Ensomhet finnes ikke. Du kan alltid snakke med Gud. Presten ser inntrengende på Adam. "Jeg vet at du ikke tror på Gud. Det er heller ikke viktig for meg. Når tankene dine plager deg, prøv å bytte ut ordet jeg med du. Snakk til noen også når det ikke er noen der. Henvendelsen skaper helt av seg selv en som hører etter."
Ingen jagerfly, ingen boots on the ground, ingen fremmede styrker, ingen slagord om demokrati, ingen regjering i en fjern hovedstad som de aldri har vært i, kan gi dem hverdagen tilbake når de først har mistet den.
Jeg er veldig enig i det du skriver. Carsten Jensen kan mye om krig og han kan mye om Afghanistan og hva krigen gjør med alle som er rammet av den. I tillegg mener jeg at han skriver veldig godt og har svært god innsikt i menneskesinnet. Men han skulle begrenset seg, den er for lang, det er for mye av det samme og det blir nesten kjedelig etter hvert. Dessverre.
La meg legge til prologen i boka som gjorde sterkt inntrykk på meg:
Jeg går mellom fylte og tomme graver. Hvem kontrollerer innholdet i kistene? Hvem sjekker inskripsjonene på gravsteinene? Hvem var de da de levde? Hvem er de når de dør?
Jeg tenkte vel mest på at hun benektet at det fantes et politisk budskap i "The Good Terrorist." Boken fant jeg til slutt i kjelleren. Det ser ikke ut til at jeg har lest den, jeg får se, den frister ikke akkurat nå.
Det har ikke vært særlig stuerent å ha kommunistiske sympatier opp igjennom historien, spesielt ikke hvis du hadde en kjendisstatus og befant deg i USA eller et annet vestlig land.
Kanskje jeg tenker litt enkelt, men jeg ser på mye av dette som reaksjoner på de sterke kapitalistiske kreftene som spredte seg rundt i verden etter den andre verdenskrigen. I kjølvannet fulgte ofte arbeidsløshet og fattigdom for de som hadde minst fra før av.
Som mange før henne, har nok Doris Lessing hatt behov for å tone ned sitt tidligere politistiske engasjement. Men at det har influert bøkene hennes er jeg lite i tvil om.
Når jeg leste Det femte barnet, så visste jeg ikke helt hva slags bok det var, kanskje jeg finner den frem igjen i lys av diskusjonene her inne.
The Good Terrorist husker jeg nå når du nevnte den at jeg leste rett etter at den kom ut, men jeg husker dessverre ingenting fra den. Ikke finner jeg den i bokhyllene heller.
Vi tror kanskje at afghanere kommer lett over andres død, fordi det er så mye av den. Det gjør de ikke. Den setter seg i ansiktene deres.
We did not ask for this room or this music.
We were invited in.
Therefore, because the dark surrounds us,
let us turn our faces to the light.
Let us endure hardships to be grateful for plenty.
We have been given pain to be astounded by joy.
We have been given life to deny death.
We did not ask for this room or this music.
But because we are here, let us dance.
Stemmen er full av forakt. Jeg kan ikke se ansiktet hennes. Det er som om det er burkaen som snakker til meg, og den representerer en avgrunn jeg aldri vil kunne krysse.
I siste avsnittet i denne anmeldelsen opprinnelig trykket i The New York Times, gir Doris Lessing noen av sine tanker om The Good Terrorist. Det er nok ikke denne du er ute etter, men hun sier blant annet i klartekst at boken ikke er politisk.
Det femte barnet leste jeg for fem år siden kort tid etter at jeg hadde lest Sommeren før mørket og Det synger i gresset. Førstnevnte falt ikke i smak, husker ikke så mye annet enn at jeg synes den var teit.
Minene dreper fremdeles, som om fortiden alltid er klar til å ta hevn over dem som ignorerer den.
Dette var en god bok å lese etter MaddAddam-trilogien. Den handler om miljøvern og hva vi er på vei til å gjøre med jorden vår. Men den handler aller mest om hva vi som mennesker er villig til å gjøre for å enten være med på en revolusjon, eller stå imot styret i landet. Jeg falt for karakterene og håpløsheten som er som en undertone i boken. Norge blir stående som en korreks til resten av verden og av og til tror jeg vi har et slikt oppblåst bilde av hvor mye bedre vi er. Dette er en bok som anbefales de som leter etter dystopier, bøker om miljøvern og gode karakterbeskrivelser.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Som i Svarte som ravnen er dette en mordhistorie hvor løsningen først og fremst kommer gjennom å snakke med mennesker. Perez ringer sakte men sikkert inn hvem morderen må være. De må sendes avgårde noen DNA prøver, men løsningen kommer før de har fått svar på dem. Jeg liker virkelig godt disse bøkene og er allerede i gang med den tredje.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
En ung jente blir drept og saken settes raskt i sammenheng med en forsvinning for flere år siden. Den gangen ble den gamle mannen Magnus Tait mistenkt, men ikke siktet siden de ikke kunne bevise noe. Det er Fran Hunter som finner liket, hun blir etterhvert en betydningsfull person i bøkene.
