utholdenhet og offervilje.
Det må ikke vise tegn til smerte.
Skolen formes helt etter de samme prinsipper.
Hitler sier et sted: "Unge sinn skal ikke belastes med kunnskaper
som for 95 prosents vedkommende ikke kommer til anvendelse.
La oss slutte med å skitne til tyske barns sjeler med objektivitetens forbannelser."
En av Tysklands største aviser sier i 1935: "Skolebarna må innskjerpes hat
mot internasjonal innflytelse og ideer om demokrati og likestilling."
Og Hellmut Stellrecht sier: "Tyske barn bør heretter lære seg til å skyte
like grundig som de lærer å skrive,
for å skyte blir i neste krig like viktig som å skrive."
Det som nasjonalsosialistisk oppdragelse skapte var altså den fullkomne soldat
som med absolutt lydighet underkastet seg enhver ordre uten å tenke,
uten å ha forutsetninger for å kunne stille seg kritisk til ideene.
Det var en soldat som ble formet med ekstrem terror og med riset i hånden.
Den enkelte ble fratatt selvfølelse og rett til å ha en mening.
Ved å skape en frykt for Føreren og ved ganske tidlig å undertrykke ethvert opprør
ble individene formet på en bestemt måte.
De ble slaver med et hav av hat på bunnen av sin sjel.
Men folk som bare er slaver blir nok villige instrumenter, men har sjelden noen
slagkraft. Når den tyske soldat med iver, glød og energi kunne bli et effektivt ledd
i Tysklands framstormende hærmasser, skyldtes det andre midler.
Den samme slave fikk en annen form for selvfølelse og en uhyggelig kraft
ved tidlig å få innpodet at han tilhørte Guds utvalgte nasjon,
Herrefolket på jorden.
Han var bedre enn alle andre og hans rase var edlere, hadde et annet blod
enn alle andre folkeslag,
og han hadde rett til å slippe sin aggresjon løs og ta makten over alle svakere.
Ved å ofre seg og utmerke seg, være sterkest, kunne han bli fører og hadde da rett
til å beherske alle under seg. Rett til å slå ned alle som var svakere enn han.
På denne måten ble det skapt begeistring og befrielse for aggressive krefter.
En uhyggelig syntese av underkastelse og utfoldelse.
Selvfølelsen ble også stimulert ved at ethvert barn tidligst mulig fikk høre at
verden tilhørte dem, at de skulle skape den nye verden,
at deres foreldre ikke hadde noen rett til å bestemme over dem, bare staten.
Når derfor barnet fikk høre at hans liv ikke tilhørte ham selv, men staten,
ble trykket av denne underkastelse opphevet ved en samtidig gjennomført
hyldest og smiger. Forutsatt at de uten å kny bøyde seg for førerne, fikk de rett
til å hovere over foreldrene
hvis disse ikke viste den rette mentalitet.
Det ble også skapt en selvhevdelse overfor skolen hos ungdommen.
Ved at skolen ikke kunne bestemme over elevenes tid, men alltid måtte bøye seg
hvis partiet og førerne krevde barnet til noe annet,
ble den frykt som lærerne ifølge skoleloven skulle innpode elevene
ved hjelp av korporlige refselser, samtidig formildet ved at barnet tidlig lærte
seg til at lærerne og skolen måtte være like underdanige
som barnet selv overfor førerne.
Det ble kunstig skapt en religiøs-romantisk innstilling til krigerhåndverket.
En kunne komme seg fram i verden bare gjennom det, men da kunne både den enkelte
og nasjonen virkelig komme fram og beseire alt annet.
Merk at den voldsomme antiintellektuelle innstilling opp gjennom de tidligste barne-
og skoleår på en måte virker befriende på barna. Ikke fornuften, men troen var av
viktighet.
De brukte altså barns naturlige fantasievne og lekelyst på en revolusjonær måte,
men ledet den inn på livsfremmede mål, nemlig krigen og døden.
Den geniale teknikk besto i å anvende levende midler til å fremme livsfiendtlige mål.
(...)
/ /
kjent ungdomspedagogikk av nevnte H.Stellrecht
"slutte å massemyrde hverandre"
Det årtusengamle Ulykkelig Uløste problem -
fra de første forsøk på sivilisasjon, fram til
våren 2018 da UN, Forente Nasjoner avlyste
sin 100 år gamle oppgave,
å overtale familiegrenene av 'Sapiens' slekta,
det 'kyndige menneske'
til omsider å slutte å massemyrde hverandre
i all enkelhet, sømmelighet og tilregnelighet.
