Bokelskere.no

"For Paulus var det selvsagt at forsamlingene måtte stå fritt
overfor Romerstaten:
Det har alltid vært stor skade å være bundet til en hedensk
eller halvhedensk statsledelse."

/

De urkristne forsamlingene var også friforsamlinger i den
betydning at de ikke sto i noen underordnet eller sideordnet
stilling til øvrigheten eller staten.

For dem gjaldt en klar grense mellom forsamlingen og 'verden',
de visste at romerkeisernes velde og Kristi rike var to
helt atskilte størrelser.

Noen sammenblanding mellom verdensstaten og Guds 'ecclesia'
[utvalgte forsamling, ]
kunne de første kristne aldri tenke seg.

Religiøst sett var de spredte forsamlingene faste punkter i
romerriket, for evangeliet om den korsfestede og oppstandne.
De kristne bekjente seg som gjester og fremmede på jorden.
Sitt borgerskap (politevma) hadde de i den andre, øvre verden.

For Paulus var det selvsagt at forsamlingene måtte stå fritt
overfor Romerstaten.
Det har alltid vært stor skade å være bundet til en hedensk
eller halvhedensk statsledelse. Ikke minst i den senere tid
har dette stått klart for alle våkne betraktere.

Gjennom tidene har mange kristne innsett dette og til og med
handlet deretter - en sak som vil få sin belysning helt fram
til våre dager.

Innen forsamlingen på hvert sted fantes ulike tjenester, dels
eldste ('presbyterer') og forstandere ('episkoper', tilsynsmenn)
dels også diakoner til å ta seg av praktiske tjenesteoppgaver.
(1)
Eldste og episkoper var det flere av i hver forsamling, de
utgjorde den ledende krets. Iblant tales det også om hyrder og
lærere, uten at man kan trekke klar grense mellom disse grupper
og de andre ledere.

Noen 'kirkelig sentralledelse' ['överstyrelse'] fantes klart ikke,
slik det senere ble gjennom opprettelsen av pavedømmet og bispe-
embetet.
Også i dette var de kristne forsamlingene friforsamlinger, der et
sterkt åndelig fellessskap bestod mellom dem.

Den lokale minoritetskretsen av kristne f.eks. i Jerusalem,
Antiokia, Efesos og Korint sto ikke isolert, for alle fant sin
samhørighet i Jesus Kristus.
På troens språk var de betegnet som Kristi legeme, uttrykket for
den kristne flokkens universelle karakter:
Guds 'ekklesia' hadde karakter av et samfunn tversover alle
nasjons- og folkegrenser, slik det særlig sterkt går frem av
Paulus-brevene.

Ennå til langt inn i det 2. århundre forble denne ordningen
gjeldende innen de kristne stedlige forsamlingene.
Forstanderne og de eldste (episkoper og presbytere) - se Fil.1:1
og Apg.20:28 - utgjorde en lederkrets, noen klar grense mellom
de to tjenestene var det ikke.

Noen antydning om at disse eldste eller episkoper i steds-
forsamlingen skulle ha inntatt noen sakral stilling i likhet med
kultprester og mystagoger, som innen jødedommen og de hedenske
religionene, finnes ikke.
At de var autoriteter i trosspørsmål er naturlig, likeså at de
hadde ansvar for dåpshandlingene og nattverdsfeiringen.
Men dette var et ordningsspørsmål innen forsamlingene.

Tilsynsmennene hadde ikke noen betegnelser eller titler som
ellers var tillagt kultprester. Heller ikke fantes det noe
alter eller noen tempeltjeneste på denne tid.

Særskilte kirkebygninger kom først til i begynnelsen av 3. århundre,
og altere begynte å bli innsatt på samme tid.
Et belysende vitnesbyrd om forholdene gis i et apologetisk skrift,
som kan ha vært forfattet på denne tid i Rom:
Den hedenske opponenten hadde spurt hvorfor de kristne ikke hadde
noen altere og templer. Den kristne skribenten svarer at selv om
de ikke brukte templer eller altere, skjuler de ikke hvem de tilber.
"Er det ikke bedre å bygge Ham et tempel i vår sjel, å hellige et
sted for Ham i vårt hjerte?"

"Øvrighetens forfølgelser drev de kristne til en stadig mer kritisk
holdning mot staten"

Følger en den kristne misjonens fremgang i etter-apostolisk tid,
år 90 til 180, finner en at de opprinnelige trekk lenge er bevart.
Nye forsamlinger ble dannet og de gamle gikk frem i medlemstall,
men de beholdt sin frie stilling.
Veien var forkynnelse, undervisning, omvendelse, tro og dåp.