Perez og Taylor intervjuer folk i flere omganger og det er denne type etterforskning det satses på i bøkene. Siden historiene er oppdaterte og moderne må det satses på blodprøver og DNA i tillegg. Men det er først og fremst pratingen som fører frem til morderen.
Dette gjør Svart som ravnen ganske stille og rolig. Det er ikke mye action, men boken er likevel svært spennende.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
I de beste sirkler er hyggelig, varm og spennende. Den legger stor vekt på personbeskrivelser og det er noen av karakterene som henger igjen hos en på grunn av beskrivelsen. Det skjer mord, men som Agatha Christie legger mennesker seg fint ned og dør, man hører ikke noe om blod eller får beskrevet mordhandlingen. Det gjør Kjølners krim mye mer tilgjengelig for dem som ikke leser krim til daglig.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Dette er en fin politi-krim, der livet må balanseres med arbeidet selv om man er typen som blir litt besatt av å finne løsninger. En fin og spennende krim.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg elsker virkelig denne trilogien og ofte er det vanskeligst å skrive om bøker som virkelig får bety noe for en. Ordene blir for små og fattige og en kan bare hinte om hva de får bety for en. Men en viktig ting er at dette er bøker også for de som til vanlig ikke leser science fiction. Som sagt inneholder de ikke hverken romskip eller utenomjordiske eller overnaturlige karakterer. Men handler om en fremtid der mennesket aldri lærte å ta vare på jorden de lever på. I alle fall ikke før det er for sent. Genmodifiseringen kan synes ekstrem, men i et etterord til bøkene skriver forfatteren at alle de tingene hun har skrevet om gener allerede finnes. Hun har rådført seg med biologer og forskere, og vi kan de grusomme og utrolige tingene hun beskriver. De er bare ikke «satt ut i livet» men befinner seg i laboratorier rundt om i verden. Vi har heldigvis lover som beskytter oss for det meste av genmanipulering. Men en dag kan det være at de rikt medisinselskapene, eller biologiske universitetene får lov til å prøve ut det de kan. Vi har ingen garantier. På det grunnlaget handler bøkene om en mulig fremtid, om enn om en meget skremmende fremtid.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg elsker virkelig denne trilogien og ofte er det vanskeligst å skrive om bøker som virkelig får bety noe for en. Ordene blir for små og fattige og en kan bare hinte om hva de får bety for en. Men en viktig ting er at dette er bøker også for de som til vanlig ikke leser science fiction. Som sagt inneholder de ikke hverken romskip eller utenomjordiske eller overnaturlige karakterer. Men handler om en fremtid der mennesket aldri lærte å ta vare på jorden de lever på. I alle fall ikke før det er for sent. Genmodifiseringen kan synes ekstrem, men i et etterord til bøkene skriver forfatteren at alle de tingene hun har skrevet om gener allerede finnes. Hun har rådført seg med biologer og forskere, og vi kan de grusomme og utrolige tingene hun beskriver. De er bare ikke «satt ut i livet» men befinner seg i laboratorier rundt om i verden. Vi har heldigvis lover som beskytter oss for det meste av genmanipulering. Men en dag kan det være at de rikt medisinselskapene, eller biologiske universitetene får lov til å prøve ut det de kan. Vi har ingen garantier. På det grunnlaget handler bøkene om en mulig fremtid, om enn om en meget skremmende fremtid.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg elsker virkelig denne trilogien og ofte er det vanskeligst å skrive om bøker som virkelig får bety noe for en. Ordene blir for små og fattige og en kan bare hinte om hva de får bety for en. Men en viktig ting er at dette er bøker også for de som til vanlig ikke leser science fiction. Som sagt inneholder de ikke hverken romskip eller utenomjordiske eller overnaturlige karakterer. Men handler om en fremtid der mennesket aldri lærte å ta vare på jorden de lever på. I alle fall ikke før det er for sent. Genmodifiseringen kan synes ekstrem, men i et etterord til bøkene skriver forfatteren at alle de tingene hun har skrevet om gener allerede finnes. Hun har rådført seg med biologer og forskere, og vi kan de grusomme og utrolige tingene hun beskriver. De er bare ikke «satt ut i livet» men befinner seg i laboratorier rundt om i verden. Vi har heldigvis lover som beskytter oss for det meste av genmanipulering. Men en dag kan det være at de rikt medisinselskapene, eller biologiske universitetene får lov til å prøve ut det de kan. Vi har ingen garantier. På det grunnlaget handler bøkene om en mulig fremtid, om enn om en meget skremmende fremtid.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Kan det være Veien til et jeg av Margaret Asgaard?
Hjertelig takk for anbefalingen av "The Shock Doctrine" av Naomi Klein. Noe ante jeg, men mye var rett og slett sjokkerende og vanskelig å fordøye.