All Verdens Vismenn maktet ikkeno med dette
innlysende enkle? spørsmålet.
Derfor ble det vedtatt at prioriteten
heretter måtte ligge på
å reparere de helt utakserte skadene på
'klodens klima',
som det heller ikke foreligger noen kjent
metode til å håndtere :
"Det har vi aldri prøvd før, så det er vi
overbevist at vi klarer."
Klimaet er så forunderlig hellig, mens
primatdyr halv- og hel-aper
støtt må dukke opp og gå til grunne
som evolusjonær tremasse
'i all æva' eller til Nukleærfysisk Ragnarok
(hva som inntreffer først).
_
Men til dere som håper og lengter etter Fredsriket,
eller ser mening i å kalkulere hvordan det kanskje
skulle ha latt seg redde
så er denne 1953-boka noe mindre primitiv enn de
tynne spikersuppene verdens tenketanker ellers
ser ut til å ha klart å overøse oss sapiente søsken.
Det historiske overblikket bedre dekkende og detaljert,
og G virker redelig og rimelig systematisk,
om litt digressiv iblant - om tilhørende tankebygning i
filosofi, etikk, teologi.
Gi freden en sjanse, mens tilbudet varer ?
_
Fulltekst hos Nasjonalbiblioteket
_
[ Slettet bruker ] siterer Den kristne fredstanken av Mikael Gladhaug
13:51, 18. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
Enda det har vori arbeidd mykje med folkeretten frå
Hugo Grotius til i dag, har folka stort sett levd etter
den kyniske regelen at makt er rett. Den sterkaste
har tvinga den veikare .. Og samkvemet mellom nasjonane
ber tydelege merke etter denne maktmoralen. ..
patriotisme og maktmoral har blanda seg.. slike slagord
som "My country right or wrong" og "Deutschland über alles".
I alle diktaturstatar er det berre det som tener politi-
staten som er rett. .. må vi nok vedgå at alle statar i
røynda er bygt på makt. Ikje rett, men makt er grunnhåtten
(vesenet) åt staten.
Paulus hadde ei optimistisk tru på staten som Guds ordning,
ein Guds tenar til å halde oppe retten og halda det vonde
i taume.
Dette høge synet på staten og den verdslege styremakta har
hatt veldig mykje å seia for utviklinga av rettsstat
innanfor den kristne kulturkrins .. dei verkeleg demokratiske
statane har teki opp i si lovgjeving så mykje av dei kristne
rettstankane at rett og makt er fletta inn i kvarandre slik
at dei ikje kan skiljast åt. Den kristne etikken har gjevi
den demokratiske statsmakta den indre moralske kraft og har
sett grense for maktmisbruk frå staten si side og for anarki.
Men i dei siste 30 åra [1953] har vi vori vitne til at
statsmakta har vorti meir og meir totalitær maktstat i fleire
land. Etter kvart som avkristninga har skridi fram, har folk
mist trua på Gud og agen for hans vilje. Samstundes med
fråfallet er vyrdnaden for det einskilde menneske, skapt i
Guds bilde og med evig verd, vorti borte. Den avkristna
totalitære statsmakta reknar altså ikje med Gud og den evige
verda, ho vil styra over riket av denne verda med absolutt
makt, og reknar ikkje med det kristne synet på mennesket,
menneskeverdet og menneskerettane.
Staten har i land etter land sviki dei høge ideal i Rom.13
som rettsstat og gått over til å bli maktstat som etter kvart
minner uhyggeleg om det statsuhyret som Johannes syner oss i
Openberringsboka kap. 13. Her er det ikje rom for Gud, Kristus,
Ånda eller det kristne mennesket. Mennesket er til berre for
staten som ein sjellaus del i den store statsmaskinen.
..ikje berre i dei totalitære statane: Vi ser tendensen klårt
også i den moderne velferdsstaten, som tek ifrå oss den eine
retten etter den andre. Fridomen vert mindre. Staten freistar
å forma mennesket i sitt bilete gjennom propaganda,
forordningar, skjema, einsretta oppseding ... Mennesket og det
private initiativ og ansvar vert borte.