Alle samtidige kilder stemmer overens, det fantes ikke noen annen
måte å bli tilknyttet en kristen forsamling.

Under hele 100-tallet og videre mer enn et århundre var de kristne
forsamlingene eksklusive minoritetskretser i hedenske eller jødiske
omgivelser. De var friforsamlinger i den forstand at tilslutningen
var frivillig, og at klar avstand til staten naturligvis gjaldt.

Øvrighetens forfølgelser drev de kristne til en stadig mer kritisk
holdning mot staten.

Heller ikke i denne periode til slutten av 100-tallet fantes noen
'sentral kirkelig myndighet', lokalforsamlingene tok selv ansvar
for sine innbyrdes tilknytninger.
Som i Paulus' tid, ble brev stilet til selve forsamlingen på stedet,
ikke til noen biskop eller forstander. ...

I et apologetisk skrift .. sammenlignes de kristne forsamlingene med
øyer som tilbyr fartøyene beskyttelse. Gud hadde gitt verden, som
var herjet av stormer på grunn av synden, sikre samlingsplasser.
De som vil bli reddet må flykte til disse.
Her blir særarten og det eksklusive sterkt betont.
Det var ikke noe spørsmål om kirker som skulle omfatte en hel
befolkning, bare minoritetskretser av kristne individer.

Den omhyggelige forberedelsen til dåpen, katekumen-undervisningen
vitner også om dette. Hvor store krav som ble stilt til medlemmene
i de kristne forsamlingene, fremgår av flere skrifter fra perioden.
...

Ennå ved midten av 100-tallet hadde omkringreisende "profeter,
evangelister og lærere" stor innflytelse i den ekspanderende kristne
misjonen. Disse forkynnerne var ikke bundet til bestemt tjeneste,
men besøkte forsamlingene og ble ofte mottatt med stor respekt og
lyttende oppmerksomhet, for de var ansett å være utrustet med særlige
Åndens nådegaver. .. Noe fast obligatorisk ritual var ennå ikke
blitt gjeldende ved nattverdsfeiringene.

_

-(1): Ordene presbyter, episkop og diakon er greske ord fra
Nytestamentets grunntekst og betyr eldste, tilsynsmann og tjener.

/ / / /

[
Kommentar: i sitatene er tilbakestilt en unødig gloseendring av
norsk oversetter, som stadig skriver 'menighet' der oppr. svensk
utgave har 'församling' :

Den luther dansknorske glosen 'menighet' er født med en usaklig
betoning av nettopp slik lam underkastelse under statens overhøyhet
i 'folkebokføring og kirkesaker',
som denne bokens hele emne,

"Den kristna FRIförsamlingen genom tiderna" ville belyse

ved de ellers så bortsorterte og røklagte, eller 'forkjetrede'
reformasjonsbevegelsene på apostlenes gamle grunn,
gjennom alle ellers kjente historiens tider og epoker.

Denne lomme-ordkrigen daterer seg til King James I.s tid, eller
verre:

Den av embete ivrig monopolkirkelige kong J er lansert som en
fornyer av engelsk Bibel -
men 'kongens Versjon' er rent loddrett avskrift av den hedrede
' Geneva Bible '
men påført et sett nøye påbudte, tendensiøse gloseforvanskninger
slik den monopolistiske MONark fant politisk påkrevet -

kongens rike skulle ikke ha noe dissidens eller noen kirkelige
stridigheter/ valgbare nyanser - -

Geneva-utgaven var inndratt, med sine utførlige pastorale/
teologiske kommentarer i forkant av hvert kapitel,
utillatelig samizdat...

trosfrihet fører bare til ubehagelig temperatur rundt de
kongelige ører.

Debatten startet i Joh.evangelium fra kap.18 v.33 :
et hett maktpolitisk møte mellom Keiser og Galiléer .
]
_

( utgitt norsk fulltekst )
_

Og da han så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem,
for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde.

(Matteus 9:36)

..ser jo ut som det rene vanvidd.. men det er bare så
at djevelen er ekspert på å få sannheten til å se ut
som vanvidd.
Og vanviddet som sannhet.

..Skriveriene og fantasiene er i seg selv umiskjennelige
tegn i tiden, og en målrettet manøver fra de åndsmakter
som nå behersker den nyhedenske verden.

