Løp og kjøp, sier jeg! Jeg storkoste meg med boka! ;-)

Meget gode kjøp! Begge bøker hører blant mine beste leseopplevelser!

Et lite fyrverkeri av en bok!

I boka "Tre aper" følger vi 13 årige Jacob, som vokser opp i en jødisk familie i Göteborg - før, under og etter hans bar mitzva (jødisk konfirmasjon). Alle tilhører de en jødisk menighet hvis antall av rabbier som har kommet og gått, nærmest er endeløs. Hva er galt med denne menigheten som aldri klarer å holde på en rabbi over litt tid?

Med humor og varme skildrer Jacob gode og mindre gode sider ved det jødiske miljøet, og mang en gang lo jeg meg nesten fillete av den barnlige måten han f.eks. beskriver mattradisjonene:

"Alle de eldre i menigheten var fra Øst-Europa. Resten av deres kultur var utryddet av krig og forfølgelse. Bare maten hadde klart seg. De hadde gitt barna sine svenske fornavn for å gli inn, og de hadde kortet ned etternavnene sine til det ugjenkjennelige. Men maten beholdt de. Identiteten sin kunne de godt fire på, men ikke de tørre hønene og de sure grønnsakene. At det etter alle tragediene fortsatt fantes østjødisk kosthold på slutten av 1900-tallet, var en historisk bragd. Det var også et hardt slag mot evolusjonsteorien." (side 39)

Det verste var faren for å bli assimiliert - nærmere bestemt å bli västeråsing:

"Det hadde kommet västeråsinger i min bar mitzva. Det var ved slike anledninger de dukket opp, i femtiårsdager, bryllup, begravelser. Alle familier hadde noen. Fjerne slektninger som var gjennomassimilert og bodde på et eller annet merkelig sted ute på den svenske landsbygda. De hadde tørre håndtrykk, navn som Björn og Ulrika og var enten totalt avholds eller helt alkis.

Et grantre virket kanskje harmløst, men det kunne være den første brikken i en rekke som når den falt, ville skyve en utfor ensomhetens stup og ned i tomhetens dal, forbi taushetens kulde og rotløshetens mørke til man våknet en morgen med hule øyne og Västerås sentrum utenfor vinduet." (Side 25)

Etter hvert blir Jacobs foreldre skilt, og han havner i skuddlinjen mellom fars- og morsslekten som plutselig slutter å snakke sammen. Og når de snakker, snakker de helst om og ikke med hverandre. Med Jacob som ufrivillig tilhører ...

I likhet med de øvrige jødiske barna i Jacobs miljø, går han på kveldsskole for å lære om Israel. Beskrivelsen av hvordan menigheten tolket Sveriges manglende stemmegivning til Israels vinnermelodi i Grand Prix i sin tid, fikk meg til å hikste i latter ...

Selv om det skjer mye trist i denne boka, er det likevel humoren som dominerer. Og når det på smussomslaget reklameres med at "Det här er filmmanuset som Woody Allen aldrig bad Stephan Mendel-Enk att skriva", så ville nok jeg byttet ut Woody Allen med (de jødiske) Coen-brødrene. Humoren i boka er til forveksling lik den jeg fant i den svært så lattervekkende storfilmen deres "A serious man", som kom i 2009. I boka spøkes det over en lav sko med det typisk jødiske, og alt skjer i en elegant språkdrakt som er til å ta av seg hatten for! Jeg elsket denne skjønne lille boka!

Den svenske forfatteren og journalisten Stephan Mendel-Enk debuterte i sin tid med boka "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet" i 2004. "Tre aper" er den første av hans bøker som er oversatt til norsk, og den har virkelig alle ingredienser i seg til å bli en bestselger! Her blir det terningkast fem!

Du kommer IKKE til å angre! På min ønskeliste står for øvrig GUlag-arkipelen av den russiske forfatteren som i sin tid fikk Nobels litteraturpris (tar ikke sjansen på å skrive navnet hans, men du vet garantert hvem jeg mener). Dette er sterke saker!

Å, for en bok! Denne gjorde inntrykk! Her er min bokomtale, som jeg håper fører til at flere leser boka!

Om GULag, den kalde krigen, hungersnød og lidelse i kommunistisk ånd

Journalisten Owen Matthews har i denne boka skrevet historien om sine besteforeldre, foreldre og sitt eget liv, samtidig som han forteller historien om 1900-tallets Russland og senere Sovjet-unionen, hvor epoken med den kalde krigen er viet størst oppmerksomhet.

Forfatterens besteforeldre Bibikov og Marta vokser opp i Ukraina på begynnelsen av 1900-tallet. Marta er en svært avstumpet kvinne rent følelsesmessig, og samtidig som dette avspeiler seg groteskt i hennes oppdragelse av de to barna hun etter hvert får - Lenina og Ljudmila - er det også svært forståelig ut fra det hun selv har opplevd.