Organisasjonar har rydda vegen, samla dei ymse grupper under si
makt - og tenkjer og handlar for medlemene. Då er det ein stutt
veg til at staten overtek alt. Mennesket, retten, fridomen vert
borte. Den avkristna staten er difor den farlegaste tyrannen
i dag.. difor er han den verste motstandaren av den kristne
fredstanken også. ( . . . )
Vi veit at FN strevar med dette [rettsstaten]
men heile denne organisasjonen står på veike føter, av di så
mange av dei einskilde statar har så motsett og ulikt retts-
grunnlag. ...
Eit status quo i vår urettferdige verd ville ikje vera noko
brukeleg utgangspunkt for eit mellomfolkeleg samarbeid.
Kvart folk må få sin gudgjevne rett og fridom. Utan rettferd
og rett vert det aldri fred.
/
Folk tek til å verta klår over at vi lever i den eine og
same verda alle, og treng kvarandre. Alle land og folk
ville tena på å samarbeida i staden for å leva i mistru
og strid. Vi må berre ynskja at denne rørsla må rekne med
at vi har ein Gud over denne eine verda. . . .
..Det vanskelegaste vil bli å få fiksert og godteki det
rettsgrunnlaget internasjonalt som er hovudvilkåret for fred
som ikkje-krig. Det kan ein ikkje gjera ved makt, men ved
å gå opp til Herrens fjell og bøya seg for Guds suverenitet
og rett, sjå Jesaja 2: v2..5
Men då går vi over grensene åt det rettfram politiske
området og inn på det spesifikt kristne planet.
/
..at all ufred og krig har djupe røter i menneskesinnet.
Vi kan gå djupare ned i årsakssamanhengen: Attom og i det
vonde menneskehjarta møter vi ei vond åndsmakt..
ein åndskamp attom alle krigar. Den vonde åndshøvdingen ..
tek i bruk slike fine kjensler som fedrelandskjærleik og
den medfødde trong til å verna det vi er glad i, heim og
fedreland.. nærer og nører ufredsånda .. I krisetider piskar
han opp militarismens ånd og stemning...
Ut frå dette synet må vi forstå at det det duger ikje med
menneskeverk å ta opp kampen .. mot hans vonde åndeher ..
kristne som ikje ser klårt .. har lati seg narra inn i denne
djevelske heksedansen.. det skal nok mykje større krefter
enn våre immanente til å omskapa den falne menneskenatur ..
/
[ Slettet bruker ] siterer Det kommunistiske manifest av Karl Marx
14:20, 17. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
"forskjellige utopiske systemer ...
allerede dengang gradvis utdøende sekter."
sa bolsjevikene ('flertallet')
De vil nok helst ikke at du skal sette deg inn i mulige
annerledes, ikke-krigerske modeller eller erfaringer
på hvordan sivilisert samfunn skal kunne bygges.
Du kan ha blitt så vant til å høre disse tankeretninger avsatt
og besvertet som "utopiske", nå ferdig motbeviste
misforståelser - -
at du leser "utopiske" som om det var nøytralt faglig
katalogiseringsterm,
av gammel vane ser bort fra den foraktfylte propaganda-glosen.
Men skal vi bli så 'trassige' å sette oss bedre inn i hva
Owenister > og Fourierister > mv.
faktisk tenkte gjennom, og til og med fikk iverksatt?
_
Akkurat idag hedrer Wikipediatet et 100 års minne
over en familie myrdet > av opprørshær,
"she was executed with her family by members of the Cheka,
the Bolshevik secret police, at Yekaterinburg on 17 July 1918."
De hedrer ikke det slik grunnlagte undertrykkelsesregimet.
Samme år utgav "Det norske Arbeiderpartis forlag"
Cheka-verkets manifest .
_
Men det er nok også en slags grov vold når disse 'tenkere' og
skalleknuser-disipler har fått nesten akademisk aksept
(hvordan oppnådd ??)
på at ikkevoldelige tanker om samfunns-fellesskap
er noe defekt, avlegs og ferdig tilbakevist som umulig dårskap
"utopiske systemer" .
Bare krigsvold og hat gjelds...?
[ Slettet bruker ] som svar til [ Slettet bruker ] :
01:19, 17. juli 2018 Diskusjon: Notater, sitater, attentater - bagateller når det gjelder
Men er det bare hovmodig av bilmekanikeren å finne feil på bilen din ?
[ Slettet bruker ] siterer Det kommunistiske manifest av Karl Marx
12:37, 16. juli 2018* Ingen har det som favoritt.
"uten at gjøre kapitalen den ringeste skade."
Og dog, dengang da det utkom vovet vi ikke at kalde det et
socialistisk manifest.
Med socialister forstod man i 1847 to slags folk.