( / / )

Koch ramser opp en rekke symptomer på sterk demonisk
belastning eller rett ut besettelse, som arter seg
temmelig likt fra tilfelle til tilfelle.
Det er iøyenfallende at hvert enkelt av disse symptomene
er karakteristiske trekk for vårt avkristnede samfunn
som helhet.

Det dreier seg i første rekke om motviljen mot, eller den
regulære skrekken - for alt med bibelsk kristendom å gjøre,
særlig da de irrasjonelle blokkeringene som oppstår overfor
bibellesning og bønn.
I tillegg kommer hangen til banning og blasfemi,
seksuelle utskeielser og perversjoner, henfallenhet til
alkohol og rusmidler, samt tilbøyelighetene til raseri-
anfall og voldshandlinger.
Mørkemaktenes infiltrasjon i den etterkristne verden har
veritabelt karakter av en besettelse.

I Det nye testamente har det alltid stått at det skulle
komme en slik fase i historien; i de siste dagene for
denne verden (verdensorden), på terskelen til Kristi
gjenkomst.
Også andre tegn i tiden taler høyt om at den nåværende
tidsalder er inne i sin siste, akutte krise.
Dette spesifiserte Jesus særlig i sin eskatologiske tale
på Oljeberget, samt alle Bibelens profetier.
..at Israel skal gjenoppstå som nasjon ... og evangeliet
skal forkynnes over hele jorden ved hjelp av moderne
kommunikasjonsmidler.
Men bak tallrike konkrete forutsigelser, ligger den ene
og samme grunnprofetien: en veritabel storm av demoner i
hele verden, djevelen som raser fordi han ser at hans
fullendte nederlag nærmer seg, en forførelsens og
frafallets tid .. der løgnen og kjærlighetsløsheten
(synden) seirer over alt.
At disse forutsigelsene er spesielt aktuelle i den tiden
som betegnes den nyere og den nyeste tid, skal man ha
stor fantasi for å være i stand til å overse.

"Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det
komme vanskelige tider," skriver Paulus til Timoteus. ..
"For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære,
skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldrene,
utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig
kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme,
uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende,
oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.
De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft."
(2 Tim 3:1..5)

Leselenke her, nb.no >

Det store vitenskapelige tidsskriftet Science rapporterer at DNA
analyser nå kan fastslå at hele jordens befolkning nedstammer fra
en eneste kvinne som levde for 6000 år siden,
men tidsskriftet tilføyer umiddelbart:
"Det er ingen som kan tenke seg at det er tilfelle."

(Science vol279, 2 januar 1998 s.29 'Calibrating the Mitochondrial
Clock')
-jo, vi er faktisk fortsatt noen som kan tenke oss det som står i
Bibelen om skapelsen for 6000 år siden, og om Adam som "kalte sin
hustru Eva [Liv] fordi hun er mor til alle som lever". (1.Mos) (..)

Så lenge det lykkes utviklingslæren å fremstå som vitenskapelig
sannhet, er det vanskelig å oppdage katastrofen: Læren er solid
fundert i vitenskapens overtro. Mangler forståelsen for at
utviklingslæren er uholdbar i ekte vitenskapelig forstand, er det
vanskelig å se realiteten i øynene: Hvis man tror at den er et
ekte vitenskapelig resultat, må man få den til å virke verdifull ..
Det er ikke annerledes for kristne, så lenge de tror at utviklings-
læren er 'vitenskapelig bevist', vil de knapt akseptere det
historiske faktum at framveksten av denne læren har vært en hoved-
årsak til kristendommens tilsvarende tilbakegang.

De prøver å komme fram til ett eller annet som er forenlig med den,
som spekulasjoner om en "teistisk evolusjon" etter følgende melodi:
"Det kan jo hende at evolusjonen er Guds måte å skape.." ..
og de nekter å se de horrible konsekvensene det har å forestille
seg at Gud skapte på den måten det skal ha foregått ifølge Lyell
og Darwin:
Millioner år med rive, slite og flå til døde, med blod, skrik og pine
uten ende.

.."ekte" evolusjonister kan tillate seg et forsiktig smil når kristne
vil prøve å redde noe av Bibelens anseelse på evolusjonismens
betingelser.
Darwin var selv, i alle fall i begynnelsen, ingen 'ekte' evolusjonist,
han var heller et eksempel på den teistiske utgaven:

"Det mest opphøyde vi kan oppfatte, de høyeste dyr, framstår fra
naturens kamp, hunger og død. Det er en storhet i dette synet på livet
at det med sine forskjellige krefter, opprinnelig er blitt til av
noen få eller en enkelt form for innånding.
Og mens denne vår klode har snurret rundt etter tyngdekraftens lov,
har utallige meget vakre og vidunderlige former utvilket seg fra en
enkelt begynnelse, og den utvikles fremdeles." (Darwin ..)