Mens barna er små, blir Bibikov arrestert, anklaget for kontrarevolusjonær virksomhet. Når man først ble fanget opp av Stalins terrorregime, var det ingen vei ut av dette. Om du ikke tilsto selv, var det alltid noen andre som tilsto dine påståtte forbrytelser for å slippe unna selv. Marta blir også internert etter hvert og sendt til GULag, og i forbindelse med et nervøst sammenbrudd tilstår hun hva det skulle være, også de forbrytelser hennes mann er anklaget for.

Ljudmila og Lenina vokser opp på barnehjem, og i mellomtiden har hungersnøden bredt om seg i landet. Mens kommunismen tvangsinnføres, og folket tvinges til å ta avstand fra alt de har trodd på gjennom generasjoner, handler det egentlig bare om å overleve. De som ikke "skjønner" at de skal slutte å tenke selv, fordi dette gjør nå staten for dem, havner i GULagene. Som ved et mirakel overlever barna denne grusomme perioden av Sovjets historie. Enkelte andre går lenger i kampen om overlevelse, og historier om salg av kjøtt fra parterte barn verserer.

Ljudmila, etter hvert kalt Mila, forelsker seg under den kalde krigen i utlendingen Mervyn. Han befinner seg i Moskva som oversetter på den britiske ambassaden. Rett før de skal gifte seg, blir imidlertid Mervyn sendt ut av landet av KGB. Deretter starter en kamp fra Mervyns side for å få Mila ut av landet, slik at de kan leve sammen som mann og kone. For å klare presset i denne prosessen, skriver Mila og Mervyn hundrevis av brev til hverandre. Og til slutt - mange år etter - får de omsider sitt store ønske oppfylt. Bare for å erfare at det å starte opp et normalt familieliv er vanskeligere enn de hadde tenkt ... Deres kjærlighet ble i årenes løp nærmest et fantasifoster, på mange måter kunstig opprettholdt pga. adskillelsen og problemene KGB skapte for dem ...

Forfatteren selv, Mila og Mervyns sønn, har personlig opplevd 1990 årenes Sovjet, da det atter ble kastet vrak på gamle verdier, og det rene verdi-anarkiet oppsto. Ville fester, dop og alkohol overtok der kommunismen og de bærende elementer i denne ideologien sprakk for alvor. Fra Jeltsin fremsto som landets håp, til han til slutt kun var en patetisk drukkenbolt, ute av stand til å føre Sovjet gjennom de reformer som måtte til for å få landets økonomi på fote igjen ...

Historien Owen Matthews her forteller, er i tillegg til å være meget interessant også grufull. Det har vært mulig for ham å rekonstruere så vidt mye av historien takket være tilgang til gamle Sovjet-arkiver, brevvekslingen mellom faren og moren og intervjuer. Kommunismen levnes liten eller ingen ære, og det legges ingenting i mellom når vanskelighetene Sovjet står overfor beskrives. For meg som svært godt kan huske den kalde krigen, kommunismens fall, Gorbatsjov og Jeltsin, ble det ekstra interessant å lese denne boka. Boka er for øvrig velskrevet og spennende bygget opp. Anders Ribu fungerte som vanlig svært godt som oppleser. Jeg synes imidlertid det var en fordel å kunne bla i papirutgaven av boka underveis, fordi denne inneholder bilder av personene som omtales. Jeg synes boka fortjener terningkast fem.

Det høres ut som du er klar for å lage en egen blogg! ;-) Det gjorde jeg selv til slutt, for jeg ønsket akkurat det samme som deg.

Jeg hadde aldri hørt om cellisten da jeg kjøpte boka (den norske papirutgaven). Det hele er en veldig flott historie, og det at den er fra virkeligheten ga historien et mye større alvor enn om det hele hadde vært ren fiksjon. Jeg er veldig glad for at jeg fikk med meg denne boka!

Sterkt fra virkeligheten!

Vi befinner oss i et beleiret Sarajevo i 1992, hvor en tragedie finner sted. Mens folk står i kø for å få kjøpt brød, sprenges en granat og 22 uskyldige mennesker blir drept. Et av vitnene til tragedien er en cellist fra Sarajevos symfoniorkester, som ser det hele fra vinduet i sin leilighet. Som en protest mot serbernes handling mot hans drepte naboer, men også for å hedre de døde, bestemmer han seg for å spille "Oboe Conserto Adagio" av Albinoni i 22 dager. Ikke uten fare for sitt eget liv, stiller han seg hver dag opp på torget, nettopp der granaten slo ned, for å spille dette musikkstykket.