På den ene side tilhængerne av forskjellige utopiske systemer,
specielt Owenisterne i England og
Fourieristerne i Frankrike, som begge dog allerede dengang
var sammenskrumpet til blotte, gradvis utdøende sekter.
På den anden side de mangfoldigste sociale kvaksalvere, som
med forskjellige universalmidler og med alslags flikarbeide
vilde overvinde de sociale misforhold uten at gjøre kapitalen
og profiten den ringeste skade.
I begge tilfælde folk, som stod utenfor arbeiderklassen og
som meget mer søkte støtte hos de "dannede" klasser.
Den del av arbeiderne derimot, som var overbevist om
utilstrækkeligheten av
blotte politiske omveltninger
og krævet en grundig omdannelse av samfundet, den del kaldte
sig dengang kommunistisk.
Det var bare en ubearbeidet, bare instinktiv, mangengang noget
grovskåren kommunisme; men den var mægtig nok til at fostre
to utopiske kommunistiske systemer:
I Frankrike Cabets "ikariske" og i Tyskland Weitlings.
Socialismen betydde i 1847 en bourgeoisbevægelse,
kommunismen en arbeiderbevægelse.
Socialismen var, på fastlandet idetmindste, salonfähig
[passende i pent selskap],
kommunismen var den rake motsætning.
Og da vi allerede dengang meget bestemt var av den oppfatning
at "arbeidernes frigjørelse må være arbeiderklassens eget verk",
så kunde vi ikke et øieblik være i tvil om hvilket av de to
navn vi skulde vælge. Heller ikke siden er det faldt os ind
at tilbakevise det.
( . . . )
Om Marx nu hadde ståt ved siden av mig og kunnet set det . . .
London, 1. mai 1890. F.Engels
( fra utg. 1918 "Det norske Arbeiderpartis forlag" hos nb.no )
En salonfähig ikke-dystopisk sektvariant ?
Karl Vold med litt arbeiderhistorie
_
[ Slettet bruker ] siterer That Hideous Strength av C. S. Lewis
16:50, 15. juli 2018 Ingen har det som favoritt.
the struggle of a little group of sane people -- against a nightmare
that nearly conquers the world.
A company of mad scientists – or, perhaps, they are not mad,
but have merely destroyed in themselves all human feeling,
all notion of good and evil –
are plotting to conquer Britain,
then the whole planet, and then other planets, until they have brought
the universe under their control.
_
( George Orwell 1945, om 'That Hideous Strength' )
[ Slettet bruker ] som svar til Ajiniakra :
17:42, 14. juli 2018 Diskusjon: Leseforslag til Dystpoisk lesesirkel
Hin gruelige borg får anerkjennelse som håndverksmessig dystopi
bl.a. hos våre internasjonale venner
(mye stilig anmelderkunst der!)
og av Wikipediet .
_
Står fint selvstendig, men katalogisert toppunkt i en trilogi.
Innsikt i engelsk-eksentriske universitetsmiljøer og litt
old/ middelalderhistorie får en med, om en manglet det før.
Grueligheten i grove trekk ble sammendratt her >
Skal dertil la seg gjøre å lete etter fulltekst på web .
_
George Orwells omtale av hin gruelige borg kan interessere,
skrevet i utgivelsesåret - kan leses her >
men partiet som iverksatte den gruelige plan var nok ikke
presis 'the scientists' -
snarere pseudo-vitenskapelig kynisme, dels i 'magi'-skikkelse.
Det litt provinsielle universitetsmiljøet ble til prestisjefylt
karrieretrapp for de (selv)viktige småkynikerne som ville
bli visjonære samfunns-omhamrere, uten å skjønne for mange bær..
_
Engelsk tekst finnes i to utgaver, der den tidligste var endel
nedkortet :
"I noticed they were vastly different in size and noticed
textual differences.
Turns out one is the Pan abridged edition, first published 1955 -
252 pages. The other is the "First Macmillan Paperbacks Edition 1965" -
382 pages."
De kan ha nesten eksakt samme omslagsbilde, men sjekk sidetall..
En av mange frivillige omtaler >
[ Slettet bruker ] som svar til Eivind Vaksvik :
11:33, 13. juli 2018 Diskusjon: Eivind Vaksvik siterer Norske tilstander bak frontlinjen i Norges tøffeste politidistrikt av Ståle Økland av Ståle Økland
Men forskningen dikterer jo dessverre at vi er ingenting - -
akkurat som vi fryktet
Sist sett
