Bokelskere.no

Circe er en fantasyroman skrevet av amerikanske Madeline Miller. Den forteller historien om den greske gudinnen Kirke, på en ny og moderne måte. Den originale historien finner vi hos Homer. Der er Kirke gudinnen Odyssevs ble hos i ett år og som sa han måtte binde seg selv til masten da han skulle forbi sirenene. Kirke er datter av guden Helios (solen) og nymfen Perse, det vil si at hun er en av titanene.
Det var utrolig morsom å lese denne boken. I tillegg til Kirkes historie får vi blant annet høre om monsteret Scylla, Minotauren, Zevs og Athene. De fleste historiene var kjente for meg og det var gøy å slå opp Kirkes historie underveis og se at til og med små detaljer stemmer med Homer. Det er ikke så lenge siden jeg leste om Jason og argonautene for eksempel, eller for den saks skyld om Oddyssevs familie Penolope og Telemakhos som kommer og bor hos Kirke etter Odyssevs er død.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Mye skrik og lite ull

Etter min mening var dette bortkasta tid. Et rotete og kjedelig plott som ikke henger ordentlig sammen. Alt for mange en-dimensjonale og uinteressante karakterer. Når jeg heller ikke likte tonen, humoren og språket til Daniel Cole ble denne oppskrytte boka en stor skuffelse. Leste den ferdig kun av prinsipp.

The yellow wallpaper er en typisk gotisk grøsserhistorie. Den begynner lys og forsiktig, men flere og flere detaljer som gjør deg urolig, finner veien inn i historien. Ekteparet John og jeg-personen skal leie et stort, vakkert, og gammelt hus i tre måneder. De har med seg Johns søster Jennie og en baby. John er lege og ofte borte for å ta seg av pasienter mens Jennie tar seg av babyen og alt husarbeidet. John har bestemt at jeg-personen ikke får jobbe, heller ikke skrive, slik at hun kan få tilbake styrken sin. Derfor skriver hun denne historien i hemmelighet.

Hun forteller at John har gitt henne diagnosen: «temporary nervous depression – a slight hysterical tendency.» Dette var en ganske vanlig diagnose å gi kvinner i Viktoriatiden. Kuren var å «ikke gjøre noe», en kur som nok gjør en person med en slik diagnose bare verre. Det er ikke godt å si hva jeg-personen egentlig feiler. Men en ser etterhvert tydelige tegn på en psykisk lidelse, muligvis har hun fødselsdepresjon, siden de har med seg en baby. (Jeg har lest litt om forfatteren og hun led selv av fødselsdepresjon). Hun skriver at John sier det ikke er noen grunn til at hun skal være syk og at han da friskmelder henne.

Jeg falt virkelig for boken og ga den full skåre på Goodreads. Jeg elsker mystikken og de små skumle hintene i boken. Kontrasten mellom jeg-personens historie og hintene hun gir oss skaper en spenning som jeg liker bedre enn direkte skumle bøker. (Selv om jeg liker dem og). Samtidig er det en feministisk tone i boken . fordi hun skriver om hvordan John bestemmer hva hun skal gjøre og ikke gjøre hele dagen og hennes opposisjon og kamp for å kunne bestemme selv.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Godt resonnement.

Tidsaspektet gjorde meg veldig forvirra også, men det bidro til at jeg ble mer nysgjerrig, og det var ikke før etter at jeg ble ferdig med boka og hadde reflektert litt at jeg skjønte opplegget. Så helt enig i det du skriver i det siste avsnittet ditt.

Lurer på det samme som deg. På slutten av boka skjer det noe helt spesielt ute på havet, har noen tanker om at tittelen har noe med følgende av denne hendelsen. Alt etter havet.

Hvilken sjanger ville du gitt romanen hvis du var forfatteren eller forlaget?