Parallelt følger vi den kvinnelige snikskytteren Arrow, som har fått i oppdrag å beskytte cellisten mot fientlige snikskyttere. En dag blir hun klar over en annen snikskytter, men i stedet for å drepe ham med det samme, mykner hun fordi hun ser at han faktisk lytter til musikken fra cellisten. Som om musikken bygger broer mellom frontene ...

Mens Arrow passer på cellisten, får vi innblikk i hva krigen gjør med innbyggerne i Sarajevo, som var under beleiring fra 1992 til 1996. De klarer seg i og for seg uten strøm, men det er verre med vannmangelen. Familiefaren Kenan har solgt familiens vaskemaskin for noen lusne slanter for å skaffe kone og barn mat. Hva skal han med vaskemaskin når de likevel ikke har strøm? Uten vann stopper imidlertid det meste opp, og for å få tak i noen dyrebare dråper, risikerer Kenan og andre livet. De kan når som helst bli drept.

Denne relativt korte og enkle boka er basert på virkelige hendelser under beleiringen av Sarajevo på begynnelsen av 1990-tallet. Cellisten Vedran Smailovic spilte faktisk i 22 dager - mens han kunne se snikskytterne - for å ære menneskene som døde rundt ham. I virkeligheten som i boka var det overmåte viktig for bosnierne å holde ham i live, fordi musikken ga menneskene håp i en ellers kaotisk og sørgelig tid.

Boka "The Cellist of Sarajevo" er Steven Galloways tredje roman, og er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Jeg startet på den norske papirutgaven, men opplevde den tung å komme i gang med. Stor var derfor gleden da jeg kom over denne lydboka på engelsk, og denne opplevde jeg ikke som tung i det hele tatt, uten at jeg dermed har noe belegg for å mene noe som helst om den norske oversettelsen. Med nokså enkle virkemidler synes jeg forfatteren har lykkes med å få frem krigens grusomheter, samtidig som denne svært fascinerende historien fra virkeligheten fortelles. Jeg kommer nok ikke til å glemme denne boka med det første. Her blir det terningkast fem!

Mine siste nyanskaffelser er "De hemmelige Holocaust-dagbøkene" av Nonna Bannister, "[Geim]" av Anders De La Motte, "Barn av Stalin" av Owen Matthews, "Tre aper" av Stephan Mendel-Enk og "Alle dør alene" av Hans Fallada. Gleder meg til å lese alle sammen! ;-)

Jeg har nettopp fått tak i denne, og gleder meg jeg også! ;-)

Om makt og avmakt

Danske kong Christian VII ble kronet i 1766, bare 17 år gammel, og regjerte frem til sin død i 1808. Han ble ansett som svakelig og sinnssyk, og i praksis var det derfor ikke han, men de som sto rundt ham, som regjerte i Danmark.

I forbindelse med en reise Europa rundt i 1768 ble tyske Johann Friedrich Struensee ansatt som kongens livlege, angivelig for å holde et øye med den sinnssyke kongen. Struensee vant etter hvert kongens tillit, og i praksis var han faktisk eneveldig hersker i Danmark i alle fall de to siste årene han var kongens livlege. I løpet av denne tiden fikk han gjennomslag for mange idéer vi i dag først og fremst forbinder med den franske revolusjon. Adelens posisjon ble betydelig svekket, og bøndenes rettigheter ble styrket.

Nok en gang er jeg nesegrus i beundring for hvordan Enquist klarer å skildre et følsomt sinn, slik at den unge kongen nærmest er gjennomsiktig i sin sårbarhet. Enquist tegner ikke et bilde av en sinnssyk konge. Derimot tegner han et bilde av en noe svakelig konge som manipuleres trill rundt av omgivelsene, og gir etter for presset han utsettes for. Ekteskapet med dronning Caroline Mathilde var en ren katastrofe. I stedet for å bli lykkelige, støter i første omgang dronningen kongen fra seg, og i neste omgang ønsker heller ikke han å ha noe med henne å gjøre. Alt forårsaket av datidens normer for sømmelighet - en sømmelighet som ikke innbefattet noen form for glede forbundet med seksuallivet mellom ektefeller. Også de ekteskapelige plikter overfor dronningen overtas etter hvert av Struensee, og dronningen føder også hans barn.

Straffen som senere ble Struensee til del, var ikke nådig. De samme menneskene som ønsket at han skulle overvåke den unge kongens handlinger, ønsket nå å kvitte seg med en mann som var blitt for sterk og som derfor måtte uskadeliggjøres. Etter i praksis å ha vært eneveldig hersker i årene 1770 - 1772, ble han henrettet ved halshugging. Dronningen ble deretter forvist fra Danmark.