Det tydeligste tilløpet til å sette utviklingslæren ut i praktisk
politikk, er foreløpig Nietsche og Hitlers "leende løver" (Nietsches
ideal om Overmennesket). Det hjelper ikke at noen hevder at rasisme er
en misforståelse og misbruk av darwinismen:
Darwin selv luftet i The Descent of Man sin tro på at afrikanere
(negre) var nærmere i slekt med apene enn de hvite, og luftet også sin
overbevisning om at "de siviliserte menneskeraser nesten med sikkerhet
vil komme til å utrydde og komme i stedet for verdens ville raser".

Hans berømte disippel Thomas Huxley fant ut at "ikke et eneste fornuftig
menneske som er fortrolig med kjensgjerningene, tror at negeren er
jevnbyrdig med den hvite mann".

Men det er langt fra bare nazismen som har prøvd å virkeliggjøre den
"sosiale darwinismen".
Giftplanten spirte ikke først i Tyskland med nazismen: H Carringtons
Psykiske fenomener i krigen, i overs. København 1920 siterer general
Friedrich von Bernhardi, denne var en av de som leverte grunnlaget for
det tyske redselsveldet i første verdenskrig:
"Vi takker Gud for at han har utvalgt vår store og uforlignelige
Keiser og hans folk til å utføre denne store omleggingen. Har ikke
Darwin sagt (og utvilsomt lånt tanken fra våre store tyske professorer)
at bare de dyktigste og best egnede kan leve?
Og er ikke tyskerne de dyktigste på alle områder?
Derfor skal tyskerne si: La bare åtslene dø! Bare tyskerne er edle! ..
Når vi har ydmyket våre fiender og tatt deres land, så la bare en eneste
av landets beboere - enten han har vært engelsk, fransk, italiensk,
amerikansk eller av en annen lavere rase - våge å heve stemmen til noe
mer enn et sukk! Vi skal knuse ham mot jorden."

Også nazismens frø ble i realiteten sådd på midten av 1800-tallet.

Utviklingslæren har vært det bærende element i alle de antikristelige
bølgene som slår over verden ..
I samme grad som i nazismen, var det også i marxismen-leninismen en
total krig mot gudstro i sin alminnelighet
og kristendommen i særdeleshet.

Det var slett ikke ironisk ment når Darwin skrev til Marx som hadde
sendt ham et eksemplar av Das Kapital : "Selv om våre studier har
vært forskjellige, tror jeg at vi begge har et alvorlig ønske om å øke
vår viten, og dette vil uten tvil i det lange løp bidra til menneske-
hetens lykke."
Men ironien kunne ikke ha vært krassere i betraktning av de mange
millioner på millioner av lik som kom til å flyte i kjølvannet av
den røde verdenskommunismen.

/

Leselink til faks-utgave >

Odd Sæbø om utviklingstankenes utvikling >

Hva gjør denne Poul Hoffmann ellers? >

_

Det mest rystende ord i historien om Syndfloden er uden tvivl dette:

Da angrede Herren, at han havde gjort menneskene

Hørte vi rigtigt?
Er Gud da ikke alvidende, så at han måtte kunde forudse den slags
brølere ved skabelsen, er han ikke mægtig nok til at forhindre dem?
Kan en Gud, der er nødt til at tilbagekalde, revidere og stille om,
længere være en Gud? Kompromitterer han ikke sin formentlige
guddommelighed? Eller bedre udtrykt, gør sådanne menneskelige,
ja, altfor menneskelige træk i gudsbilledet det ikke pinlig klart,
at det netop ikke kan hidrøre fra "åbenbaring", men at det her er
menneskelig digtning, der råder? I den digtning maler vi mennesker
billedet av Gud med os selv som model og projicerer dette portræt
af det lunefulde, usikre, fejlende og sig selv korrigerende menneske
op på Himlen? "Thi Gud er ikke et menneske, at han skulle angre!"

Derfor ville jeg gerne straks sætte en tese op mod dette, ligeså
beslutsomt: Det, som et øjeblik kan forekomme os at være
indskrænkethed, altfor uguddommeligt ved Gud, det er i virkeligheden
selve hans hjertes hemmelighed. Hvis vi ikke lærer at forstå det,
vil det som er revolutionerende nyt i evangeliet, blive ved at være
lukket for os, og vi hører ikke en eneste tone.