Jeg har ikke lest så mange romaner i denne sjangeren, men i følge definisjonen til Store Norske Leksikon(snl.no), så innfrir forfatteren:

"Dystopi er et oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, en skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket, for eksempel i form av diktatur, kriminalitet eller miljøsammenbrudd. Dystopier brukes ofte i samfunnskritisk litteratur og film, både for å advare mot en mulig samfunnsutvikling og som satire over eksisterende trekk."

Desember er ikke måneden jeg greier å legge bånd på meg når det gjelder noenting, så da jeg fant boka på bibliotekets e-bokutlån, var den slukt i løpet av et drøyt døgn. Jeg ble altfor nysgjerrig. Men for ikke å gå glipp av alle detaljene har begynt å lese den på nytt. Imponert over språket og det underfundige og engasjerende plottet. Likte også slutten, som er viktig for meg.

Tittelen er veldig god, og det er ikke så viktig for meg lenger å finne et norsk ord for warlight. Heldigvis fant jeg til slutt det uttrykket jeg var på jakt etter.

Veldig godt forslag, men det er ikke ordet stridslys jeg er på jakt etter.

Jeg skjønte at "warlight" ikke har en direkte norsk oversettelse, men mener at det ordet sikter seg mot, har et norsk uttrykk/mening, hvis jeg bare greier å huske det eller finner ut av det. Hadde jeg hatt min mor her, kunne hun svart meg.

Jeg lastet ned tre novellesamlinger av Alice Munro for noen år siden og ble kjempeskuffa. Kanskje var forventningene skrudd opp i taket som de av og til kan være her inne på bokelskere, men de novellene jeg leste ga meg lite. Kanskje er ikke noveller noe for meg, tanken har slått meg.

Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den hele tiden.

"Gjennom natten" av Stig Sæterbakken.

Forfatternavnet virket kjent uten at jeg greide å plassere han. Videre søk ledet meg til "Den engelske pasienten." Booker-pris og en rekke Oscarpriser, blant annet beste film i 1996. Filmen så jeg en gang for lenge siden og fant dvd'en frem igjen, kanskje burde jeg heller lest boka. Jeg har så mange uleste bøker at jeg er redd jeg ikke rekker over alle.

"Warlight" lasta jeg ned en prøve på iTunes, likte virkelig det jeg leste. Forsøkte å finne et norsk uttrykk for "warlight", men har ikke greid å hente det frem fra hjernebarken, eller fra nettet, sikker på at de hadde et uttrykk for når blendingsgardinene måtte ned/var nede. Forslag?

Akkurat den satt jeg og tenkte på i formiddag.

Det er samme forfatter. God natt til deg også.

Jeg avsluttet nylig den danske Carsten Jensens roman "Den første sten" (assossisjoner til Bibelen?). Vi følger en dansk tropp i Afghanistan. Afghanistan, Israel-Palestina, Irak, Syria, i det hele tatt hele Midt-Østen interesserer meg mer og mer for hvert år som går. Det er stadig flere journalister som tør fortelle hva som virkelig foregår bak maktens korridorer. Nøkkelordet er som det har vært i mange tiår; naturressurser, sist ute er Golanhøyden, som ble okkupert av Israel i 1967, den største olje/gass-ressursen i verden på mange tiår. Men Golanhøyden tilhører egentlig Syria.

Lawrence Wright skrev om "innledningen" til katastofen 9/11 i "The Looming Tower", kommer som miniserie, vet ikke hvor, kanskje HBO. Hans nest-siste bok: "The Terror Years - from Al-Qaeda to the Islamic State" har jeg akkurat lastet ned. Gleder meg etter å ha sett han intervjuet av Christiane Amanpour på CNN.

Så har jeg funnet frem "Shantaram" av Gregory David Roberts, en skikkelig murstein av en bok, nettopp begynt å lese, håper den er god.

En god helg alle sammen.

Jeg blir med. Det er mer enn fantastisk at du og den harde kjernen her inne har holdt det gående i over 5 år. Mange er takknemlig for det.

Hvis du virkelig ønsker å slette alle bøkene du lagt inn på en gang, så tror jeg dessverre ikke du har noe annet valg en å slette profilen din.