Dette er enda en av Enquists bøker, hvor han har diktet rundt virkelige personer og hendelser. Dette har han utført med bragd! Personskildringene er fascinerende og det rent språklige ved romanen er glitrende! Jeg klarte nesten ikke å legge boka fra meg under lesingen, for fortellingen var i tillegg svært spennende. Samtidig som jeg som leser fikk innblikk i en viktig epoke av Danmarks historie - i ettertid kalt den danske revolusjon - fikk jeg et interessant innblikk i en del av den danske kongehistorien som jeg fra før av var helt ukjent med. Det forhold at historien er sann, gjør den bare enda mer levende! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Jeg fant den i en kasse på Ark.

I dag kom jeg over Kjell Westøs siste bok "Gå ikke alene ut i natten" til 129 kroner! Det var et tilbud jeg rett og slett ikke klarte å la passere.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, men det er en hake ved det hele:

Jeg tenker i alle fall at her på disse sidene diskuterer vi bøker. Vi diskuterer hva som skjer med oss når vi leser den ene eller andre boka. Vi diskuterer også hva vi tenker når vi gjenleser en bok vi leste for lenge, lenge siden. Noen ganger faller en slik gjenlesning heldig ut, andre ganger ikke. Jeg synes i alle fall at det er interessant både for egen del og når jeg diskuterer med andre, om en bok "holder mål" fremdeles når denne leses i godt voksen alder. Er det det samme som å gå i forsvar når man erkjenner at neimen om jeg helt skjønner eksakt hva det var med den eller den boka som bergtok meg slik i min ungdom? Jeg synes ikke det. Derimot er det en del av diskusjonsprosessen å komme med denne type informasjon om egne leseopplevelser.

Hva skal vi med disse sidene dersom vi ikke kan komme med denne type ytringer også? Så kan vi selvfølgelig være enig eller uenig i det ... Jeg er for øvrig enig med deg i at det kan virke litt pussig dersom noen endrer oppfatning om en bok de har elsket tidligere - uten at de har gjenlest den - nærmest fordi man er litt flau over at man tok litt av i sin begeistrings rus og kanskje har falt ned på at man var litt naiv som likte akkurat den boka ... Men her er det sikkert ikke alle som er enig i dette heller.

Jeg har selv mange, mange bøker jeg elsket i min ungdom. Lange serier hvor jeg førte sirlige lister for ikke å miste oversikten over hva jeg hadde lest i aktuelle serie og hva jeg ikke hadde lest. I dag ville jeg ikke drømt om en gang å gidde å lese dem om igjen. Ut fra min nåværende lesesmak holder de rett og slett ikke mål. Her er ikke gjenlesning nødvendig for å fastslå dette. Historiene i bøkene var så til forveksling like at man godt kan si at dersom man hadde lest 5-10 stk., så hadde man i realiteten lest dem alle.

Uansett mening - folk må få mene det de vil om hvilke bøker de vil. Jeg personlig vil fremdeles steile når jeg leser påstander ala at Twilight er den beste serien som noen gang er skrevet, men mitt engasjement er heller ikke slik at jeg anser det verdifullt verken for meg selv eller Twilight-elskere å delta i diskusjonen om dette verkets fortreffelighet (eller mangel på sådan). Alt til sin tid! Jeg kjøper for øvrig gladelig Twilight-bøker til tenåringene i heimen - glad for at de leser! Glad for at de er entusiastiske og har oppdaget bøkenes fortryllende verden! De som jeg kommer etter hvert til å utvikle seg videre - og så vil Twilightbøkene helt, helt sikkert alltid ha en spesiell plass i deres hjerter.

Det er veldig rart at det skal være så tungt for enkelte bøker å slå gjennom her til lands. Svenskene og danskene er mye mer nysgjerrige enn oss, og tar lettere i mot nye ting. Men her til lands er det tung snømåking, for å si det slik. Sånn sett blir det for meg veldig paradoksalt når bøker av for eksempel Cecilie Samartin tar helt av - men det har vel noe med markedskreftene som ligger bak, tenker jeg. Jeg tilhører for øvrig ikke dem som blir skeptisk til en bok bare fordi "alle andre" liker den. Det kan til og med gjøre meg enda mer nysgjerrig - til jeg til slutt bare MÅ finne det ut selv. Å avvise noe bare fordi det er for mainstream, ligger ikke for meg. ;-) Men ... det er jo en HELT annen diskusjon ... ;-)

Du har rett: boka var temmelig tung å komme i gang med. Det var den rett og slett. Vanligvis pleier jeg bare å gyve løs og gå videre, men ikke denne gangen ... Jeg er overlykkelig over at jeg ga den en ny sjanse! Jeg har nettopp vært i Edinburgh og der lå boka på bestselgerlistene. Det gjorde inntrykk å se boka i mengder over alt "over there", og det var nok det som gjorde at jeg tenkte at det måtte være noe mer med den ... Og det skal jeg si at det var!