Først må vi derfor få klaring på ordet om Guds angren.
Af skabelseshistorien hører vi at Gud gav mennesket noget, der hedder
'frihed'. Han udmærkede os fremfor hvalerne, fuglene og elefanterne.
Ingen av dem kan jo bestemme sig for, om de vil være hvaler, fugle
eller elefanter. Men den chance er givet mennesket, og den byrde
lagt på det, selv at måtte afgøre, om han vil være menneske eller
u-menneske -- om han vil realisere sin bestemmelse eller tværtom
sabotere den.
Gud ønsket ikke, at mennesket skal være som en marionet, en ledde-
dukke som pinlig nøjaktig og fuldstændig mekanisk reagerer på hans
fingres mindste vink. Gud ønsker derimod, at han skal være som et
levende menneske, der har evnen til at give ham sit hjerte, men
også formår at rejse sig imod ham som rebel og som Prometheus kaste
sine ophævelser for fødderne av ham.
Det er altså bagsiden af, at Gud er nådig nok og stor nok til at
række mennesket frihedens gave. Nu tager han med i købet, at dette
menneske også anvender friheden mod ham og altså tager beslutningen
at gå imod ham.

Mon vi kan overse rækkevidden af det? Hvis det næmlig er sådan, da
er de forskellige menneskelige verdensanskuelser, alt overtroisk
tøjeri som vårt hjerte frembringer, endda til ateisme, kristendoms-
fjendskab og nihilisme, muligheder, som Gud selv har stillet til
rådighed. Da har Gud givet mig friheden til virkelig at sige mig
løs fra ham og drage bort til det fremmede land - ligesom faderen
i lignelsen om den fortabte søn gør det (Lukas 15).

Sådan er det jo også ellers i livet: Hvis jeg indrømmer et andet
menneske - mit barn eller min underordnede -- bestemte friheder,
hvis jeg giver en medarbeider prokura, ret til at træffe bestemte
afgørelser, så har jeg i tilsvarende grad begrænset min egen frihed.
Jeg gør mig jo afhængig af, hvad den anden tager sig til med sin
frihed.
Her begynder i grunden Guds lidelse, som når sit højdepunkt på
Golgatha. Gud lider under konsekvenserne af sin egen godhed, han
lider under det som menneskerne gør med hans gaver.
Det er hemmeligheden om den lidende Gud, som står bag alle kristne
vidnesbyrd.

Det kommer jeg altid til at tænke på, når jeg hører spørgsmålet:
Hvordan kan Gud tillade --?
Endnu lyder det i mit øre, hvordan det spørgsmål under bombekrigen
ofte blev stillet mig i dyb bedrøvelse, eller også tidt frækt og
hånende. Et flammehav buldrede over byen. Mennesker løb som levende
fakler over gaden. Børnene kvaltes i kældrene. Flygtningeskibet
'Gustloff' sank med tusinder om bord. Dresden gik under i gru og
dødsangst. Hele tiden kom stensikkert dette spørgsmål: Hvordan kan
Gud tillade det?

Har vi mon nogen sinde overvejet, at alle den slags heksesabbater
var og er udtryksformer for, hvordan mennesket mishandler frihedens
gave --
og det vil de atomkatastrofer som muligvis kommer, også være.

Har vi tænkt over, at det hele er fuldmagter, der blev misbrugt?
Det er faderens kapital, som blev sat over styr -- intet andet end
Guds gave, der blev vanæret. ..

"Hvorfor giver Gud tyrannerne og menneskehedens store plageånder
frit spil -- hvorfor slår han dem ikke ihjel?"
Men, som kriminalforfatterinden Dorothy Sayers siger, det ville
egentlig være et temmelig fjærntliggende spørgsmål:
Hvorfor, kære frue, har han ikke slået Dem med stumhed og ånds-
svaghed, inden De i forgårs fik sat denne ubegrundede, uvenlige
bagtalelse i cirkulation? Hvorfor lod han ikke Deres hånd rådne
bort, min herre, før De lagde navn til dette lille, snavsede
bedrag? .. Er Deres og mine misgerninger monstro mindre hæslige,
fordi vor mulighed for at skade er mindre iøjnefaldende ?

. . .

_

_

('Menneskelivets Mening' av H.Thielicke,
Jespersen og Pios forlag, København 1968
etter 'Wie de Welt begann')

"Verden er en evig karikatur af hvad den burde være"